Bokorm med skrivekløe

It's Monday! What are you reading?

2012-01-30T18:28:00.000+01:00

Jeg glemte visst å lage liste forrige mandag, men siden jeg ikke har fått lest noe særlig har det egentlig ikke noe å si. Det er stort sett andre ting som har stått i hodet på meg den siste tiden, mer om dette nederst :)

Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: The Scarab Path (ikke ferdig)

Bøker jeg anmeldte:
Ingen

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: The Scarab Path. Det er et eller annet merkelig med denne boken. Den er veldig, veldig bra, men det går veldig, veldig sakte. Jeg tror det er det at noe jeg har gått og håpet og ventet på i mesteparten av serien, fra midten av bok én faktisk, akkurat nå er i ferd med å skje. Jeg er nok litt redd for at akkurat den følelsen skal bli ødelagt når jeg leser videre, eller at resten av boken ikke lever opp til det. (Men jeg har da tjuvlest på omtaler, så jeg tviler på det er tilfelle.) Og i tillegg har jeg jo andre ting å tenke på.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: The Scarab Path

Så over til det jeg nevnte på begynnelsen av innlegget. Jeg mener jeg har nevnt tidligere at jeg fant ut at instituttet mitt har utlyst tre stipendiatstillinger, og at jeg hadde tenkt å søke. Søknadsfristen er i morgen, og nå holder jeg på med siste finpussen av søknadspapirene. Det er mye - fremdriftsplan, prosjektplan, litteraturliste (nå på en og en halv side) og sammendrag av masteroppgaven, for ikke å nevne selve det uendelige søknadsskjemaet på Jobb Norge.

Nå begynner endelig ting å ta form, heldigvis. Jeg har fått tilbakemeldinger fra veileder på alle oversiktene og sammendragene, og det er langt fra så mye å rette på som jeg fryktet. Litt er det selvsagt, men ikke overveldende mye. Jeg sliter riktignok litt med å faktisk gjøre noe nå, siden jeg fikk et plutselig anfall av nerver (det gikk plutselig opp for meg at jeg faktisk søker stipendiatstilling, det er litt stort og skummelt), så jeg går litt rundt meg selv for øyeblikket.

Når jeg er ferdig skal jeg ta meg en høyst unødvendig tur på butikken, kjøpe meg noe digg og gjøre noe gøy resten av kvelden for å feire.

Ikke så mye lesing, men...

2012-01-26T14:16:00.000+01:00

...ganske så mye annet.

Det har blitt litt tamt med oppdateringer her på bloggen, og strengt tatt burde det ha forblitt tamt i noen timer til siden jeg er på jobb, men må man, så må man. (Selv om "må" er et relativt begrep i dette tilfellet)

I julen fant jeg ut at det er utlyst tre stipendiatstillinger på mitt institutt på UiB, og da bestemte jeg meg for å søke. Men ting gikk trått, mest fordi en prosjektomtale ikke akkurat er noe jeg har skrevet før (og de skal ha prosjektomtale, fremdriftsplan, litteraturliste, akademisk CV og enda noe mer jeg ikke husker), men også fordi jeg er så grådig god til å utsette ting, selv ting jeg virkelig vil. Men i dag. I dag sto jeg opp klokka sju, spiste frokost (et mirakel i seg selv, jeg er ikke noe frokostmenneske), gjorde litt tøy og bøy, og satte meg ned for å skrive ferdig. Nå er utkastet overlevert veilederen min, så håper jeg at det ikke er altfor mye å rette, og at jeg rekker fristen.

For å feire at jeg er ferdig med noe skal jeg unne meg noe godt i dag, og kanskje bestille meg et par bøker på Amazon (om jeg ikke får et anfall av vill fornuft og bestemmer meg for å lese ut de jeg har først). Så skal jeg sitte resten av dagen og høre på musikk og skrive bok.

Boken, ja. Jeg holder fortsatt på med den fra NaNoWriMo i fjor, og jeg kan ikke si at jeg er så veldig mye nærmere slutten enn jeg var for et par uker siden. Uforutsette ting har en tendens til å skje, ikke bare en ting her og en ting der, men overraskelser i bøtter og spann, noe jeg IKKE er vant til når jeg skriver. Kanskje jeg endelig har funnet noe jeg liker å skrive. Write or Die har utrettet mirakler, tror jeg.

Nei, nå har jeg brukt litt vel lang tid, så nå må jeg jobbe.

Kat Richardson samleomtale: Greywalker-serien

2012-01-12T00:23:00.000+01:00

I flere uker har jeg gått og tenkt på hvilken bok jeg skal skrive om her på bloggen først. Først tenkte jeg på Patrick Rothfuss sin The Wise Man’s Fear, men jeg fikk det liksom ikke til. Så vurderte jeg Dresden files, siden jeg ikke har skrevet om noen av bøkene etter bok 4 – men nå begynner det jo å bli en stund siden jeg leste dem, og vil gjerne ha lest dem på nytt før jeg gjør det. Kan liksom ikke basere en omtale på det lille jeg husker.

Men hva med The Parasol Protectorate, da? De er jo gøy, og jeg har jo nettopp lest bok nummer én på nytt. Meeeen… Jeg får liksom ikke helt inspirasjonen til det (selv om det å vente på inspirasjon ikke akkurat er noen fruktbar affære). I en lignende sjanger har man jo bøkene til George Mann – men de leste jeg så fort at jeg ikke husker helt hva jeg likte og ikke likte.

OK, det skulle visst være fryktelig vanskelig i dag, men hva med The Warlock’s Shadow? Niks, husker ikke den helt heller. Faren med å ha for mye å gjøre i en periode, man rekker liksom ikke å fordøye det man leser.

Som dere skjønner er det ikke helt lett å komme gjennom bunken med leste, men ikke omtalte bøker. Til slutt sto det mellom Brandon Sandersons Elantris, og Kat Richardsons Greywalker-serie. Til slutt ble det sistnevnte.

Halleluja. Jeg har bestemt meg.

Nok om det, og over til selve omtalen. Jeg kommer ikke til å skrive spesifikt om hver eneste bok, men mer om serien under ett.

Harper Blaine er privatdetektiv. En helt vanlig en, som utfører diverse oppdrag for diverse kunder. En dag holder hun på med en sak der en mildt sagt ufordragelig mann har svindlet sin ekskone og datter, og etter en konfrontasjon med denne mannen i en heis ender hun opp død. I to minutter.

Når hun senere våkner på sykehuset er ikke alt som før. Hun ser skygger. Skikkelser som ikke er der. Steder som ikke er der, eller som eksisterte for lenge siden. Redd for at hun har blitt gal finner hun til slutt ut at hun har blitt en Greywalker. En Greywalker kan ferdes både i den «virkelige» verden og i the Grey, den parallelle verdenen gjenferdene etter de døde befinner seg i. Hun vil helst ikke ha noe med the Grey å gjøre, men hva gjør man når man ikke har nok kontroll til å holde seg unna? Og hva gjør man når de døde oppsøker deg?

Når en ung mann forsvinner blir Harper tvunget til å innse at det ikke bare finnes gjenferd, men også de som lever i begge verdener samtidig – vampyrene.

Utover serien må Harper lære seg å takle de nye, uvante kreftene sine, og hun må lære seg å bruke dem for å oppklare saker, ikke bare for å fungere selv. Men det er ikke lett. For hvordan forklarer man til politiet at en mann ble drept av et poltergeist, eller at den blodløse foten funnet på jernbanesporet ble drept av et monster fra de lokale indianernes mytologi? Hvordan får man et forhold til å fungere når man har et slikt yrke?

Bøker om «overnaturlige» detektiver og mysterier er i vinden for tiden. Jeg, som elsker både krim og fantasy, er veldig glad for det. Når det er sagt har jeg vært litt småskeptisk til de som tar det veldig bokstavelig – om ikke annet fordi det føles litt som et imitasjonsforsøk av Dresden Files av Jim Butcher.

Men Greywalker-bøkene føles ikke som noen etterligning, selv om de har mange av de elementene jeg elsker ved Dresden Files. Richardson er ikke redd for å gi hovedpersonen juling, og jeg liker det at hver bok ikke begynner på ny frisk. For hver bok blir Harper stadig bedre til å takle the Grey, men hun blir også mer preget av jobben sin, og det blir også forholdet hennes til menneskene rundt seg. Rent fysisk holder hun i Underground på å trene seg opp igjen etter skadene hun fikk i Poltergeist, mens hun og Will prøver desperat å få forholdet til å fungere, noe som bare går en liten stund. Senere begynner Ben og Mara, tidligere noen av hennes beste venner, å skjønne at det ikke alltid er trygt å være nær Harper, fordi farlige situasjoner oppstår, og de reagerer på dette på en forståelig måte.

For de som måtte reagere på at det finnes vampyrer kalt Alice og Edward i Greywalker-serien vil jeg påpeke at de ikke har noen fellestrekk med Twilight-seriens vampyrer, og at første bok de figurerte i kom ut omtrent samtidig med den første Twilight-boken. Selv om vampyrene i Greywalker ikke er helt som Dracula er de mye nærmere den tradisjonelle litterære vampyren enn en del andre bøker nå for tiden, og de er ikke gode. Men de er heller ikke fullkomment onde, ikke nødvendigvis, og av og til må Harper samarbeide med dem. Jeg liker godt at dette dilemmaet er behandlet som det dilemmaet det ville vært, og at Harper ikke tar lett på det.

Skal jeg si noe negativt må det være at de «romantiske» delene av spesielt den første boken virker litt klønete skrevet. Samtalene virker litt tvungne, litt unaturlige, og jeg får meg ikke helt til å tro på det. På den andre siden er de andre delene veldig godt skrevet.

Jeg liker også at bøkene trekker frem en del fra indianernes mytologi og folklore, som noen av monstrene man møter, men også menneskene og trossystemet. Jeg liker at man merker at de foregår i Nord-Amerika, at de er forankret ikke bare i den hvite delen av samfunnet men de delene som har vært der før.

Man merker ellers en tydelig utvikling i bøkene, ikke bare handlingsmessig men kvalitets- og spenningsmessig. Det blir mindre og mindre av de litt halvkunstige dialogene, og bøkene blir stadig mer spennende. Den siste boken, Downpour, klarte jeg overhodet ikke å legge fra meg, og til tider var den direkte creepy – men ikke på en direkte, kvalmende måte, bare at man føler det ligger et eller annet farlig og syder under overflaten.

Jeg skulle gjerne ha trukket frem flere negative ting. Men de tingene jeg typisk kritiserer, som karakterene, plottet og så videre, kommer seg utover i boken. Til tider er noen av personene litt stereotypiske, men de aller fleste føles utrolig virkelige. Richardson har ikke vært redd for at det å gjøre dem litt quirky eller eksentriske skal få dem til å virke mindre virkelige – virkelige mennesker er ofte merkelige. Synes jeg, da. Og det blir sjelden for mye. Plottet har Richardson kontroll på, selv om jeg personlig syntes Poltergeist ikke var så engasjerende som den burde være. Og selv om det er en type bok som ofte er plottsentrert bryr man seg om karakterene.

Dette er en av seriene jeg er aller mest glad for at jeg plukket opp i fjor, og forfatteren er høyt oppe på listen min over forfattere jeg skal følge nøye med på. Anbefales!

For øvrig vil jeg også si at jeg har fått meg en Flickr-konto - veldig hyggelig om noen tar seg en tur innom. De aller fleste bildene der finnes imidlertid også på fotobloggen min.

It's Monday! What Are You Reading?

2012-01-09T15:25:00.000+01:00

Det er mandag, og for første gang i det nye året (siden jeg visst tok meg en slags bloggferie likevel) er det på tide med mandagsinnlegget. Siden jeg ikke har blogget på så lenge har jeg valgt å inkludere bøkene jeg leste/anmeldte siden sist innlegg av denne typen. Det var så langt tilbake som 12. desember!

Bøker jeg leste ~~forrige uke~~ i julen:
Chris Wooding: Iron Jackal
Kat Richardson: Underground
Kat Richardson: Vanished
Kat Richardson: Labyrinth
Kat Richardson: Downpour
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear

Bøker jeg anmeldte:
Jeg hadde tenkt å få unnagjort litt omtaler i julen, men slik ble det visst ikke, gitt.

Bøker jeg leser nå:
Jeg har sånn delvis begynt på Joe Abercrombies Last Argument of Kings, men det er litt halvhjertet. Jeg forholder meg litt avventende til den, fordi den i følge anmeldelsene nok har en slutt jeg kommer til å hate.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Joe Abercrombie: Last Argument of Kings (tror jeg)
Adrian Tchaikovsky: The Scarab Path
Brent Weeks: The Way of Shadows

Tilbake til hverdagen

2012-01-08T02:21:00.000+01:00

I forgårs kom jeg tilbake til Bergen etter over to ukers ferie hjemme hos foreldrene mine. Det har vært en herlig juleferie, med hele familien der (men ikke samtidig, dessverre), en toåring og to hunder. Full fart, med andre ord. Det er litt rart å være hjemme i Bergen igjen, her jeg bor i ensom majestet, men det var veldig deilig også.

I dag har jeg delvis slappet av og prøvd å bli frisk, og delvis ryddet litt i leiligheten. Jeg er litt tungpustet for tiden siden jeg har hoste, men å sitte og sortere papir kan jeg gjøre. Jeg har gått gjennom skrivepermene mine med hard hånd og kastet alle utdaterte notater (verdensbyggingen eller hva det heter på norsk har gjennomgått massive forandringer det siste året), og plutselig har jeg to svære handleposer fulle av papirboss, og hele fire permer til overs i tillegg til en drøss med mapper og plastlommer. Jeg som hadde alt slikt fylt til bristepunktet frem til nå...

I morgen blir det rydding av kjøkkenet. Smarte meg glemte å vaske opp det jeg brukte til å lage middag de siste dagene før ferien, siden jeg hadde så lange dager, så det er litt... småekkelt nå som det er mer enn to uker etterpå. Jeg er så huslig at det nesten er skummelt.

Det følger visse fordeler med å ha en snill far som kjører meg tilbake til Bergen (selv om det var for at jeg skulle få med meg skohyllen jeg fikk til jul... som vi glemte igjen hjemme. Ops!). Jeg har nemlig flere lave bokhyller stående hjemme, som jeg hadde da jeg bodde i Kristiansand. Ikke uventet er de jeg har her fra før fylt til bristepunktet (da min bror hjalp meg å flytte for et par år siden utbrøt han at jeg var den eneste han visste om som hadde flere bøker enn ham selv, og jeg har kjøpt mange siden da), men nå tror jeg kanskje jeg får plass til alle. Den har blitt dedikert til alle de bøkene som ikke kan kalles speculative fiction (fantasy, science fiction, horror og lignende), men som ikke er så høye at de ikke får plass. Apropos plass har jeg til og med klart å skvise den inn i min ikke altfor store stue. Veldig fornøyd med det!

Lesemessig begynte julen veldig bra, med fem bøker på ikke så mange flere dager, men etter at det kom en ekstra hund og en toåring i hus ble det liksom ikke så mye lesetid. Men: Jeg har endelig lest ferdig Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss, etter å ha hatt den øverst på leselisten i omtrent et halvt år. Siden jeg faktisk tok meg litt tid med den har jeg faktisk noe å si også. Både bra og dårlig, men absolutt mest bra. Jeg skal se om jeg får somlet meg til å skrive en ordentlig omtale snart!

Hvordan har julen deres vært?

Romjulstanker og nyttårsdrømmer

2011-12-26T13:40:00.000+01:00

Da er det romjul igjen. Vi har nettopp fått igjen strømmen etter at den har vært borte siden tidlig i går kveld, og jeg setter plutselig mye mer pris på slike ting som fungerende internett, lys til å lese eller pusle, en kopp rykende varm kaffe fra kaffemaskinen min (som jeg kjøpte for bursdagspengene mine rett før jul - et av de beste kjøpene jeg noengang har gjort), eller et fungerende stereoanlegg.

Jeg har lest mye, og har innsett at selv om jeg ikke hadde lest noe i førjulstida hadde jeg likevel klart lesemålet mitt, siden jeg har lest fem bøker bare siden jeg kom hjem. Nå har jeg begynt på gigantiske Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss, som er på nesten 1000 sider (boken altså, ikke forfatteren), og har planer om å virkelig nyte den.

Til tross for at jeg har mye jobb igjen å gjøre på universitetet har jeg fått beskjed om å ta det etter jul, siden jeg skal begynne på syntaktisk analyse - da er det greit å ha noen i nærheten som kan hjelpe meg. Så plutselig fikk jeg ordentlig juleferie likevel.

Eller juleferie og juleferie. På lillejulaften var jeg inne på UiB sine sider og så på stillingsannonsene, og så at det var utlyst en stipendiatstilling på LLE (institutt for lingvistiske, litterære og estetiske fag) hvor søknadsfristen var 31. januar. Jeg har jo drømt lenge om å ta doktorgrad, og da jeg snakket med hun som var veileder for masteroppgaven min sa hun at jeg burde søke. Sjansen for at jeg ikke får det er stor, siden jeg ikke har publisert noe i ettertid, men det vil uansett øke sjansene mine neste gang det blir lyst ut. Da kan de se at jeg har søkt før og dermed gjerne vil dette, og de kan se fremdrift.

Og for all del. Det kan jo være at jeg faktisk får stillingen.

I hvert fall innebærer dette at jeg må begynne på prosjektplan og fremdriftsplan, helst nå i julen, og det er jo en del jobb. Prosjektplanen skal være på inntil 5 sider, fremdriftsplanen på inntil 3, pluss litteraturliste for prosjektplanen. Nå gjelder det bare å få litt mer klarhet i hva jeg vil skrive om, samt hvorfor og hvordan, og få det ned på papiret.

Jeg hadde egentlig tenkt å vente med å skrive dette innlegget til enkelte personer hadde fått vite det først, men jeg er uten mobildekning og uten utsikter til å få dekningen tilbake med det første, så det får holde med dette enn så lenge.

Så nå er jeg en fantastisk kombinasjon av utslitt og gira. Mest utslitt, egentlig. Jeg har ikke engang orket å skrive noe på romanen min, selv om jeg synes skriving er noe av det gøyeste i verden og alle bitene er i ferd med å falle på plass. Så nå i julen skal jeg ikke ha noen skrivekrav, jeg skal bare ta hver dag som den kommer, lese mye, pusle mye og kose mye med Joker, som er den helt fantastiske hunden til foreldrene mine.

God jul og godt nyttår til dere alle!

It's Monday! What Are You Reading?

2011-12-12T22:54:00.000+01:00

Etter å ha blitt ferdig med Goodreads' leseutfordring i går har jeg ikke begynt på noe nytt, men tenker jeg skal ta meg goood tid når jeg først begynner på noe. Kanskje jeg av prinsipp skal finne frem en av de bøkene jeg har lest i filler og lese den om igjen. Det er kjempegøy å lese så mange nye bøker som jeg har gjort, men det er jammen deilig å finne frem en god gammel en også.

Bøker jeg leste forrige uke:
Brandon Sanderson: Elantris
Adrian Tchaikovsky: Salute the Dark

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen, og regner ikke med det blir noen denne uken heller, med all jobbingen jeg må få unnagjort. Men etter det regner jeg med at det kommer en anmeldelse. Eller to. Eller tre.

Bøker jeg leser nå:
Ingen for øyeblikket - det var faktisk litt godt med en lesepause etter et helt år med leseutfordring. Det vil si, jeg har jo hatt lesepauser i år, men ingen der jeg ikke satt med halvdårlig samvittighet fordi jeg havnet på etterskudd (eller trodde jeg kom til å gjøre det). Litt deilig er det å få en liten pause fra alle de nye inntrykkene - jeg orker ikke engang å se film akkurat nå.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Hmmm... Ny eller gammel? Jeg tror kanskje at jeg skal gå tilbake til røttene mine, til en av de aller første fantasyseriene jeg noensinne leste (rett etter Tolkien tror jeg) og lese Sagaen om Paksenarrion av Elizabeth Moon. Eller kanskje Deverry-bøkene av Katharine Kerr, som jeg ikke har lest på lenge men som jeg begynte på samtidig. Eller... Eddings. Jeg tror det blir Eddings. Jeg skal ikke krangle med de som sier at det er en god del klisjéer i bøkene hans, men det er nå bare Eddings som er Eddings. Jeg liker ham, jeg.

(Er det forresten ikke rart hvor mye man kan skrive om så lite i et blogginnlegg?)

Leseåret 2011 og lesemål 2012

2011-12-11T15:53:00.001+01:00

Ta en liten kikk på Goodreads-widgeten i sidemenyen min - er den ikke fin? I dag leste jeg nemlig ferdig min 100. bok i 2011, som var Salute the Dark av Adrian Tchaikovsky. Det er litt merkelig å være ferdig, men også veldig herlig. Utfordringen er jo ikke akkurat noen viktig utfordring som sådan, men den har ligget i bakhodet hele tiden, og jeg er litt sånn at jeg ikke klarer å legge det ordentlig fra meg før jeg enten er ferdig eller har gitt helt opp. Det siste var liksom ikke noe alternativ disse siste månedene.

Det som føles merkelig er å ha lest så mye på så kort tid. Jeg har jo alltid lest mye, men det har vært noen få nye bøker og mange jeg har lest før. Med unntak av to-tre bøker har jeg jo nesten bare lest nye bøker i år. Jeg har også mistet all rest av selvkontroll på Amazon, og til tross for mengdene jeg har lest i år har jeg langt flere uleste bøker nå enn da året startet, selv hvis jeg regner med de jeg leste i løpet av julen.

Jeg har også lært at skriverådet som er inkludert i de aller fleste skrivebøker, nemlig "les mye," definitivt har noe for seg. Ikke bare føler jeg at skrivingen min er bedre på et mer generelt plan, men jeg er faktisk fornøyd med plottene mine. Jeg har slitt med å komme på plott som jeg ikke selv synes er dørgende kjedelige, men nå føles de mer "riktige", litt mer kreative. Forhåpentligvis.

