It's Monday! What Are You Reading?

mandag 26. september 2011

Da er det mandag, og jeg har plenty å oppdatere om! ...eller ikke. Jeg har faktisk ikke lest ferdig en eneste bok forrige uke, og forspranget mitt på Goodreads' leseutfordring krymper stadig. Ikke at bøkene jeg ikke leser nå ikke er bra, men plutselig ble det så mye å gjøre og så lite tid. Eller: Plutselig har jeg sluttet å utsette det som må gjøres. Dessuten er det under en måned til Nordic Feis of Irish Dancing, som jeg skal konkurrere i, og dansene mine sitter ikke. Ikke i humør til å lese, med andre ord. Heldigvis har jeg fått gjort en del annet.

Bøker jeg leste forrige uke:
(Leste ferdig eller bare leste?)
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (men ble ikke ferdig med noen av dem)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Gjett da: Null og niks

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged
(Begge var jeg forøvrig ganske lunken til da jeg begynte, men de fenger meg stadig mer.)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged (og jeg skal lese dem ferdig!)

Bokspørsmål

torsdag 22. september 2011

Jeg snublet over denne på labbens blogg, og måtte bare svare på de jeg også.

Favorittbok i barndommen?
Den absolutte favorittboken var Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren. Det var yndlingsboken min gjennom hele barndommen og enda lenger, og jeg leser den faktisk en del fortsatt. Ellers kommer andre bøker av samme forfatter, spesielt Brødrene Løvehjerte, høyt opp, men jeg leste også veldig mye Anne-Cath Vestly. Ellers gikk det veldig mye i mammas bøker. Hennes gamle Frøken Detektiv-bøker var alltid gøy, Oliver Twist og To års ferie (av Jules Verne). Så var det jo de obligatoriske Pennyklubb- og TL-klubbøkene. Jeg var ganske alt-lesende da jeg var barn.

Hva leser du nå?
The Desert Spear av Peter V. Brett - den begynner å ta seg opp nå. Det er noe merkelig å begynne på en bok hvor de første 200 sidene (så langt jeg har kommet nå) er fortalt fra perspektivet til han som ble etablert som tidenes klyse i forrige bok. Men effekten viser seg å være bra nå som jeg har vent meg til det, selv om jeg fortsatt langt på vei foretrekker bok 1.
Leser også Before They Are Hanged av Joe Abercrombie, som jeg synes er helt OK, men ikke så mye mer.

Dårlig bokvane?
For det første leser jeg veldig fort - noe som jo gjør at jeg slipper å lide meg gjennom en dårlig bok særlig lenge, men samtidig går jeg glipp av veldig mye. Vanligvis leser jeg de bøkene jeg liker i hvert fall to ganger bare for å få med meg alt. Det funker, men det gjør det av og til litt vanskelig å skrive omtale.
For det andre har jeg en fullstendig aversjon mot å avbryte bøker jeg ikke kan fordra. Jeg mener det kanskje har skjedd én gang, for lenge siden, men husker ikke hvilken bok det var. Det er et slags nederlag for meg å avbryte en bok, men jeg hadde jo spart meg for en del dårlige bøker hvis jeg hadde vært flinkere til det...

Verste boken du har lest? (eller boka, for de av dere som bruker a-endelser)
Det er veldig sjelden jeg overhodet ikke kan fordra en bok, for jeg pleier stort sett å finne i hvert fall noe jeg liker. Men Gail Z. Martins The Summoner kommer ganske høyt på listen over de verste bøkene jeg har lest. Det samme gjelder Trading in Danger av Elizabeth Moon, som vanligvis er en av mine yndlingsforfattere. Dessuten Wolfsangel av M. D. Lachlan. Holdt også på å glemme boken Vente, Blinke av en forfatter jeg ikke husker navnet på. Den er sikkert bra, det virker som om absolutt alle liker den, men jeg kunne overhodet ikke fordra den i det hele tatt.

Beste boken(-a) du har lest i år?
Oooh, det er mange.
- Samtlige til Gail Carriger (Soulless, Changeless, Blameless, Heartless)
- De fleste av Jim Butchers Dresden Files (jeg husker ikke helt hvilke, men de aller fleste har et eller annet genialt ved seg)
- The Passage av Justin Cronin
- Among Thieves av Douglas Hulick
- The City & The City av China Miéville
- Retribution Falls/Black Lung Captain av Chris Wooding

Favorittforfatter?
Der har jeg mange, gitt. Elizabeth Moon (til tross for enkelte litt mindre gode bøker), Neil Gaiman, Katharine Kerr, Chris Wooding, Stephen Deas, China Miéville, Jim Butcher, Gail Carriger, Jacqueline Carey, Terry Pratchett og David Eddings. I tillegg digger jeg Jules Verne sine bøker.

Favorittbøker?
Jeg må vel nesten skrive Ringenes Herre, som jeg også likte veldig godt før. Jeg er ikke like begeistret lenger, men den introduserte meg til fantasy-sjangeren på ordentlig, og er til dags dato den eneste boken jeg har i tre utgaver. (Jepp. Engelsk, for jeg må jo ha originalen, bokmål, som jeg fikk til jul opprinnelig, og nynorsk, som er en helt genial oversettelse.) Ellers er The Name of The Wind av Patrick Rothfuss, Retribution Falls av Chris Wooding, The Passage av Justin Cronin, Soulless av Gail Carriger,  Kraken og The City & The City av China Miéville, Oliver Twist av Dickens og det meste av Jules Verne høyt på listen. Det er også en del serier jeg digger, men jeg kan liksom ikke plukke ut enkeltbøker av dem.

