Skrivehjørnet: Hvorfor det å skaffe seg oversikt ikke alltid lønner seg

fredag 28. september 2012

For en ukes tid siden hadde jeg et knippe bokidéer, inkludert noen jeg allerede har skrevet førsteutkast til, og var veldig fornøyd med det. Det er bare en måned til NaNoWriMo. For en gangs skyld hadde jeg håndfaste idéer å velge mellom, og det sto mellom et par romaner.

Til jeg bestemte meg for å skrive ned de historiene jeg visste jeg ville skrive. I stedet for et knippe romaner hadde jeg nå ti, og det var etter at jeg hadde kombinert tre idéer til én fortelling. Jaja, tenkte jeg, det står likevel mellom de samme to, og det var jo bare bra å ha oversikt over hvilke fortellinger jeg har tenkt på å skrive.

Men.

I dag kom jeg på at jeg jo hadde glemt en hel del fortellinger. For hva med den post-apokalyptiske fortellingen jeg begynte på under Script Frenzy i fjor? Eller NaNoen fra året før, som jo var ganske lovende?

Nitten.

Nitten fortellinger som jeg har veldig lyst til å gjøre til bok. Det er til å bli overveldet av mindre - men i det minste kommer jeg ikke til å gå tom for idéer med det første. Som om det ikke kommer to nye for hver idé jeg forkaster.

OK, den ene fortellingen som egentlig bare er en innledning har jeg egentlig ødelagt for. Den handler nemlig om det samme som NaNo-fortellingen fra i fjor (Rogue Sorcerers) - men jeg vet ikke hvordan bok 2 blir, så det kan hende jeg får bruk for den.

En annen er bare et par avsnitt, men jeg har virkelig lyst til å skrive den historien. Ikke på en stund ennå, riktignok, for jeg vet ikke hva den skal handle om, jeg har bare den ene karakteren. Det er mulig at den kan kombineres med noe annet.

En tredje var opprinnelig en del av det som mye senere ble til Rogue Sorcerers, men den passer ikke inn nå. Innledningen ble skrevet da jeg var i York i 2004, så den er noen år, men jeg har virkelig lyst til å skrive om Ianathar, som han foreløpig heter. Han er herlig å skrive om. Muligens kan jeg kombinere den også med en annen fortelling.

Det er mye tenking og mye som kan kombineres til noe annet. Kanskje er ikke én idé nok til en roman på egenhånd, men kombinerer man flere idéer har man plutselig noe med litt mer substans, noe som faktisk kan brukes. Jeg har fortsatt håp for fortellingen jeg skrev til den første NaNoWriMo jeg vant, for eksempel. Så har man kanskje endt opp med flere idéer som i bunn og grunn er den samme fortellingen, bare i forskjellige settinger, og da er det egentlig bare om å gjøre å finne hvilken setting man liker best - å plukke litt fra hver fortelling til det blir en bra en.


Av og til tror jeg at jeg tenker for mye... Egentlig gjelder det jo bare å begynne et sted. Problemet mitt er at jeg elsker å organisere og systematisere og alt det der. Jeg trodde det skulle endre seg litt nå som jeg får organisere og systematisere på jobb, men det har faktisk gått motsatt vei.

Uansett har jeg tenkt å bruke helgen på å finne ut litt hva jeg vil - hvilke fortellinger jeg må innse det uunngåelige, hvilke som skal kombineres, og hvilke jeg har lyst til å satse på. For det er jo ikke slik at alt man går og ruger på bør bli bok (om man er så heldig å få gitt det ut). Men av og til må man bare "bli ferdig" med fortellingen, og for meg innebærer det ofte at jeg må skrive den ferdig. Det virker kanskje som bortkastet arbeid, men det er jo gøy, da.

Giveaway: Hounded og andre bøker


Før sommeren bestilte jeg noen bøker på Amazon.co.uk. Etter at den ene pakken ble forsinket i posten endte jeg opp med dobbelt sett av tre bøker. To av dem ble gitt videre til venner, mens jeg sparte Hounded av Kevin Hearne (omtale her) for å gi bort her på bloggen. Det var egentlig planen å ha giveaway på slutten av sommeren, men sånn ble det ikke. Så hadde jeg ikke lyst til å trekke fokus bort fra de andre som har giveaway nå (Beathesbokhylle og Elida er de jeg vet om) - men innså at jeg nesten ikke kunne vente lenger.