Sjangermessig har jeg vært veldig ensidig. Det er vel ingen hemmelighet at det er fantasy som er min sjanger. Av 100 bøker er 78 enten fantasy, science fiction eller alternate reality/fremtid. Jeg har disse under en samlebetegnelse fordi en del av dem kan klassifiseres som flere. Hovedvekten er på "typisk" fantasy, men i år har jeg også en del urban fantasy og steampunk.

Jeg har lest 16 krimbøker, noe som i og for seg ikke er uventet. Da har jeg ikke tatt med de fantasybøkene som egentlig er veldig "krimaktige", bare med tydelige fantasyelementer. Ellers har jeg bare lest 3 klassikere, og 3 bøker som egentlig ikke passer inn i noen spesiell sjanger.

Jeg er ganske fornøyd - jeg hadde jo et mål om å lese flere sjangre som jeg ikke klarte, men jeg har utforsket veldig mange undertyper av fantasy og har funnet mange nye favoritter.

Så var det neste år.
I 2012 skal jeg ikke være på langt nær så ambisiøs. Dette året har på mange måter slitt meg ut, spesielt siste delen av det, og neste år må jeg bli flinkere til å ta vare på meg selv. Når man blir syk jevnlig bare fordi man har FOR mye å gjøre (tre jobber, NaNoWriMo, leseutfordring på 100 bøker, dansekonkurranse, konferanse og så videre er kanskje litt i overkant) er det et ganske tydelig tegn om å ta det mer med ro. Jeg er ikke så god på utfordringer - enten gir jeg opp med en gang, eller så pusher jeg meg selv altfor hardt fordi jeg SKAL klare det. Konkurranseinstinkt er ikke alltid en bra ting, i hvert fall ikke når man også er en ihuga perfeksjonist.

Derfor skal jeg begrense meg. Jeg skal også bruke tid på faglig litteratur, så målene blir litt mer enn bare lesemål. Her er mine lesemål, skrivemål og andre mål for 2012:

24 nye romaner (2 per måned - leser jeg mer blir det gamle bøker som leses om igjen)
10 fagbøker
24 faglige artikler
Klare minst 75.000 ord under neste NaNoWriMo
Skrive i minst 15 minutter hver dag (har allerede begynt med dette, og så langt går det veldig bra. 15 minutter er jo egentlig ingenting, i hvert fall ikke ved hjelp av Write or Die, og det skal egentlig godt gjøres å IKKE klare å presse det inn noe sted.)
Fullføre førsteutkastet til NaNoWriMo-romanen for 2011

Forhåpentligvis er dette overkommelig uten å være så på hekta at jeg får enda et år som i år ;)

ETA: Ooooh, glemte også å skrive at jeg for første gang i hele mitt liv har vunnet noe i en adventskalenderkonkurranse. Jeg vant en bokpakke fra Schibsted-forlagene, aner ikke hva det er, men gleder meg til å få dem :)

Topp 10 barndomsfavoritter

2011-12-07T00:02:00.000+01:00

Den originale Top Ten Tuesday finner du hos bokbloggen The Broke and the Bookish, og er en ukentlig meme med topp ti et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Ukens tema finner du her, og er Top Ten Childhood favorites, eller barndomsfavoritter på godt norsk.

1. Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren. Dette var yndlingsboken over alle yndlingsbøker, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den. Det var noe med Ronja, med karakterene, med det ville, vakre, fantasifulle og litt skumle som appellerte veldig til meg både den gang og nå. (Kanskje det ikke er så rart at jeg har endt opp som fantasyfan?)

2. Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Boken var ikke like kjær som Ronja Røverdatter, men jeg har definitivt lest den et tosifret antall ganger. For å si det sånn. Jeg tror det var her min kjærlighet til fantasiverdener, skumle drager og heltemot begynte.

3. Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren. Jeg tror det er hevet over enhver tvil at jeg virkelig elsket Astrid Lindgren som liten. Vi på Saltkråkan var en koselig bok jeg egentlig aldri syntes var særlig spennende (kanskje fordi jeg ikke engang kan huske å ikke ha lest den) men som jeg leste om igjen og om igjen likevel.

4. Sølvhingstens sønner av Elyne Mitchell (beklager, fant ikke bilde). Dette er egentlig en oppfølger til Sølvhingsten (og en til?) som en av brødrene mine fikk i en eller annen bokklubb. Jeg har aldri lest selve Sølvhingsten, men for en hestegal jente var dette boken over alle bøker. Særlig bra er den kanskje ikke, men det var da hester i den. Skjønt "det var da hester i den" beskriver den ikke helt - "hovedpersonene" om man kan kalle det det er villhester, og boken handler om deres liv fra hestenes perspektiv.

5. Fem-serien av Enid Blyton. Linken går til første boken, men jeg husker ikke hvilke av bøkene jeg likte best - jeg husker ikke engang hva de heter, jeg pleide å begynne på første boken og så lese hele serien ut når jeg først var i gang. Fem-bøkene er enda noen bøker jeg hovedsaklig arvet etter brødrene mine, og handler om fem barn/ungdommer som stadig vikler seg inn i et eller annet slags eventyr.

6. To års ferie av Jules Verne. Ikke noen barnebok for så vidt, og jeg husker mamma sa at jeg kanskje var litt for liten til å lese den (men jeg var tom for lesestoff, og hun var nok lei maset mitt). Mamma har en utgave som hun selv hadde når hun var ungdom, fra sekstitallet eller deromkring, og jeg husker jeg syntes det var UTROLIG stilig. Boken handler om en gruppe skolegutter fra New Zealand som er på skoletur, og som lider skibbrudd og havner på en øde øy.

7. Marikken av Astrid Lindgren. Enda en Lindgren-bok som jeg har lest utrolig mange ganger.

8. Anne Villdyrjente av Bjørn Rongen. Dette er også en av mammas bøker, fra femtitallet denne gangen. Den handler om lille Anne som blir tatt av bjørnen fordi dens egen unge ble tatt av en jeger. Eller noe sånt. Det er en del år siden jeg leste den, for å si det sånn.

9. Aurora i blokk Z av Anne-Cath. Vestly, eller egentlig de aller fleste Vestly-bøkene. Jeg husker jeg elsket både bøkene om Aurora, Guro, Ole Aleksander Filibom-bom-bom og Mormor og de åtte ungene.

Hvilke var dine barndomsfavoritter?

It's Monday! What are you reading?

2011-12-05T14:03:00.000+01:00

Jeg tok meg for en gangs skyld fri i helgen, og har fått lest veldig mye mer enn jeg trodde. Jeg regner ikke med at jeg får lest særlig mye denne uken, men jeg har bare to bøker igjen på leseutfordringen min (hurra!), så det gjør egentlig ikke så mye.
Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis
Trudi Canavan: The Magicians' Guild
Andrzej Sapkowski: The Last Wish (egentlig en novellesamling, viste det seg)
Mark Lawrence: Prince of Thorns

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen, faktisk. Jeg har planer om å komme sterkere tilbake med anmeldelser litt etter jul, når jeg får lest noen av bøkene om igjen.

Bøker jeg leser nå:
Brandon Sanderson: Elantris (hvis resten av boka lever opp til begynnelsen skal jeg definitivt lese mer av denne forfatteren!)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Brandon Sanderson: Elantris, samt helst én bok til, men det kommer helt an på om jeg faktisk får den jeg har tenkt å lese i posten i tide... Mulig det blir Iron Jackal av Chris Wooding. Hvis jeg får tid.

NaNoWriMo oppsummering

2011-12-01T00:17:00.000+01:00

I år har jeg, som tidligere år, vært med på NaNoWriMo, som går ut på å skrive en roman på minst 50 000 ord i løpet av en måned. Det har vært en merkelig måned, først og fremst fordi jeg har hatt så mye annet å stå i med, men også fordi opplevelsen har vært en helt annen enn tidligere.

For det første. Bergensgjengen. De som har vært på møtene, både på Outland og Studentsenteret, har vært en fantastisk gjeng. Jeg føler alle har heiet på hverandre og backet hverandre opp. I dag var det aller siste skrivemøtet (selv om vi skal ha TGIO i morgen) og det var både kjempegøy og litt trist. I hvert fall var det en gruppe veldig slitne og overtrøtte mennesker som satt der.

For det andre er jeg for en gangs skyld fornøyd med historien. Man skulle tro jeg fikk prestasjonsangst når jeg endelig skulle prøve å skrive historien jeg har tenkt på (og gjort diverse forsøk på å skrive) siden førsteklasse på videregående. Det er faktisk snart 12 år siden (det er 12 år siden på bursdagen min) nå. Men for første gang, faktisk for noen fortelling, er jeg fornøyd med plottet, karakterene er slik jeg liker dem og det er lite som skjer bare fordi det må skje for å få plottet til å gå opp.

Jeg er fortsatt langt fra ferdig, til tross for mine vel 90k ord, og kommer til å fortsette et stykke ut i desember. Man vet man er inne på noen år man etter å ha skrevet 12k på én dag sitter og endrer slutten og bare klør i fingrene etter å skrive videre. Jeg er som sagt fornøyd med det meste av plottet, men føler at slutten ikke har ytt opptakten rettferdighet. I kveld har jeg plottet den om igjen, og jeg føler den er mye mer "riktig" nå.

Samtidig som jeg har hatt et ganske bra plott å støtte meg på (har de viktigste punktene og årsakene til at ting skjer) har historien også overrasket meg etter hvert. De siste dagene har det skjedd en del uforutsette twister og vendinger som jeg overhodet ikke har planlagt, men som passer historien veldig godt.

For det tredje har jeg lagt min elsk på programmet Write or Die av Dr. Wicked. Det går ut på at man setter seg et mål på antall ord, samt hvor lang tid man vil bruke. Så skriver man så fort man klarer og får advarsler hvis det går for lang tid uten at du skriver. Veldig genialt for ordkriger, for eksempel. Det er også veldig fint hvis man står halvveis fast og bare MÅ komme seg videre, for å komme seg gjennom det. Jeg har brukt Write or Die veldig mye. Man føler liksom ikke at man kan stoppe å skrive når man skriver på tid, noe som er fantastisk for konsentrasjonen.

For det fjerde har jeg egentlig ikke hatt tid til å skrive denne måneden, men på en eller annen måte har jeg fått det til likevel. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Men jeg liker det :) Med 90k er jeg milevis over målet jeg egentlig hadde satt meg også, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Eller jo, kanskje om boken faktisk var ferdig. Men den krever litt mer enn 90k, for å si det sånn... ;)

Noen andre som har vært med på NaNoWriMo? Hvordan gikk det?

Nå er det lesing som står for tur. Jeg har bare 6 bøker igjen på Goodreads sin leseutfordring (mitt mål var 100 bøker), og jeg har en rekke supre bøker som venter i bokhyllen. I julen skal jeg også prøve å få skrevet omtaler av de bøkene jeg har lest.

Topp 10 uleste bøker i bokhyllen

2011-11-29T19:49:00.000+01:00

Jeg har bestemt meg for å begynne med Topp 10-tirsdag igjen, etter en lang pause. Det var vel bare et spørsmål om tid, jeg som er så glad i lister ;)

Den originale Top Ten Tuesday finner du hos bokbloggen The Broke and the Bookish, og er en ukentlig meme med topp ti et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Ukens tema er egentlig "TBR list for winter," altså bøker som kommer til å bli utgitt i vinter. Men de bøkene jeg har ventet på har allerede kommet ut, eller så kommer de ikke ut før til våren, så jeg har plukket et tidligere tema. Siden jeg har shoppet så mye bøker i det siste er det spesielt ett tema som passer veldig godt, nemlig Topp 10 uleste bøker i bokhyllen. Jeg kommer også til å regne de bøkene som ikke er i bokhyllen ennå, men som er på vei i posten.

Jeg har forøvrig bare ni, både fordi resten er bøker som bare ligger der, eller som er tidligere/senere i samme serie som de som er oppført på listen. Jeg tenker jeg holder meg til én bok per serie.

1. Adrian Tchaikovsky: Heirs of the Blade. Denne er foreløpig siste bok i en serie jeg holder på med. Jeg er foreløpig bare på bok 3 (dette er bok 7), men jeg er helt forelsket allerede. Jeg synes omslaget er utrolig vakkert samtidig som det er creepy. Boken har også fått gode terningkast på Goodreads, og det blir sagt at boken er tro mot det jeg har likt (så langt) ved serien. Det er selvsagt litt farlig å lese bakpå bøker som er fire bøker etter den jeg holder på med (spoilers!) men nå gleder jeg meg bare til å begynne på den.

2. Chris Wooding: The Iron Jackal. Dette er bok tre i serien om Ketty Jay, en slags steampunk-møter-low-fantasy-greie som er veldig bra. Jeg aner ingenting om den, men har elsket de to foregående bøkene.

3. Brent Weeks: The Black Prism. Jeg har aldri lest noe av Brent Weeks før, selv om en venninne av meg liker bøkene hans, men jeg falt fullstendig for omslaget. Jeg har også kjøpt første bok i den forrige serien hans bare for å ha lest den først.

4. Mark Lawrence: Prince of Thorns. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har gledet meg slik til denne. Jeg synes omslaget er fantastisk, og boken virker passe mørk og sinister, for å bruke et godt engelsk ord. Men jeg er grådig spent!

5. Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear. Jeg elsket den forrige boken i trilogien, The Name of the Wind, og jeg har hatt Wise Man's Fear i bokhyllen lenge. Men det er noe med bøker man har ventet så grådig på - det er nesten skremmende å faktisk skulle begynne på dem. Hva om de ikke lever opp? Hva om de skuffer og dermed "ødelegger" forrige bok? Den største grunnen er kanskje likevel at det er vanskelig å lese hundre bøker på ett år når de er såpass lange. I julen skal jeg manne meg opp og faktisk lese den.

6. Edgar Allan Poe: The Complete Works of Edgar Allan Poe. Denne boken er utelukkende på listen fordi det er den vakreste boken jeg eier. Forgylte sidekanter, blant annet. Jeg tør nesten ikke å lese den...

7. Kat Richardson: Vanished. Vanished er bok tre i Greywalker-serien, som handler om privatdetektiven Harper Blaine. Det er på mange måter en krysning mellom krim og urban fantasy som passer meg veldig godt, og som hjelper å fylle hullet mens man venter på neste Butcher-bok (uten sammenligning forøvrig). Jeg liker spesielt at fokuset på romantikk ikke er så stort som i mange andre urban fantasy-bøker.

8. China Miéville: Perdido Street Station. Har du hørt om bare én bok av China Miéville er sjansen stor for at dette er den du har hørt om. Jeg elsker de to bøkene jeg har lest av ham, og Perdido Street Station har vunnet mange priser. Veldig mange.

9. Brent Weeks: The Way of Shadows - siden jeg allerede har en Brent Weeks her. En venninne av meg har skrytt serien opp i skyene, og jeg gleder meg til å begynne på den. Det, og jeg elsker omslaget.

It's Monday! What are you reading?

2011-11-28T10:34:00.000+01:00

Da er konferansen også overstått. Tromsø var et veldig fint sted, og jeg er virkelig glad jeg reiste, men fy søren så sliten jeg er!
Som forutsett ble det ikke akkurat mye lesetid (hadde vel litt i underkant av en time ledig tid totalt per dag) men så stappfullt som hodet mitt er akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket å lese uansett.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis
Kat Richardson: Underground

N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

2011-11-25T16:49:00.000+01:00

The Hundred Thousand Kingdoms har blitt skrytt opp i skyene og har vært månedens bok i flere bokklubber på Goodreads. Jeg gledet meg til å lese den, til tross for at sammendraget bakpå ikke virket superfristende, kanskje mest på grunn av omslaget og at den har vunnet mange priser.

Yeine Darr is an outcast from the barbarian north. But when her mother dies under mysterious circumstances, she is summoned to the majestic city of Sky. There, to her shock, Yeine is named an heiress to the king. But the throne of the Hundred Thousand Kingdoms is not easily won, and Yeine is thrust into a vicious power struggle with a pair of cousins she never knew she had. As she fights for her life, she draws ever closer to the secrets of her mother's death and her family's bloody history.

With the fate of the world hanging in the balance, Yeine will learn how perilous it can be when love and hate - and gods and mortals - are bound inseparably together.

Boken er... et paradoks. Jeg sa til en venninne da jeg skulle gi den poeng på Goodreads at jeg hadde gitt den både én og fem stjerner på en gang hvis jeg kunne. Handlingen er i seg selv utrolig klisjéfylt. En utenforstående som er kastet inn i en verden av intriger, hørt den før? Med spesielle evner? Litt Mary Sue? Ikke? La oss slenge inn at hele verdenen kan... gå under.

Jeg hatet mye av plottet. Det er et sterkt ord, men jeg gjorde det. Det er så mye klisjéfylt at jeg holdt på å bli gal. Selve skrivingen er heller ikke særlig god. Dialogen er haltende, spesielt i begynnelsen, og det virker som om forfatteren motarbeider meg når jeg prøver å bli engasjert i fortellingen. Det er kjedelig. Skrivestilen er hakkete og flyter dårlig.

Settingen er heller ikke ordentlig forseggjort. Når man skriver fantasy er det et poeng å få det til å virke som om det er noe mer enn det man får se, en verden som faktisk fungerer. Det gjør det ikke her. Det føles som et skall, en idé som ikke er ferdig utviklet. Forfatteren sliter også med dette med "show, don't tell." Ikke at jeg skal mase om og om igjen om det, men det er et poeng. Det virket heller ikke som om forfatteren hadde egentlig satt seg ned og vurdert hvilke scener og hendelser som var nødvendige og hvilke som burde kuttes. Det er så mye som virker poengløst og uten egentlig hensikt annet enn at det skal være kult

På den andre siden.

Samtidig er det andre så utrolig genialt at jeg elsket boken i perioder. Og da mener jeg virkelig elsket den. Jeg elsket alt som hadde med gudene å gjøre, jeg syntes den delen av plottet var genialt og originalt, de var troverdige, det var hjerteskjærende, det var interessant, det var spennende. Jeg likte kompleksiteten deres og da spesielt Nahadoth, at de ikke ble beskrevet som bedre enn de var og at de ikke ble glorifisert, og en del av livet ved hoffet var på samme måten. Jeg skulle bare ønske at forfatteren hadde klart å yte dette rettferdighet. Da hadde det blitt en fantastisk bok.

I utgangspunktet en av de dårligste bøkene jeg har lest på lenge... men også en av de beste. Som sagt, et paradoks av en bok.

Robin Hobb: The Dragon Keeper

2011-11-23T15:38:00.064+01:00

The Dragon Keeper var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var i London, utelukkende på grunn av at den var om drager. Hva kan jeg si, det er et eller annet om drager. Baksideteksten:

"Guided by the dragon Tintaglia, they came from the sea: a Tangle of serpents fighting their way up the Rain Wild River, the first to make the perilous journey in generations.

For Thymara, a Rainwilder born with scales and claws, the return of dragons symbolises the return of hope to her war-torn world. Leftrin, captain of the liveship Tarman, also has an interest in the hatching; as does Bingtown newlywed, Alise Finbok, who has made it her life's work to study dragons.

But the creatures which emerge from the cocoons are a travesty of the dragons of old. Soon, they become a danger to all: it is decided that they must be moved. Far upriver lies the legendary Elderling city of Kelsingra. Perhaps there the dragons will find their true home.

However, if the dragons are to get there, a band of dragon keepers must be recruited to attend them. None are expected to return, or even survive, but Thymara is certain it is her destiny..."

Boken er forholdsvis lettlest, med skriftstørrelsen tar den betraktelig kortere tid enn de 553 sidene skulle tilsi. Jeg liker konseptet veldig godt, og dragene er veldig godt beskrevet. Hobb har tydeligvis gjort seg flid med å få dragene til å virke realistiske, å finne en måte å beskrive dem på som fungerer. Samtidig har hun gjort en veldig, veldig bra jobb med å beskrive dragenes reaksjon på å være som de er (de har minnene til tidligere drager som forteller dem hvordan det egentlig var), og hvordan menneskene reagerer på dem.

På den andre siden er det veldig, veldig mange diskusjoner om samme tema. Først har man de endeløse diskusjonene mellom Hest og Alise på hvorvidt hun faktisk kan dra for å se dragene eller ikke. De er på forskjellig tidspunkt og har litt forskjellig utgangspunkt og argumenter, men de føles likevel som en og samme diskusjon.

Senere har man diskusjonene mellom Alise og Sedric på hvorvidt de skal snu og dra tilbake eller ikke. Vi trenger ikke hele diskusjonen hver eneste gang, det blir bare kjedelig. Jeg endte opp med å hoppe over flere sider og dermed miste en del av spenningen bare fordi jeg var så lei av å lese om de samme argumentene om og om igjen. Det føles som om det skjer veldig, veldig lite, og forholdet mellom karakterene (og i det hele tatt karakterene selv) forandrer seg veldig lite utenom det tydelige. Det er ingen virkelig utvikling.

I tillegg er det et helt kapittel med tilbakeblikk fra Sedric sin side som riktignok forteller veldig mye om hvorfor han gjør som han gjør og ikke minst om enkelte andre karakterer, men det passer ikke inn. Tilbakeblikk og dermed pause i plottet i siste fjerdedelen av boken? Det fungerer ikke, selv om jeg likte selve tilbakeblikket.

Og hvor ble klimakset i boken av? Det er noe som skjer, men det føles som om boken bare slutter tilfeldig. Kranglene i denne delen av boken har vi hørt før, problemene mellom Thymara og en av de andre føles ikke viktige og føles mest av alt unødvendig, og det skjer liksom ingenting som skulle tilsi at boken burde slutte her.

Når det er sagt angrer jeg likevel ikke på at jeg leste boken, den var underholdende og vanskelig å legge fra seg, men samtidig føler jeg at Hobb ikke lever opp til den standarden jeg så i Assassin's Apprentice. Hvis det bare kommer an på plottet kommer jeg ikke til å lese neste bok i serien, men samtidig elsker jeg måten hun har laget dragene sine på, samt folkene og settingen i Rain Wilds-området.

