En Smakebit på Søndag: Hounded av Kevin Hearne

søndag 26. august 2012

Det er vel ikke akkurat noen overraskelse hvilken bok jeg vil dele fra på En Smakebit på søndag denne gangen. (En Smakebit på Søndag er laget av Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hopp over dit og skriv ditt eget innlegg) Jeg skrev om Hounded Fremtidige Favoritter i forgårs, og selv om Stig også skriver om den denne uken måtte jeg bare dele fra den jeg også.

Atticus O'Sullivan er den siste av druidene, og driver en okkult bokhandel i Arizona. Han har blant annet et magisk sverd, Fragarach - som en keltisk gud vil ha tilbake. Han har vært etter Atticus i århundrer, og nå har han fått nok.

Jeg må innrømme at lingvisten i meg falt helt for boken da jeg skulle begynne og oppdaget at det var en uttaleguide til de irske navnene først i boken. Irsk rettskrivning og uttale er fascinerende og ikke helt logisk før man skjønner systemet.

I smakebiten denne gang vil jeg dele det aller første avsnittet:

"There are many perks to living for twenty-one centuries, and foremost among them is bearing witness to the rare birth of genius. It invariably goes like this: Someone shrugs off the weight of his cultural traditions, ignores the baleful stares of authority, and does something his countrymen think to be completely batshit insane. Of course, Galileo was my personal favorite. Van Gogh comes in second, but he really was batshit insane."
ETA: Glemte helt å si at de første kapitlene er tilgjengelig gratis online (takk til Pinne som gjorde meg oppmerksom på det). Gjør også oppmerksom på at det kommer en giveaway på denne boken om en uke eller to.



Fremtidige Favoritter #1

fredag 24. august 2012

Hver fredag har Bokelskerinnen en spalte som heter Fremtidige Favoritter, hvor hun deler bøkene hun ser frem til. Jeg bråbestemte meg for å begynne med den jeg også denne uken. Her er de bøkene jeg ønsker meg, bøker jeg venter på og bøker som står i bokhyllen med blinkende neonlys som sier at de MÅ bli neste på listen.

1. Kevin Hearne: Hounded. Da jeg først hørte om boken var jeg skeptisk. Det var noe med blandingen av guder og gamle druider og det ene med det andre som ikke virket som om det kunne bli bra. Men så har jeg hørt mer og mer positivt om boken - den samme miksen kan jo bli utrolig fascinerende hvis det bare gjøres riktig. På et eller annet tidspunkt, jeg vet ikke helt når, gikk den fra å være "jeg har nå tenkt å lese den for å se hvordan den er, selv om jeg kommer til å bli skuffet" til "MÅ lese nå, nå, nå." Om du har lyst på boken anbefaler jeg deg å stikke innom bloggen min en gang de neste ukene. Posten rotet nemlig vekk pakken min så Amazon sendte ny, men vips så kom begge pakkene likevel, på samme dag. Så jeg har tenkt å ha en liten giveaway snart, enten neste uke eller uken etter der.

"Atticus O’Sullivan, last of the Druids, lives peacefully in Arizona, running an occult bookshop and shape-shifting in his spare time to hunt with his Irish wolfhound. His neighbors and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old—when in actuality, he’s twenty-one centuries old. Not to mention: He draws his power from the earth, possesses a sharp wit, and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.

Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he’s hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power—plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch, and some good old-fashioned luck of the Irish—to kick some Celtic arse and deliver himself from evil.
"


 2. Angie Sage: Darke (Septimus Heap #6). Jeg har elsket Septimus Heap-serien siden bok én, ikke bare på grunn av selve romanen men også på grunn av de fantastiske illustrasjonene. Sage har en eller annen måte å vri på de gamle klisjéene så de blir nye og originale, og jeg bare elsker persongalleriet hennes. Dette er en bok jeg har ventet på LENGE.