Jeg har også hatt en liten opprydning i bokhyllene mine og funnet frem andre bøker som jeg også gjerne vil gi videre. Bøkene er bra, men ikke alle er min smak, og ikke alle er sånne som man leser om igjen. De er godt tatt vare på, men fortjener et nytt hjem :) Tre av bøkene vant jeg i julekalender før jul, men jeg har innsett at jeg ikke kommer til å lese dem, så da gir jeg dem videre.

Bøkene:


Danielle Steel: Familiebånd (flunk ny)
Laila Brenden: Fjellroser (Søstre for livet #1, flunk ny)
Nora Roberts: Farlig Arv (flunk ny)
Thomas Mann: Buddenbrooks- en families forfall
Snorre (litt gammel utgave, kjøpte den på Fretex, men fikk ny utgave til jul, så jeg gir denne vekk. Godt tatt vare på)
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen (som ny)
Kate Summerscale: Mr. Whichers mistanker (som ny)
Pascal Mercier: Nattog til Lisboa (som ny - anbefales!)
Gordon Ramsay: Fast Food (som ny)
Kevin Hearne: Hounded (flunk ny)

Amin Maalouf: Verden i ubalanse (som ny)
Lena Kristin Hole: Kjærlighetskoden (som ny)
Pål Johan Karlsen: Slik får du bedre hukommelse (vaskeseddelen er litt skrukkete, ellers som ny)
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Sebastian Barry: The Secret Scripture (anbefales!)
Anya Seton: Katherine
Steven Saylor: Roma - en historisk roman fra antikkens Roma (litt skadet vaskeseddel, men ellers som ny)


Mark Charan Newton: Nights of Villjamur
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Douglas Adams: Dirk Gentlys holistiske detektivbyrå (mangler vaskeseddel, ellers som ny. Litt dårlig oversettelse, men forhåpentligvis finnes det noen som kan overse det)
Jean M. Auel: Klippehulens folk






Legg igjen en kommentar her med hvilke bøker du ønsker deg! Jeg kommer til å operere med førstemann-til-møllaprinsippet, så bøker som er tatt er overstrøket. Du kan ønske deg så mange eller få du vil.



Noen tanker om blogging

søndag 23. september 2012



Den siste måneden har det vært debatt rundt det med bokblogging, spesielt i etterkant av bokbloggertreffet forrige helg. Jeg fikk dessverre ikke sjansen til å være med på sistnevnte, på grunn av operasjon og forkjølelse, men jeg har lest en del blogginnlegg i ettertid. Mye har inspirert til ettertanke – jeg er enig i mye og uenig i kanskje enda mer, men først og fremst har det gjort meg mye mer bevisst på hva jeg egentlig vil med bloggen min. 

For meg er nettopp den bevisstgjøringen det beste med en slik debatt. Det er ikke slik at man absolutt må komme frem til et felles standpunkt – vi er da mange bloggere med mange vidt forskjellige mål for bloggingen – og jeg mener heller ikke at noen skal kunne fortelle noen andre hvordan det skal blogges. Om alle blogger var like ville hele poenget vært borte.

Kanskje har ting begynt å gå litt i samme tralten en stund. Kanskje legger man ikke like mye flid og omtanke i blogginnleggene som før – av og til setter livet kjepper i hjulene for bloggingen, men kanskje kommer man seg ikke helt i gang igjen. Eller kanskje man rett og slett ikke er helt fornøyd med egen blogg eller helt vet hva man vil, uten at man har fått den nødvendige dytten for å sette seg ned og tenke over det. 

For meg har den nødvendige dytten kommet den siste uken. På mange måter har det vært litt fint at debatten har vært akkurat nå, for jeg har gått og følt at bloggen min har vært litt på halv åtte de siste månedene. Joda, jeg har flere lesere enn jeg har hatt før, men det er hovedsakelig på grunn av temainnleggene. Det skal i hvert fall være sikkert at det har vært lite annet de siste ukene. Og selv om jeg ikke vil la andre diktere hvordan jeg skal blogge, skal jeg innrømme at jeg har følt meg truffet av enkelte ting – på en positiv måte. For jeg har utelukkende følt meg truffet fordi jeg selv har følt at jeg faktisk ikke vil at bloggen min skal være sånn.

