Det store skriveeventyret

torsdag 29. november 2012

Jeg føler jeg sier dette hvert år, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare NaNoWriMo i år. Helt til i går, da ordtallet passerte 45000 og etter hvert krøp opp mot og forbi de magiske 50k. Vanligvis er NaNoWriMo lett for meg. Jeg skriver fort og gale, bokstavelig talt, og pleier vanligvis ha et høyere mål. Om jeg ikke har det på begynnelsen av måneden får jeg det etter hvert. For tre år siden ble jeg ferdig på en uke. Året etter hadde jeg et mål på 100k, og i fjor begynte jeg på 50k og endte på 75k. I år...

I år har jeg ikke hatt oddsene med meg. Ikke like mye som før, siden jeg har hatt en jobb med rikelig skrivetid og mye fritid. I år jobber jeg 80% i en stilling som har litt mer faktisk innhold. Jeg har gått på sangkurs, jeg har prøvd å beholde et sosialt liv (litt mindre vellykket), jeg har hatt småoppdrag som oversetter i tillegg til jobben - for ikke å nevnte to travle utenlandsturer i løpet av måneden, pluss nytt piano som har distrahert meg noe innmari. På en måte føler jeg at i år er året da jeg virkelig har fortjent seieren.

Tittelen på dette innlegget er "det store skriveeventyret." Det er nemlig det det har vært i år. Jeg har nemlig ikke planlagt på forhånd. Jeg har selvsagt hatt noen ideer som har svirret rundt i hodet, og i og med at dette er oppfølgeren til romanen jeg skrev i fjor har jeg noen ting jeg visste måtte med, men hva, hvem, hvordan og når var litt uti det blå.

Resultatet ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Personer som skulle forbli de samme har forandret seg, forholdet dem i mellom er annerledes enn jeg hadde forestilt meg, ting skjer i annerledes rekkefølge og hele historien har tatt en ganske annen vendig enn jeg hadde forestilt meg. Det morsomme nå er at bok tre (som egentlig skulle være del to av bok to, hadde det ikke vært for at første del blir så lang) fortsatt kan begynne akkurat der jeg hadde tenkt.

Ble det bedre enn jeg hadde tenkt? Ja, jeg tror det. Jeg måtte ha noen forsøk på begynnelsen, men det hører med. Og nå på slutten føler jeg selve skrivingen er bedre enn den var i fjor. Ikke at den er bra - kvaliteten er nokså sjaber, men det er den alltid i mine førsteutkast. "Skriv først, tenk etterpå" er rådet som funket da jeg satt med skrivesperre i årevis, og det har jeg fortsatt med. Så får jeg heller ta en ekstra runde med redigering - det er tross alt vanskelig å redigere noe som ikke er der. Og språket er en temmelig lett del å endre på. Men selve fundamentet for fortellingen er jeg fornøyd med.

Det morsomme er selvsagt at jeg nok en gang har havnet tilbake der jeg startet, rent innholdsmessig. Jeg opplevde det i fjor også - jeg har hatt puslespillbrikkene til historien i årevis allerede, men jeg har bare ikke koblet hvordan de skal settes sammen. Jeg er veldig glad i puslespill, og når man skal pusle vanskelige motiv, som himmeldelen av et landskap, må man bare prøve og prøve i forskjellige kombinasjoner til man endelig finner noe som passer. Det er slik det er med skrivingen også - forskjellen på noe som funker og noe som ikke funker kan rett og slett bare være at noe bør byttes om, at det må vris litt om på, eller at karakterer byttes ut.

Den forrige NaNo-fortellingen min var en slags parademarsj av ting som var med i de første utkastene, for vel ti år siden, men som jeg senere fjernet fordi de ikke funket. Ett etter ett har de kommet tilbake, og plutselig har de vært det som fikk hele greia til å funke. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er hva man gjør, men hvordan man gjør det som er viktig. Det viktigste er nok at jeg plutselig fant sammenhengen mellom tingene, og årsakene deres.

Det samme skjedde i år. Sjørøverkapteinen min er tilbake, det samme er trollmannen hans. Men der trollmannen var en veldig liten bifigur tidligere, har han nå blitt en av de viktigste. For jeg kom på at det eneste hovedpersonen min trenger, er et tilfluktssted og hjelp fra en trollmann. Sjørøverøya har begge deler.

Ikke bare det. En av yndlingsbyene mine er tilbake. Den er helt annerledes enn jeg planla, bortsett fra at den heter det samme, og i mitt hode er den samme sted. Fra å være et midlertidig stoppested stjal den showet - ikke bare skremte jeg meg selv mens jeg skrev, men de fant ut noe viktig og møtte en viktig karakter der som igjen satte hele dominorekka av hendelser i sving.