Kan du lese på bussen?
Ja. Jeg er så heldig at jeg kan lese stort sett overalt, og det gjør jeg også.

Hvor er din favorittplass å lese på?
Det må være i sengen. Ikke om natten/kvelden, vel og merke, men late formiddager der jeg bare kryper under dynen igjen eller krøller meg sammen inntil veggen. (Ironisk nok takler jeg ikke å lese etter at jeg har lagt meg lenger, jeg blir faktisk for våken...)

Hva tenker du om å låne bort bøker?
Det er heldigvis ikke så mange som spør meg om å låne bøker, for jeg er i utgangspunktet litt skeptisk. Det er noen få personer som får lov til å låne bøker av meg, men disse få vennene er da også de eneste som har samme smak som meg i bøker uansett, så de blir ikke noe problem. Familie får også låne, under tvil. Mitt største mareritt er at de skal glemme at boken er min eller at de skal lage eselører i den. Det har nemlig skjedd noen ganger...

Lager du eselører i bøkene dine?
Nei, absolutt ikke. Bøker er noe helt spesielt for meg, og jeg klarer ikke tanken på det. Jeg gjorde det imidlertid da jeg var yngre. I stedet bruker jeg nesten hva som helst som bokmerke - gamle kvitteringer, for eksempel. Jeg har også noen bokmerker jeg liker å bruke.

Skriver du noengang i bøkenes marg?
Jeg virker sikkert som en super-forsiktig person akkurat nå, men jeg takler ikke engang å skrive i lærebøkene mine. Jeg gjorde det på videregående, men sluttet med det da jeg sluttet å bruke blyant. Nå er det kun kompendier jeg skribler i.

Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Det er egentlig et relativt spørsmål. Jeg foretrekker å lese en bok på bokens originalspråk. Siden jeg er oversetter er jeg spesielt ømfintlig for engelske bøker som er oversatt til norsk, og klarer ikke å lese dem uten rødblyanten mentalt til stede. Stort sett innebærer det engelsk, av og til norsk.

Hva får deg til å elske en bok?
Et vanskelig spørsmål. Jeg har et svar, men samtidig vet jeg at jeg har elsket bøker som fullstendig bryter med dette. Imidlertid må det være et eller annet jeg ikke har lest før, eller som jeg ikke har lest på den måten. Det må være troverdige og engasjerende hovedpersoner, så få plott- og logikkhull som mulig, og så få lettvinte løsninger som mulig. Jeg må føle at jeg blir engasjert både i hovedpersonen og det han/hun vil oppnå. Samtidig er settingen viktig. Jeg kan tilgi mye om jeg liker settingen. For eksempel verdener som er genialt laget. Jeg elsket for eksempel mytologien og settingen til The Hundred Thousand Kingdoms av N. K. Jemisin (bare synd det var så mye jeg ikke likte).

Favorittsjanger?
Fantasy. Det ville vel vært en overraskelse for de fleste som leser denne bloggen hvis ikke. Spesielt digger jeg steampunk - ville også sagt episk fantasy, men der finner man også de aller, aller verste bøkene jeg har lest. Liker også krim, men ikke godt nok til å kalle det favorittsjanger.

Sjanger du leser sjeldent (men kunne ønske du leste mer av)?
Krim? Jeg vet forresten ikke om jeg vil lese mer av det, jeg er veldig lettpåvirkelig når det gjelder stemningen i bøker, og krim er jo ikke akkurat rosenrødt. Jeg skulle også ønske jeg leste mer av sånne romaner som egentlig ikke har noe egent sjangernavn, men jeg kan ikke si at jeg har likt særlig mye av det jeg har lest. (literary fiction?) Vil også gjerne lese flere historiske romaner, men du verden hvor man kan bomme på dem, så jeg er litt forsiktig.

Favorittbiografi?
Har ingen. Leser ikke biografier, stort sett.

Har du noengang lest en selvhjelpsbok?
Ja. Jeg har vært med i ørten bokklubber hvor jeg har glemt å avbestille slike bøker, eller valgt dem som velkomstgave. Det er ikke så mange valgmuligheter for min smak i de fleste bokklubber. Men det er ikke sånt jeg går og kjøper i butikken, for å si det sånn.

Kule, ikke-litterære nyheter

onsdag 21. september 2011

Jeg måtte bare skrive et innlegg nå for å få ut alt det kule som har skjedd i det siste. Jeg har nemlig blitt ansatt på Universitetet i Bergen (riktignok bare deltid og midlertidig frem til jul), som vitenskapelig assistent, og er fullstendig gira. Jeg har jo bare drømt om å jobbe på et universitet siden jeg visste hva det var.

Jeg skal være annotator på et prosjekt som heter Menotec, som annoterer norrøne tekster. Jeg skal begrave meg i Magnus Lagabøtes landslov, noe som er en temmelig brå start siden det er veldig vanskelig språk. (Offisielt språk på norrønt! Hurra! Dette er jo tross alt tekstene som ble brukt i Gulating, Frostating etc.) Men jeg gleder meg som en unge, kanskje også fordi det er vanskelig. Ingenting er som en ordentlig utfordring, tross alt.