Så kan man jo si, som enkelte av vennene mine nok kommer til å i hvert fall vurdere å si hvis de leser dette (heldigvis), at det er grenser for hva man har kapasitet til. I tillegg til bloggingen har jo skrivingen veldig høy prioritet. Så er det selvsagt jobb, skrivegruppa, dansingen, sangen, lesing (uten lesing ingen bokblogg), tegning og et snev av sosialt liv. Jeg har fryktelig lett for å ta på meg for mye, bare fordi jeg vet hva som skjer hvis jeg kutter ut for mye. Den der greia med den gylne middelvei har jeg ikke helt fått til ennå…

Temainnlegg

Noe av det som har vært diskutert har vært temainnlegg. Man kan syns hva man vil om dem etter min mening, men selv liker jeg dem. Jeg liker å hoppe fra blogg til blogg og oppdage nye og spennende bøker, og jeg liker at folk finner min blogg også. Som bloggleser synes jeg mange av dem er interessante, og det er noe med den uformelle og uforpliktende delingen av bøker, litt som en samtale mellom bokelskere. For meg er for eksempel fremtidige favoritter litt som å gå i en bokhandel med venner, for eksempel på Outland etter skrivemøte, hvor hver finner sine ting som virker spennende, og så ender man til slutt opp med en blanding av egne og andres funn. 

Likevel føler jeg av og til at det blir litt mye temainnlegg på min blogg. Ikke at det er ille i seg selv, men i de periodene bloggkapasiteten min har vært liten har det gått på bekostning av andre innlegg i veldig stor grad. Selv synes jeg at temainnlegg er et fint supplement til andre innlegg, ikke erstatning av det. Samtidig er det jo et poeng at alternativet mange ganger har vært ingen blogging i det hele tatt. Selv om jeg kanskje ikke har orket å skrive omtaler er det jo likevel ikke så dumt å kunne dele de nye bøkene jeg har funnet og sånt.

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg vil ha det de siste ukene (tenkingen ser visst ut til å ha gått på bekostning av bloggingen, oops…). Jeg har verken lyst til å kutte ut Boktema hos Anette, Fremtidige Favoritter eller Smakebit på Søndag, men jeg trenger jo ikke være med på alt hver uke. To i uken er nok et helt fint antall, så kan jeg heller variere hva jeg er med på. Da blir det forhåpentligvis ikke så rutinepreget heller.

Oppsummeringsinnlegget på mandag er jeg litt mer usikker på. Det er greit å ha en slags oppsummering en gang i uken, synes jeg, men det er kanskje ikke så spennende å ha et helt eget innlegg på det. Jeg har ikke helt landet på hvordan jeg vil gjøre det ennå. Kanskje putter jeg det inn på en egen side i stedet for, eller så putter jeg det inn på enden av Smakebit på Søndag-innleggene mine. Søndag er jo en fin oppsummeringsdag.

Omtaler

Jeg føler på mange måter omtaler er min akilleshæl. Ikke fordi jeg føler jeg skriver dårlige omtaler, men fordi det er så få av dem, og fordi de egentlig ikke føles så veldig gjennomtenkt. Jeg kommer nok aldri til å bli en av dem som leser med en notatbok ved siden av (annet enn for bøker jeg hater, da er jeg avhengig av det for å komme meg gjennom dem), og dermed vil det alltid være mye jeg ikke husker, eksempel jeg ikke klarer å finne igjen eller huske, og detaljer jeg ikke får med meg. Samtidig er det nettopp slike ting jeg oppdager når jeg leser bøker på nytt. Egentlig burde jeg skrive alle omtalene mine først etter å ha lest bøkene for andre gang – men nå får jeg nesten aldri tid til å lese noe på nytt uansett.
Jeg tror jeg må avfinne meg med at mye ved omtalene mine ikke er så spesifikt eller velbegrunnet som hos andre, at jeg ikke har så mange eksempler og så videre. Jeg prøver så godt jeg kan å begrunne hvorfor jeg liker en bok og ikke, selv om (som håpefull skribent) jeg har en tendens til å henge meg opp i det skrivetekniske. Så får heller det være nok. 