Jeg skal ikke si så mye om hva den handler om, siden den jo er langt ute i serien, så jeg inkluderer heller beskrivelsen til bok én, Magyk:

"The seventh son of the seventh son, aptly named Septimus Heap, is stolen the night he is born by a midwife who pronounces him dead. That same night, the baby's father, Silas Heap, comes across a bundle in the snow containing a new born girl with violet eyes. The Heaps take this helpless newborn into their home, name her Jenna, and raise her as their own. But who is this mysterious baby girl, and what really happened to their beloved son Septimus?

The first book in this enthralling new series by Angie Sage leads readers on a fantastic journey filled with quirky characters and magykal charms, potions, and spells. Magyk is an original story of lost and rediscovered identities, rich with humor and heart."
Hvilke ser du frem til?

Boktema: Hva leser du nå?

torsdag 23. august 2012



Da er det tid for Boktema hos Anette igjen, og denne gangen vil hun vite hva vi leser akkurat nå. Jeg er ikke i så veldig lesehumør for tiden, men jeg har da noen:

1. Alchemist of Souls av Anne Lyle. Jeg føler jeg har nevnt den veldig mange ganger i det siste, men jeg har verken humør eller tid til å lese fort for tiden. Den er veldig bra da, og jeg koser meg skikkelig. Bussturene hjem fra jobb er plutselig veldig mye kortere i hvert fall, og Tudor-tidens England er en fascinerende verden. Boken er en slags blanding av fantasy/alternativ historie, og sentrerer rundt Mal, som har blitt leid inn som livvakt for skrayling-ambassadøren fra den nye verden, Coby, en nederlandsk jente forkledd som gutt, som jobber på et av teatrene, og Ned, en skuespiller. I tillegg har man skraylingene, som ingen helt vet om er opphøyde, alvelignende vesener eller noe man bør passe seg for.


2. Catching Fire av Suzanne Collins. Nå har jeg holdt på med nye bøker såpass lenge at jeg følte for å lese noe om igjen. Ulempen med å lese såpass mange bøker såpass fort som jeg har gjort er jo at jeg ikke husker dem godt nok til å skrive en god omtale om dem. Så nå er det litt om-igjen-lesning på gang, i håp om at jeg får kommet meg ordentlig i gang med omtalene igjen. Jeg har gledet meg skikkelig til å lese disse bøkene på nytt, og så langt skuffer de ikke.





3. Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Denne har jeg prøvd meg på to ganger. I går ga jeg opp, etter å ha skrevet en ikke altfor fornøyd omtale av den, som du kan finne her. Jeg har begynt å lure på om det bare var et tilfelle av feil bok til feil tid, og om kanskje jeg skal gi den et forsøk til senere en gang, men jeg vet ikke... Kanskje jeg bare bør la nok være nok og innse at jeg av og til må gi opp en bok jeg også.


Hva leser du nå?

Last Argument of Kings av Joe Abercrombie

onsdag 22. august 2012


A.k.a. boken jeg aldri fullførte.

Denne omtalen er basert på de første 47 sidene av boken (jeg kom ikke lenger, rett og slett) og delvis tendenser i de forrige bøkene. Omtalen bærer nok også preg av at jeg både er sliten og trett, og mer enn bare litt irritert over å faktisk måtte gi opp en bok.

Jeg har en eller annen fiks idé om at jeg alltid skal lese ut bøker. Noen er rett og slett dårlige i starten, og jeg fikk mye glede av Abercrombies The Blade Itself så fort jeg kom meg forbi begynnelsen. Noen er dårlige helt ut, men ikke SÅ dårlige at det ikke er i hvert fall noe å glede seg over. Og noen har jeg endt opp med å like virkelig godt fordi de tok seg opp på alle måter.

Det er stort sett to grunner til at jeg ikke leser ut bøker: Hvor god kvaliteten er, og hvor store utsikter det er til en i hvert fall semi-lykkelig slutt. Den kan godt være trist, den kan godt være overraskende og fæl, men la boken være åpen nok til at jeg har i det minste et lite håp frem til slutten faktisk er der - da kommer jeg i hvert fall så langt. Tror kanskje det er grunnen til at jeg ikke helt har funnet tonen med A Song of Ice and Fire av Martin.