It's Monday! What are you reading?

2011-11-21T10:07:00.000+01:00

Jeg er ferdig med NaNoWriMo! Det vil si, jeg er langt fra ferdig med romanen (er ca. halvveis) men 50 000 ord er skrevet og jeg er veldig glad.

Bøker jeg leste forrige uke:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
George Orwell: 1984
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

Bøker jeg leser nå:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Regner ikke med å få lest så mye, siden jeg skal på min aller første konferanse i Tromsø mesteparten av uken. Jeg regner med at jeg kommer til å lese ut Poltergeist, men det er faktisk det eneste.

George Orwell: 1984

2011-11-18T16:08:00.000+01:00

'It was a bright cold day in april, and the clocks were striking thirteen.'

Winston Smith works for the Ministry of truth in London, chief city of Airstrip One. Big Brother stares out from every poster, the Thought Police uncover every act of betrayal.
When Winston finds love with Julia, he discovers that life does not have to be dull and deadening, and awakens to new possibilities. Despite the police helicopters that hover and circle overhead, Winston and Julia begin to question the Party; they are drawn towards conspiracy. Yet Big Brother will not tolerate dissent.

Ninteen Eighty-Four is George Orwell's terrifying vision of a totalitarian future in which everything and everyone is slave to a tyrannical regime.

Hva skriver man om en bok det er skrevet så mye om? Jeg ble veldig positivt overrasket i hvert fall. Jeg liker vanligvis bøkene mine litt mindre dystopiske, men jeg klarte ikke å la være å bli revet med. Det var så levende og treffende beskrevet at jeg elsket den. Grusom på sin måte, men den fortjener all skrytet den har fått. En goodreads-anmelder beskrev den som "haunting," og jeg tror det er treffende.

Hva hvis? Hva hvis en del av det som skjer nå er et steg mot en slik fremtid? Det er ikke så uaktuelt heller. Vi vet jo allerede at nyheter i store deler av verden er nøye redigert før de kan publiseres. Vi vet at det sannsynligvis foregår mer overvåkning enn det offisielt gjør, og at man stadig vil ha mer. Problemstillingen i boken er aktuell overalt og når som helst, synes jeg, noe som gjør den like aktuell nå.

Ikke noen lett eller koselig lesning, men anbefales på det sterkeste likevel. Det er liksom en bok man bør ha lest, selv om den også er veldig bra skrevet. Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i skrivestilen, men hadde overhodet ikke ventet at den skulle være så vanskelig å legge fra seg.

Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

2011-11-16T16:01:00.000+01:00

Jeg har på mange måter følt at jeg "burde" lese denne boken. Den handler først og fremst om to kvinneskjebner, men også om skjebnen til et helt land. Boken var på mange måter både tragisk og likevel forhåpningsfull. Den handler om ikke bare deres skjebne, men hvordan det finnes håp i motgang.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Boken var selvfølgelig bra - hvorfor ellers har den fått så mye skryt? Likevel var den ikke så engasjerende som den kunne være. Det må sies at den ikke er min type bok i det hele tatt, og at dette kanskje er grunnen, men jeg syntes den var fascinerende. Jeg elsker skildringene hans og måten han beskriver menneskene på. Jeg kunne se for meg det som skjedde så levende at jeg nesten ønsket han skrev litt dårligere. Det mangler ikke på dyktighet, så jeg tror rett og slett det ikke er min sjanger. Jeg får litt angst av bøker hvis omtaler bruker "menneskeskjebner" og "tragisk" i løpet av de første setningene. Men anbefaler absolutt boken. Jeg synes den gir et veldig bra bilde av et land vi ellers har et veldig ensformig bilde av.

It's Monday! What are you reading?

2011-11-14T13:05:00.000+01:00

NaNoWriMo går visst an å kombinere med leseutfordring likevel. Jeg har bare åtte bøker igjen av utfordringen og må på mange måter bremse meg selv litt for ikke å føle at jeg "må" bli ferdig raskest mulig. Jeg har jo hele julen på å lese.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Fire
George Mann: Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Kat Richardson: Greywalker

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear

Bøker jeg leser nå:
Ble akkurat ferdig med Greywalker (som ikke var fantastisk, men likevel veldig bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (jeg er visst inne i en stim med vampyrbøker, siden Greywalker endte opp med å være både om spøkelser og vampyrer).
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, den er tilbake på lista).

Peter V. Brett: The Desert Spear

2011-11-11T10:11:00.000+01:00

The Desert Spear er nummer to i Demon Cycle-serien og oppfølger til The Painted Man/The Warded Man (navnet er forskjellig i den amerikanske og den britiske utgaven) som jeg skrev om i går. Boken følger de karakterene vi ble kjent med i den første boken, samt noen nye (eller gamle på nye måter).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen siden det vil røpe en del av bok 1, men skal forklare settingen. I Thesa og områdene rundt (det blir ikke klart hvorvidt dette skjer i hele verden eller bare deler av den) stenger man dørene og lager beskyttende "wards" rundt huset sitt. Man tilbringer deretter natten bak lukkede dører, og mørket er farlig og skummelt. Hvorfor? Jo, for om natten kommer demonene opp fra The Core. Demonene blir holdt tilbake av wards, og i The Painted Man blir det forklart bedre hvordan disse fungerer. Men av og til svikter de, eller noen rekker ikke å komme seg trygt hjem før det blir mørkt, og da har man plutselig et veldig stort problem man antageligvis ikke overlever.

Arlen Bales, også kalt The Painted Man, var en av de få som mente at det burde finnes en bedre måte å takle demonene på. Etter å ha mistet deler av familien sin som barn, var han besatt av å finne ut om det fantes en måte å drepe dem på. Reisen brakte ham blant annet til ørkenlandet Krasia, hvor han fant wards som ikke bare beskyttet, men som drepte. Dette var bok 1.

Bok 2 begynner i Krasia. Hovedperson i disse kapitlene er Jardir, og vi får vite hvordan han ble den han ble. Jardir er ikke bare representant for en kultur som er på tvers av vår egen (kanskje litt for tydelig basert på den muslimske verden etter min smak), men han ble også etablert som en idiot i bok 2. Sterke ord, men dere skjønner det om dere leser det. Det tok derfor litt tid å komme inn i boken. Men det var veldig interessant å lese, og det er tydelig at Brett har lagt mye innsats i kulturene sine - at de ikke bare skal være kule men også realistiske. Vi ser Jardirs vei fra liten gutt til voksen og respektert mann, og kvinnen som trekker i trådene. Vi ser også hvorfor han gjorde det han gjorde den gangen.

Det er hovedsaklig med disse kapitlene at det jeg ikke liker med boken ligger. For jeg skjønner at med en annen kultur er det fristende (og av og til nødvendig) å lage nye navn og begreper. Men man bør helst ikke pakke de første kapitlene tett med det. Jeg liker at det er lett å forstå hva han mener og at de er logisk laget (rent lingvistisk finner jeg ikke andre "feil" enn hensiktsløse apostrofer), men det blir litt mye. Hvorfor gi dem nye navn når vi har navn som fungerer? Vi skjønner jo at prester og prestinner har andre funksjoner i andre kulturer enn vår egen, og det finnes uansett flere adekvate engelske ord som kan uttrykke denne forskjellen. Uansett hvilken konklusjon man ender på (og jeg er faktisk ikke sikker) burde det ha vært litt mindre av dem. Brett er ivrig etter å vise kulturen han har laget, noe jeg skjønner, og når man skal gjøre det blir det gjerne en opphoping av slike navn. Jeg synes derfor at han burde ha introdusert de nye navnene litt saktere slik at man ikke la merke til det.

Når det er sagt er dette det eneste jeg ikke liker. Jeg synes spesielt at Brett er utrolig dyktig til å lage karakterer. En del kunne lett ha glidd over i Mary Sue-territoriet, men virker likevel som ekte, levende karakterer. Det er mennesker i hele spekteret fra ufordragelig til lette å like, men de fleste befinner seg ikke i noen ytterkant. Derfor føles også boken mer ekte, fordi folk reagerer på troverdige måter og oppfører seg realistisk. De har også realistiske reaksjoner i kulturkrasjene som etterhvert kommer. Jeg liker også at det ikke bare er karakterene selv som ikke er svart-hvite, men det meste i boken. Folk gjør ting av en grunn, og ofte fordi de er overbevist om at det er rett (i motsetning til de fleste antagonister i fantasy).

Det er ingen "rask" bok (ting skjer når de skjer, og ikke alle sidene er action-spekket), og helt annerledes enn man skulle tro fra en bok som handler om demoner, men den føles aldri kjedelig. Den har noen av de nydeligste øyeblikkene jeg har lest i noen bok (ett av dem er noe så enkelt som at Leesha og moren Elona for første gang i historien faktisk er enige om noe og våger å si det) samt noen i den andre enden av skalaen. Man vet det er en bra bok når man både har felt noen tårer og har ledd høyt i løpet av den. Akkurat nå virker det fryktelig lenge til neste bok, The Daylight War, kommer ut. Forventet utgivelsesdato er i 2012, og jeg klarer knapt å vente.

Anbefales på det sterkeste, men les eneren først :)

Peter V. Brett: The Painted Man

2011-11-09T16:43:00.000+01:00

Mankind has ceded the night to the corelings, demons that rise up out of the ground each day at dusk, killing and destroying at will until dawn, when the sun banishes them back to the Core. As darkness falls, the world’s few surviving humans hide behind magical wards, praying the magic can see them through another night. As years pass, the distances between each tiny village seem longer and longer. It seems nothing can harm the corelings, or bring humanity back together.

Born into these isolated hamlets are three children. A Messenger teaches young Arlen that fear, more than the demons, has crippled humanity. Leesha finds her perfect life destroyed by a simple lie, and is reduced to gathering herbs for an old woman more fearsome than the demons at night. And Rojer’s life is changed forever when a traveling minstrel comes to his town and plays his fiddle.

But these three children all have something in common. They are all stubborn, and know that there is more to the world than what they’ve been told, if only they can risk leaving their safe wards to find it.

Denne boken har noe ekstra ved seg. Både originalitet og dyktighet er til stede både i handling og setting, og persongalleriet er utrolig realistisk og interessant å lese om. Hovedpersonene er langt fra perfekte. De har sine ting de er dyktige på, men de har ofret ting for å komme dit de er, selv om der de er ikke nødvendigvis er så bra. Bipersonene - man kan elske eller hate dem, men bra laget er de. Hovedpersonenes handlinger er vel begrunnet, man føler med dem uten å forvente at alt skal gå så bra alltid, og de tar både dumme og kloke valg.

Jeg digger også konseptet. Det er ikke nytt i og for seg, men det har likevel en ny twist ved seg. Demoner er langt fra noe nytt i fantasy, i hvert fall, men de har så mye mer å si her. Hva skjer hvis et helt samfunn lar seg kue av frykten? Dette skjer. Og noen får nok.

Det er ikke noen rask bok. Med det mener jeg at forfatteren tar seg tid til å beskrive hvordan ting er og hvordan ting funker fra sted til sted, han haster ikke av gårde i et jag etter at det må skje ting hele tiden, men har tålmodighet til å la ting skje når det passer. Ting tar tid. Den er likevel aldri uspennende eller kjedelig, jeg klarte ikke å legge den fra meg og elsket den fra ende til annen. Nå holder jeg på med bok 2, som har litt flere dårlige sider, men veldig mange av de gode fra denne boken likevel.

Anbefales!

It's Monday! What are you reading?

2011-11-07T15:25:00.000+01:00

Det er NaNoWriMo-tid, og det betyr minimalt med lesetid. Eller, den lille tiden som er igjen etter all jobbingen (12-timersdager nesten hver eneste dag, jippi...) blir brukt til skriving. Men litt får jeg da lest, takket være en halvtimes busstur hver morgen og kveld.
Siden jeg glemte å lage innlegg forrige mandag er dette for de siste to ukene.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Graceling
George Mann: The Immortality Engine

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg leser nå:
George Mann: Ghost of Manhattan

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
George Mann: Ghost of Manhattan
Kristin Cashore: Fire

Markus Zusak: The Book Thief

2011-11-04T16:37:00.000+01:00

Nine-year-old Liesel lives with her foster family on Himmel Street during the dark days of the Third Reich. Her Communist parents have been transported to a concentration camp, and during the funeral for her brother, she manages to steal a macabre book: it is, in fact, a gravediggers’ instruction manual. This is the first of many books which will pass through her hands as the carnage of the Second World War begins to hungrily claim lives. Both Liesel and her fellow inhabitants of Himmel Street will find themselves changed by both words on the printed page and the horrendous events happening around them.

Boktyven er en bok jeg har tenkt på å lese lenge. Det er bare ikke den sjangeren jeg oftest leser, og dermed ikke den jeg prioriterer å kjøpe. Min utgave fikk jeg gratis av en venninne - som hadde fått Boktyven på norsk av meg i gave tidligere, men som fikk enda en utgave av en venninne og dermed ga den videre til meg - noe som gjorde at jeg endelig prioriterte den.

Jeg angrer ikke.

Jeg elsket den. Jeg elsket personskildringene, som var akkurat slik jeg elsket dem - treffende og levende i egenskap av å være akkurat riktige, med bare noen få ord som fremkaller de riktige bildene i hodet. Den var både dyster og herlig, og det var interessant å få den siden av Nazi-Tyskland.

Jeg burde skrive noe negativt, men finner ikke noe. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg. Det var liksom ikke bare det at den var bra i seg selv, men den handlet om noe mer enn bare selve plottet. Det er ofte risikabelt å skrive om barn bare fordi man enten får dem til å virke som treåringer eller som kortvokste voksne, men jeg synes dette også er veldig bra utført.

Jeg har rett og slett ikke noe mer å skrive. Anbefales på det sterkeste, og skal definitivt leses igjen!

M. D. Lachlan: Wolfsangel

2011-11-02T16:26:00.002+01:00

Jeg kjøpte boken på impuls i London, og angret så fort jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at den ikke svarte til forventningene, for det gjorde den nemlig til fulle - det var bare det at forventningene ikke akkurat var skyhøye. Jeg er litt skeptisk når utlendinger skriver om norrøn mytologi, og dessverre hadde jeg grunn til det denne gangen.

The Viking King Athun leads his men on a raid against an Anglo-Saxon village. Men and women are killed indiscriminately but Athun demands that no child be touched. He is acting on prophecy. A prophecy that tells him that the Saxons have stolen a child from the Gods. If Athun, in turn, takes the child and raises him as an heir, the child will lead his people to glory. But Athun discovers not one child, but twin baby boys. Ensuring that his faithful warriors, witness to what has happened, die during the raid Athun takes the children and their mother home, back to the witches who live on the troll wall. And he places his destiny in their hands.

And so begins a stunning multi-volume fantasy epic that will take a werewolf from his beginnings as the heir to a brutal viking king, down through the ages. It is a journey that will see him hunt for his lost love through centuries and lives, and see the endless battle between the wolf, Odin and Loki - the eternal trickster - spill over into countless bloody conflicts from our history, and over into our lives.

OK, jeg skal innrømme at noe ikke var så ille. Forfatteren - som egentlig er journalist - har gjort god research, og det er få ting ved kulturen som direkte ikke stemmer - annet enn at enkelte ting føles mer som en middelalderroman enn en vikingroman. Mye fellestrekk men også mye ulikt. Jeg likte også hvordan mytologien ble mikset inn i romanen. Men det var alt.

Fortellingen var uengasjerende, persongalleriet var ikke troverdig eller realistisk og ganske klisjéfylt, og skjebnens store viktighet gjorde alt veldig lite spennende. Greit nok at skjebnen ofte spilte en stor rolle tidligere, men det fungerer bare ikke i en roman. I hvert fall ikke på denne måten.

Handlingene er umotiverte, vi blir forklart grunnen til at hovedpersonen gjør som han gjør i begynnelsen, men handlingene hans er like fullt ikke helt forståelige. Jeg skumleste mesteparten av boken, og det var bare såvidt jeg kom meg gjennom den da også. Ikke så mye som virkelig irriterte meg, annet enn et par ting, men veldig mye som ikke engasjerte meg.

Liker du vikinger og historiebasert fantasy, les heller noe annet, for dette er ikke verdt pengene.

Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter

2011-10-28T16:13:00.000+02:00

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken overhodet. Men - takk og lov - jeg ble overrasket.

Najin Han er datter av en koreansk kalligraf, en av de privilegerte i samfunnet. Men hun får ikke det eneste hun ønsker, farens anerkjennelse. Samtidig er hun for smart og sta til egentlig å passe inn i idealet av den koreanske adelskvinne, og kjemper stadig en kamp for å få være den hun egentlig er, ikke den tradisjonen dikterer at hun skal være.

Samtidig får japanerne stadig sterkere grep om Korea, og koreanerne blir stadig mer undertrykt. Den koreanske kongen myrdes, koreanerne blir stadig mer frustrerte. Det snakkes om revolusjon. I resten av verden nærmer andre verdenskrig seg, men i Korea er det kun deres frihet fra japanerne som teller. I lys av dette må Najin prøve å følge sine drømmer og ikke minst sin families drømmer, og forsøke å venne seg til en verden som dag for dag endres.

Boken er en saktegående bok som tar for seg nærmere 30 år. Den er i svært stor grad karaktersentrert, men jeg pleier vanligvis ikke like fullt så karaktersentrerte bøker. Men jeg elsket den.

Det samfunnsmessige bakteppet er fantastisk skrevet, og jeg elsker all innsikten i koreansk kultur og dagligliv på den tiden, kollisjon mellom kulturene og forskjellige klasser og ikke minst kollisjon mellom gammelt og nytt. Jeg syntes Najins forhold til sin far var hjerteskjærende, og jeg ble sittende og lese og lese.

Jeg husker ikke så mye av handlingen, for det var på en måte ikke den som var viktig. Det var menneskene. Kim er utrolig god til å skildre mennesker; svært få virket som karikaturer eller uutviklede bakgrunnsfigurer. Menneskene er ikke glorifiserte eller helgen-aktige, men heller ikke det motsatte. De er troverdige, ekte mennesker som er interessante å lese om.

Menneskeskildringene og kulturskildringene er nok til at jeg anbefaler denne på det sterkeste. Bokens tempo er ikke raskt, men litt på samme måte som kulturen den gang - den går sin gang. Men det merkes ikke. Jeg syntes den var spennende.

Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

2011-10-26T16:01:00.000+02:00

Jeg har hatt lyst til å lese Qiu Xiaolong siden jeg så bøkene hans på Mammutsalg et år. Til slutt måtte jeg bare kjøpe en av dem, og valget falt på Mandarinkjolen. Det var et avbrekk fra all fantasyen jeg har lest i det siste, og det er alltid spennende å prøve noe nytt. Kinesisk krim, tenkte jeg, alt må prøves.

Chief Inspector Chen Cao of the Shanghai Police Department is often put in charge of politically sensitive cases. Having recently ruffled more than a few official feathers, when he is asked to look into a sensitive corruption case he takes immediate action - he goes on leave from work. But while on vacation, the body of a murdered young woman is found in a highly trafficked area and the only notable aspect is that she was redressed in a red mandarin dress. When a second body appears, this time in the People's Park, also in precisely the same kind of red mandarin dress, the newspapers start screaming that Shanghai is being stalked by its first sexual serial killer. With the Party anxious to resolve the murders quickly, Chen finds himself in the midst of his most potentially dangerous and sensitive case to date.

(Utdraget er på engelsk, fordi det er hentet fra Goodreads, men jeg leste den på norsk.)

Til å skulle være en thriller var den særdeles lite spennende. Det kan hende andre liker den, men jeg? Ikke søren. Ting skjer sakte, så sakte at du lurer på om noe noensinne kommer til å skje. Hovedfokuset i begynnelsen av boken er Chens avbrekk for å studere litteratur, og en oppgave han holder på å skrive som etterforskningen hjelper ham med.

Har jeg noensinne sagt at jeg hater bøker som maser om og om igjen om hvor fantastisk "litteraturen" (som om det er en egen, abstrakt entitet med eget liv) er og hvor betydningsfull den er. Vel, nå har jeg sagt det. Jeg vet det. Det er derfor jeg leser! Men jeg kan ikke fordra å bli pådyttet en mening, hvor mye den enn samsvarer med min egen.

Litteratur er særdeles viktig, litteratur og handlinger begått i tidligere tider. Det er selvfølgelig interessant å lese om noe så fjernt som Kina, både geografisk og kulturelt, og beskrivelsene var fascinerende. Jeg må si jeg holdt på å legge fra meg boken ved noen av beskrivelsene av måltidene (som blir beskrevet i detalj) - levende reker? Eugh.

Samtidig virker det som om forfatteren prøver veldig hardt å beskrive Kina for oss utenforstående, noe som får ting til å virke litt oppstyltet og kunstig. Og hva er det med all siteringen av Konfucius og kinesiske dikt? Akkurat som om en vanlig kineser går rundt og sier slikt? Enda bedre, dørvakter og horer? Virkelig? Går folk her rundt og siterer Håvamål, kanskje?

Til å være en thriller eller i hvert fall krim var den håpløst lite spennende. Den var kjedelig. Jeg likte den stort sett bare på grunn av insikten i kinesisk kultur og hverdagsliv, lite annet.

It's Monday! What are you reading?

2011-10-24T11:34:00.000+02:00

Lesingen går liksom litt mer unna denne uken. Hvorvidt det er på grunn av nye bøker i posten eller bare generell leselyst vet jeg ikke, men jeg klager ikke!

Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (enda bedre enn førsteboka, og definitivt veldig, veldig bra)
George Mann: The Osiris Ritual (enda en andrebok som er bedre enn førsteboka og definitivt veldig, veldig bra)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Douglas Hulick: Among Thieves

Bøker jeg leser nå:
Kristin Cashore: Graceling

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Jeg regner ikke med at det blir særlig tid til lesing, på grunn av jobb og dansekonkurranse og det ene med det andre, så jeg sier bare Graceling denne uken. Gjorde dessverre tabben å lese noen av de mindre positive omtalene av den på Goodreads og håper jeg klarer å legge dem fra meg når jeg leser... Ingenting er så irriterende som å "lese med rødblyant."

Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret

2011-10-22T23:36:00.000+02:00

The Invention of Hugo Cabret overtok jeg av pinne, som anbefalte meg å lese den. Jeg var glad for å gi den et nytt hjem, og enda gladere for at den viste seg å være alt hun lovet.

Orphan Hugo Cabret lives in a wall. His secret home is etched out in the crevices of a busy Paris train station. Part-time clock keeper, part-time thief, he leads a life of quiet routine until he gets involved with an eccentric, bookish young girl and an angry old man who runs a toy booth in the station. The Invention of Hugo Cabret unfolds its cryptic, magical story in a format that blends elements of picture book, novel, graphic novel, and film. Caldecott Honor-winning author-illustrator Brian Selznick has fashioned an intricate puzzle story that binds the reader like a mesmerist's spell.

Boken er en blanding mellom roman og bildebok. Ikke på samme måte som en tegneserie - fortellingen blir fortalt dels i skrift, dels i bilder, men ikke samtidig. Jeg er imponert over at forfatteren får det til å fungere. Fortellerstilen hans er stø i begge former, og det er intet mindre enn imponerende hvordan han klarer å formidle fortellingen så presist, så dypt, bare ved bilder. Ikke minst også hvordan han får til overgangene mellom tekst og bilder.

The Invention of Hugo Cabret skal faktisk bli film. Jeg kan ikke skjønne hvordan det blir bra. Bokens genialitet ligger i nettopp denne vekslingen mellom tekst og bilder, og en film vil ta vekk bokens magi. Fortellingen er forholdsvis enkel og kan nok i og for seg egne seg godt - men det er ikke den som gjør boken spesiell.

Den tar ikke lang tid å lese, jeg brukte en time, men det er verdt hvert sekund. Forfatteren/illustratøren er fantastisk dyktig. Anbefales!

Anbefalinger, bokkjøp og diverse

2011-10-21T12:03:00.000+02:00

Da var det fredag, gårsdagens seminarinnlegg-greie er overstått (det gikk OK, verken mer eller mindre), og den eviglange listen over ting som skal gjøres har krympet bittelitt. Jeg var ganske nervøs, så det var deilig å bli ferdig.

I går fikk jeg første omgang med bøker bestilt fra Amazon - noe som sier sitt om hvor mange det ble til sammen når alle ble bestilt samtidig. Jeg har virkelig ikke selvbeherskelse for tiden. Ikke at jeg angrer! Jeg fikk blant annet Steampunk Bible, en helt fantastisk bok, som virker spennende og har med MYE mer enn bare boksjangeren. Jeg ser spesielt frem til George Manns bøker, som jeg skal begynne på i dag, og Warlock's Shadow som jeg har ventet på i månedsvis. Men så skal jeg fokusere på å lese ut de jeg har, og ikke kjøpe nye på en stund. Håper jeg. Det er jo uansett snart jul.

Ellers har jeg også et spørsmål til dere. Jeg følger nemlig ikke så mange bokblogger, i hvert fall ikke som fortsatt oppdaterer noe særlig, men vil gjerne lese flere. Men jeg har ikke alltid tid til å lete, og lurte derfor på om dere kan anbefale noen bra? Siden jeg leser så mye fantasy hadde det vært fint med noen som i hvert fall av og til skriver om samme sjanger, men det er ikke et must (siden jeg innser at ikke alle er like sjangersnevre som meg).

Douglas Hulick: Among Thieves

2011-10-19T16:39:00.001+02:00

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg av denne boken. Det virket som en Lies of Locke Lamora-kopi, men samtidig var det tydelig at den ikke bare var det. Den var overhodet ikke det, når alt kom til alt.

Ildrecca is a dangerous city, if you don't know what you're doing. It takes a canny hand and a wary eye to run these streets and survive. Fortunately, Drothe has both. He has been a member of the Kin for years, rubbing elbows with thieves and murderers from the dirtiest of alleys to the finest of neighbourhoods. Working for a crime lord, he finds and takes care of trouble inside his boss's organization - while smuggling relics on the side.

But when his boss orders Drothe to track down whoever is leaning on his organization's people, he stumbles upon a much bigger mystery. There's a book, a relic any number of deadly people seem to be looking for - a book that just might bring down emperors and shatter the criminal underworld.

A book now inconveniently in Drothe's hands...

Som sagt virker boken som en Lies of Locke Lamora-kopi. Innflytelsen er veldig tydelig, spesielt i begynnelsen av boken. Alternativt kan man si at både Hulick og Lynch er påvirket av det samme (italiensk mafia i en fantasy-setting som et slags utgangspunkt, for å overforenkle det). Men etter hvert som man leser videre ser man at den er så mye mer. Verdenen han skaper er hans egen, med mytologi og historie som han tydelig har lagt arbeid i. Jeg liker slikt!

Plottet er også genialt. Det vikler seg både hit og dit, med den ene overraskelsen etter den andre, men uten at de slutter å være troverdige. Man føler hele tiden at det kunne skjedd slik. Jeg liker at ingenting er helt som man tror, at man ikke vet hvem man skal stole på, og at det som står på spill er såpass alvorlig.

Men la meg være ærlig, jeg elsker også at lingvister har en rolle i alt dette. Jepp.

Det er en maskulin, actionfylt og dramatisk fortelling, men det er dypere og lettere toner i det hele. Jeg liker spesielt forholdet mellom Drothe og søsteren, som jeg håper blir mer utdypet i senere bøker. Jeg krysser fingrene alt jeg kan for at det kommer flere bøker, og det snart.

Jeg føler jeg burde skrive noe negativt også, men det er en stund siden jeg leste boken, og siden den gang har alt blitt fortrengt til fordel for alle de gode sidene dens. Hvis du skal lese én fantasybok i år, og liker bøker som går litt utenom de opptråkkede stiene, med karaktersentrerte fortellinger som likevel har action, les denne.

It's Monday! What Are You Reading? ...og litt diverse

2011-10-17T11:47:00.003+02:00

Det gikk akkurat opp for meg at jeg har postet innlegg hver dag (pluss to ganger på en av dagene) den siste uken. Jeg føler personlig at det blir litt vel mye av det gode, men hva gjør man når man absolutt skal skrive omtale av alle? Jeg må jo få dem ut en gang. Jaja. Får håpe dere ikke får helt overdose.

Bøker jeg leste forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper (veldig blandede følelser - mye bra i den, men også litt for mye jeg ikke likte)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (ikke like bra som forgjengerne, men OK)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (skuffelse)
Elizabeth Moon: Trading in Danger (episk skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (veldig bra)

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (Shadow of the Apt, bok 2). Vanligvis raser jeg gjennom bøker jeg virkelig liker når jeg leser dem for første gang. Selv om - eller kanskje fordi - språket er bra. Men denne - den er litt som Pascal Merciers Nattog til Lisboa, ikke i tema eller sjanger, men likevel - det er noe med språket som gjør at jeg sakker ned og bare må ha med meg hver detalj. Språket flyter så innmari godt at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal beskrive det, selv om det ikke gjør så mye av seg. Det skader ikke at resten av boken er genial også.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling. Med 450 gjenstående sider som jeg ikke kommer til å finne på å skynde meg gjennom - det er tydelig at forfatteren har funnet stilen og tonen sin i toeren - regner jeg ikke med at jeg får lest noe annet. Hvis det går, blir det nok et forsøk på Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss. Hvis ikke noen av bøkene jeg har bestilt fra Amazon kommer, da. Da blir det i så fall Osiris Ritual av George Mann.

Apropos det, første omgang med bøker fra Amazon ble sendt på fredag. Det er sjelden jeg får så store pakker at jeg får sporingsnummer fra dem, men... ja. Gøy. I går, som var sist jeg sjekket, var pakken i Hamburg, der den hadde reist fra Leipzig. Jeg kan ikke egentlig begynne å vente på dem før rundt 24.10, som er forventet leveringsdato, men jeg gjør det likevel. Og den 21.10 blir resten av bøkene sendt, siden to av bøkene ikke kommer ut før. Jeg gleder meg som en liten unge. Det er en perfekt blanding av for meg kjente og kjære og totalt ukjente men veldig lovende forfattere.

Ellers begynner det å nærme seg dansekonkurranse, og jeg begynner å bli litt stresset. Jeg har ikke øvd på stegene raskt nok (i tempo altså, ikke i frekvens) så jeg sliter med å holde følge med musikken. Men men. Det kommer seg, det kommer seg, og det er utrolig hva man kan få til på skarve to uker. Jeg har i hvert fall oppdaget at ingenting er som irsk dans (slipjig denne gangen) for å komme opp i makspuls. Jeg trodde jeg hadde makspuls på 196, som er det høyeste jeg noensinne har kommet opp i. For å si det sånn, det er visst ikke makspulsen min likevel.

Anywho. Det var et eller annet mer jeg hadde tenkt å skrive, men det forsvant visst fra hodet mitt. Det kommer vel igjen hvis det var viktig...

George Mann: The Affinity Bridge

2011-10-15T11:01:00.044+02:00

Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en "automaton," en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet - hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er "forward thinking." Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Elizabeth Moon: Trading in Danger

2011-10-14T16:26:00.002+02:00

Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal "på skrapen," en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. "Show, don't tell" har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

2011-10-13T15:33:00.000+02:00

Hver gang jeg skriver en omtale tenker jeg at neste gang må jeg huske å ta notater mens jeg leser, så jeg har noe substansielt å skrive om og kan gi bedre eksempler. Når jeg faktisk husker å gjøre det er det et veldig dårlig tegn.

Jeg så Nights of Villjamur på Norli for første gang for flere år siden. Jeg syntes den så fristende ut, mest på grunn av omslaget, men var også litt skeptisk. Etter hvert ble det til at jeg måtte lese den, og til slutt fikk jeg somlet meg til å kjøpe den. Dessverre ble det en slik bok jeg omtrent skumleser for å komme gjennom, utelukkende fordi jeg nekter å gi opp en bok før jeg er ferdig med den.

Plottet i boken er litt forvirrende. Jaryd er en slags ikke-helt-menneskelig greie som etterforsker en rekke bestialske mord på høytstående personer. Tryst (ja, det er grådig mange y-er i boken) er hans underordnede som irriterer seg over manglende forfremmelser. Keiseren tar selvmord og hans døtre, unge Eir og litt eldre og hjemmefrarømte Rika, må overta. Samtidig kommer unge Kapp til byen, under dekknavnet Randur, som er en som er ansatt for å være danse- og fektelæreren til Eir. Kapp har sin egen agenda og vil finne en "cultist" som kan redde moren fra en saktegående, men dødelig sykdom. Brynd er kommandant for Night Guard, og opplever at ting ikke er som de skal. Bakteppet for alt dette er en ny istid, og folk flokker til Villjamur for å søke tilflukt. For alle vet at isbreer skåner byene! (yeah right...)

Jeg vil så gjerne si noe positivt om boken utover et tiltrekkende omslag. Konklusjonen min blir, etter mye tenking, at boken har stort potensiale. Bare synd den ikke lever opp til det. Jeg vet at mange på Goodreads har elsket den, men jeg kan ramse opp en rekke ting jeg ikke kan fordra.

1. Navn og ord. Det er veldig, veldig tydelig at Charan Newton er inspirert av norrønt språk når han laget navnene og ordene. Men å slenge på noen bøyningsendelser gjør det ikke kult. (Dawnir? Seriøst?) Navnene og ordene føles som en krysning mellom norrønt og keltisk med en rikelig mengde apostrofer og noe som ser ut som latin blandet inn, og en litt for stor forkjærlighet for y-er. Spesielt der lyden y faktisk ikke kan forekomme. Det er også veldig rart å bruke gudenavn som banneord når gudenavnet det gjelder er Astrid. "Astrid, your hands are freezing." (Jeg ble sittende og tenke: "Astrid? Het hun ikke noe på T?) Denne bruken av gudenavn er jo veldig vanlig i fantasy, det bare blir litt merkelig i dette tilfellet.

2. Monstre. Hvis du bruker et monsternavn som allerede eksisterer, er det kanskje lurt å i hvert fall ha en viss likhet til det du baserer det på. For eksempel kan du ikke kalle noe en drage hvis det i virkeligheten er en fé. Eller, som i dette tilfellet, du kan ikke kalle noe draugr hvis det overhodet ikke har noen fellestrekk med den folkloristiske draugen. Draugene i Nights of Villjamur er mennesker som har dødd og blitt vekket til live igjen, en slags undead. Men de har ingenting med sjøen å gjøre engang.

3. Flere steder er det infodumps, mye som blir forklart uten at det egentlig passer inn. Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men her fungerer det ikke. La oss heller få lære det litt etter hvert! Det hjelper uansett ikke når det blir så kjedelig at jeg ikke får det med meg uansett.

4. "Show don't tell" er en retningslinje for skriving som jeg har lest om ørten ganger. Det er ikke slik at man alltid skal vise i stedet for å fortelle, men når man aldri viser noe som helst, er det et problem. Det blir ikke engasjerende i det hele tatt. Dette gjelder spesielt plottet som har med Tryst å gjøre. Vi hører stadig at han hater Jaryd og gjerne vil ta hevn, men samtidig har vi ikke blitt vist noe som helst som tyder på at han mener dette, så det blir vanskelig å tro på. Det blir liksom bare påstander helt frem til det store klimakset.

5. Hva er det med en bondetamp uten manerer (ja, dette blir presisert) som på en eller annen måte får innpass hos de rikeste og som innsmigrer seg hos dem på 1-2-3?

6. Plottet. Det er en rekke ting som burde fått tid til å bygge seg opp som bare forekommer og så er over. Det blir liksom ikke tid til å engasjere seg i det. Det føles mer som en oppramsing, og ingenting blir spennende. Jeg vil ha noe som holder meg fast til handlingen i timevis, ikke noe som blir oppklart to sider senere. Samtidig skjer det ting som overhodet ikke får noen forklaring eller betydning for noe som helst.

7. Det er et grådig fokus på sex (ikke eksplisitt, men referert til) og hvor attraktive noen er. Jeg aner likevel ikke hvordan noen av dem ser ut. Å beskrive i hvilken grad noen er pene er ikke en beskrivelse, spesielt ikke når det ikke er en bestemt persons synspunkt. Fremfor alt føles Randur/Kapp som en Gary Stu (mannlig versjon av Mary Sue) i store deler av boken.

8. En del av setningene er merkelige, noen av dem rent forvirrende. Språket generelt flyter ikke godt.

Det er mulig at det finnes kvaliteter ved boken som jeg ikke har sett - det må jo finnes en grunn til at folk elsker den - men jeg kan ikke fordra den. Jeg tror jeg kunne ha sett gjennom fingrene med det meste om jeg ikke hadde irritert meg grønn over navnene. Etter å ha lest noen bøker som har vært veldig gode på det med navn, og etter å ha jobbet en del med mine navn, irriterer jeg meg lett over forfattere som ikke får det til men som prøver likevel.

Nei, det blir ingen andrebok i denne serien for min del...

Bokkjøp oktober

2011-10-12T22:04:00.000+02:00

Beklager at det blir så fryktelig mange innlegg for tiden, jeg har forhåndspublisert omtaler av alle bøkene jeg har lest i det siste, og da blir det plutselig vanskelig å stappe inn andre ting. Uansett:

Jeg mistet fullstendig selvbeherskelsen i dag. Jeg skulle bare bestille noen få bøker på Amazon, spesielt to som de ikke hadde på Norli lenger, men... det ble litt flere enn det. For jeg har oppdaget så mange spennende bøker på Goodreads i det siste (de har fått anbefalinger!), og jeg klarte ikke å la være. Jeg får være sparsommelig fremover. De jeg bestilte er:

Jeff VanderMeer: The Steampunk Bible
Kristin Cashore: Fire og Graceling
George Mann: The Osiris Ritual, The Immortality Engine og Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Chris Wooding: The Iron Jackal
Brent Weeks: The Black Prism og The Way of Shadows
Kat Richardson: Greywalker
Mark Lawrence: Prince of Thorns
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (etter Twilight er jeg litt skeptisk til vampyrbøker, men den virker bra i hvert fall, og har fått gode kritikker).

Jeg er spesielt spent på Prince of Thorns, som jeg har hatt veldig lyst på lenge, men som har fått litt blandede kritikker. Derfor er jeg litt redd for at jeg kan bli veldig skuffet. Men jeg håper jeg ikke blir det (selvsagt).

Ellers er det en fin blanding av bøker jeg vet jeg kommer til å like (George Mann, Stephen Deas, Chris Wooding) - vel og merke hvis forfatteren lever opp til seg selv - og bøker hvor jeg ikke aner hva jeg går til.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

2011-10-12T16:00:00.002+02:00

Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah's Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d'Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags "hvordan det kunne vært"-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah's Kiss. Carey's bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en "se hele verdenen jeg har laget!"-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah's Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene - jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene - noe som ikke gir mening før du har lest bøkene - var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat... tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d'Ange!

NaNo 2011!

2011-10-11T14:39:00.000+02:00

I dag ble fjorårets NaNo-nettside erstattet med de nye, og jeg ble plutselig veldig gira. Det er bare ca 20 dager igjen, og tiden kan knapt gå fort nok. Jeg har egentlig ikke tid til NaNo i år, med konferanse og artikler og dansekonkurranse og tre jobber og det ene med det andre. Men takket være at jeg ikke klarer å se mine egne begrensninger skal jeg visst skrive 150 000 ord i år (i motsetning til 50 000 som er det egentlige kravet). Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Spesielt siden jeg ikke egentlig aner hva jeg skal skrive om...

Noen andre som skal være med på NaNoWriMo i år?

It's Monday! What are you reading?

2011-10-10T10:28:00.001+02:00

Endelig har den ufrivillige lesepausen min gitt seg, og jeg er i gang igjen! Jeg føler jeg er litt ensidig når det gjelder sjanger for tiden, men fantasy er jo så gøy... ;)

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (ferdiglest denne gangen!)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (ukens skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (ukens positive overraskelse)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (med forbehold om at jeg husker tittelen feil)

Jeg lurer på hvor mange uker til sammen jeg har skrevet opp The Wise Man's Fear på listen. Tatt i betraktning hvor lenge jeg har gledet meg til å lese den er det litt merkelig, men på den andre siden er jo boken en koloss. Jeg er langt fra sikker på at jeg får lest den denne uken heller, for å si det sånn.

Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

2011-10-07T16:00:00.000+02:00

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

"Where there's smoke there's fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli's old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie's past moves back to Trenton...

Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin' Seventeen."

Det er en del man kan si om boken, og - til å være en serie jeg har elsket så lenge - det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen "mellom numrene"-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at... hun går litt for langt. "Suspension of disbelief" er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som "bounty hunter" kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå... liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en "mellom numrene"-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt... Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste "mellom numrene"-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte...

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

2011-10-05T16:00:00.001+02:00

Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser.

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.

Joe Abercrombie: Before they are hanged

2011-10-04T15:35:00.000+02:00

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært litt "både og" når det gjelder First Law-trilogien av Joe Abercrombie. Jeg har gått og sett på bøkene i bokhandelen veldig lenge, men ble litt skuffet på begynnelsen av første bok, og omtalen min av The Blade Itself var ikke akkurat overbegeistret.

Men dette er andreboka. Vi kjenner karakterene bedre, vi kjenner settingen og skrivestilen til Abercrombie, vi vet at ting ikke nødvendigvis er rosenrødt. Og fremfor alt - det er ikke debutboka. Den burde være bra.

Ikke for det. Jeg endte opp med å like The Blade Itself ganske godt, men det var på tross av en del ting og ikke på grunn av dem.

I Before They Are Hanged må Glokta finne ut hvem som har fått den forrige Superior i Dagoska til å forsvinne, og det skal ikke vise seg å bli lett. Bayaz, First of the Magi, leder en gruppe som ikke kommer overens innad for å finne et mektig våpen. I the Union er nordlenderne en stadig større trussel, men det viser seg at med en mildt sagt inkompetent kronprins på lasset er nordlenderne en større trussel enn noensinne.

Det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i boken. Det er lenge siden jeg leste The Blade Itself og jeg husket ikke alt. Og plutselig hadde jeg nesten ikke tid til å lese, og måtte ta opp tråden igjen veldig mange ganger. I tillegg er jeg i utgangspunktet skeptisk til "reisebøker", som en del av boken jo er.

Men.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg synes samspillet mellom karakterene er realistisk, og jeg liker at de vokser og utvikler seg. Det var på mange måter en lettelse for meg å finne karakterer jeg "heiet" på, som jeg brydde meg om, til tross for deres dårlige sider. Spesielt var jeg begeistret for Luthars utvikling. Jeg kunne ikke fordra ham i bok 1, syntes han var mest en karikatur, men etter hvert i bok 2 blir han mer levende og mer utviklet etter hvert som han opplever ting. Jeg synes også at forholdet mellom Logen og Ferro var bra skrevet.

Dessuten er det imponerende at forfatteren klarer å få handlingen i denne delen av plottet, som jo stort sett består i å komme seg fra A til B, spennende. Det var ikke kjedelig, selv om forfatteren tydelig klarte å få frem det monotone i selve reisingen. Dette gjelder dels det som skjer i nord også.

Jeg syntes også at nordlenderne, altså ikke de the Union kjemper mot, men Dogman, Threetrees og så videre, var en genial gruppe karakterer jeg virkelig likte å lese om.

Jeg er litt nølende når det gjelder bok 3, som står ulest i bokhyllen min, etter å ha lest noen omtaler av den, men samtidig kjenner jeg at meg MÅ vite hvordan det går. Det tok sin tid, men jeg synes bøkene til Abercrombie har noe for seg likevel.