Det er ingen vits i å prøve å mestre alt. Etter at jeg for alvor begynte å blogge om bøker bestemte jeg meg for at jeg ville få folks øyne opp for hvor mye variert det finnes i fantasy, at det ikke er bare Ringenes Herre, Harry Potter, Game of Thrones og vampyrromanse. Det finnes så utrolig mye forskjellig som jeg har funnet bare ved en tilfeldighet, og jeg vil så gjerne at flere skal få øynene opp for det. Da er jo det viktigste å faktisk skrive om bøkene, ikke bare nevne dem i et temainnlegg og så la dem gå i glemmeboken. 

Jeg er ingen litteraturkritiker. At jeg skulle ende opp med en bokblogg, jeg som holdt på å bli gal av kjedsomhet på den delen av nordiskstudiet som handlet om litteratur (sånn omtrent halvparten), var ingen selvfølge, og jeg hadde nok ikke trodd på det for syv-åtte år siden. For meg er det derfor ikke noe poeng å ha et mål om å konkurrere med "ordentlige" kritikere. Jeg kan ikke lese en bok med det mål for øye å virkelig kritisere den. Det jeg derimot kan dele er leseglede og entusiasme for en sjanger jeg elsker, og selv om jeg prøver å begrunne meningen min så godt som mulig tror jeg det viktigste er å fokusere på det.

Særpreget ved blogging er jo at den er personlig. Da nytter det ikke å prøve å være noe man ikke er. Jeg skulle gjerne vært en sånn superkritiker som skriver geniale omtaler, men det er jeg ikke. Jeg skulle også gjerne ha elsket en sjanger som var litt mer populær, men det gjør jeg ikke. Det nytter ikke å prøve på det en gang. I debatten om gode og dårlige blogger tror jeg derfor det aller viktigste er å prøve så godt man kan på de premisser man har. Er man dårlig på én ting kan man heller gjøre mer ut av en annen ting.

Samtidig er det mange småting jeg både kan og kanskje bør gjøre noe med. Handlingsreferat/baksidetekst, for eksempel – vanligvis kopierer jeg bare teksten som står på Goodreads, med mindre jeg virkelig digger boken, da ender jeg opp med å skrive den selv. Personlig synes jeg det er mer spennende å lese omtaler som beskriver boken i egne ord, og det er noe jeg har tenkt å begynne å gjøre mer selv. En annen ting er selve formatet på omtalene, men det tror jeg at jeg skal ta litt som det kommer.

Innhold

En annen ting jeg har grublet en del på er skriveoppdateringer. Hovedsakelig blogger jeg om skriving på den engelske bloggen min, men siden det er her jeg faktisk har (noen) lesere har jeg jo lyst til å skrive om det her også. Samtidig lurer jeg jo på hvor interessant det egentlig er å lese om. De er jo stort sett ikke annet enn "nå har jeg skrevet X ord! Hurra!" eller "nå begynner jeg på andreutkastet!" – og hvor interessant er det? Kanskje finnes det andre skrive-relaterte ting som heller er mer interessante både å skrive og å lese om.

Samtidig ser jeg det er mye jeg kunne ha blogget om, som jeg ikke skriver om. En bok- og skriveblogg er jo ikke begrenset til bare omtaler og temainnlegg, eller bare skriveoppdateringer. Jeg har noen lister liggende med ting jeg kunne tenkt meg å blogge om, men som jeg aldri egentlig kommer meg i gang med. Er det fordi jeg er redd for å mene noe? Eller fordi jeg er redd for en eventuell diskusjon i etterkant? Eller er jeg bare lat? 