Last Argument of Kings hadde dessverre verken kvaliteten eller håpet. Jeg var nok litt påvirket av omtaler jeg har lest, der det ble hintet om at slutten ikke akkurat var så… tja. Hva skal man si. Og samtidig var det bare et eller annet som gjorde at jeg ikke klarte mer. Jeg likte de to foregående bøkene, i hvert fall etter at jeg kom litt uti dem, men her var det bare ikke håp.

Det skal MYE til at jeg faktisk legger en bok fra meg og sier at nok får være nok – det har kanskje skjedd én gang før, men jeg husker ikke noen. Det var ikke det at den var så veldig dårlig skrevet, det var bare veldig feil bok til feil tid, feil stemning, hint om en ikke-særlig-lykkelig slutt, og jeg ble ganske lei av hele greia. Etter tre forsøk, spredt utover en god del måneder, har jeg sagt takk for meg på side 47.

På engelsk er det et uttrykk som heter "purple prose," som brukes om svulstig, utmalende, detalj-beskrivende og litt glitrende språk, litt som amerikanske tannkremreklamer. Det har slått meg at bøkene til Abercrombie til tider er purple prose med negativt fortegn. Det er ikke mye glitter her i gården; i stedet for blir alle skitne og mørke og ekle detaljer gnidd inn, og det er liksom ingen ende på elendigheten. Det er én ting å skrive såpass detaljert at det skaper levende bilder i hodet på leseren, men det kan bli for mye. Som jeg hadde lyst til å si til forfatteren i bok to: JA, vi har skjønt at han militærfyren jeg ikke husker navnet på er syk, han trenger ikke si det om igjen fullt så mange ganger – i hvert fall ikke på samme måte. JA, vi har skjønt at enkelte knapt får nok av seg selv. JA, vi har skjønt at det å flykte i skogen er vondt og vått og ekkelt og kjipt, vi har fått det med oss for leeeeenge siden. 

Det er få karakterer igjen som jeg faktisk liker. Jeg liker Bloody-Nine, og Dogman og gjengen, men de kan ikke bære hele boken, og selv deres deler begynner å virke kjedelig og noe repetitivt. Jeg pleide å like Ardee, til hun mistet fatningen. Med god grunn, men likevel. Jeg likte West, til han banket opp en viss person.Jeg kunne likt Glokta om ikke enhver scene han er med i gnir inn hvor krøpling han er hele tiden (igjen: Vi har fått det med oss nå!). Jezal er en selvopptatt og ikke minst naiv drittsekk – OK, han har forandret seg, men jeg liker ham faktisk mindre nå, og han har fortsatt ikke mye i hodet.

Det verste er at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg burde like karakterene. Jeg liker karakterer som moralsk sett er litt i gråsonen, som er litt drittsekker av og til og som ikke alltid gjør eller tenker som de bør. Flere av yndlingsbøkene mine har slike karakterer. Så hvorfor ikke disse?

Problemet jeg har med Abercrombie, både karaktermessig, plottmessig og språkmessig, er at det virker som om han prøver så hardt å gjøre det så hardt og mørkt og dystert som mulig, og for min del ender det opp med å virke tvungent. Jeg tror kanskje det er det, mer enn slutten og handlingen, som gjør at jeg ikke orker.
Av forståelige grunner kan jeg ikke si så mye om plottet, siden det egentlig ikke har vært noe plott å snakke om ennå. Jeg kjenner at jeg ikke er særlig interessert.

Det som irriterer meg aller mest med denne boken, midt oppi alt dette, er at jeg hadde gledet meg så innmari til å lese bøkene. De virket kule, jeg elsket omslagene, jeg liker lignende bøker, og jeg likte jo de to forrige. Og på papiret virker de jo som perfekte bøker for meg, og så ender de opp med å ikke være det overhodet – det er kanskje det aller verste. Jeg føler jeg burde finne noe positivt å skrive om boken, men jeg finner bare ikke noe. Hadde jeg lest dem uten noen forventninger overhodet hadde jeg kanskje likt dem, hvem vet? 