I tillegg får jeg disponere eget kontor (hun som opprinnelig har det er sykmeldt), min gamle student-epost har blitt erstattet med en @lle.uib.no-adresse (LLE er institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, a.k.a samleinstitituttet med alt som ble igjen etter at de andre fagene ble plassert på instituttene) og jeg skal ordne med nøkkelkort i morgen.

Som om ikke det var nok har jeg hatt meg en ordentlig runde med ting som har vært problematiske, og fått ryddet opp i alt sammen. Blant annet har jeg fått mer fri fra hotellet så jeg faktisk får tid til å jobbe på UiB, noe som var den største bekymringen av dem alle. Når alt kommer til alt kan jeg tross alt ikke jobbe hele dagen heller.

Jeg føler det var noe mer jeg skulle skrive, men det har jeg glemt. Jaja. Det viktigste er nå fortalt :)

It's Monday! What are you reading?

mandag 19. september 2011

Mandag igjen! Du verden så fort tiden går.

Bøker jeg leste forrige uke:
Suzanne Collins: Dødslekene
Suzanne Collins: Opp i flammer
Suzanne Collins: Fugl Føniks

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Suzanne Collins: Dødslekene
Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (hvor mange uker i strekk har denne ligget på denne listen?)

Nye bokkjøp

fredag 16. september 2011

Jeg burde vite bedre. Jeg burde virkelig vite bedre. Men i dag er visst dagen for å få ordnet opp i ting som har plaget meg en stund, og hvilken bedre måte å feire på enn en tur på Norli? Opprinnelig skulle jeg bare ha disse to:
Nights of Villjamur (Legends of the Red Sun, #1)Nights of Villjamur av Mark Charan Newton: En bok jeg oppdaget på Norli i nr. 7, og som jeg har hatt lyst på i flere år er det vel nå. Men jeg har liksom aldri hatt såpass lyst på den at jeg faktisk har kjøpt den, spesielt fordi jeg langt fra er sikker på at jeg kommer til å like den. Men vi får se!
The Affinity Bridge




 Denne, The Affinity Bridge av Thomas Mann, er første bok i en steampunk-serie som virker utrolig spennende. Jeg har ikke hørt om den før, men falt fullstendig pladask i butikken. Til å være fullstendig novise når det gjelder steampunk har jeg virkelig falt helt for sjangeren.





Men da jeg kom til kassen oppdaget jeg at jeg hadde brukt opp bonuskortet mitt, og at jeg dermed kunne få en bok gratis. Jeg kunne selvfølgelig ha ventet, men... Til min skuffelse var Prince of Thorns av Mark Lawrence for dyr til å gjelde, men jeg kjøpte denne:

Dragonfly Falling (Shadows of the Apt, #2) Jeg leste bok én i serien i fjor, tror jeg (jeg tror det var en av de første bøkene jeg omtalte her på bloggen), og falt pladask. En oppdiktet verden, men med en faktisk utvikling og en industriell revolusjon, samt menneskeraser med egenskaper inspirert av insektsverdenen - det siste høres merkelig ut, men funker veldig, veldig bra. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg har vært så treig med å kjøpe denne, men jeg var vel kanskje redd for at den ikke skulle leve opp til den første.




Plutselig skjønner jeg hvorfor jeg har så lite penger for tiden... *kremt*

Suzanne Collins: Dødslekene

onsdag 14. september 2011

Dødslekene (The Hunger Games #1)Dødslekene-trilogien har vært høyt oppe på leselisten min veldig, veldig lenge nå. Sist søndag fikk jeg låne hele trilogien av pinne, og ble ferdig med bok 1 i dag. For første gang på lenge har jeg altså lest en opprinnelig engelsk-språklig bok på norsk (noe jeg har unngått veldig, veldig lenge etter da jeg leste den første Dirk Gently-boken på norsk), og jeg er ikke skuffet.

Oversettelsen er bra. Veldig bra. Etter lingvistikkstudier og å ha arbeidet som oversetter selv har jeg en tendens til å lese oversettelser med rødblyanten klar, men jeg fant bare tre feil. Alle disse har med det faktum å gjøre at boken er skrevet i presens, og da blir hele greia med tidsbetegnelser (da og når) litt mer komplisert enn vanlig ("den gang da vs hver gang når" fungerer ikke alltid). Litt morsomt sammentreff at dette kommer rett etter at jeg har skrevet innlegg om da og når på språkbloggen min...

Uansett. Jeg synes boken er bra. Ikke fantastisk bra, men jeg tror det har mye å gjøre med at forventningene var veldig høye. De fleste gangene jeg faller fullstendig for en bok har jeg hatt veldig lave forventninger. Når jeg har hatt lyst til å lese en bok så lenge er det vanskelig å innfri. Men den var lettlest, godt skrevet, spennende, og jeg hadde ikke noen problemer med å heie på hovedpersonen.

Det skal også sies at denne type setting (drep alle til én er igjen) funker bra i denne boken i forhold til en del andre. Det er en god grunn til at det er som det er, og det er ikke bare blod og gørr, men en faktisk historie og faktisk samhandling mellom karakterene. Jeg synes også forfatteren gjør en god jobb med å etablere Capitol som den store stygge ulven, og slå fast at man faktisk ikke regner med at alt går bra til slutt. Det gjør også at jeg er veldig spent på neste bok.

Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg har lest, og absolutt bra nok til at jeg kommer til å begynne på bok to i løpet av dagen. Anbefales!

It's Monday! What are you reading?

mandag 12. september 2011

Jeg tror stadig at det halsbrekkende lesetempoet jeg har holdt de siste månedene skal dabbe av, og inntil for et par dager siden gjorde det faktisk ikke det. Da gikk jeg tom for ikke-seriøse bøker - jeg er liksom i en periode hvor jeg bare ikke kan lese altfor seriøs litteratur. Men nå har jeg lånt Dødslekene av pinne, og kjenner leselysten komme tilbake igjen. Det, og skrivelysten.

Bøker jeg leste forrige uke:
Terry Pratchett: Pyramids
Gail Carriger: Changeless
Gail Carriger: Blameless
Gail Carriger: Heartless

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christe: Den forsvunne domprost
P.D. James: Døden i laboratoriet
Terry Pratchett: The Colour of Magic
Terry Pratchett: The Light Fantastic
Terry Pratchett: Equal Rites
Terry Pratchett: Sourcery
Terry Pratchett: Mort
Terry Pratchett: Wyrd Sisters
Terry Pratchett: Pyramids
Terry Pratchett: Guards! Guards! (jeg liker denne delen av innlegget når jeg har skrevet megaomtaler...)


Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene (Jepp, på norsk! Klarer ikke helt å legge fra meg rødblyanten når jeg leser på norsk, men oversettelsen er overraskende bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene + de to andre som jeg ikke husker hva heter.
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, jeg er en evig optimist og setter denne på listen, IGJEN)

Megaomtale del 2: Krim

fredag 9. september 2011

I helgen var jeg hjemme, og da blir det alltid litt krimlesing. Mamma leser for det meste krim, og det er fortsatt en haug med bøker jeg ikke har lest. Denne gangen ble det, som vanlig, Agatha Christie og P.D. James. Litt kortere omtaler, siden jeg skriver om flere bøker på en gang.

Agatha Christie: Ti små negerbarn
To ting gjorde denne boken temmelig lite spennende. 1: Jeg har lest den før. 2: Ganske tidlig i boken får vi vite hvem som kommer til å dø når, og omtrent hvordan (derav tittelen - det følger en gammel barneregle). Den eneste overraskelsen var hvem som gjorde det, for det hadde jeg glemt.

Det kunne blitt en overraskende og creepy bok (plottet med at alle de tilstedeværende blir tatt av dage en etter en er jo ikke akkurat fremmed for f.eks. horrorsjangeren) men den ble egentlig bare platt. Synsvinkelen hopper fra den ene til den andre - det er ikke forvirrende, men det gjør at man ikke får et forhold til noen av karakterene, og jeg endte opp med ikke å bry meg i det hele tatt. Ikke en av Christies beste bøker, for å si det slik.

Agatha Christie: Barneselskapet
Barneselskapet handler om krimforfatteren Ariadne Oliver, som ender opp i et barneselskap som en venninne av henne arrangerer. Der blir en jente drept. Alle sier hun er en løgnhals, men Oliver mener det ikke er tilfeldig at drapet skjedde rett etter at hun fortalte til alle de tilstedeværende at hun hadde vært vitne til et mord for flere år siden.

Jeg synes ikke Christie er særlig flink til å beskrive barn, noe som er denne bokens svakhet - de virker enten veldig små og dumme eller som kortvokste voksne, og ingen av delene er særlig troverdig. Likevel er plottet interessant og slutten passe uforutsigbar. Jeg kan ikke si at boken fenget meg, siden jeg har lest den tidligere, men den er helt grei.

Agatha Christie: Den forsvunne domprost
På Bertram's Hotel i London, som er en oase fra en svunnen tid og dermed yndlingshotellet til både turister og Englands pensjonister, forsvinner en dag en domprost. Han er en forvirret fyr som stadig glemmer hvor han skal være når, så det er ikke alle som reagerer med det samme. Gjest på hotellet er også Miss Marple, som i kjent stil har et årvåkent øye på det som skjer.

Den forsvunne domprost er en forvirrende bok, og etter å ha lest den har jeg fortsatt ikke helt skjønt hva greia med domprosten egentlig var. Det er flere underplott og stadige forviklinger - du har domprosten som forsvinner, det som foregår under fasaden på hotellet, du har alt som skjer med Elvira som ikke egentlig blir forklart godt nok, og du har plottet med Bess Sedgwick. Såvidt jeg husker er alt på sett og vis sammenknyttet, men jeg klarer ikke å huske hva som hadde med hva og hvem å gjøre. Det er en fordel når du har lest en krimbok at du i hvert fall husker hvem som gjorde det. Ellers noenlunde greit skrevet, selv om jeg ikke synes at karakterene er på sitt mest realistiske.

P.D. James: Døden i laboratoriet
Døden i laboratoriet er en av de tidlige Adam Dalgliesh-bøkene. Den handler om en vitenskapsmann, Dr. Lorrimer, som blir drept i laboratoriet en natt. I kjent stil har stort sett alle et eller annet motiv, siden Dr. Lorrimer ikke var godt likt. Det er alt i alt en veldig typisk James-bok, men det merkes at det er en av de tidlige. Det tar lang tid før plottet kommer i gang, og jeg føler ikke at alle konfliktene er realistiske. Som vanlig er det også et par litt lyssky kjærlighetsaffærer og så videre.