Ikke godt å si, og jeg har ikke kommet frem til noe svar. Det jeg imidlertid vet, er at jeg ikke er ferdig med tenkingen ennå, og at jeg tror at i enden av denne tenkeperioden kommer jeg til å ha en blogg som jeg selv er mer tilfreds med enn jeg har vært, både på innholds- og utformingssiden (nytt bloggdesign har vært på lista i over et år, tror jeg). Håper jeg. Nå har dette uansett blitt så langt at jeg tror jeg bør gi meg… ;)

It's Monday! What are you reading?

mandag 10. september 2012

Siden jeg har vært sykmeldt den siste uken regnet jeg med at jeg kom til å få lest mye, men kanskje ikke fullt så mye som jeg faktisk gjorde. Jeg har vært veldig utålmodig denne gangen, så den eneste måten å holde seg i ro har vært å innta mammas stressless med en god bok. (Og kake - mamma har nettopp hatt bursdag, så vi har spist kake hele helgen)

Jeg har også blitt ferdig med leseutfordringen på Goodreads. Denne gangen har jeg ikke tenkt å utvide den. Resten av høsten skal bli lesemessig avslappende, og jeg skal heller fokusere på å skrive omtaler av de bøkene jeg har lest, og å lese bøker om igjen, enn å stresse etter en leseutfordring. 

Bøker jeg leste forrige uke:
Anne Lyle: Alchemist of Souls
Mark Hodder: The Strange Affair of Spring Heeled Jack
Ben Aaronovich: Rivers of London
Holly Black: Tithe
Lynn Flewelling: Luck in the shadows

Generelt ble de fleste bøkene utenom Tithe en positiv overraskelse. Luck in the shadows likte jeg ikke særlig da jeg begynte, men gjett om den var vanskelig å legge fra seg da jeg nærmet meg slutten! De tre første på listen var rett og slett geniale.

Bøker jeg anmeldte:
Anne Lyle: Alchemist of Souls
Mark Hodder: The Strange Affair of Spring Heeled Jack (på Scrolls and Sorcery)


Bøker jeg leser nå:
Angie Sage: Darke (Septimus Heap #6) - omtrent som jeg forventet, bare at denne utgaven ikke har de fine illustrasjonene. Irriterende.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Terry Pratchett: Reaper Man
Pip Ballantine & Tee Morris: The Janus Affair
David Chandler: Den of Thieves
Vicki León: Working IX to V (om arbeidsliv i antikke tider)

Skriveoppdatering
Jeg har blitt ferdig med førsteutkastet (eller førsteutkast nummer tre?) til boken jeg skrev under Camp NaNoWriMo - skrev hele slutten på fredag. Den gikk veldig fort, for det er et eller annet som bare ikke stemmer der, så jeg hoppet rett og slett over det jeg ikke fikk skrevet nå. Jeg begynner så vidt å skjønne hva det er som plager meg - hovedpersonene går over til å handle ut fra hva som passer historien i stedet for hva de selv ville ha gjort, så de må få litt motivasjon til å handle på en annen måte. Tror ikke det er så kjempestore endringer. Men: Det gjør jeg i andreutkastet. Nå er det tilbake til andreutkastet til Rogue Sorcerers, siden jeg har et lite håp om kanskje å få det ferdig til NaNoWriMo, helst tidsnok til å ha en liten skrivepause mellom der. (Yeah right...)

Fremtidige Favoritter #2

fredag 7. september 2012

Det har vært en liten pause fra faste spalter her; operasjonen jeg har ventet på i månedsvis er nemlig overstått, og godt er det. Bortsett fra et par omtaler ble det liksom ikke så mye konsentrasjon til overs. Ting går forøvrig veldig bra, faktisk såpass at jeg nå må holde meg opptatt med "rolige" sysler så jeg ikke gjør ting jeg ikke bør - så lesing og blogging står på timeplanen nå ;)

Men nå er det fredag, og det betyr Fremtidige Favoritter. Fremtidige Favoritter er en spalte hos Bokelskerinnen hvor hun ber oss skrive om bøker vi gleder oss til å lese. Denne gangen har jeg juksa litt, for den første av bøkene har jeg faktisk begynt på. Jeg velger å inkludere den likevel, fordi jeg gleder meg til å lese videre.

1. Rivers of London av Ben Aaronovich.
Denne boken føler jeg at jeg har sett overalt i det siste. Jeg har lest flere veldig gode omtaler om den, og da en venninne av meg anbefalte den veldig entusiastisk måtte jeg bare kjøpe den. Det har bare skjedd én gang at jeg ikke har likt bøker hun har anbefalt, og da venter man ikke når man vet man får mye lesetid.