Men nei, jeg tror faktisk ikke det.

Plottmessige gjennombrudd

søndag 12. august 2012


Hvorfor kommer alltid det store gjennombruddet i historiene mine når jeg skriver på en helt annen fortelling? Det begynner å bli litt irriterende.

Litt.

Gjennombrudd er gjennombrudd, tross alt, og jeg vil heller ha dem på "feil" historie enn ikke i det hele tatt. Det er vel noe med det at historiene surrer og går i underbevisstheten selv når man ikke skriver på dem. Og da er man litt mer løsrevet fra tankene om hvordan det bør være. Den skal jo redigeres uansett, så hva da om du finner ut halvveis uti at den må gå i en annen retning? Bedre da enn når alt er ferdigskrevet og ikke funker.

Det er nemlig ett problem i hovedsak som har plaget meg med den ene fortellingen min, den jeg skrev under NaNoWriMo i fjor og som jeg har redigert siden, eller kanskje rettere sagt med verdenen den foregår i. For ting tar lang tid der, og trollmenn lever lenge. Burde det kanskje ikke være litt… utvikling? Industriell revolusjon og alt det der? Ikke helt stuck i middelalderen (eller før) i all evighet?

Jeg har tenkt på det spørsmålet ganske lenge, i månedsvis faktisk. For det er enkelte ting som ikke funker om verdenen har en realistisk utvikling, og de tingene må være der. Forandre på de tingene da, sier du kanskje, men det er ikke så lett. Halve poenget med fortellingene forsvinner da.

Jeg har også hatt et problem der jeg har lett etter hovedplottet til trilogien jeg skriver, der Rogue Sorcerers (NaNo-fortellingen fra i fjor) er bok 1. Jeg har hatt noen av delene, men ikke helheten som binder det hele sammen.

I dag gikk det opp for meg at jeg har hatt alle bitene i puslespillet, jeg har bare ikke satt dem sammen riktig, og det lille problemet med settingen ble plutselig… mer. For hvorfor skal ikke hovedpersonene kunne være klar over at verdenen de bor i "står stille", at forsøk på utvikling forsvinner i løse luften, at ting forblir de samme over tid? De lever jo i hundrevis av år, selvsagt vil de merke det. Og hvorfor skulle de ikke prøve å gjøre noe med det? Hva hadde i så fall skjedd?

Det er nå idéen slik den er nå. Det er noen problemer med dem, og en lang liste med nye spørsmål, men det jeg har faktisk begynt å sette pris på plottmessige problemer (innen en viss grense, selvsagt) – da gjør man endringer som ofte gjør plottet mye mer interessant. Jeg har hatt fortellinger som har fått en total omveltning, men som fungerer mye bedre etterpå, og bra er det.

Camp NaNoWriMo

Camp NaNoWriMo går veldig bra. Jeg hadde ikke regnet med å ha motivasjon til å fullføre i år, eller ork til å gjøre noe særlig, på grunn av alt som har skjedd og skal skje denne måneden. Men det viser seg at jeg trenger noe å være opptatt av, og skriving har vist seg å være perfekt. Jeg har hatt veldig lite plott som har vært planlagt (jeg trodde jeg hadde en del, men det skjedde visst en forandring underveis), men jeg har heldigvis fått såpass mange idéer underveis at det ikke har vært noe problem. Nå er det bare noen små floker som må nøstes opp, og så er det bare å skrive. Tror ikke det blir mer skriving i kveld, men kanskje litt oppnøsting før jeg hopper i loppekassa.

Bloggendringer

Jeg har visst hatt ommøblering i bloggene mine. Fornuftighetsreisen er slettet, siden jeg ikke har så stor interesse av den som jeg trodde. Jeg har også hatt lyst til å kunne skrive om skriving på norsk, samtidig som jeg fortsetter å skrive om det på engelsk. Det samme gjelder bokbloggingen. Jeg har ikke vært helt tilfreds med å skille dem så strengt på innhold. Samtidig ville jeg gå over til en Blogger-blogg på hjemmesiden også, så jeg kan koble sammen bloggene mine.