Boken er egentlig helt grei, men det irriterer meg litt at forfatteren tilsynelatende gjør seg stor flid med å legge opp til en eller annen konflikt, et eller annet alvorlig noe, og så blir det aldri noe av det. Det er liksom bare for å gi dem motiv. Men hvis man har gitt personen et så tydelig motiv, er det da ikke et poeng i å faktisk ha med noe om denne personen når etterforskningen faktisk starter?

Ikke akkurat den beste James-boken jeg har lest, men den er likevel helt grei.

Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

onsdag 7. september 2011

Jeg har gjenopptatt min uformelle Pratchett-utfordring, og i og med at jeg nettopp leste ferdig Pyramids tenkte jeg at jeg endelig skulle skrive en omtale om bøkene. Bøkene er i kronologisk rekkefølge, men trenger ikke å leses i “riktig” rekkefølge i det hele tatt. Jeg gjorde ikke det første gangen jeg leste Pratchett i hvert fall.

Siden det er så mange omtaler blir de litt kortere enn de pleier. Jeg har heller ikke lett frem bilder av alle, siden det jo er midt på natten.

The Colour of Magic
Den første Discworld-boken introduserer den ikke akkurat vellykkede trollmannen Rincewind, Discworlds første turist Twoflower, og ikke minst den beryktede Luggage, som dukker opp igjen i senere bøker. Boken er langt fra den beste i serien, og skal du begynne på Pratchett bør du ikke begynne på denne.

Boken er delt i to, og de to delene føles plottmessig uavhengige. Det er mer sammenheng mellom slutten på The Colour of Magic og begynnelsen på The Light Fantastic enn det er mellom de to delene av Colour of Magic. Den første delen er helt grei, egentlig mest på grunn av Pratchetts finurligheter (og det faktum at det var den første Pratchett-boken jeg leste på LENGE), men jeg kommer ikke til å lese den om igjen med det første. Jeg husker ikke at den var så dårlig første gang jeg leste den, men på den tiden slukte jeg jo absolutt alt.

The Light Fantastic
Bok to fortsetter der bok én slapp, og er dermed en av få Discworld-bøker hvor historien går over fra én bok til en annen, selv om det er en ny historie. Hvis det gir mening. I denne boken holder Discworld på å kollidere med en rød stjerne som vil ødelegge hele verden, og bare Rincewind kan redde den. Det sier litt at jeg måtte inn på Goodreads for å huske hva den handlet om. 

Boken var helt grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den første gang jeg leste den, ikke fullt så begeistret nå. Den er riktignok bedre enn Colour of Magic, men ikke så bra som de senere bøkene.

Equal Rites
Equal Rites var en av de bøkene jeg faktisk ikke hadde lest før i år (men som jeg trodde jeg hadde lest fordi jeg forvekslet den med Sourcery). Jeg likte den overraskende godt , kanskje spesielt fordi jeg har lest senere bøker og digger The Unseen University. Konseptet med en kvinnelig trollmann som prøver å få innpass i denne verdenen kan gjøres veldig mye med, og jeg føler at Pratchett gjorde en god jobb her.

Kort fortalt er en trollmann den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er bare det at denne gangen glemte trollmannen som ga staven sin videre til barnet å sjekke hvorvidt det var en gutt eller jente, og Discworld står overfor noe den ikke har vært borti før. Alt i alt en ganske bra bok – passe spennende, og passe morsom uten at det går særlig utover handlingen. Jeg vil faktisk si at det er en av de Discworld-bøkene jeg har likt best.

Sourcery
En trollmann er den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er en grunn til at det stopper der, og at trollmenn generelt er lært opp til at kvinner er noe man holder seg unna. For hvis en trollmann får en åttende sønn – den åttende sønnen til den åttende sønnen til en åttende sønn – har man et problem. 

Igjen møter vi The Unseen University og dets ansatte/studenter – alltid en interessant opplevelse for de som har gått en del på universitetet – som nå må takle magi som ikke lenger er passe temmet og ufarlig. Kast inn noen barbarer i miksen, og for ikke å nevne en Sourcerer, og du har… Sourcery.

Jeg klarte ikke helt å bli engasjert i boken denne gangen, selv om jeg vet jeg har likt den før, og jeg vet ikke hvorfor. Den var spennende, og jeg kommer ikke på noen grunn til at jeg ikke skulle like den. Jeg synes spesielt at beskrivelsen av gutten og hvordan staven styrer ham er bra skrevet. Jeg tror det er mest det at jeg husket altfor mye av boken fra før, så spenningen forsvant litt. Det har nok også litt å gjøre med at jeg leste den rett etter Equal Rites, noe som fikk den til å føles altfor lik. Men den er egentlig en bra bok, bare les dem med litt mellomrom.