Omtaler på vei

2011-10-04T02:23:00.000+02:00

Det kommer et innlegg i overmorgen, men jeg måtte bare skrive nå også selv om det er midt på natten. Jeg har nemlig gått gjennom omtalelisten min og skrevet omtaler for alle bøkene, og lagt den på sånn planlagt publisering. De kommer hver onsdag og fredag frem til slutten av november. Det har kuttet listen over bøker som er lest men ikke skrevet om på bloggen veldig mye kortere, noe som er herlig.

De eneste bøkene som står igjen er Gail Carrigers Parasol Protectorate (4 bøker) og Jim Butchers Dresden Files (7 bøker). Disse leste så utrolig raskt, fordi de var så spennende, at jeg rett og slett ikke husker nok til å kunne skrive fornuftig om dem. Omtaler kommer derfor når jeg leser dem på nytt, noe som sikkert blir rett over nyttår. Og dermed er omtalelisten tom. Hurra!

Sånn ellers fikk jeg trådløs router i dag. Det er herlig å endelig kunne være på nett trådløst, eller med mer enn én PC om gangen. Det gikk riktignok opp for meg hvor sørpe treigt det er, men jeg har ikke råd til å oppgradere det akkurat nå.

I tillegg fikk jeg ny laptop i posten i dag. Jeg skulle egentlig vente til etter jul når jeg kanskje får gjennom firmaet til broren min og meg, men når både CD-ROM-skuffen og det trådløse nettverkskortet tar kvelden, batteriet har en levetid på under en halvtime og du bare går og venter på hva som nå kommer til å klikke - da er det på tide å bytte den ut. Min gamle var jo over fire år gammel, en respektabel alder for en laptop. Nå må jeg bare venne meg til tastene til NaNo... :P

It's Monday! What Are You Reading?

2011-10-03T09:46:00.000+02:00

Jeg skulle så veldig gjerne ha kunnet komme med litt ny info her, men nei. Holder på med de samme to bøkene. Er ikke særlig mye nærmere å bli ferdig med noen av dem, selv om Before They Are Hanged har overrasket meg både i den ene og den andre retningen og derfor endelig er litt gøy å lese. Det blir generelt sett veldig lite lesetid med tre jobber, dansing, en artikkel som må skrives, trening, skrivemøter, forberedelser til konferanse og så videre.

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged

Det ble ikke noe av forsettet om å lese bøkene ferdig sist uke, men jeg har fri i helgen og SKAL klare det denne gangen.

Stadig flere nyheter

2011-10-01T19:21:00.000+02:00

Det skjer mye i livet mitt for tiden, og det som skjer, skjer fort. Det hjelper selvsagt ikke at jeg så fort jeg får litt tid til overs finner på ørten ting jeg skal gjøre...

For litt over en måned siden sendte jeg og hun som var veileder på masteroppgaven min inn abstrakt til en konferanse, MONS (møte om norsk språk), i Tromsø i slutten av november. I går fikk jeg beskjed om at abstraktet var godkjent, og at det blir Tromsøtur. Jeg er selvsagt veldig spent, men gleder meg noe vanvittig. Jeg har aldri vært så langt nord før, og det blir jo også den første ordentlige konferansen jeg er med på som deltaker, og jeg tror det blir veldig lærerikt.

I tillegg har firmaet til broren min og meg begynt å gå bedre. Det har gått sakte, men det er jo ikke så lenge siden vi startet opp, og vi hadde jo sommerferien inni der også. Jeg har til og med fått jobbe som fotograf på et av oppdragene våre, jeg som ikke har noen fotoutdannelse i det hele tatt, noe som var utrolig gøy. Jeg trodde det skulle bli kjempeskummelt, men det var det ikke. Det var på mange måter også ildprøven til kameraet jeg kjøpte i sommer (Canon EOS 60D), som besto den med glans.

Ellers har jeg også kommet i gang med universitetsjobben min. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg som verdens største nerd der jeg sitter og storkoser meg med de morfologiske og syntaktiske egenskapene til norrøne verb.

I tillegg har jeg funnet ut hva jeg skal skrive om til NaNoWriMo - det vil si, jeg har bestemt meg for å være fornøyd med den settingen og åpningen som jeg allerede vet om, og heller improvisere ut fra det. Erfaringsmessig kreves det mye redigering etterpå, men det blir også et "friskere" og gøyere plott. Når jeg planlegger mye har jeg en tendens til å holde litt tilbake, med et kjedelig resultat. Som må redigeres vel så mye fordi handlingen ikke er interessant. Det er faktisk en lettelse å ha bestemt seg for det, så nå gjelder det bare å faktisk få tid til å skrive. Det blir jo en del konferanseforberedelser i løpet av november, for ikke å nevne selve konferansen...

Det begynner også å nærme seg Nordisk Feis, som er nordisk mesterskap i irsk dans. Ikke så voldsomt som det høres ut, siden det er den eneste dansekonkurransen for irsk dans i norden, men veldig gøy. Jeg har endelig begynt å få taket på stegene mine, så nå skal det øves!

It's Monday! What Are You Reading?

2011-09-26T23:04:00.000+02:00

Da er det mandag, og jeg har plenty å oppdatere om! ...eller ikke. Jeg har faktisk ikke lest ferdig en eneste bok forrige uke, og forspranget mitt på Goodreads' leseutfordring krymper stadig. Ikke at bøkene jeg ikke leser nå ikke er bra, men plutselig ble det så mye å gjøre og så lite tid. Eller: Plutselig har jeg sluttet å utsette det som må gjøres. Dessuten er det under en måned til Nordic Feis of Irish Dancing, som jeg skal konkurrere i, og dansene mine sitter ikke. Ikke i humør til å lese, med andre ord. Heldigvis har jeg fått gjort en del annet.

Bøker jeg leste forrige uke:
(Leste ferdig eller bare leste?)
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (men ble ikke ferdig med noen av dem)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Gjett da: Null og niks

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged
(Begge var jeg forøvrig ganske lunken til da jeg begynte, men de fenger meg stadig mer.)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged (og jeg skal lese dem ferdig!)

Bokspørsmål

2011-09-22T22:58:00.000+02:00

Jeg snublet over denne på labbens blogg, og måtte bare svare på de jeg også.

Favorittbok i barndommen?
Den absolutte favorittboken var Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren. Det var yndlingsboken min gjennom hele barndommen og enda lenger, og jeg leser den faktisk en del fortsatt. Ellers kommer andre bøker av samme forfatter, spesielt Brødrene Løvehjerte, høyt opp, men jeg leste også veldig mye Anne-Cath Vestly. Ellers gikk det veldig mye i mammas bøker. Hennes gamle Frøken Detektiv-bøker var alltid gøy, Oliver Twist og To års ferie (av Jules Verne). Så var det jo de obligatoriske Pennyklubb- og TL-klubbøkene. Jeg var ganske alt-lesende da jeg var barn.

Hva leser du nå?
The Desert Spear av Peter V. Brett - den begynner å ta seg opp nå. Det er noe merkelig å begynne på en bok hvor de første 200 sidene (så langt jeg har kommet nå) er fortalt fra perspektivet til han som ble etablert som tidenes klyse i forrige bok. Men effekten viser seg å være bra nå som jeg har vent meg til det, selv om jeg fortsatt langt på vei foretrekker bok 1.
Leser også Before They Are Hanged av Joe Abercrombie, som jeg synes er helt OK, men ikke så mye mer.

Dårlig bokvane?
For det første leser jeg veldig fort - noe som jo gjør at jeg slipper å lide meg gjennom en dårlig bok særlig lenge, men samtidig går jeg glipp av veldig mye. Vanligvis leser jeg de bøkene jeg liker i hvert fall to ganger bare for å få med meg alt. Det funker, men det gjør det av og til litt vanskelig å skrive omtale.
For det andre har jeg en fullstendig aversjon mot å avbryte bøker jeg ikke kan fordra. Jeg mener det kanskje har skjedd én gang, for lenge siden, men husker ikke hvilken bok det var. Det er et slags nederlag for meg å avbryte en bok, men jeg hadde jo spart meg for en del dårlige bøker hvis jeg hadde vært flinkere til det...

Verste boken du har lest? (eller boka, for de av dere som bruker a-endelser)
Det er veldig sjelden jeg overhodet ikke kan fordra en bok, for jeg pleier stort sett å finne i hvert fall noe jeg liker. Men Gail Z. Martins The Summoner kommer ganske høyt på listen over de verste bøkene jeg har lest. Det samme gjelder Trading in Danger av Elizabeth Moon, som vanligvis er en av mine yndlingsforfattere. Dessuten Wolfsangel av M. D. Lachlan. Holdt også på å glemme boken Vente, Blinke av en forfatter jeg ikke husker navnet på. Den er sikkert bra, det virker som om absolutt alle liker den, men jeg kunne overhodet ikke fordra den i det hele tatt.

Beste boken(-a) du har lest i år?
Oooh, det er mange.
- Samtlige til Gail Carriger (Soulless, Changeless, Blameless, Heartless)
- De fleste av Jim Butchers Dresden Files (jeg husker ikke helt hvilke, men de aller fleste har et eller annet genialt ved seg)
- The Passage av Justin Cronin
- Among Thieves av Douglas Hulick
- The City & The City av China Miéville
- Retribution Falls/Black Lung Captain av Chris Wooding

Favorittforfatter?
Der har jeg mange, gitt. Elizabeth Moon (til tross for enkelte litt mindre gode bøker), Neil Gaiman, Katharine Kerr, Chris Wooding, Stephen Deas, China Miéville, Jim Butcher, Gail Carriger, Jacqueline Carey, Terry Pratchett og David Eddings. I tillegg digger jeg Jules Verne sine bøker.

Favorittbøker?
Jeg må vel nesten skrive Ringenes Herre, som jeg også likte veldig godt før. Jeg er ikke like begeistret lenger, men den introduserte meg til fantasy-sjangeren på ordentlig, og er til dags dato den eneste boken jeg har i tre utgaver. (Jepp. Engelsk, for jeg må jo ha originalen, bokmål, som jeg fikk til jul opprinnelig, og nynorsk, som er en helt genial oversettelse.) Ellers er The Name of The Wind av Patrick Rothfuss, Retribution Falls av Chris Wooding, The Passage av Justin Cronin, Soulless av Gail Carriger, Kraken og The City & The City av China Miéville, Oliver Twist av Dickens og det meste av Jules Verne høyt på listen. Det er også en del serier jeg digger, men jeg kan liksom ikke plukke ut enkeltbøker av dem.

Kan du lese på bussen?
Ja. Jeg er så heldig at jeg kan lese stort sett overalt, og det gjør jeg også.

Hvor er din favorittplass å lese på?
Det må være i sengen. Ikke om natten/kvelden, vel og merke, men late formiddager der jeg bare kryper under dynen igjen eller krøller meg sammen inntil veggen. (Ironisk nok takler jeg ikke å lese etter at jeg har lagt meg lenger, jeg blir faktisk for våken...)

Hva tenker du om å låne bort bøker?
Det er heldigvis ikke så mange som spør meg om å låne bøker, for jeg er i utgangspunktet litt skeptisk. Det er noen få personer som får lov til å låne bøker av meg, men disse få vennene er da også de eneste som har samme smak som meg i bøker uansett, så de blir ikke noe problem. Familie får også låne, under tvil. Mitt største mareritt er at de skal glemme at boken er min eller at de skal lage eselører i den. Det har nemlig skjedd noen ganger...

Lager du eselører i bøkene dine?
Nei, absolutt ikke. Bøker er noe helt spesielt for meg, og jeg klarer ikke tanken på det. Jeg gjorde det imidlertid da jeg var yngre. I stedet bruker jeg nesten hva som helst som bokmerke - gamle kvitteringer, for eksempel. Jeg har også noen bokmerker jeg liker å bruke.

Skriver du noengang i bøkenes marg?
Jeg virker sikkert som en super-forsiktig person akkurat nå, men jeg takler ikke engang å skrive i lærebøkene mine. Jeg gjorde det på videregående, men sluttet med det da jeg sluttet å bruke blyant. Nå er det kun kompendier jeg skribler i.

Hvilket språk foretrekker du å lese på?
Det er egentlig et relativt spørsmål. Jeg foretrekker å lese en bok på bokens originalspråk. Siden jeg er oversetter er jeg spesielt ømfintlig for engelske bøker som er oversatt til norsk, og klarer ikke å lese dem uten rødblyanten mentalt til stede. Stort sett innebærer det engelsk, av og til norsk.

Hva får deg til å elske en bok?
Et vanskelig spørsmål. Jeg har et svar, men samtidig vet jeg at jeg har elsket bøker som fullstendig bryter med dette. Imidlertid må det være et eller annet jeg ikke har lest før, eller som jeg ikke har lest på den måten. Det må være troverdige og engasjerende hovedpersoner, så få plott- og logikkhull som mulig, og så få lettvinte løsninger som mulig. Jeg må føle at jeg blir engasjert både i hovedpersonen og det han/hun vil oppnå. Samtidig er settingen viktig. Jeg kan tilgi mye om jeg liker settingen. For eksempel verdener som er genialt laget. Jeg elsket for eksempel mytologien og settingen til The Hundred Thousand Kingdoms av N. K. Jemisin (bare synd det var så mye jeg ikke likte).

Favorittsjanger?
Fantasy. Det ville vel vært en overraskelse for de fleste som leser denne bloggen hvis ikke. Spesielt digger jeg steampunk - ville også sagt episk fantasy, men der finner man også de aller, aller verste bøkene jeg har lest. Liker også krim, men ikke godt nok til å kalle det favorittsjanger.

Sjanger du leser sjeldent (men kunne ønske du leste mer av)?
Krim? Jeg vet forresten ikke om jeg vil lese mer av det, jeg er veldig lettpåvirkelig når det gjelder stemningen i bøker, og krim er jo ikke akkurat rosenrødt. Jeg skulle også ønske jeg leste mer av sånne romaner som egentlig ikke har noe egent sjangernavn, men jeg kan ikke si at jeg har likt særlig mye av det jeg har lest. (literary fiction?) Vil også gjerne lese flere historiske romaner, men du verden hvor man kan bomme på dem, så jeg er litt forsiktig.

Favorittbiografi?
Har ingen. Leser ikke biografier, stort sett.

Har du noengang lest en selvhjelpsbok?
Ja. Jeg har vært med i ørten bokklubber hvor jeg har glemt å avbestille slike bøker, eller valgt dem som velkomstgave. Det er ikke så mange valgmuligheter for min smak i de fleste bokklubber. Men det er ikke sånt jeg går og kjøper i butikken, for å si det sånn.

Kule, ikke-litterære nyheter

2011-09-21T11:53:00.000+02:00

Jeg måtte bare skrive et innlegg nå for å få ut alt det kule som har skjedd i det siste. Jeg har nemlig blitt ansatt på Universitetet i Bergen (riktignok bare deltid og midlertidig frem til jul), som vitenskapelig assistent, og er fullstendig gira. Jeg har jo bare drømt om å jobbe på et universitet siden jeg visste hva det var.

Jeg skal være annotator på et prosjekt som heter Menotec, som annoterer norrøne tekster. Jeg skal begrave meg i Magnus Lagabøtes landslov, noe som er en temmelig brå start siden det er veldig vanskelig språk. (Offisielt språk på norrønt! Hurra! Dette er jo tross alt tekstene som ble brukt i Gulating, Frostating etc.) Men jeg gleder meg som en unge, kanskje også fordi det er vanskelig. Ingenting er som en ordentlig utfordring, tross alt.

I tillegg får jeg disponere eget kontor (hun som opprinnelig har det er sykmeldt), min gamle student-epost har blitt erstattet med en @lle.uib.no-adresse (LLE er institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, a.k.a samleinstitituttet med alt som ble igjen etter at de andre fagene ble plassert på instituttene) og jeg skal ordne med nøkkelkort i morgen.

Som om ikke det var nok har jeg hatt meg en ordentlig runde med ting som har vært problematiske, og fått ryddet opp i alt sammen. Blant annet har jeg fått mer fri fra hotellet så jeg faktisk får tid til å jobbe på UiB, noe som var den største bekymringen av dem alle. Når alt kommer til alt kan jeg tross alt ikke jobbe hele dagen heller.

Jeg føler det var noe mer jeg skulle skrive, men det har jeg glemt. Jaja. Det viktigste er nå fortalt :)

It's Monday! What are you reading?

2011-09-19T10:49:00.000+02:00

Mandag igjen! Du verden så fort tiden går.

Bøker jeg leste forrige uke:
Suzanne Collins: Dødslekene
Suzanne Collins: Opp i flammer
Suzanne Collins: Fugl Føniks

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Suzanne Collins: Dødslekene
Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (hvor mange uker i strekk har denne ligget på denne listen?)

Nye bokkjøp

2011-09-16T16:00:00.001+02:00

Jeg burde vite bedre. Jeg burde virkelig vite bedre. Men i dag er visst dagen for å få ordnet opp i ting som har plaget meg en stund, og hvilken bedre måte å feire på enn en tur på Norli? Opprinnelig skulle jeg bare ha disse to:
Nights of Villjamur av Mark Charan Newton: En bok jeg oppdaget på Norli i nr. 7, og som jeg har hatt lyst på i flere år er det vel nå. Men jeg har liksom aldri hatt såpass lyst på den at jeg faktisk har kjøpt den, spesielt fordi jeg langt fra er sikker på at jeg kommer til å like den. Men vi får se!

Denne, The Affinity Bridge av Thomas Mann, er første bok i en steampunk-serie som virker utrolig spennende. Jeg har ikke hørt om den før, men falt fullstendig pladask i butikken. Til å være fullstendig novise når det gjelder steampunk har jeg virkelig falt helt for sjangeren.

Men da jeg kom til kassen oppdaget jeg at jeg hadde brukt opp bonuskortet mitt, og at jeg dermed kunne få en bok gratis. Jeg kunne selvfølgelig ha ventet, men... Til min skuffelse var Prince of Thorns av Mark Lawrence for dyr til å gjelde, men jeg kjøpte denne:

Jeg leste bok én i serien i fjor, tror jeg (jeg tror det var en av de første bøkene jeg omtalte her på bloggen), og falt pladask. En oppdiktet verden, men med en faktisk utvikling og en industriell revolusjon, samt menneskeraser med egenskaper inspirert av insektsverdenen - det siste høres merkelig ut, men funker veldig, veldig bra. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg har vært så treig med å kjøpe denne, men jeg var vel kanskje redd for at den ikke skulle leve opp til den første.

Plutselig skjønner jeg hvorfor jeg har så lite penger for tiden... *kremt*

Suzanne Collins: Dødslekene

2011-09-14T17:49:00.000+02:00

Dødslekene-trilogien har vært høyt oppe på leselisten min veldig, veldig lenge nå. Sist søndag fikk jeg låne hele trilogien av pinne, og ble ferdig med bok 1 i dag. For første gang på lenge har jeg altså lest en opprinnelig engelsk-språklig bok på norsk (noe jeg har unngått veldig, veldig lenge etter da jeg leste den første Dirk Gently-boken på norsk), og jeg er ikke skuffet.

Oversettelsen er bra. Veldig bra. Etter lingvistikkstudier og å ha arbeidet som oversetter selv har jeg en tendens til å lese oversettelser med rødblyanten klar, men jeg fant bare tre feil. Alle disse har med det faktum å gjøre at boken er skrevet i presens, og da blir hele greia med tidsbetegnelser (da og når) litt mer komplisert enn vanlig ("den gang da vs hver gang når" fungerer ikke alltid). Litt morsomt sammentreff at dette kommer rett etter at jeg har skrevet innlegg om da og når på språkbloggen min...

Uansett. Jeg synes boken er bra. Ikke fantastisk bra, men jeg tror det har mye å gjøre med at forventningene var veldig høye. De fleste gangene jeg faller fullstendig for en bok har jeg hatt veldig lave forventninger. Når jeg har hatt lyst til å lese en bok så lenge er det vanskelig å innfri. Men den var lettlest, godt skrevet, spennende, og jeg hadde ikke noen problemer med å heie på hovedpersonen.

Det skal også sies at denne type setting (drep alle til én er igjen) funker bra i denne boken i forhold til en del andre. Det er en god grunn til at det er som det er, og det er ikke bare blod og gørr, men en faktisk historie og faktisk samhandling mellom karakterene. Jeg synes også forfatteren gjør en god jobb med å etablere Capitol som den store stygge ulven, og slå fast at man faktisk ikke regner med at alt går bra til slutt. Det gjør også at jeg er veldig spent på neste bok.

Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg har lest, og absolutt bra nok til at jeg kommer til å begynne på bok to i løpet av dagen. Anbefales!

It's Monday! What are you reading?

2011-09-12T16:38:00.000+02:00

Jeg tror stadig at det halsbrekkende lesetempoet jeg har holdt de siste månedene skal dabbe av, og inntil for et par dager siden gjorde det faktisk ikke det. Da gikk jeg tom for ikke-seriøse bøker - jeg er liksom i en periode hvor jeg bare ikke kan lese altfor seriøs litteratur. Men nå har jeg lånt Dødslekene av pinne, og kjenner leselysten komme tilbake igjen. Det, og skrivelysten.

Bøker jeg leste forrige uke:
Terry Pratchett: Pyramids
Gail Carriger: Changeless
Gail Carriger: Blameless
Gail Carriger: Heartless

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christe: Den forsvunne domprost
P.D. James: Døden i laboratoriet
Terry Pratchett: The Colour of Magic
Terry Pratchett: The Light Fantastic
Terry Pratchett: Equal Rites
Terry Pratchett: Sourcery
Terry Pratchett: Mort
Terry Pratchett: Wyrd Sisters
Terry Pratchett: Pyramids
Terry Pratchett: Guards! Guards! (jeg liker denne delen av innlegget når jeg har skrevet megaomtaler...)

Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene (Jepp, på norsk! Klarer ikke helt å legge fra meg rødblyanten når jeg leser på norsk, men oversettelsen er overraskende bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene + de to andre som jeg ikke husker hva heter.
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, jeg er en evig optimist og setter denne på listen, IGJEN)

Megaomtale del 2: Krim

2011-09-09T15:15:00.000+02:00

I helgen var jeg hjemme, og da blir det alltid litt krimlesing. Mamma leser for det meste krim, og det er fortsatt en haug med bøker jeg ikke har lest. Denne gangen ble det, som vanlig, Agatha Christie og P.D. James. Litt kortere omtaler, siden jeg skriver om flere bøker på en gang.

Agatha Christie: Ti små negerbarn
To ting gjorde denne boken temmelig lite spennende. 1: Jeg har lest den før. 2: Ganske tidlig i boken får vi vite hvem som kommer til å dø når, og omtrent hvordan (derav tittelen - det følger en gammel barneregle). Den eneste overraskelsen var hvem som gjorde det, for det hadde jeg glemt.

Det kunne blitt en overraskende og creepy bok (plottet med at alle de tilstedeværende blir tatt av dage en etter en er jo ikke akkurat fremmed for f.eks. horrorsjangeren) men den ble egentlig bare platt. Synsvinkelen hopper fra den ene til den andre - det er ikke forvirrende, men det gjør at man ikke får et forhold til noen av karakterene, og jeg endte opp med ikke å bry meg i det hele tatt. Ikke en av Christies beste bøker, for å si det slik.

Agatha Christie: Barneselskapet
Barneselskapet handler om krimforfatteren Ariadne Oliver, som ender opp i et barneselskap som en venninne av henne arrangerer. Der blir en jente drept. Alle sier hun er en løgnhals, men Oliver mener det ikke er tilfeldig at drapet skjedde rett etter at hun fortalte til alle de tilstedeværende at hun hadde vært vitne til et mord for flere år siden.

Jeg synes ikke Christie er særlig flink til å beskrive barn, noe som er denne bokens svakhet - de virker enten veldig små og dumme eller som kortvokste voksne, og ingen av delene er særlig troverdig. Likevel er plottet interessant og slutten passe uforutsigbar. Jeg kan ikke si at boken fenget meg, siden jeg har lest den tidligere, men den er helt grei.

Agatha Christie: Den forsvunne domprost
På Bertram's Hotel i London, som er en oase fra en svunnen tid og dermed yndlingshotellet til både turister og Englands pensjonister, forsvinner en dag en domprost. Han er en forvirret fyr som stadig glemmer hvor han skal være når, så det er ikke alle som reagerer med det samme. Gjest på hotellet er også Miss Marple, som i kjent stil har et årvåkent øye på det som skjer.

Den forsvunne domprost er en forvirrende bok, og etter å ha lest den har jeg fortsatt ikke helt skjønt hva greia med domprosten egentlig var. Det er flere underplott og stadige forviklinger - du har domprosten som forsvinner, det som foregår under fasaden på hotellet, du har alt som skjer med Elvira som ikke egentlig blir forklart godt nok, og du har plottet med Bess Sedgwick. Såvidt jeg husker er alt på sett og vis sammenknyttet, men jeg klarer ikke å huske hva som hadde med hva og hvem å gjøre. Det er en fordel når du har lest en krimbok at du i hvert fall husker hvem som gjorde det. Ellers noenlunde greit skrevet, selv om jeg ikke synes at karakterene er på sitt mest realistiske.

P.D. James: Døden i laboratoriet
Døden i laboratoriet er en av de tidlige Adam Dalgliesh-bøkene. Den handler om en vitenskapsmann, Dr. Lorrimer, som blir drept i laboratoriet en natt. I kjent stil har stort sett alle et eller annet motiv, siden Dr. Lorrimer ikke var godt likt. Det er alt i alt en veldig typisk James-bok, men det merkes at det er en av de tidlige. Det tar lang tid før plottet kommer i gang, og jeg føler ikke at alle konfliktene er realistiske. Som vanlig er det også et par litt lyssky kjærlighetsaffærer og så videre.

Boken er egentlig helt grei, men det irriterer meg litt at forfatteren tilsynelatende gjør seg stor flid med å legge opp til en eller annen konflikt, et eller annet alvorlig noe, og så blir det aldri noe av det. Det er liksom bare for å gi dem motiv. Men hvis man har gitt personen et så tydelig motiv, er det da ikke et poeng i å faktisk ha med noe om denne personen når etterforskningen faktisk starter?

Ikke akkurat den beste James-boken jeg har lest, men den er likevel helt grei.

Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

2011-09-07T02:50:00.002+02:00

Jeg har gjenopptatt min uformelle Pratchett-utfordring, og i og med at jeg nettopp leste ferdig Pyramids tenkte jeg at jeg endelig skulle skrive en omtale om bøkene. Bøkene er i kronologisk rekkefølge, men trenger ikke å leses i “riktig” rekkefølge i det hele tatt. Jeg gjorde ikke det første gangen jeg leste Pratchett i hvert fall.

Siden det er så mange omtaler blir de litt kortere enn de pleier. Jeg har heller ikke lett frem bilder av alle, siden det jo er midt på natten.

The Colour of Magic

Den første Discworld-boken introduserer den ikke akkurat vellykkede trollmannen Rincewind, Discworlds første turist Twoflower, og ikke minst den beryktede Luggage, som dukker opp igjen i senere bøker. Boken er langt fra den beste i serien, og skal du begynne på Pratchett bør du ikke begynne på denne.

Boken er delt i to, og de to delene føles plottmessig uavhengige. Det er mer sammenheng mellom slutten på The Colour of Magic og begynnelsen på The Light Fantastic enn det er mellom de to delene av Colour of Magic. Den første delen er helt grei, egentlig mest på grunn av Pratchetts finurligheter (og det faktum at det var den første Pratchett-boken jeg leste på LENGE), men jeg kommer ikke til å lese den om igjen med det første. Jeg husker ikke at den var så dårlig første gang jeg leste den, men på den tiden slukte jeg jo absolutt alt.

The Light Fantastic

Bok to fortsetter der bok én slapp, og er dermed en av få Discworld-bøker hvor historien går over fra én bok til en annen, selv om det er en ny historie. Hvis det gir mening. I denne boken holder Discworld på å kollidere med en rød stjerne som vil ødelegge hele verden, og bare Rincewind kan redde den. Det sier litt at jeg måtte inn på Goodreads for å huske hva den handlet om.

Boken var helt grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den første gang jeg leste den, ikke fullt så begeistret nå. Den er riktignok bedre enn Colour of Magic, men ikke så bra som de senere bøkene.

Equal Rites

Equal Rites var en av de bøkene jeg faktisk ikke hadde lest før i år (men som jeg trodde jeg hadde lest fordi jeg forvekslet den med Sourcery). Jeg likte den overraskende godt , kanskje spesielt fordi jeg har lest senere bøker og digger The Unseen University. Konseptet med en kvinnelig trollmann som prøver å få innpass i denne verdenen kan gjøres veldig mye med, og jeg føler at Pratchett gjorde en god jobb her.

Kort fortalt er en trollmann den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er bare det at denne gangen glemte trollmannen som ga staven sin videre til barnet å sjekke hvorvidt det var en gutt eller jente, og Discworld står overfor noe den ikke har vært borti før. Alt i alt en ganske bra bok – passe spennende, og passe morsom uten at det går særlig utover handlingen. Jeg vil faktisk si at det er en av de Discworld-bøkene jeg har likt best.

Sourcery

En trollmann er den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er en grunn til at det stopper der, og at trollmenn generelt er lært opp til at kvinner er noe man holder seg unna. For hvis en trollmann får en åttende sønn – den åttende sønnen til den åttende sønnen til en åttende sønn – har man et problem.

Igjen møter vi The Unseen University og dets ansatte/studenter – alltid en interessant opplevelse for de som har gått en del på universitetet – som nå må takle magi som ikke lenger er passe temmet og ufarlig. Kast inn noen barbarer i miksen, og for ikke å nevne en Sourcerer, og du har… Sourcery.

Jeg klarte ikke helt å bli engasjert i boken denne gangen, selv om jeg vet jeg har likt den før, og jeg vet ikke hvorfor. Den var spennende, og jeg kommer ikke på noen grunn til at jeg ikke skulle like den. Jeg synes spesielt at beskrivelsen av gutten og hvordan staven styrer ham er bra skrevet. Jeg tror det er mest det at jeg husket altfor mye av boken fra før, så spenningen forsvant litt. Det har nok også litt å gjøre med at jeg leste den rett etter Equal Rites, noe som fikk den til å føles altfor lik. Men den er egentlig en bra bok, bare les dem med litt mellomrom.

Mort

Mort er en av yndlingsbøkene mine. Jeg liker den klønete, naive Mort (av samme grunner som at jeg liker Carrot i senere bøker) som får jobben som dødens læregutt, og jeg digger at vi får bli bedre kjent med Death. Han er lett yndlingskarakteren min i alle Discworld-bøkene, kanskje med unntak av Vimes… (ikke i denne boken, for øvrig)

Uansett. Jeg syntes handlingen var interessant og original, humoren var morsom, samspillet mellom Mort og Death sin datter, som jeg ikke husker hva heter, var interessant å lese om, og samtidig som boken er veldig typisk Discworld er den likevel litt annerledes enn de andre. Føler jeg, da, selv om jeg ikke helt kan peke bestemt på hva det er. Anbefales på det sterkeste!

Wyrd Sisters

Vi møter igjen heksene fra Equal Rites, og denne gangen må de blande seg inn i politikken. Som karakter liker jeg Granny Weatherwax ganske godt, spesielt sammen med Nanny Ogg. Men jeg må si at jeg likte dem bedre i Equal Rites enn her. Det har sannsynligvis litt med at jeg får litt noia av tanken på politikk (en av ulempene ved å ha en politikerfar) og litt med at plottet ikke var særlig originalt. Discworld er jo parodier, men jeg følte Pratchett ikke helt klarte å få det interessant nok for min del.

Men for all del, det var en bra bok, og den var både spennende, interessant og morsom. Om det ikke høres slik ut på omtalene mine i dag er det bare fordi det er midt på natten og jeg ikke helt tenker klart nok til å få formulert meg ordentlig.

Pyramids

Pyramids er også en bok jeg har lest før og digget. Jeg digget den denne gangen også. Vi møter ikke noen av karakterene vi har sett før (selv om byen Ankh-Morpork til tider føles som en egen karakter), men Teppic, som studerer hos Assassin’s Guild og skal til å ta avgangseksamen når boken begynner. Han kommer fra et rike som minner mistenkelig mye om det gamle Egypt, bare… Pratchettifisert.

Første gang jeg leste denne var jeg midt inne i min Egypt-periode, da jeg leste alt jeg kom over om det gamle Egypt, faraoene og så videre. Det var dermed ganske opplagt at jeg skulle digge denne boken. En slik periode er jeg ikke i nå, så jeg ble veldig glad for å oppdage at jeg fortsatt likte den veldig godt. Jeg liker Teppic – parodi som han er føles han mer virkelig enn en del andre karakterer, og jeg liker veldig mange andre av karakterene også. Dios er bare creepy. Plottet var engasjerende og til tider uforutsigbart, og jeg har storkost meg.

Guards! Guards!

Jeg slenger inn en omtale av Guards! Guards! selv om jeg ikke har lest den nå. Det er nemlig en av få Pratchett-bøker jeg faktisk har kjøpt tidligere, og jeg har lest den mange ganger. Veldig mange ganger. Hva kan jeg si, den handler om drager. Jeg har dilla på drager. (For de som ikke har skjønt det for LENGE siden)

Kort fortalt har noen glupe hoder i Ankh-Morpork fått det for seg at de skal kalle frem en drage, av de som eksisterte før men som forsvant. Hvorfor? Jo, de mener at The Patrician må erstattes av en ekte konge, og hva bedre for å få tak i en konge enn å gi ham en drage å redde dem fra?

Guards! Guards! introduserer City Watch, med alle de fantastiske karakterene der. Vimes er en av mine absolutte yndlingskarakterer, sammen med Carrot. Og Nobby. Og… ja. Boken er underholdende, gøyal og veldig bra. Men jeg er kanskje forutinntatt for akkurat denne boken… ;)

Bokkjøp og oversettelser

2011-09-05T22:40:00.000+02:00

Etter å ha truffet en venninne i sentrum i dag gjorde jeg den "feilen" å gå innom Norli. Jeg hadde lov av meg selv til å kjøpe én bok... som ble fire. Nesten fem, men jeg klarte å holde meg i nakken. Som jeg sa til min venninne, selvkontroll er visst for andre mennesker.

Jeg endte opp med disse:
Gail Carriger: Changeless (Parasol Protectorate #2)
Gail Carriger: Blameless (Parasol Protectorate #3)
Gail Carriger: Heartless (Parasol Protectorate #4)
Terry Pratchett: Pyramids

Ja, jeg tar opp igjen Terry Pratchett-utfordringen min, selv om sommeren strengt tatt er slutt. Det går an å få overdose på Pratchett (det var slik jeg fikk Douglas Adams helt opp i halsen), men nå har jeg lest nok seriøse bøker til at jeg takler litt mer galskap.

Mens jeg var på Norli så jeg forresten den norske oversettelsen av Justin Cronins The Passage, eller Overgangen som den heter på norsk. Jeg er litt skeptisk, bare fordi Cronins språk og formuleringer er så geniale, men samtidig er jeg veldig glad for at det endelig blir oversatt litt bra fantasy. Eller horror, eller science fiction, eller hva du vil kalle den (jeg stemmer for litt av alt - den har trekk fra veldig mange sjangre).

Jeg må innrømme at jeg mistet litt troen på de bøkene som faktisk blir oversatt til norsk etter at jeg så Left Hand of God i bokhandelen. Ja, Hoffman er skrytt opp i skyene. Ja, jeg hatet boken. Jeg digget første fjerdedel av boken, men resten føles som en helt annen bok, og karakterene var veldig langt fra å være troverdige. For å nevne bare noen få ting. Ellers virker det som om bare store serier, helst for ungdom (Twilight, HP, Percy Jackson, osv osv) blir oversatt, men veldig lite voksen-fantasy med ordentlig kvalitet. Game of Thrones er selvsagt et unntak, men siden det måtte bli en suksessfull TV-serie først er den mer unntaket som bekrefter regelen.

Ja, jeg skjærer nok ganske mye over en kam her. Men: Da jeg begynte å lese fantasy fant jeg en god del på norsk. Elizabeth Moons bøker leste jeg for eksempel først på norsk, det samme med Katharine Kerr. Det virker som om det var en satsing på fantasy på den tiden (Tiden forlag hadde egen fantasy-katalog, husker jeg, og ga ut Tolkien, Eddings, de forutnevnte seriene, Robert Jordan, Feist, Bull-Hansen og noen til) men så virket det liksom ikke som om det ble til noe. Det førte til at jeg oppdaget fantasy på engelsk, og siden den gang har jeg knapt viet norske fantasy-bøker en tanke. Bortsett fra de som blir utgitt nå for tiden og som, ut fra teksten bakpå, ikke akkurat virker som noe jeg ville likt, vet jeg faktisk ikke om noen.

Et bokkilden-søk viser at det er såre lite nytt som har skjedd innen norskspråklig fantasy siden jeg gikk på videregående, med unntak av et par serier. Det er ti år siden, folkens. I resten av verden er fantasy-utviklingen på høygir, og det blir skrevet originale, kreative bøker. De fleste som blir gitt ut her til lands gir meg inntrykk av å være skrevet litt ovenfra og ned, klisjéfylte greier av noen som ikke har giddet å sette seg ordentlig inn i sjangeren.

Har jeg gått glipp av noe? Hva er det med fantasy på norsk som får det til å virke så kjedelig og kjipt (oversettelser ikke medregnet)?

Jeg er fristet til å begynne på enda et nytt prosjekt. Norsk fantasy. Mest mulig i løpet av de neste månedene, så ser jeg om de mange fordommene mine blir oppfylt eller motbevist. Og se om det finnes noe annet enn Bull-Hansens bøker som faktisk ikke er skrevet for ungdom eller barn...

Jeg vet jeg er fordomsfull og sannsynligvis ikke yter noe som helst rettferdighet i dette innlegget, men jeg har gått og irritert meg over dette i mange år nå. Kanskje på tide å faktisk finne ut en gang for alle om jeg har rett eller ikke. Noen som er med?

It's Monday! What are you reading?

2011-09-05T16:50:00.000+02:00

Plutselig var enda en uke over og det er mandag igjen. Det virker som om det bare er et par dager siden sist jeg skrev denne spalten, men så har forrige uke vært rimelig tettpakket også, da...

Bøker jeg leste forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christie: Den forsvunne domprost
P. D. James: Døden i laboratoriet

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage

Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
Joe Abercrombie: Last Argument of Kings

Jeg ser det er noen bøker som gjentar seg på "planlegger å lese"-listen - lurer på hvor mange uker jeg har tenkt på å lese The Wise Man's Fear nå?

Statistikk for August

2011-09-03T22:46:00.000+02:00

Siden så mange andre lager statistikk for hver måned tenkte jeg at jeg like godt kunne gjøre det, jeg også. August var en episk lesemåned - trenden jeg begynte med Dresden Files har holdt seg, og det har blitt betraktelig flere bøker enn jeg hadde sett for meg. Hvor mange detaljer jeg har fått med meg i hver bok kan man imidlertid diskutere.

Bøker jeg har lest:
Gail Z. Martin: The Summoner
Chris Wooding: Black Lung Captain
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
George Orwell: 1984
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
Peter V. Brett: The Painted Man
Qiu Xiaolong: Den Røde Mandarinkjolen
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: City of Ghosts
Stacia Kane: Unholy Magic
Gail Carriger: Soulless
Jim Butcher: Side Jobs
Jim Butcher: Ghost Story
Jim Butcher: Changes
Jim Butcher: Small Favour
Jim Butcher: Turn Coat
Jim Butcher: White Night

(anmeldt 6 av 22 bøker - altfor sløvt)

Antall stjerner:
Jeg pleier ikke å gi terningkast her på bloggen, men velger antall stjerner på Goodreads, så jeg tenkte like godt at jeg kunne bruke de. En eller annen kvalitets-oppsummering er liksom på sin plass.
Fem av fem stjerner: 10 bøker
Fire av fem stjerner: 5 bøker
Tre av fem stjerner: 5 bøker
To av fem stjerner: 1 bok
Én av fem stjerner: 1 bok

Alt i alt har jeg oppdaget veldig mange nye, bra bøker. Overraskende bra, faktisk. Det har vært et par av horribel kvalitet, samt én som klarte mesterstykket å være både horribel og fantastisk - samtidig. Heldigvis var de bøkene i mindretall.

Sjangre:
Science Fiction/Fantasy: 17
Krim: 1
Historisk/generell/kulturell: 3

Veldig stor overvekt innen fantasy denne gangen. Det er riktignok yndlingssjangeren min, men jeg føler jeg burde variere litt mer. Litt mer krim, for eksempel, og litt mer av andre sjangre enn fantasy. Jeg er ikke så begeistret for bøker hvor det liksom ikke skjer så mye (jeg liker nok litt typisk maskuline bøker), og jeg har derfor nølt litt med å prøve andre sjangre. Noen som har noen forslag til bøker jeg kan prøve i andre sjangre enn fantasy?

Ny yndlingsbok: The Passage av Justin Cronin

2011-09-01T14:22:00.000+02:00

The Passage var en bok jeg overhodet ikke hadde noen forventninger til. En hyggelig dame på den ene Waterstone's i London anbefalte meg den, som om 16 bøker ikke var nok. Men den var på tilbud, og jeg sa ja, utelukkende fordi den var stilig. Siden på boken - ikke bokryggen, men motsatt, altså kanten på hvert ark - er helt rød, med tittelen i hvitt.

Utover det utsatte jeg stadig å lese den. Det virket ikke egentlig som min type bok, jeg var ikke helt begeistret for coveret - nå som jeg har lest den synes jeg forøvrig at coveret er helt perfekt, verken mer eller mindre - og den var lang og dyster. Her er teksten på innsiden av omslaget:

"Amy Harper Bellafonte is six years old and her mother thinks she's the most important person in the world. She is. Anthony Carter doesn't think he could ever be in a worse place than Death Row. He's wrong. FBI agent Brad Wolgast thinks something beyond imagination is coming. It is.

Unaware of each other's existence but bound together in ways none of them could have imagined, they are about to embark on a journey. An epic journey that will take them through a world transformed by man's darkest dreams, to the very heart of what it means to be human. And beyond.

Because something is coming. A tidal wave of darkness ready to engulf the world. And Amy is the only person who can stop it."

Teksten sier ikke så veldig mye om hva boken handler om. Det finnes en hel haug med merkelapper man kan henge på boken: Science fiction, apokalypse og post-apokalypse, vampyrer, vitenskapsmenn og et eksperiment som går galt, psykologisk thriller, horror, og så videre. Men ingen av merkelappene kommer i nærheten av å faktisk beskrive boken som den er, og de får den til å virke som en annen bok enn det den er. De stemmer, men den er så mye mer.

For å ta det første først, det er noen ting jeg ikke liker. For det første bruker forfatteren veldig mange ord. Detaljnivået er episk, men likevel føler jeg ikke at det er unødvendig. Det eneste er at når det blir såpass detaljert samtidig som det er spennende hopper jeg over mye når jeg leser. Her kan man risikere å gå glipp av noen veldig viktige detaljer, fordi handlingen er som den er. Det er en tilvenningssak, men etter hvert tenkte jeg ikke på det.