Endringer:

-          - Denne bloggen fortsetter som før, men med litt skriverelaterte innlegg innimellom
-          - Den engelske skrivebloggen pensjoneres (innholdet vil fortsatt være tilgjengelig)
-          - Jeg har ny engelsk blogg, Scrolls and Sorcery (veldig dårlig ordspill, jeg vet), som kommer til å handle om både skriving og bøker. Mest om det første, kanskje, men likevel.

Så håper jeg at jeg ikke ombestemmer meg igjen :P

En Smakebit på Søndag: The Alchemist of Souls

Søndag allerede? Merkelig hvor fort tiden flyr. Søndag er som kjent tid for En Smakebit på Søndag hos Mari fra Flukten fra Virkeligheten, og jeg har ombestemt meg flere ganger for hvilken smakebit jeg vil dele. På den ene siden er jeg nettopp ferdig med Moving Pictures av Terry Pratchett, og er det en bok som egner seg for sitering er det vel den. På den andre siden holder jeg på med The Last Argument of Kings av Joe Abercrombie, men jeg liker den på en måte ikke godt nok til å dele smakebit fra den. Sist men ikke minst holder jeg på med Alchemist of Souls av Anne Lyle, som veldig få vet om. Jeg liker det når jeg har sjansen til å dele bøker andre kanskje ikke vet om.

Dessuten skrev Anne Lyle førsteutkastet til boken under NaNoWriMo, og siden det nå er Camp NaNoWriMo virket det veldig passende.

Handlingen foregår i Tudor London, en periode jeg ikke er altfor kjent med. Bonuspoeng! (Ikke at jeg sier nei til enda en fra viktoriatiden...)

Oppdagelsesreisende har vært i den nye verden, og med seg tilbake har de noe som kalles Skraylings, som vikingene oppdaget men som nå er glemt. Etter hvert dukker en Skrayling-ambassadør opp i London, og de har et eget område hvor de bor. At de er magiske merker de fleste, men hva vil de egentlig? Det virker ikke som om det er så mange som innser at de ikke er en ekte versjon av alvene fra litteraturen, men at de kanskje har mørkere hensikter.

Bortsett fra Mal. Uheldigvis blir han beordret til å være livvakt for Skrayling-ambassadøren, og det han kommer til å lære kommer til å ikke bare true England, men hans egen sjel.

Visstnok. Jeg har ikke kommet så langt ennå. Boken får en oppfølger etter hvert, den skal hete Merchant of Dreams.

Smakebiten jeg vil dele er fra begynnelsen av boken, bokstavelig talt. Den beskriver hvordan Mal og hans venn Ned møter en Skrayling, eller rettere sagt hva som skjer etterpå. De er ikke helt enige om hva skraylingene er, for å si det sånn.

"What was all that about?" Ned asked as the crowds closed behind the skraylings.
"Nothing," Mal lied.
"They're not demons, you know, whatever the Puritans say."
"You think they're wondrous faery folk of the New World?"
Ned shrugged. "Why not? You've seen their camp; tell me that's not magic."
Mal had no answer to that. He well remembered his first glimpse of the skraylings' stockade at night, lit by lamps of cold blue, violet and yellow that never flickered despite the gusts of icy wind blowing in off the Essex marshes.
"You should be grateful to 'em," Ned said as they set off again. "Since they set a bounty on rats, there's been scarcely a hint of plague in the city."
"You think killing rats made the difference?"
"Something did. Why else would they be paying a penny a tail?"
Because they want everyone to forget that skraylings don't get the plague? He added aloud, "Perhaps they're fond of rat-tail soup."