Beskrivelsen på Goodreads:
"Probationary Constable Peter Grant dreams of being a detective in London’s Metropolitan Police. Too bad his superior plans to assign him to the Case Progression Unit, where the biggest threat he’ll face is a paper cut. But Peter’s prospects change in the aftermath of a puzzling murder, when he gains exclusive information from an eyewitness who happens to be a ghost. Peter’s ability to speak with the lingering dead brings him to the attention of Detective Chief Inspector Thomas Nightingale, who investigates crimes involving magic and other manifestations of the uncanny. Now, as a wave of brutal and bizarre murders engulfs the city, Peter is plunged into a world where gods and goddesses mingle with mortals and a long-dead evil is making a comeback on a rising tide of magic."
Ikke bare ser selve historien, persongalleriet og skrivemåten ut til å være gode, men handlingen foregår også i en del av London jeg kjenner godt (pleier å bo rett ved Covent Garden når jeg er i London). Gleder meg til å lese videre!

2. The Air War av Adrian Tchaikovsky
Jeg har skrevet mye om Shadow of the Apt-serien til Adrian Tchaikovsky her på bloggen, og nå har endelig bok åtte kommet. Handlingen i bøkene i serien er ikke uavhengig av hverandre, og for ikke å komme med noen spoilere skal jeg ikke si noe om hva som skjer eller hva som står bakpå. Det har nemlig skjedd meg før...

Serien foregår i et fantasy-univers som på noen måter er veldig likt andre fantasy-settinger, men som på mange måter er helt annerledes. For det første har det vært en industriell revolusjon, så du har ikke en verden som har vært helt lik seg selv i tusenvis av år. For det andre er ikke de menneskelignende rasene alver, dverger, feer og lignende - de er basert på forskjellige insekter. Ikke så mye utseendemessig, de ser fortsatt ut som mennesker, men mer i hvordan de oppfører seg. For eksempel er bille-rasen korte, robuste og arbeidssomme, veldig realistiske og oppfinnsomme. Maurene er flittige, lojale, krigerske og kan kommunisere telepatisk med de andre i samme stamme. Vepsene er brutale, krigerske og veeeldig lystne på å overta verden. Men i disse rasene er det virkelige mennesker med virkelige behov, ønsker og meninger, så det blir ikke så firkantet som det kunne blitt.

Jeg har ikke kjøpt denne siste boken ennå, men så fort jeg får råd blir det nok en tur på Outland... ;)

Omtale: Alchemist of Souls av Anne Lyle

mandag 3. september 2012

Tittel: The Alchemist of Souls
Forfatter: Anne Lyle
Språk: Engelsk
Sidetall: 518
ISBN: 9780857662149

"When Tudor explorers returned from the New World, they brought back a name out of half-forgotten Viking legend: Skraylings. Red-sailed ships followed in the explorers' wake, bringing Native American goods - and a skrayling ambassador - to London. But what do these seemingly magical beings really want in Elizabeth I's capital?

Mal Catlyn, a down-at-heel swordsman, is appointed to the ambassador's bodyguard, but assassination attempts are the least of his problems. What he learns about the skraylings and their unholy powers could cost England her new ally - and Mal his soul."
Av og til (eller ganske ofte hvis jeg skal være ærlig) kjøper jeg bøker basert på hvor kule omslagene er. Når jeg en sjelden gang snubler over en bok som både har et kult omslag og som er anbefalt av noen jeg i mange tilfeller deler boksmaken til MÅ jeg bare ha den.

La meg si det med en gang: Jeg er overlykkelig over at jeg falt for fristelsen til å kjøpe denne boken, selv om jeg strengt tatt ikke hadde tenkt å kjøpe flere bøker akkurat da. Det har jeg sagt før, for å si det sånn.

Handlingen foregår i Tudor-tidens England. Jeg har ikke lest noen bøker fra epoken tidligere, men jeg har vært flere turer innom The Globe i London der jeg har lært om teater på den tiden. Praktisk, for det er nettopp den settingen boken foregår i. Det blir nemlig satt opp en teaterkonkurranse til ære for den nye skrayling-ambassadøren, og en av hovedpersonene, en nederlandsk jente som later som om hun er gutt, jobber på et av teatrene. Jeg kan ikke påstå at jeg er noen ekspert på emnet, men jeg fant ingen faktafeil i hvert fall. Anne Lyle har gjort grundig research, og det merkes at hun har en sterk interesse både for epoken og emnet.