Mort
Mort er en av yndlingsbøkene mine. Jeg liker den klønete, naive Mort (av samme grunner som at jeg liker Carrot i senere bøker) som får jobben som dødens læregutt, og jeg digger at vi får bli bedre kjent med Death. Han er lett yndlingskarakteren min i alle Discworld-bøkene, kanskje med unntak av Vimes… (ikke i denne boken, for øvrig)

Uansett. Jeg syntes handlingen var interessant og original, humoren var morsom, samspillet mellom Mort og Death sin datter, som jeg ikke husker hva heter, var interessant å lese om, og samtidig som boken er veldig typisk Discworld er den likevel litt annerledes enn de andre. Føler jeg, da, selv om jeg ikke helt kan peke bestemt på hva det er. Anbefales på det sterkeste!

Wyrd Sisters
Vi møter igjen heksene fra Equal Rites, og denne gangen må de blande seg inn i politikken. Som karakter liker jeg Granny Weatherwax ganske godt, spesielt sammen med Nanny Ogg. Men jeg må si at jeg likte dem bedre i Equal Rites enn her. Det har sannsynligvis litt med at jeg får litt noia av tanken på politikk (en av ulempene ved å ha en politikerfar) og litt med at plottet ikke var særlig originalt. Discworld er jo parodier, men jeg følte Pratchett ikke helt klarte å få det interessant nok for min del. 

Men for all del, det var en bra bok, og den var både spennende, interessant og morsom. Om det ikke høres slik ut på omtalene mine i dag er det bare fordi det er midt på natten og jeg ikke helt tenker klart nok til å få formulert meg ordentlig.

Pyramids
Pyramids er også en bok jeg har lest før og digget. Jeg digget den denne gangen også. Vi møter ikke noen av karakterene vi har sett før (selv om byen Ankh-Morpork til tider føles som en egen karakter), men Teppic, som studerer hos Assassin’s Guild og skal til å ta avgangseksamen når boken begynner. Han kommer fra et rike som minner mistenkelig mye om det gamle Egypt, bare… Pratchettifisert.

Første gang jeg leste denne var jeg midt inne i min Egypt-periode, da jeg leste alt jeg kom over om det gamle Egypt, faraoene og så videre. Det var dermed ganske opplagt at jeg skulle digge denne boken. En slik periode er jeg ikke i nå, så jeg ble veldig glad for å oppdage at jeg fortsatt likte den veldig godt. Jeg liker Teppic – parodi som han er føles han mer virkelig enn en del andre karakterer, og jeg liker veldig mange andre av karakterene også. Dios er bare creepy. Plottet var engasjerende og til tider uforutsigbart, og jeg har storkost meg.

Guards! Guards!
Jeg slenger inn en omtale av Guards! Guards! selv om jeg ikke har lest den nå. Det er nemlig en av få Pratchett-bøker jeg faktisk har kjøpt tidligere, og jeg har lest den mange ganger. Veldig mange ganger. Hva kan jeg si, den handler om drager. Jeg har dilla på drager. (For de som ikke har skjønt det for LENGE siden)

Kort fortalt har noen glupe hoder i Ankh-Morpork fått det for seg at de skal kalle frem en drage, av de som eksisterte før men som forsvant. Hvorfor? Jo, de mener at The Patrician må erstattes av en ekte konge, og hva bedre for å få tak i en konge enn å gi ham en drage å redde dem fra?

Guards! Guards! introduserer City Watch, med alle de fantastiske karakterene der. Vimes er en av mine absolutte yndlingskarakterer, sammen med Carrot. Og Nobby. Og… ja. Boken er underholdende, gøyal og veldig bra. Men jeg er kanskje forutinntatt for akkurat denne boken… ;)

Bokkjøp og oversettelser

mandag 5. september 2011

Etter å ha truffet en venninne i sentrum i dag gjorde jeg den "feilen" å gå innom Norli. Jeg hadde lov av meg selv til å kjøpe én bok... som ble fire. Nesten fem, men jeg klarte å holde meg i nakken. Som jeg sa til min venninne, selvkontroll er visst for andre mennesker.

Jeg endte opp med disse:
Gail Carriger: Changeless (Parasol Protectorate #2)
Gail Carriger: Blameless (Parasol Protectorate #3)
Gail Carriger: Heartless (Parasol Protectorate #4)
Terry Pratchett: Pyramids

Ja, jeg tar opp igjen Terry Pratchett-utfordringen min, selv om sommeren strengt tatt er slutt. Det går an å få overdose på Pratchett (det var slik jeg fikk Douglas Adams helt opp i halsen), men nå har jeg lest nok seriøse bøker til at jeg takler litt mer galskap.

Mens jeg var på Norli så jeg forresten den norske oversettelsen av Justin Cronins The Passage, eller Overgangen som den heter på norsk. Jeg er litt skeptisk, bare fordi Cronins språk og formuleringer er så geniale, men samtidig er jeg veldig glad for at det endelig blir oversatt litt bra fantasy. Eller horror, eller science fiction, eller hva du vil kalle den (jeg stemmer for litt av alt - den har trekk fra veldig mange sjangre).

Jeg må innrømme at jeg mistet litt troen på de bøkene som faktisk blir oversatt til norsk etter at jeg så Left Hand of God i bokhandelen. Ja, Hoffman er skrytt opp i skyene. Ja, jeg hatet boken. Jeg digget første fjerdedel av boken, men resten føles som en helt annen bok, og karakterene var veldig langt fra å være troverdige. For å nevne bare noen få ting. Ellers virker det som om bare store serier, helst for ungdom (Twilight, HP, Percy Jackson, osv osv) blir oversatt, men veldig lite voksen-fantasy med ordentlig kvalitet. Game of Thrones er selvsagt et unntak, men siden det måtte bli en suksessfull TV-serie først er den mer unntaket som bekrefter regelen.