Boktema: In My Mailbox

torsdag 9. august 2012



Torsdag betyr Boktema hos Anette, og denne gangen er temaet In My Mailbox. For én gangs skyld har jeg tatt til vettet og har ingen bøker som er på vei, men det betyr ikke at jeg ikke har bestilt bøker nylig. Jeg har nemlig kjøpt veldig mange bøker nylig, som kom i posten i slutten av forrige uke (mener jeg å huske. Er det tegn på at man har et problem når man ikke engang husker?)

The Janus Affair (Ministry of Peculiar Occurrences, #2) Pip Ballantine og Tee Morris: The Janus Affair (Ministry of Peculiar Occurrences #2). 
Det er ingen hemmelighet at jeg digger steampunk, og bok 1 var bare genial. Elsker Mr. Books og Miss Braun, og gleder meg til å lese videre.






Working IX to V: Orgy Planners, Funeral Clowns, and Other Prized Professions of the Ancient World Vicky Léon: Working IX to V: Orgy Planners, Funeral Clowns, and Other Prized Professions of the Ancient World.
Det er vel heller ingen hemmelighet at jeg liker bøker om hverdagsliv i svunne tider, spesielt Romerriket og det gamle Hellas. Så er det jo heller ikke unyttig for skrivingen, da.


Dictionary Of Languages: The Definitive Reference To More Than 400 Languages Andrew Dalby: Dictionary of Languages. En referansebok jeg har hatt lyst på veldig lenge. Jeg aner ikke hvor bra den faktisk er, bare at ryktene sier at den er det.







Restoration LondonVictorian London Liza Picard: Victorian London og Restoration London. Det med å like bøker om hverdagsliv i svunne tider? Jeg har visst en greie for viktoriatiden også, og restoration-tiden vet jeg aaaltfor lite om, så da måtte jeg jo ha begge, i kjent stil...





The Legend of Eli Monpress (Books 1-3) Rachel Aaron: The Legend of Eli Monpress. Det er en del bøker om mestertyver ute nå for tiden, men for min egen del er jeg ikke lei. Denne så jeg først på Outland, ventet, så den igjen, ventet, så den igjen, og så til slutt ble jeg lei av å vente og bestilte den på Amazon.





Cold Magic (The Spiritwalker Trilogy #1) Kate Elliott: Cold Magic. Jeg er veldig glad i bøker om krysningspunktet mellom magi og teknologi. Urban fantasy er kanskje det mest logiske her, men også andre. Serier som Shadow of the Apt har gjort meg glad i verdener der det faktisk har vært en industriell revolusjon, der man har kollisjon mellom det "gamle" og det "nye". Det virker litt som om denne boka er litt samme greia.




Darke (Septimus Heap, #6) Angie Sage: Darke. Septimus Heap-serien er en av mine yndlingsserier. Ikke bare på grunn av selve bøkene, som har et fantastisk persongalleri og som beskriver ting på en finurlig og veldig genial måte, men også på grunn av de vanvittig fine illustrasjonene. Dette er den så langt siste boka i serien, en bok jeg har gledet meg til leeenge.




Reaper Man (Discworld, #11) Terry Pratchett: Reaper Man. Jeg holder på med å samle på alle Discworld-bøkene, og nå har turen kommet til Reaper Man. Jeg har hørt veldig mye bra om denne boken, og håper intenst at jeg ikke blir skuffet.






Invisible Romans Robert C. Knapp: Invisible Romans: Prostitutes, Outlaws, Slaves, Gladiators, Ordinary Men and Women - The Romans that History Forgot. Jeg trenger kanskje ikke å forklare hvorfor jeg kjøpte denne boken etter alle de andre av samme type på denne lista...






Hvis det fortsatt var noen som tvilte på at jeg ikke klarer å begrense meg tror jeg det er motbevist nå...

En Smakebit på Søndag: Ancient Rome On Five Denarii A Day

søndag 5. august 2012

Det er utrolig lenge siden sist jeg var med på En Smakebit på Søndag hos Mari fra Flukten fra Virkeligheten. Da er det kanskje på tide å begynne igjen! Denne uken er det faktabøker som står på programmet. Boken Ancient Rome on Five Denarii a Day (skrevet av Philip Matyszak) er en underholdende og uhyre informativ bok om det gamle Roma, skrevet som en typisk reisebok, men da for en tidsreise. Det gir et helt annet bilde av Roma enn vanlige historiebøker. Boken er del av en serie, som har bøker om det gamle Hellas, Egypt og en del flere steder (og tider, får man vel si).