Jeg hadde alltid en mistanke om at den byen ikke helt var det den så ut som.

Nei, nå er det tilbake til jobbingen. Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, av logiske årsaker, og jeg har liksom ikke rukket å kommentere på andres blogger heller. På en måte kom jeg litt ut av hele bloggingen en periode, hvor det føltes mest som et ork, så nå er jeg spent på å se hva jeg har gått glipp av.

Fanget i musikken

mandag 26. november 2012

Jeg skal ikke kjede dere med enda et innlegg om hvor lenge det er siden sist (nesten en hel måned!). Om det temaet skal jeg bare skrive: Lesetørken er endelig på vei bort! Bokomtale kommer i løpet av uken. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om NaNoWriMo og hvordan det er vanskelig å få tid til alt, til jeg innså at NaNoWriMo ikke er grunnen i det hele tatt i år. Den egentlige grunnen er nemlig denne:


Jeg var ikke klar over hvor mye jeg har savnet å drive med musikk før jeg begynte igjen. Jeg har jo spilt litt gitar, men har ikke hatt den store inspirasjonen. Den typen musikk jeg har hatt lyst til å drive med har jeg nemlig ikke klart å spille på gitar.

I begynnelsen av måneden begynte jeg på sangkurs, og da var det egentlig gjort. Jeg kom hjem etter det første kurset og bestilte sporenstreks et elpiano. Ikke så lurt, siden økonomien min er skakkjørt fra før, men på andre måter veldig lurt likevel. Nå er det en og en halv uke siden jeg fikk det, og jeg elsker det noe så innmari mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal få skrevet det. Det er herlig å finne tilbake til noe jeg har savnet så mye - uten at jeg egentlig har vært direkte klar over det.

Skjønt, de av vennene mine som har hørt på meg snakke om å begynne på sangundervisning i årevis har kanskje en annen mening.

Jeg skal ikke skylde alt som ikke har blitt gjort i november på musikken - det har tross alt vært konferanse og nominasjonsmøte med jobb og utenlandstur med dansingen - men det har ikke akkurat hjulpet. Denne helgen skulle være min store skrivehelg, siden jeg sakker mer akterut på NaNo enn jeg har gjort noengang før, men... Så skulle jeg bare google hvordan man trener seg opp til å få bedre gehør. Jeg fant et genialt program som heter EarMaster, som jeg elsker og har brukt veeeldig mye tid på. Jeg fant også siden musikkteori.no (tror jeg), som er bloggen til en musikklinjelærer som skriver mye mer pedagogisk og forståelig om musikkteori enn jeg har sett før.

Til tider er det så vanskelig at jeg har hatt lyst til å kaste PCen ut vinduet, spesielt når jeg jobber med intervaller i EarMaster, men når det da løsner er det fantastisk herlig. Endelig skjønner jeg hva broren min har gått og snakket om. Jeg skjønner hva som menes med stor og liten septim (eller ren kvart) og begynner å kunne høre forskjell på dem. Jeg begynner å skjønne hva greia med skalaer er, spesielt da mollskalaer og kirketonearter (selv om jeg skal innrømme at det er MYE igjen før jeg føler jeg kan akkurat det feltet). For første gang skjønner jeg dim- og aug-akkorder, og til og med den irriterende F-nøkkelen har begynt å bli mer forståelig. F-nøkkel er jo ikke så vanskelig, men jeg har slitt med å venne meg til å lese den. Så nå øver jeg meg med de gamle kornotene mine.

I EarMaster er jeg ferdig med både intervallsammenligning (hvilket intervall er størst av A og B) og intervallidentifikasjon, og holder på med rytmelesing og akkordgjenkjennelse (trodde jeg hadde grepet på forskjellen i klang på dur, moll og sus4, men ikke så fullstendig som jeg trodde, gitt). Det vil si: Jeg kommer til å holde på med det så fort NaNo er ferdig. Jeg har tre-fire dager på å skrive 20 000 ord, så nå er det bare skriving som teller til jeg er ferdig. Så får vi se hvordan det går ;)

Og hvis noen lurer: Nei, jeg har egentlig ikke bruk for all denne musikkteorien og gehørtreningen. Men det er en del ting man bør kunne når man skriver sanger, og når man bare kan det sånn halvveis kommer man ikke så langt. Musikkteori er ikke det mest spennende man kan drive med, men jeg merker allerede at det å drive med musikk i seg selv er mye mer givende nå som jeg ikke bare gjetter meg frem.

Akkurat som om jeg trengte enda en ting å drive med :P
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.