Ja, jeg skjærer nok ganske mye over en kam her. Men: Da jeg begynte å lese fantasy fant jeg en god del på norsk. Elizabeth Moons bøker leste jeg for eksempel først på norsk, det samme med Katharine Kerr. Det virker som om det var en satsing på fantasy på den tiden (Tiden forlag hadde egen fantasy-katalog, husker jeg, og ga ut Tolkien, Eddings, de forutnevnte seriene, Robert Jordan, Feist, Bull-Hansen og noen til) men så virket det liksom ikke som om det ble til noe. Det førte til at jeg oppdaget fantasy på engelsk, og siden den gang har jeg knapt viet norske fantasy-bøker en tanke. Bortsett fra de som blir utgitt nå for tiden og som, ut fra teksten bakpå, ikke akkurat virker som noe jeg ville likt, vet jeg faktisk ikke om noen.

Et bokkilden-søk viser at det er såre lite nytt som har skjedd innen norskspråklig fantasy siden jeg gikk på videregående, med unntak av et par serier. Det er ti år siden, folkens. I resten av verden er fantasy-utviklingen på høygir, og det blir skrevet originale, kreative bøker. De fleste som blir gitt ut her til lands gir meg inntrykk av å være skrevet litt ovenfra og ned, klisjéfylte greier av noen som ikke har giddet å sette seg ordentlig inn i sjangeren.

Har jeg gått glipp av noe? Hva er det med fantasy på norsk som får det til å virke så kjedelig og kjipt (oversettelser ikke medregnet)?

Jeg er fristet til å begynne på enda et nytt prosjekt. Norsk fantasy. Mest mulig i løpet av de neste månedene, så ser jeg om de mange fordommene mine blir oppfylt eller motbevist. Og se om det finnes noe annet enn Bull-Hansens bøker som faktisk ikke er skrevet for ungdom eller barn...

Jeg vet jeg er fordomsfull og sannsynligvis ikke yter noe som helst rettferdighet i dette innlegget, men jeg har gått og irritert meg over dette i mange år nå. Kanskje på tide å faktisk finne ut en gang for alle om jeg har rett eller ikke. Noen som er med?

It's Monday! What are you reading?

Plutselig var enda en uke over og det er mandag igjen. Det virker som om det bare er et par dager siden sist jeg skrev denne spalten, men så har forrige uke vært rimelig tettpakket også, da...

Bøker jeg leste forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christie: Den forsvunne domprost
P. D. James: Døden i laboratoriet


Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage

Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
Joe Abercrombie: Last Argument of Kings

Jeg ser det er noen bøker som gjentar seg på "planlegger å lese"-listen - lurer på hvor mange uker jeg har tenkt på å lese The Wise Man's Fear nå?

Statistikk for August

lørdag 3. september 2011

Siden så mange andre lager statistikk for hver måned tenkte jeg at jeg like godt kunne gjøre det, jeg også. August var en episk lesemåned - trenden jeg begynte med Dresden Files har holdt seg, og det har blitt betraktelig flere bøker enn jeg hadde sett for meg. Hvor mange detaljer jeg har fått med meg i hver bok kan man imidlertid diskutere.

Bøker jeg har lest:
Gail Z. Martin: The Summoner
Chris Wooding: Black Lung Captain
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
George Orwell: 1984
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
Peter V. Brett: The Painted Man
Qiu Xiaolong: Den Røde Mandarinkjolen
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: City of Ghosts
Stacia Kane: Unholy Magic
Gail Carriger: Soulless
Jim Butcher: Side Jobs
Jim Butcher: Ghost Story
Jim Butcher: Changes
Jim Butcher: Small Favour
Jim Butcher: Turn Coat
Jim Butcher: White Night

(anmeldt 6 av 22 bøker - altfor sløvt)

Antall stjerner:
Jeg pleier ikke å gi terningkast her på bloggen, men velger antall stjerner på Goodreads, så jeg tenkte like godt at jeg kunne bruke de. En eller annen kvalitets-oppsummering er liksom på sin plass.
Fem av fem stjerner: 10 bøker
Fire av fem stjerner: 5 bøker
Tre av fem stjerner: 5 bøker
To av fem stjerner: 1 bok
Én av fem stjerner: 1 bok

Alt i alt har jeg oppdaget veldig mange nye, bra bøker. Overraskende bra, faktisk. Det har vært et par av horribel kvalitet, samt én som klarte mesterstykket å være både horribel og fantastisk - samtidig. Heldigvis var de bøkene i mindretall.

Sjangre:
Science Fiction/Fantasy: 17
Krim: 1
Historisk/generell/kulturell: 3

Veldig stor overvekt innen fantasy denne gangen. Det er riktignok yndlingssjangeren min, men jeg føler jeg burde variere litt mer. Litt mer krim, for eksempel, og litt mer av andre sjangre enn fantasy. Jeg er ikke så begeistret for bøker hvor det liksom ikke skjer så mye (jeg liker nok litt typisk maskuline bøker), og jeg har derfor nølt litt med å prøve andre sjangre. Noen som har noen forslag til bøker jeg kan prøve i andre sjangre enn fantasy?