For det andre er jeg ikke helt begeistret for at vi får enkelte karakterer beskrevet i såpass stor detalj, for så å aldri høre fra dem igjen. Det er både fordeler og ulemper ved det, egentlig, og jeg skjønner hvorfor han har gjort det, men det føles likevel litt irriterende. Jeg ble av og til sittende og ikke helt vite om det var verdt å bli engasjert i karakteren eller ikke. Du kommer ikke bare inn under huden på én av karakterene, men veldig, veldig mange. Heldigvis forandrer ikke forfatteren synsvinkel i samme kapittel, så det er aldri tvil om hvem sin synsvinkel det dreier seg om. I tillegg tror jeg at hele den psykologiske spenningen ikke hadde vært på langt nær så intens hvis han hadde kuttet dem ut, til tross for at man vet hvordan det kommer til å gå med dem. Det er ikke slike ting som han kunne ha fortalt fra en annen karakters synsvinkel heller, fordi karakterene gjør sitt aller beste for å skjule det. Det hadde jeg også gjort hvis jeg visste hva følgene kanskje kunne være.

Når det er sagt.

Til tross for de lange setningene elsker jeg språket i boken. Man snakker om å male bilder med ordene, og det er virkelig hva forfatteren gjør her. Jeg digger hvordan han kan skrive på den måten og likevel holde spenningsnivået så høyt oppe. Jeg liker vanligvis presist språk i grenseland mot minimalisme, men jeg ble frelst her. Du blir bare revet med.

Og spenningen. Jeg har ikke klart å legge fra meg boken - jeg MÅTTE bare lese den ferdig i dag selv om jeg *host* var på jobb *host*, og jeg har lest på bussen, i senga, foran datamaskinen, mens jeg lagde mat, på busstoppet, overalt. Det er en brutal verden som beskrives, og jeg har gått rundt sånn halvveis med en knute i magen mens jeg har lest, og humøret har heller ikke vært på topp, men du verden som det er verdt det. Det beste er at selv om det er mye elendighet og at man aldri våger håpe på en happy ending (skal ikke røpe hvorvidt det er det eller ikke) er det likevel en liten strime av håp gjennom hele boken.

Jeg nevnte at det er vampyrer i boken. Sånn omtrent. Det er ikke glitrende, vakre mennesker-bare-med-hoggtenner-og-udødelighet, det er blodtørstige, skremmende monstre (kalt virals, smokes eller dracs), både i kropp og sinn. Og når jeg sier skremmende så mener jeg det. Så hvis du forventer vampyrer av Twilight-typen kommer du nok ikke til å bli begeistret, men om du er lei av den typen vampyrer kommer du til å bli begeistret. Jeg ble i hvert fall det.

Jeg tror jeg skal gi meg her, så jeg ikke sier altfor mye. Men boken anbefales på det aller sterkeste, den skal definitivt leses om igjen ganske snart. Det er ikke en bok man ikke blir påvirket av, men fy søren. Episk bra.

It's Monday! What Are You Reading?

2011-08-29T20:57:00.000+02:00

Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg leser nå:
Nettopp ferdig med Gail Z. Martins The Summoner, noe som kan summeres i ett ord: meh.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H. P. Lovecraft: The Whisperer in the Darkness
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Det ble ikke så mye lesetid i forrige uke, mest fordi The Summoner var så dårlig, men også fordi jeg har hatt det beintravelt i det siste. Da er liksom ikke lesing øverst på listen. Håper dette blir en bedre leseuke sånn sett...

Gail Z. Martin: The Summoner

2011-08-29T20:48:00.000+02:00

Da jeg plukket opp denne boken i en bokhandel i London trodde jeg at dette kom til å bli en noenlunde original og forfriskende fantasyroman. Men det sier litt at den er på en Goodreads-liste over "Books with deceptively good covers" - jeg digger omslaget, men det er også den eneste boken jeg har lest i år som jeg bare har gitt én stjerne til på Goodreads.

(Forøvrig en liten spoiler-advarsel - har du tenkt å lese boken bør du kanskje ikke lese mer)

Boken starter som en god del andre fantasybøker. Tris, eller Martris Drayke som han egentlig heter, er prins og opplever at tronarvingen, hans eldre bror Jared, dreper hele resten av familien. Tris må flykte for å unngå å bli drept selv. Men plutselig, en eller annen gang i løpet av flukten, er de visst på vei tilbake til Margolan hvor han kommer fra. Tris er i tillegg en magiker, men ikke bare det, han er en Summoner og kan kommunisere med - og få hjelp fra - de døde. Tilfeldigvis er han den eneste Summoner siden hans bestemor, Bava K'aa, døde.

Herfra blir det bare verre. Det var overhodet ingenting som overrasket meg i hele boken. Fra det øyeblikket Kiara ble introdusert skjønte jeg at hun kom til å bli Tris sin "utvalgte". Carina og Vahanian som krangler ustanselig, om ALT? Selvfølgelig! De er sjelevenner og hverandres store kjærlighet! De andre karakterene er stort sett noen karikaturer av noen pappfigurer. Personer forsvinner (jeg vet ikke en gang om de forsvant eller ble drept), men ingen ser ut til å verken savne dem eller snakke om dem - eller huske at de noengang eksisterte. Selv om de hadde et nært forhold.

Ellers er det klisjé på klisjé på klisjé. Ingen er stygge i denne boken. Personer som villig risikerer livet sitt for en vilt fremmed når det er en umenneskelig høy belønning for å angi ham? Selvfølgelig! Magisk sverd. Et sverd arvet av bestefar som skal "keep you safe." Eller eventuelt knekke tvert av når du får bruk for det, siden det er et velbrukt og gammelt sverd og alt det der, og ikke magisk. Uforståelige og uuttalelige snutter som visstnok er ment å være et språk. The bad guys er ulidelig bad. Den vittige guide som irriterer alle men som likevel er flink. En som har unngått sverdtrening mesteparten av livet som plutselig er flink. En gudinne som kommer og gir dem oppdrag, som helt tilfeldig er omtrent det de egentlig hadde tenkt, og som redder dem ut av kniper. "Dette skal du gjøre, dette skal du gjøre, og dette skal du gjøre. Gå nå, så løser alt seg." Lettvint løsning og utrolig lite spennende å lese. Og hva er det egentlig med vampyrene? Hvorfor gi dem et annet navn når alle kaller dem vampyrer likevel?

I tillegg er dialogen kunstig og tungvint, hendelser som ikke har noen betydning for plott- eller karakterbygging blir detaljert beskrevet i det uendelige, skrivestilen føles klønete og rett og slett dårlig, og det er en rekke faktafeil. For eksempel, hvordan og hvorfor skor du en hest midt ute i skogen, midt i en reise, uten tilgang på noe som ligner på en smie? Hvorfor skal plutselig alle hestene ha sko om morgenen? Hadde de ikke sko når du begynte å reise?

Jeg ble virkelig matt av å lese boken. Hadde den vært skrevet for 20-30 år siden, når fantasy som sjanger fortsatt egentlig var i startgropen, hadde jeg kunnet unnskylde det. Men dette plottet - for så vidt en god del av personene også - er brukt før. Mange ganger. Faktisk veldig mange ganger. Boken er ganske ny, fra 2007, og det finnes overhodet ingen unnskyldning for en fantasyforfatter å komme med noe så klisjéfylt og uoriginalt. (Noe av problemet jeg har med mye norsk fantasy også...) Denne typen historie var oppbrukt for ti år siden.

Fremfor alt skulle jeg gjerne visst hvordan den som har redigert denne boken hos forlaget har klart å få den jobben, eller beholde den, for dette er ting en redaktør burde ha fanget opp lenge før publisering. I det minste blir jeg litt mer optimistisk med tanke på mine egne bokprosjekter.

Til tross for et kult omslag: Hold deg unna. Dette er virkelig ikke bra.

Ukens klisjé

2011-08-28T00:58:00.002+02:00

Det er ikke til å stikke under en stol at fantasysjangeren har en hel del klisjéer som går igjen... og igjen... og igjen... og igjen. Av og til funker en klisjé. Av og til funker den nettopp fordi den er en klisjé, av og til på tross av den, og av og til kommer det helt an på måten den blir skrevet på.

En middelmådig forfatter kan få en klisjé til å virke ulidelig dårlig og oppbrukt. En god forfatter kan få klisjéer til å virke nye og forfriskende, hvis det er gjort riktig.

Men. Av og til nytter det bare ikke. Jeg har lest mange veldig originale og forfriskende fantasybøker i det siste, men med jevne mellomrom dukker det opp en bok som bare trekker frem alle klisjéene i boken. Ikke bare klisjéer, forøvrig, men lettvinte løsninger.

Boken jeg holder på med nå er The Summoner av Gail Z. Martin. Det eneste jeg syntes var originalt og kult var religionen, og det virker som en kul bok på baksideteksten. Men. (Og jeg skal ikke engang komme inn på kvaliteten på skrivingen)

Klisjé 1: Tris/Martris er opplært i magi av bestemoren, som selvsagt var en av de beste verden noensinne hadde sett. Og selvsagt vet ingen om det. Faktisk kommer ingen engang på at en magiker må ha en arving (ikke spør meg hvorfor, men de må visst det) før etter at ting har skjedd. Er det mulig at han likevel kan magi? Spenningen er ulidelig! (Og ikke spør meg hvordan hans beste venn ikke vet det...)

Klisjé 2: Tris og Kiara, en prinsesse som (wait for it) er forlovet med Jared, som er broren til Tris og skurken i fortellingen, blir forelsket. Jeg har ikke en gang kommet til der de møtes for første gang og jeg vet det allerede (bekreftet av et par kommentarer jeg leste).

Klisjé 3: Et statskupp er ikke nok. Nei, selvsagt må det være et forsøk på å sette fri en eller annen ond greie som har blitt fanget tidligere! (Lærdom til fantasyhelter verden over: Du gjør deg ikke en tjeneste ved å ta noe slikt til fange. Ingen syns du er inhuman hvis du dreper det, og du VET det kommer til å komme tilbake, verre enn noensinne.)

Klisjé 4: Det er veeeeldig tydelig hvem som er skurken og hvem som er helten, og ordet "subtil" er et fremmedord.

Klisjé 5: Helten blir fortalt av ånder/spøkelser hva han er ment å gjøre, for selvsagt har han en skjebne å oppfylle (intet mindre enn å redde verden) og har vært ment til dette fra barnsben av. Ikke snakk om å tenke selv her nei!

Klisjé 6: Alle de møter, samme hvor pinglete og egoistiske de er, får en ubendig trang til å hjelpe hovedpersonen selv om det får dem i trøbbel.

Klisjé 7: Bestemoren viser seg i en drøm og forklarer ham at han nå er rede for det han skal gjøre, og det hun har trent ham til hele livet. Og han visste det ikke før nå?

Klisjé 8: Han får farfarens sverd som på en eller annen mystisk måte skal hjelpe ham. Hvordan vet ingen. Det blir ikke sagt at det er et magisk sverd heller. Kjære alle dere som skriver fantasy (inkludert meg): Et sverd er en nyttegjenstand. Det er en spiss, lang metalldings laget for å kverke ting med. Hvis det tilhørte din farfar, eller enda bedre, din tipp-tipp-tipp-oldefar, kan det ikke hjelpe deg. Faktisk er sannsynligheten stor for at det svikter deg i en hvilken som helst sverdkamp. Metall - og spesielt ikke metall som blir utsatt for så mye trøkk som et sverd - er ikke evigvarende og ubrekkelig.

Klisjé 9: De får hjelp av en kjøpmann som - wait for it - er vittig, delvis på kant med loven og har ingen problemer med å risikere livet sitt for en som er ettersøkt i hele kongeriket for å ha drept kongen (ikke riktig, men hvem ville du ha trodd på?)

Klisjé 10: Når de flykter, drar de til et sted ingen kunne tenkt seg at de dro til, og hvor ingen vil lete etter dem! Hvor er det? Jo, onkelen sitt land... Hvor ble det av logikken? Ville ikke bestekameraten, en erfaren soldat og leder for en eller annen militær greie, ha påpekt at det faktisk kanskje ikke var så lurt fordi Jared og hans magiker kom til å skjønne det?

Klisjé 11: Alle er vakre, utrolig pene, etc. etc. etc.

Og ennå er jeg bare 150 sider inn i boken (den er på litt over 600 totalt)... Det lover ikke godt. Et hint til alle de som skriver: Det nytter ikke å bare forandre settingen og rekkefølgen på hendelsene hvis du vil skrive en original og engasjerende bok. Det kan hjelpe, men vær så snill... prøv å gjøre noe som ikke har blitt skrevet til døde for lenge siden.

Chris Wooding: Black Lung Captain

2011-08-25T14:27:00.000+02:00

Black Lung Captain er bok 2 i serien Tales of the Ketty Jay, og blir beskrevet slik på Goodreads:

"Welcome to a rip-roaring action-packed story of heists, double-crosses, double-double-crosses, adventure, shoot-outs and a touch of romance along the way. In the first Ketty Jay novel, RETRIBUTION FALLS, Frey and his crew were framed for murder, and had to use all their criminal talents to try to clear their names - and turn a profit! Here, in the second novel in this series of standalone adventures, they're asked to help retrieve a mysterious lost ship full of treasure, which turns out to be slightly more complicated than expected..."

Det føles ofte som om beskrivelsene på sider som Goodreads, Amazon og ikke minst på baksiden av bøkene beskriver en helt annen bok enn den man leser. Til en viss grad gjelder det denne også. Ut fra beskrivelsen over virker den en-dimensjonal og en smule kjedelig - det er den ikke. Jeg har sjelden lest en så engasjerende bok. Når det gjelder hovedpersonene, beskriver følgende sitat fra boken dem ganske så godt:

"Not for the first time, he wished he commanded a highly trained bunch of soldiers instead of a ragtag mob of rejects in varying stages of alcoholism."

Jeg liker vanligvis ikke å skrive omtaler hvor jeg overhodet ikke finner noe negativt å skrive, så jeg prøver alltid å finne et eller annet å pirke på. Men for denne boken finner jeg ingenting. Hvor karakterene på mange måter virket en-dimensjonale i den forrige boken, har de virkelig funnet seg til rette i toeren og oppfører seg som virkelige personer. Jez, navigatoren, har fått mye større plass i denne boken, noe som er rettmessig, og vi får vite ikke bare hva hun er og hvorfor, men hvordan det er. Harkins, som hadde en tendens til å være veldig en-dimensjonal i den forrige boken, er mye mer realistisk, og står for et av de beste øyeblikkene i boken.

Samtidig blir hovedpersonen selv mer menneskelig, og det viser seg at hans historie med Trinica Dracken (pirate queen extraordinaire) ikke er helt over... Vi får se en helt annen Darian Frey og en helt annen Trinica Dracken enn tidligere, noe som absolutt gjør bøkene til noe mer enn bare luftskip, slåsskamper og farlige situasjoner.

På baksiden av boken er det en forfatter som har skrevet at Wooding "uses every trick in the book" for å fange inn leseren. Det gjør han, men i motsetning til en del andre fungerer det, og du tenker ikke over det. Andre forfattere kunne ha brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fått en helt annen - og sannsynligvis dårligere - bok. For å være helt ærlig: Det er ikke den eneste boken med lignende elementer. Erstatt luftskip med romskip eller bare skip, og du har ørten andre bøker. Men det er noe med måten de er beskrevet på, måten karakterene oppfører seg på og hvordan alt føles så sannsynlig men likevel overraskende. Ting som skjedde i bok 1 får følger for det som skjer i bok 2, selv småting som Harkins's forhold til skipskatten Slag (jepp, luftskip har også skipskatter) som faktisk blir ganske viktig etter hvert. (Det sier kanskje sitt, enten om meg eller boken, at en av yndlingsreplikkene mine fra denne boken er "Meaow"...)

For ikke å nevne slutten. Episk, veldig tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer om hva som er bra, men er redd for å røpe for mye av handlingen i forrige bok. Den anbefales i hvert fall på det sterkeste - den er en av mine absolutte yndlingsbøker i år - enten du er en steampunk-fan eller ikke.

It's Monday! What are you reading? ...på en tirsdag...

2011-08-23T14:53:00.000+02:00

Litt forsinket her ja! I går var det Macbeth i øsende regnvær, med dertil påfølgende kakao og pizza og sjokolade og skravling og mer skravling og litt oversettelse og... ja. Så jeg glemte det. Men bedre sent enn aldri!

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
George Orwell: 1984
M. D. Lachlan: Wolfsangel
Markus Zusak: The Book Thief
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen - har vært en lite samvittighetsfull bokblogger i det siste ;)

Bøker jeg leser nå:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (tror jeg? Husker ikke tittelen i farten)

Jeg har egentlig ikke tenkt noe særlig over hva jeg skal lese denne uken. Jeg har fortsatt en høy stabel med bøker jeg ikke har lest ennå... Forøvrig synes jeg det er litt komisk at jeg for en uke siden skrev at jeg ikke regnet med å få lest mer enn tre bøker i forrige uke, når det endte opp med å bli en så effektiv uke som det ble. (Syv bøker på en uke, på en uke hvor det var både treningshelg og mye jobb) Denne uken har jeg tenkt å bli mer effektiv på andre ting, som omtaler, for eksempel. (*host*)

Goodreads leseutfordring

2011-08-21T20:12:00.000+02:00

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, i hvert fall ikke på lenge ennå, men jeg er faktisk i rute med Goodreads sin leseutfordring. Mitt mål er 100 bøker (jepp, 2-3 bøker i uken, minimum) og frem til for noen uker siden var jeg 15 bøker på etterskudd. 17. juli leste jeg ferdig Sourcery av Terry Pratchett, og fra og med den dagen har jeg lest 29 bøker. På ganske nøyaktig 5 uker. Det er 5,8 bøker i uken, noe jeg er innmari stolt av, for å være helt ærlig.

Jeg har funnet en del perler - fremfor alt har jeg fått bekreftet at ja, Butcher er et geni, og ja, Pinnes anbefalinger er verdt å høre på. Hun anbefalte meg Soulless av Gail Carriger, som jeg elsket, 1984 av George Orwell, som jeg også elsket, noe som faktisk var litt overraskende. The Book Thief var fantastisk, og jeg har funnet to nye (delvis) fantasyserier som jeg skal følge med på. Den ene er Demon Cycle av Peter V. Brett, den andre er The Memory of Flames av Stephen Deas, som jeg ikke likte frem til bok tre, da jeg plutselig begynte å elske hele serien. For ikke å nevne at jeg digget Among Thieves av Douglas Hulick - en bok jeg trodde bare var en Scott Lynch-etterligning men som var helt genial.

Jeg har også funnet en del jeg ikke liker. Jeg har funnet ut at det går an å elske og hate en bok samtidig, som The Hundred Thousand Kingdoms av N.K. Jemisin. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker kinesisk krim (eller krim som prøver å rettferdiggjøre at det er krim ved å trekke inn ørten referanser til gammel litteratur, historie, kultur og ikke minst til hvor fantastisk litteratur er. Jeg vet. Det er derfor jeg leser.), at jeg ikke burde ha gitt en bok om vikinger skrevet av en utlending en sjanse (det var grundig research, men... ikke helt. Og ikke helt engasjerende nok), og at jeg aldri mer skal lese science fiction av Elizabeth Moon (men jeg elsker riktignok fantasybøkene hennes, interessant nok).

Alt i alt har det vært noen spennende uker, bokmessig, og jeg har lest mange flere nye bøker enn jeg ellers ville gjort. Jeg er vanligvis en som elsker å lese bøker om igjen (og om igjen, og om igjen, og om igjen...). Nå er det bokkjøpestopp til jeg har lest ut de jeg har, i tillegg til at jeg har en laaaang liste med bøker jeg skal blogge om. Det blir en fin blanding av bøker jeg elsket og bøker jeg hatet, tror jeg. Det er tross alt veldig gøy å skrive om bøker jeg har hatt lyst til å kaste i veggen ;)

It's Monday! What Are You Reading?

2011-08-15T12:29:00.000+02:00

Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Stacia Kane: City of Ghosts
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: Unholy Magic
Stacia Kane: City of Ghosts

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Painted Man (The Warded Man i org.utg.)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bretts bøker er forholdsvis lange, så jeg regner ikke med at jeg får lest mer enn tre bøker denne uken, travelt opptatt som jeg er. Men men, vi får se. Gleder meg til å begynne på Black Lung Captain i hvert fall!

Stephen Deas: The Order of the Scales

2011-08-13T15:40:00.000+02:00

En passende alternativ tittel her er "Boken som fikk meg til å revurdere en hel serie (eller to)." Jeg skal ikke skrive så mye om hva den handler om, siden det vil røpe for mye av hva som har skjedd i bok 1 og 2. Men jeg kan si at om ting var ille før, har de eskalert enda mer i denne boken. Jeg er fryktelig spent på hvordan det går til slutt, bare for å se hvordan i alle dager forfatteren løser dette.

Jeg har slitt litt med The Memory of Flames, som serien heter. Bok nummer to, The King of the Crags, ble omtalt i går, og ikke spesielt positivt. Men jeg har endelig funnet ut hva som gjør at jeg ikke har vært så begeistret for serien og ikke har klart å engasjere meg. Samtidig har jeg funnet ut hvorfor jeg aldri har vært begeistret for George R.R. Martin sine bøker.

Det er det at jeg aldri helt tør å begeistre meg for en av personene, fordi jeg vet at han kan dø eller bli utsatt for noe grusomt når som helst. Martin er ikke redd for å ta knekken på en karakter, men la meg bare si én ting: På det området er han ingenting mot Deas. I A Song of Ice and Fire mistet jeg bare Ned Stark, av de jeg heiet på og brydde meg om - i denne serien har jeg mistet i hvert fall fem. Av de resterende har én blitt gal, flere har blitt stormannsgale og direkte ufordragelige, og skillet er ikke mellom godt og ondt - det er mellom ille og verre.

På slutten av The King of the Crags innså jeg endelig dette, med det resultat at jeg faktisk likte The Order of the Scales svært så godt. Jeg var fortsatt forvirret, og det er en av de kritikkene jeg står fast ved, men jeg klarte å engasjere meg mer. Jeg likte den faktisk såpass godt at jeg tok meg selv i å lese en side eller to så fort jeg hadde et lite øyeblikk i går. Venninnen min, som er på besøk, svarer på melding? Lese. Hun går på badet? Lese. (Dårlig vert, jeg?)