Jeg prøver alltid å finne både positive og negative ting når jeg en sjelden gang husker å skrive omtale, men denne gangen ble det veldig vanskelig å være nyansert. For jeg husker ikke noe jeg ikke likte, og det er ikke selve boken som har gjort at jeg har brukt mye tid på den. Jeg skal ikke si at det er den mest fantastiske boken jeg har lest, for det er det ikke, men det er liksom ikke noe som er dårlig.

Plottet er et sånt plott som plutselig gir mening helt på slutten. Da samles alle trådene du ikke engang visste eksisterte. Jeg synes det var genialt, og hadde ikke forutsett halvparten av det som skjedde. Historien gikk overhodet ikke dit jeg hadde forestilt meg.

Det jeg riktignok liker aller best er at ting ikke er uten konsekvenser. Skuespillerne i teatret - som jo er gutter som spiller kvinner, siden kvinner ikke kunne være skuespillere - blir sett ned på. Skuespill var ikke akkurat noe respektert yrke, og det reflekteres også i boken. Og når to av mennene i boken viser seg å være elskere - noe som var direkte ulovlig - er de gjennom hele boken nødt til å skjule dette for omverdenen, for i det hele tatt å beholde livet. Mange hadde nok vært fristet til å gjøre det litt mer stuerent i den perioden, og jeg liker at forfatteren har valgt å beholde den realismen og si at nei, de kunne faktisk ikke det. Det samme gjelder Coby, jenta som later som om hun er gutt. Det er såpass store straffer for å late som om man er mann at hun rett og slett ikke kan ta sjansen på å bli avslørt, og jeg liker at hun faktisk er nødt til å forholde seg til det.

Og Mal. Jeg pleier ofte å bli mer begeistret for bipersonene enn hovedpersonen, men Mal var genial. Han er ikke feilfri, og ikke alltid like likandes, men man heier på ham likevel. Jeg elsker også hvordan forfatteren beskrev skrayling-ene, hvordan de virker bare litt forskjellige til å begynne med, og så kommer mer og mer til syne. De er akkurat passe menneskelige og akkurat passe forskjellige etter min mening.

Jeg skulle til å skrive at det eneste som trekker ned er språket, men etter å ha åpnet boken igjen er jeg faktisk ikke så sikker. Det er ikke fantastisk språk, men jeg vil likevel si at det er bra. Noen småting føles som om de er tatt med bare fordi det er kult, men hvorfor i alle dager ikke? Det er veldig lite som ikke på en eller annen måte bidrar enten til å drive historien fremover eller til å vise hvordan karakterene er.

Alt i alt er følelsen jeg sitter igjen med en av undring over at dette faktisk er en debutroman. Det føles ikke slik i det hele tatt! Og det beste er at bok nummer to i serien, Merchant of Dreams, ikke er så veldig langt unna...

---

Som dere skjønner får jeg faktisk lest en del for tiden. Jeg tilbrakte fredagen og dagen i dag på Haukeland - fredagen for å få orientering fra lege, og i dag møtte jeg opp klokka sju for å bli operert. Og ventet. Og ventet. Det endte med at jeg ble sendt hjem i totiden, fordi jeg hadde blitt strøket fra listene, etter at jeg hadde blitt gjort klar og fått smertestillende og hele pakka - det eneste som gjensto var å bli kjørt ned på operasjonsstua. Jippi. Jeg skal heldigvis tilbake tidlig i morgen, og sykepleierne skal prøve alt de kan å få meg inn tidlig på dagen. Vi får se da, jeg tar i hvert fall med meg rikelig med lesestoff og tror det ikke før jeg ser det. Men: Ikke så galt at det ikke er godt for noe - jeg har fått lest ganske så mye, og mer blir det når jeg er sykmeldt.