Ny yndlingsbok: The Passage av Justin Cronin

torsdag 1. september 2011

The Passage The Passage var en bok jeg overhodet ikke hadde noen forventninger til. En hyggelig dame på den ene Waterstone's i London anbefalte meg den, som om 16 bøker ikke var nok. Men den var på tilbud, og jeg sa ja, utelukkende fordi den var stilig. Siden på boken - ikke bokryggen, men motsatt, altså kanten på hvert ark - er helt rød, med tittelen i hvitt.

Utover det utsatte jeg stadig å lese den. Det virket ikke egentlig som min type bok, jeg var ikke helt begeistret for coveret - nå som jeg har lest den synes jeg forøvrig at coveret er helt perfekt, verken mer eller mindre - og den var lang og dyster. Her er teksten på innsiden av omslaget:

"Amy Harper Bellafonte is six years old and her mother thinks she's the most important person in the world. She is. Anthony Carter doesn't think he could ever be in a worse place than Death Row. He's wrong. FBI agent Brad Wolgast thinks something beyond imagination is coming. It is.

Unaware of each other's existence but bound together in ways none of them could have imagined, they are about to embark on a journey. An epic journey that will take them through a world transformed by man's darkest dreams, to the very heart of what it means to be human. And beyond.

Because something is coming. A tidal wave of darkness ready to engulf the world. And Amy is the only person who can stop it."

Teksten sier ikke så veldig mye om hva boken handler om. Det finnes en hel haug med merkelapper man kan henge på boken: Science fiction, apokalypse og post-apokalypse, vampyrer, vitenskapsmenn og et eksperiment som går galt, psykologisk thriller, horror, og så videre. Men ingen av merkelappene kommer i nærheten av å faktisk beskrive boken som den er, og de får den til å virke som en annen bok enn det den er. De stemmer, men den er så mye mer.

For å ta det første først, det er noen ting jeg ikke liker. For det første bruker forfatteren veldig mange ord. Detaljnivået er episk, men likevel føler jeg ikke at det er unødvendig. Det eneste er at når det blir såpass detaljert samtidig som det er spennende hopper jeg over mye når jeg leser. Her kan man risikere å gå glipp av noen veldig viktige detaljer, fordi handlingen er som den er. Det er en tilvenningssak, men etter hvert tenkte jeg ikke på det.

For det andre er jeg ikke helt begeistret for at vi får enkelte karakterer beskrevet i såpass stor detalj, for så å aldri høre fra dem igjen. Det er både fordeler og ulemper ved det, egentlig, og jeg skjønner hvorfor han har gjort det, men det føles likevel litt irriterende. Jeg ble av og til sittende og ikke helt vite om det var verdt å bli engasjert i karakteren eller ikke. Du kommer ikke bare inn under huden på én av karakterene, men veldig, veldig mange. Heldigvis forandrer ikke forfatteren synsvinkel i samme kapittel, så det er aldri tvil om hvem sin synsvinkel det dreier seg om. I tillegg tror jeg at hele den psykologiske spenningen ikke hadde vært på langt nær så intens hvis han hadde kuttet dem ut, til tross for at man vet hvordan det kommer til å gå med dem. Det er ikke slike ting som han kunne ha fortalt fra en annen karakters synsvinkel heller, fordi karakterene gjør sitt aller beste for å skjule det. Det hadde jeg også gjort hvis jeg visste hva følgene kanskje kunne være.

Når det er sagt.

Til tross for de lange setningene elsker jeg språket i boken. Man snakker om å male bilder med ordene, og det er virkelig hva forfatteren gjør her. Jeg digger hvordan han kan skrive på den måten og likevel holde spenningsnivået så høyt oppe. Jeg liker vanligvis presist språk i grenseland mot minimalisme, men jeg ble frelst her. Du blir bare revet med.

Og spenningen. Jeg har ikke klart å legge fra meg boken - jeg MÅTTE bare lese den ferdig i dag selv om jeg *host* var på jobb *host*, og jeg har lest på bussen, i senga, foran datamaskinen, mens jeg lagde mat, på busstoppet, overalt. Det er en brutal verden som beskrives, og jeg har gått rundt sånn halvveis med en knute i magen mens jeg har lest, og humøret har heller ikke vært på topp, men du verden som det er verdt det. Det beste er at selv om det er mye elendighet og at man aldri våger håpe på en happy ending (skal ikke røpe hvorvidt det er det eller ikke) er det likevel en liten strime av håp gjennom hele boken.


Jeg nevnte at det er vampyrer i boken. Sånn omtrent. Det er ikke glitrende, vakre mennesker-bare-med-hoggtenner-og-udødelighet, det er blodtørstige, skremmende monstre (kalt virals, smokes eller dracs), både i kropp og sinn. Og når jeg sier skremmende så mener jeg det. Så hvis du forventer vampyrer av Twilight-typen kommer du nok ikke til å bli begeistret, men om du er lei av den typen vampyrer kommer du til å bli begeistret. Jeg ble i hvert fall det.

Jeg tror jeg skal gi meg her, så jeg ikke sier altfor mye. Men boken anbefales på det aller sterkeste, den skal definitivt leses om igjen ganske snart. Det er ikke en bok man ikke blir påvirket av, men fy søren. Episk bra.

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.