Bokomtale: Perdido Street Station

søndag 11. mai 2014

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av "weird fiction", som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt - dog ikke hele tiden - er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende... Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet - en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende - men det funker liksom ikke slik den er skrevet.


Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai'isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det...)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende - mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

Siden sist

søndag 4. mai 2014

Det er merkelig å tenke på at det snart er to måneder siden sist jeg blogget. På mange måter føles det som om det er mye, mye lengre siden sist, på andre måter kortere. Av og til har jeg begynt på et nytt innlegg som ikke har blitt noe av, men for det meste har blogging vært ganske langt nede på listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å blogge, men fordi så mye annet har måttet ha førsteprioritet på oppmerksomheten min.

Dagen etter at jeg skrev sist innlegg fikk jeg vite at jeg plutselig måtte flytte ut av leiligheten min, siden den skulle selges. Akkurat der og da var ikke det gode nyheter i det hele tatt, og jammen har det tatt mye tid og krefter å komme meg fra den ene kanten av Bergen til den andre. Det var litt lettere sist jeg flyttet, da jeg flyttet til et annet sted i samme bydel. Heldigvis har jeg hatt god hjelp av familien, spesielt pappa, og med unntak av siste rest av utvasken kom jeg helt på plass i den nye leiligheten for en uke siden.

Det er uvant å plutselig bo i Åsane, og jeg merker jeg ikke er vant til å måtte planlegge innkjøp (de siste sju årene har jeg bodd under ti minutters gange fra nærmeste matbutikk, og med busser som går relativt ofte) eller å avpasse ting jeg skal etter når det går buss. Samtidig har jeg hatt fryktelig godt av det. Den første morgenen jeg våknet i den nye leiligheten når jeg skulle på jobb, måtte jeg bare ligge en stund og nyte det faktum at jeg ikke hørte en eneste bil eller bussbremse, bare fuglekvitter og hanegal. Det merkes veldig at jeg i praksis har flyttet utenfor byen, og jeg digger det. Endelig har jeg et ordentlig soverom, jeg har diskeplass nok til å kunne lage mat uten å ha plassproblemer, jeg har spisebord, bokhyller og en behagelig sofa. Og ikke minst: siden jeg bor i en kjellerleilighet under garasjen har jeg ingen naboer rett på andre siden av veggen, eller rett over eller under meg. Veldig deilig!

Når jeg ikke har vært opptatt av flytting, har jeg fått være litt lingvist igjen også. Hun som var veileder på masteroppgaven min har flyttet til Gent i Belgia, og hun inviterte meg til å delta på en workshop der nede i slutten av mars, for å presentere det jeg skrev masteroppgave om. Siden det er lenge siden sist var jeg skikkelig nervøs, men det gikk helt greit. Jeg fikk vite at arbeidet mitt har blitt sitert på andre konferanser, noe som selvsagt var utrolig hyggelig å høre. Man får ofte et inntrykk av at man i forskningssammenheng må ha doktorgrad for å kunne bli tatt på alvor, men tydeligvis ikke alltid. Det hjalp selvsagt også på selvtilliten å se en av de siste artiklene til veilederen min, som brukte over en side på å beskrive metoden jeg hadde utviklet i oppgaven (av og til er det gøy å skrive om noe nesten ingen andre skriver om!)

I tillegg har jeg holdt på med ny nettside. Denne bloggen kommer ikke til å flytte, men den engelskspråklige bloggen min får et nytt hjem, sammen med alt det jeg har hatt lyst til å dele, som passer mye bedre på en nettside enn en blogg. Blant annet har jeg holdt på med en grammatikk til et av språkene til fortellingene mine. Egentlig skulle jeg bare ha et helt enkelt rammeverk slik at jeg kunne lage stedsnavn og lignende, og plutselig ble det en hel grammatikk. For har man et språk som gir opphav til språk jeg faktisk skal gjøre til helt fullstendige språk må man jo vite hva ting utvikler seg fra. Men egentlig ble jeg bare bitt av basillen og klarte ikke å gi meg før mesteparten av det var gjort uansett. Det er uansett en hendig unnskyldning for å friske opp i en del av det jeg har glemt siden jeg ble ferdig med studiene. Uansett har det tatt tid å finne ut hvordan nettsiden skal se ut, og jeg er ikke helt ferdig ennå, men jeg tror det blir bra. 

Ellers har jeg omtrent kranglet med en bok jeg bare ikke klarer å lese ferdig. Siden jeg har bok to og tre også, og alle har fått priser og gode omtaler i fleng, har jeg følt at jeg måtte lese ferdig, men nå tror jeg at jeg kapitulerer. Det er litt ekstra surt at det er en av mine yndlingsforfattere som har skrevet bøkene, men men. Det kommer nok et innlegg om den om ikke så lenge, men nå skal jeg finne meg en ny bok å lese. Med litt færre beskrivelser enn den jeg har måttet gi opp. Ikke at det skal så mye til.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.