Jeg har alltid vært interessert i det som ikke sto i skolebøkene i historietimene, i tillegg til at jeg jo har nytte av denslags hverdagslig informasjon når jeg skriver. For eksempel, hvor viktig var venner (ekstremt viktig), hva slags mat spiste de og hvorfor (de hadde sterkt krydret mat for å skjule at den hadde begynt å tape seg litt), hva slags butikker fantes og hvordan fungerte markedene, hva slags klær går de med, hvordan forløper et middagsbesøk... Jeg har lært vanvittig mye av den allerede selv om jeg bare er halvveis. Den er lettlest, underholdende, og forfatteren har et eget lag med ord.

Denne ukens smakebit er fra kapitlet om lov og orden. Jeg kunne ha valgt et sitat fra nesten hvor som helst i boken, siden den er stappfull av gode formuleringer, men det ble denne:

"When the Urban Cohorts step in, it is an excellent idea to step out, since the basic premise of the Cohorts is that anyone in a riot is a rioter and rioters can't disturb the peace if they are unconscious or dead."





Camp NaNoWriMo

fredag 3. august 2012

Som jeg kanskje har nevnt begynte jeg i ny jobb nå for to dager siden, og da var det enkelte ting som havnet langt i bakhodet. Som det faktum at det er Camp NaNoWriMo nå i august. Det går ut på det samme som det vanlige NaNoWriMo i november, bare at det er i august. Jeg pleier å tenke på det som en slags NaNoWriMo Light, for det er liksom ikke helt som den "ordentlige." Samtidig må man jo skrive like mange ord, og jeg merker det er greit med en pause fra andreutkastet for å skrive noe helt nytt.

I år har det stått mellom to fortellinger. En som foregår i samme verden som boken jeg har holdt på med til nå, bare med andre personer og helt urelatert plott - den er en til tider mørk fortelling om hvorfor godt under halvparten av alle med magisk talent faktisk overlever til voksen alder, men har også ting som en pensjonert gud, en magisk skole og noen personer jeg har hatt lyst til å skrive om i årevis. Den andre er litt mer urban fantasy - ikke i vår verden, men en lignende - hvor hovedpersonen driver en butikk som selger magiske bøker og utstyr. Den kommer til å inkludere mye magi, portaler til andre verdener, sarkastiske butikkeiere, kyniske trollmenn, en smule romanse for en gangs skyld, og ikke så veldig mye seriøsitet.

Etter å ha grublet en stund (og etter at Eli kastet kron og mynt) havnet jeg på den siste. Med ny jobb på begynnelsen av måneden og kommende operasjon på slutten av måneden tror jeg ikke at jeg har overskudd til noen veldig seriøs og forpliktende fortelling. Det er lenge siden jeg har skrevet noe jeg IKKE har tenkt på å skrive i årevis, og jeg trenger noe jeg bare kan ha det gøy med. Jeg aner ikke hvor jeg skal med fortellingen, men jeg er ganske sikker på at skriveprosessen blir ganske gøy. Det er det viktigste akkurat nå.

Så langt er jeg på ca 2400 ord, og fortellingen har allerede endret seg drastisk fra det jeg opprinnelig tenkte. For eksempel er den plutselig førsteperson i stedet for tredjeperson, og det funker MYE bedre. Ellers har jeg tenkt å ikke ta det tungt om plottet havner et helt annet sted enn jeg tenkte, og skal heller ikke ha et så stort ordtallsmål som jeg har hatt på selve NaNoWriMo de siste årene. 50 000 ord er fullstendig nok for meg akkurat nå, så får jeg heller se hvordan det blir i november ;)

Dere andre som er med på Camp NaNo, har dere kommet langt?
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.