Omtale: Kevin Hearne: Hounded

lørdag 1. september 2012



For en gangs skyld er jeg noenlunde kjapt ute med omtale etter å ha lest ferdig boken – tenkte at jeg siden jeg har snakket så mye om den burde være tidlig ute. Og ingenting er som å sitte hele dagen på sykehus for å få lest ferdig bøker (ingenting alvorlig, har en planlagt operasjon på mandag og var inne for orientering i går – noe som innebar MYE venting).

"Atticus O'Sullivan, last of the Druids, has a peaceful life running an occult bookshop in Arizona. His neighbours and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old – when in fact, he's twenty-one centuries old. He draws his power from the earth, possesses a sharp wit and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.

Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he's hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power – plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch and some good old-fashioned luck of the Irish – to kick some Celtic arse and deliver himself from evil."


Jeg har hatt blandede følelser for boken siden jeg først hørte om den. De samme tingene som gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese den var også de tingene som kunne skrives så veldig galt og dermed bli en ulempe. Jeg har også lest noen veldig gode bøker om samme konseptet ("det eksisterer ikke bare én gud, ALLE guder man har trodd på er virkelige") som det er vanskelig å leve opp til. Min indre mytologi-geek slet også med det faktum at en del av gudene ikke skrives sånn som de er i mytologien, men samtidig er det litt av det som gjør boken interessant. For hvis de ikke var særlig sympatiske, hvorfor skulle de ikke ønske – og få gjennomført – å bli fremstilt på en annen måte i folks bevissthet?

Alt i alt var jeg veldig positivt overrasket over boken. Den er ikke tunglest, og den har et plott som er uforutsigbart uten å være ulogisk. Likevel er det et par negative ting som må nevnes. For eksempel føles beskrivelsene av de ulike nye personene litt unaturlige og unødvendig lange – de flyter ikke så godt som de kanskje burde ha gjort. Noen av karakterene virker irriterende éndimensjonale, selv om dette ikke er uten grunn, og til tider virker det som om ting er tatt med bare for å skryte, litt sånn "se hvor kult dette er da folkens!" Selve historien flyter ikke så godt som den kunne ha gjort heller; spesielt ved beskrivelsene stopper historien litt for mye opp. 

Men.

Disse tingene er egentlig bare småting. For jeg elsket boken. Den har så mye gøy i seg, og er til tider såpass snedig at jeg gleder meg til jeg skal lese den om igjen. Jeg elsket Oberon, som er den irske ulvehunden til Atticus. Jeg elsker irske ulvehunder i utgangspunktet, men med Oberons løpende kommentar til ting som skjer (det gir mening i boken, jeg lover) var det bare ingen vei tilbake. Høydepunktet var Oberons dilla på Genghis Khan, uten at jeg skal si for mye om den saken.


" Oberon said. He was still behind the counter, but he had had a good look at her as she exited.
I clearly need to get you some new videos to watch while I'm at work.
" 


Det jeg likte aller best er at det er umulig å vite hvem Atticus faktisk kan stole på. Det er såpass mye lureri og bedrageri at det er umulig å vite hva som egentlig kommer til å skje, og det er såpass spennende at det er veldig vanskelig å legge fra seg boken. Plottet er uforutsigbart, men henger i høyeste grad sammen.

Atticus i seg selv er en bra hovedperson. Når man befinner seg inni hodet til en karakter er man nesten nødt til å like ham i hvert fall litt – i hvert fall må jeg det – og han kan verken være for dust eller for dum. Han er ikke en sånn person som setter seg ned og syns synd på seg selv, eller som ting bare skjer med, han er ute og gjør noe med det, uten å være en sytete drittunge. I tillegg må jeg nevne advokatene til Atticus – som er et team på tre advokater, hvor to er varulver og én er vampyr. Og det funker.

Ellers må jeg si jeg falt for boken før historien hadde begynt, nemlig med den irske uttaleguiden på begynnelsen av boken (spesielt fordi forfatteren er så tydelig på at folk kan uttale navnene akkurat som de vil). En gang lingvist, alltid lingvist, og irsk uttale er ikke alltid like logisk. 

Alt i alt ikke en perfekt bok, men en veldig, veldig bra en. Jeg kommer til å lese den flere ganger, og anbefaler virkelig å lese den.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.