Så har også Stephen Deas en eller annen utrolig evne til å få en til å digge karakterer man har hatet i en hel bok. Hvordan klarer han det?

Det er lite annet å si om boken enn det jeg allerede har sagt om The King of The Crags. Det er sjelden det å lese en bok får meg til å forandre mening om de foregående bøkene, men det skjedde altså. Hvilke forventninger man har når man begynner på en bok har utrolig mye å si, og jeg tror jeg opprinnelig forventet noe som lignet på den andre serien hans, som er mye snillere. Ting skjer ikke som man håper i disse bøkene.

Samtidig er jeg veldig, veldig glad for at noen har skrevet en drageserie hvor dragene faktisk er farlige, hvor de ikke er lydige og snille, og hvor de ikke oppfører seg som mennesker i dragefasong. En slik serie blir nødvendigvis brutal og blodig. Og det er den. Jeg digger dragene hans, jeg digger at forfatteren har fått meg til å forandre mening så fullstendig, og jeg digger (nå som jeg har vent meg til det) at karakterene hans er så uforutsigbare, og at det er fullstendig in character. Jeg digger at han ikke syr puter under armene på karakterene sine, selv om det betyr at man nå og da mister karakterer man har fulgt gjennom hele serien, og at han ikke tar mer hensyn til dem enn til andre karakterer. Flaks er et fremmedord her.

Jeg føler jeg bare har skrevet i hytt og pine i dette innlegget, men håper det ikke er fullstendig ulesbart. Jeg anbefaler i hvert fall serien The Memory of Flames sterkt. Den har en del av tingene jeg liker ved George Martin og Joe Abercrombie (ikke så mye det jeg ikke liker, heldigvis!), og en del ting som er helt særegent forfatteren. Den kan anbefales utelukkende på grunn av dragene, men det er heldigvis mye mer ved den. Mennesker på sitt mest dekadente og hensynsløse, for eksempel. Og nevnte jeg dragene?

Nå er det bare å vente på neste bok. Kom snart, 2012!

Stacia Kane: Unholy Magic og City of Ghosts

2011-08-11T20:33:00.000+02:00

Unholy Magic og City of Ghosts er bok nummer to og tre i serien Downside Ghosts av Stacia Kane, som begynner med Unholy Ghosts.

Verdenen - vår verden - ble etter årtusener med "overtro" oversvømt av spøkelser. Men ikke bare dukket de opp, de kunne også drepe. Og drepe gjorde de, til mennesker døde i hopetall. The Church (of Truth, tror jeg) var de eneste som visste hvordan man skulle hanskes med dem, og stater og religioner har nå blitt erstattet med The Church. Chess Putnam jobber som Debunker, som går ut på å finne ut om hjem som er meldt hjemsøkte faktisk er det eller ikke. Men Chess har også en hemmelighet, som The Church overhodet ikke må finne ut av. Hun sliter nemlig med pilleavhengighet, noe som setter henne i et sterkt avhengighetsforhold til den lokale narkobaronen. Samtidig som hun har et eller annet udefinerbart med narkobaronens "enforcer", Terrible, går hun også ut med Lex, sønnen til en konkurrerende narkobaron, med alle de problemer det medfører.

I bok to er det noen som går rundt og myrder prostituerte, og tar øynene deres. Først tror man at det er Cryin Man, som på en eller annen måte har kommet seg vekk fra byen under jorden hvor de dødes sjeler bor og som drepte prostituerte på denne måten før han døde, men det viser seg snart at det overhodet ikke er så enkelt. Samtidig får Chess og Terribles forhold en trøkk det ikke er sikkert at det vil overleve.

I bok tre får vi et gjensyn med The Lamuri, som Chess hadde et sammenstøt med i bok 1. De er ikke fornøyd med å bli motarbeidet, spesielt ikke når det lykkes, og de vil gjøre hva som helst for å få has på henne på verst mulig måte. Chess må samarbeide med Terrible, siden narkobaronen Bump også har en interesse i å få løst dette. Men hvordan er det mulig når Terrible ikke klarer å tilgi noe Chess har gjort og ikke snakker med henne (kan ikke si mer for det er viktig i bok 2)?

Jeg synes bøkene var greie nok. De tingene jeg likte i bok 1 var der fortsatt, og jeg likte å lese dem, men det manglet bare et eller annet. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg, og det ble litt platt. Jeg hadde håpet at det skulle bli gjort et eller annet poeng ut av Chess' avhengighet (selv om jeg tror jeg nevnte i omtalen av bok 1 at det var forfriskende at det IKKE ble gjort), utover at det setter henne i et lite ønskelig avhengighetsforhold til Bump. Og Lex. Det som var forfriskende i bok 1 virker nå som en slags "jaja, hun må jo ha en uvane, da." Jeg tviler på dette var bevisst fra forfatterens side, for Chess virker ellers som en temmelig realistisk person. Selv om det føles litt som om jeg blir preket til litt vel mye om hvor dårlig barndommen til Chess var.

Det er liksom ingenting jeg kan peke på at jeg ikke liker. Jeg pleier jo vanligvis å finne noe i hvert fall, til og med (eller kanskje spesielt) i yndlingsbøkene mine. Det er kanskje et tegn på at de ikke engasjerer nok til at jeg legger merke til ting. Jeg liker dem, spesielt samspillet mellom Chess og Terrible, og jeg kommer nok til å lese dem igjen. Jeg liker for eksempel veldig godt at ting ikke nødvendigvis går bra dem i mellom. Men det er ikke akkurat bøkene jeg går rundt og anbefaler til alle og enhver for å si det sånn.

Stephen Deas: The King of the Crags

2011-08-10T21:31:00.000+02:00

Da er jeg endelig i gang med omtaler igjen, med Stephen Deas sin nest nyeste bok, The King of the Crags. Dette blir delvis også omtale av forrige bok i serien, The Adamantine Palace, som det ser ut til at jeg leste før jeg begynte å blogge om bøker. Jeg synes stort sett det samme om begge bøkene. The King of the Crags er altså nummer to i serien, og baksideteksten er som følger:

"Prince Jehal has plotted and murdered his way to power. Speaker Hyram is dead. Queen Shezira faces trial for treason. Jehal is married to her daughter, Lystra, and has the new speaker, Zafir for his lover. He has everything he ever dreamed of. And is learning that dreams can become nightmares...

On the edges of the World Spine the fires of rebellion are burning. A fire fuelled by an ancient prophecy. The Red Riders are coming. And the flames that will come on the wings of dragons are flames that could engulf the world."

Boken har alle forutsetninger for at jeg skulle like den. En stor del av boken handler om drager, og jeg er helt gal etter drager. Uheldigvis har den også store deler politisk intrige, noe jeg ikke liker.

Det jeg liker aller best med boken er hvordan hovedpersonen, prins Jehal, faktisk blir en person man heier på til tross for at han langt fra er "the good guy." Her er det ikke noen kamp mellom det gode og det onde, og som leser blir man nødt til å stadig revurdere hvem man holder med og hvem man ikke holder med. Deas er heller ikke redd for å drepe karakterene sine, og han er heller ikke redd for å vise de dårlige sidene ved samfunnet han beskriver. På mange måter minner han litt om George Martin i så måte.

Jeg synes også at dragene er godt beskrevet. Det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på å finne ut hvordan det skal fungere, ikke bare de store trekkene, men også gode og dårlige smådetaljer. Vi får en logisk og troverdig forklaring på hvordan dragene kunne temmes og hvordan de klarer å kontrollere dem. Vi får også vite hvorfor dragene ble temmet, noe jeg ikke skal gå mer inn på ettersom det er viktig for plottet. Jeg liker også hvordan dragene har personlighet og er intelligende, uten å føles som mennesker i drageform. De har ikke menneskelige trekk som for eksempel medfølelse og evne til å planlegge særlig langt fremover.

Likevel var jeg ikke akkurat superbegeistret for boken. Det er litt synd, for jeg digger YA-serien samme forfatter skriver (foreløpig har kun The Thief-Taker's Apprentice kommet ut) og hadde virkelig håpet å like den. Skuffelsen var nok større ved The Adamantine Palace siden jeg ikke visste hva jeg gikk til, men likevel.

For det første er det vanskelig å bry seg om noen av personene. Jeg synes det er godt gjort av forfatteren å få meg til å like Jehal når han var "skurken" i den første boken, men de andre personene er liksom bare... meh. Zahir er en karikatur og gjør alle feil i boken, kommandanten for vaktstyrken er som i de fleste andre slike bøker, og... tja. Jeg brydde meg liksom ikke om noen av dem, spesielt de som det tydelig var meningen at jeg skulle ha sympati for. Det er også veldig MANGE karakterer med vanskelige navn, så jeg slet veldig med å huske hvem som var hvem.

For det andre er handlingen forvirrende og litt "all over the place." Med all intrigen er den vanskelig å følge, og siden de fleste personene har sin egen agenda og prøver å lure noen, eller blir lurt, eller bare prøver å tilpasse seg situasjonen, forandrer de stadig synspunkt og lojalitet, og så videre. Jeg har faktisk ikke engang fått med meg hvem de egentlig kriget med den siste fjerdedelen av boken. Samtidig liker jeg litt at ingen er helt som de ser ut som, og at de klarer å tenke selv.

For det tredje. Navnene. Her kommer jeg inn på mitt fagfelt, så de som ikke er interessert i språk og bare vil vite om boken kan slutte å lese nå ;) Navnene følger enhver klisjé i boken, og det er veldig tydelig at Deas har bestemt seg for at "Z" er en eksotisk og spennende bokstav, for den er i utrolig mange navn. Navnene føles ikke som om de kommer fra samme sted, mange er like og de er unødvendig kompliserte. Lingvist som jeg er skal jeg komme med tre eksempler.

Taiykatei: Dette er navn på en gruppe folk, mener jeg. Jeg har gjort meg skyldig i dette selv, for å få det til å høres mer eksotisk ut (jeg hadde Nimiyshan, som siden har blitt endret til Nimish). Det er vanlig, spesielt i engelsk, at "y" følger etter en vokal. (Boy, hey, stay, buy) Dette går helt fint med de fleste vokaler, fordi de er ulike nok. Men i de aller fleste språk er det en tendens til at veldig like lyder blir assimilert til én lyd (skjer også med diftonger, men ikke så ofte). "I" og "y" er veldig, veldig like, og det ville i beste fall blitt en lang i-lyd. En slik ting ville være for lik til å bli tatt med i noe skriftsystem. Eventuelt kan han mene en slags j-lyd, men mellom "i" og "k" vil ikke denne høres i det hele tatt, og igjen ikke få plass i skriftsystem. Jeg vet det er fantasy og at å putte inn "y" og "z" og "x" virker eksotisk, men det er litt irriterende for de av oss som prøver å få navnene våre til å virke sannsynlige.

GarHannas: Nei. Bare nei. Du kan ikke plutselig ha en stor bokstav midt i et navn. Selvfølgelig kan en karakter ha to navn, men da må det være mellomrom. Jeg driter i om det kan være "lov" i en fiktiv ortografi i verdenen han skriver om, men skriver man på engelsk må man følge de viktigste ortografiske reglene. Dette irriterte meg noe vanvittig i Paul Hoffmans første bok også.

B'thannan: Har jeg nevnt at jeg hater apostrof i midten av navn? Skal det være apostrof skal det enten betegne en manglende lyd (der en ortografi allerede er satt og formen dermed ikke er hovedformen, som i have not vs haven't) eller lyden glottal stop. Glottal stop kan ikke forekomme mellom to konsonanter, i hvert fall ikke rett etter en annen stopp. Hvorfor ikke bare skrive Bthannan og bli ferdig med det? Det funker i en rekke afrikanske språk.

Og har jeg nevnt alle navnene med Z?

It's Monday! What Are You Reading?

2011-08-08T21:00:00.000+02:00

Det er nesten merkelig at jeg ikke har begynt med denne ukentlige posten før, men jeg har tenkt på det flere ganger. Jeg synes alltid det er gøy å lese denne på andre bokblogger.

Bøker jeg leste forrige uke:
Jim Butcher: White Night
Jim Butcher: Turn Coat
Jim Butcher: Small Favour
Jim Butcher: Changes
Jim Butcher: Ghost Story
Jim Butcher: Side Jobs
Gail Carriger: Soulless
Stacia Kane: Unholy Magic (OK, denne er kanskje litt juks, den ble jeg ferdig med i formiddag, men jeg leste i hvert fall mesteparten i forrige uke...)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen

Bøker jeg leser nå:
Stacia Kane: City of Ghosts

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Peter V. Brett: The Painted Man

Alle disse fire bøkene er forholdsvis korte og greie, så jeg tror ikke det skal by på særlig store problemer å bli ferdig med dem. Men siden jeg nå har lest mange korte bøker for å komme litt mer i rute med leseutfordringen på Goodreads har jeg plutselig snart bare lange bøker igjen. Tipper listen blir betraktelig mye kortere fra og med neste uke...

Leseliste

2011-08-07T23:08:00.004+02:00

Jeg har nå gitt meg selv forbud mot å kjøpe nye bøker før jeg har lest ut de jeg har (eller eventuelt begrense meg til 1 per tiende bok jeg leser ferdig), men det ser ikke ut til at jeg mangler lesestoff på en lang, lang stund. Siden jeg elsker lister bestemte jeg meg derfor for å lage en oversikt over bøker jeg eier, men ikke har lest. Den blir oppdatert etter hvert som jeg leser ferdig.

1. Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
2. Joe Abercrombie: Last Argument of Kings
~~Peter V. Brett: The Painted Man~~
4. Peter V. Brett: The Desert Spear
5. Justin Cronin: The Passage
~~Stephen Deas: The King of the Crags~~
~~Stephen Deas: The Order of the Scales~~
7. Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo
8. Robin Hobb: The Dragon Keeper
9. Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
~~N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms~~
~~Stacia Kane: Unholy Magic~~
~~Stacia Kane: City of Ghosts~~
~~Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter~~
~~M.D. Lachlan: Wolfsangel~~
13. H.P. Lovecraft: The Whisperer in Darkness
14. Gail Z. Martin: The Summoner
15. China Miéville: Perdido Street Station
16. China Miéville: Iron Council
~~George Orwell: Nineteen Eighty-Four~~
18. Edgar Allan Poe: Collected Works: Stories and Poems
19. Selznick: The Invention of Hugo Cabret
20. Snorre
21. Chris Wooding: The Black Lung Captain
~~Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen~~
~~Markus Zusak: The Book Thief~~

...og siden jeg er så godt i gang lager jeg like godt en liste over bøker jeg har lest, men ikke anmeldt ennå, i leserekkefølge:

1. Terry Pratchett: The Colour of Magic
2. Terry Pratchett: Equal Rites
3. Terry Pratchett: The Light Fantastic
4. Terry Pratchett: Sourcery
5. Janet Evanovich: Smokin' Seventeen
6. Terry Pratchett: Mort
7. Jacqueline Carey: Naamah's Blessing
8. Jim Butcher: Death Masks
9. Jim Butcher: Blood Rites
10. Jim Butcher: Dead Beat
11. Terry Pratchett: Wyrd Sisters
12. Elizabeth Moon: Trading in Danger
13. Douglas Hulick: Among Thieves
14. Jim Butcher: Proven Guilty
15. Jim Butcher: White Night
16. Jim Butcher: Turn Coat
17. Jim Butcher: Small Favour
18. Jim Butcher: Changes
19. Jim Butcher: Ghost Story
20. Jim Butcher: Side Jobs
21. Gail Carriger: Soulless
~~Stacia Kane: Unholy Magic~~
~~Stacia Kane: City of Ghosts~~
~~Stephen Deas: King of the Crags~~
22. Peter V. Brett: The Painted Man
23. N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
24. Stephen Deas: The Order of the Scales
25. Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
26. M.D. Lachlan: Wolfsangel
27. George Orwell: Nineteen Eighty-Four
28. Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen
29. Markus Zusak: The Book Thief

Det negative med lister som dette er at man virkelig blir klar over hvor langt på etterskudd man er, og hvor lite man husker fra de tidligste bøkene... Jaja. Ikke sikkert jeg somler meg til å skrive omtale om alle disse, vi får se.

Mitt spontane lesemaraton snart over

2011-08-04T23:50:00.000+02:00

Jeg er sikker på at alle er lei av å lese om Dresden Files opp og ned og i mente. Men som noen av dere vet kom bok nr 13 i serien ut på slutten av forrige uke, og jeg har lest mer og fortere enn jeg noensinne har gjort tidligere for å få lest den. Jeg gjorde den feilen å lese bakpå bok 13 lenge før jeg var ferdig med bok 12, så jeg har slukt bok etter bok bare for å finne ut hva som kom til å skje.

Etter seks bøker på like mange dager, der alle ligger på 4-500 sider, er hodet mitt ikke særlig fornøyd. Jeg har fortsatt Side Jobs igjen, men skal ta meg litt mer tid med den. Hvis det er mulig...

Jeg skal skrive de ordentlige omtalene når jeg kommer så langt (mulig at jeg må vente til jeg har fått lest dem om igjen siden jeg har lest så fort - jeg har gått glipp av mye, tror jeg), men måtte bare få ut litt entusiasme, ellers får jeg aldri sove i natt. Jeg har definitivt fått en ny yndlingsserie, en som forener favorittelementene mine fra både fantasy og krim, og som på en eller annen måte alltid klarer å overraske selv om en del ting burde være logiske. Anbefales på det sterkeste! Har også en annen fantastisk bok som jeg gleder meg til å skrive omtale om snart :)

Late lesedager

2011-08-03T21:13:00.001+02:00

De siste to dagene har jeg hatt fri. Det har vært utrolig deilig, og ikke minst uvurderlig nå som jeg leser Dresden Files. Jeg har aldri vært borti noen serie jeg har slukt på samme måte og blitt så hekta på. For å si det sånn, sent i går kveld begynte jeg på bok 10. Nå nettopp ble jeg ferdig med bok 11. Det er en god del sider i løpet av en dag!

Nå skal jeg ta lesepause i noen timer, og så skal jeg begynne på Changes. Ghost Story kom i postkassen i dag, og jeg gleder meg noe vanvittig til å ta fatt på den. Jeg er så utrolig spent på hva som kommer til å skje! Seriøst, serien har alt jeg digger med fantasy, inkludert ting jeg ikke visste jeg digget før jeg leste bøkene. Som om ikke det var bra nok i seg selv har Butcher-maratonet løst en stor gåte når det gjelder verdenen jeg skriver bøker fra (historie og utvikling (industri, teknologi etc etc) er alltid vanskelig når det er en fantasiverden - det er jo ikke særlig plausibelt at en verden bare står stille uten å utvikle seg).

Jeg er forferdelig på etterskudd med omtalene mine (fortsatt), men jeg håper at jeg ikke har glemt for mye av det jeg har lest når jeg endelig er ferdig med Dresden Files og kan skrive dem. Men heldigvis har jeg tatt innpå litt av etterskuddet på leseutfordringen min på Goodreads. Nå er jeg bare 10 bøker på etterskudd, noe jeg ikke har vært på lange tider. Jeg satser på å ta inn igjen etterskuddet i løpet av den neste måneden.

Hmmm... Jeg har egentlig ikke noe særlig vettugt å skrive om i dag ser jeg, men måtte bare få ut litt Butcher-entusiasme. Regn med at dette ikke er det siste innlegget som nevner Dresden Files før omtalene kommer!

To minutter etter at jeg opprinnelig postet dette innlegget postet en blogg jeg følger en link til en video der Patrick Rothfuss (forfatter av The Name of the Wind og The Wise Man's Fear, og en av mine yndlingsforfattere) intervjuer Jim Butcher. Måtte bare poste den også :) Blir litt fjortis av å se to forfattere jeg digger så mye i samme video!

Omtaler og fotoblogg

2011-08-01T12:51:00.000+02:00

Jeg er visst vanvittig på etterskudd med bokomtalene mine. Siden sist jeg skrev omtale har jeg lest fjorten (14!) bøker og er snart halvveis i den femtende. Problemet ligger nok nettopp i det at jeg bruker all tiden min på lesing (eller være sosial, eller rydde opp i kaoset som oppsto hjemme rett etter ferien) og ikke omtaleskriving. Men for øyeblikket er det Jim Butcher-maraton siden jeg får bok 13 i posten i dag, sannsynligvis, og fortsatt holder på med bok 9. Jeg var dum nok til å lese teksten bakpå bok 13 rett etter at jeg hadde bestilt den, så jeg vet akkurat nok om det som skjer på slutten av bok 12 til å vite at jeg MÅ.lese.den.NÅ.

Meeen jeg skal ta igjen en del av omtalene så fort Dresden Files er lest, og jeg har fått skravlet om den til Pinne. Store forventninger? Jeg? Neeeida.

Ellers har jeg opprettet en fotoblogg, siden jeg har fått dilla på fotografering igjen. Det er den gamle, engelskspråklige bokbloggen min som er omgjort, siden jeg ikke egentlig brukte den. Litt lite poeng i å ha den når jeg har en bokblogg på norsk og i tillegg er på Goodreads... Uansett. Ta gjerne en tur innom!

Squeee

2011-07-29T12:33:00.000+02:00

I dag er visst dagen for positive ting. Jeg våknet til en sms fra posten om at det nye kameraet mitt var kommet (Canon EOS 60D - superfantastisk!), hentet kameraet, fant deretter en mail fra Amazon om at de har refundert 4,69 pund på kortet mitt (siden den ene boken har gått ned i pris siden jeg bestilte - selv om det bare var med 50 pence... Men klager ikke!), jeg skal hjem i dag, og nevnte jeg at kameraet mitt har kommet?

Som om ikke det var nok ble bøkene jeg bestilte fra Amazon sendt i går, deriblant Ghost Story av Jim Butcher. Og da jeg var på besøk hos en venninne fikk jeg to bøker som hun hadde fått av en annen igjen, så nå har jeg to gratisbøker. Det er The Book Thief av Marcus Zuzak (eller hvordan det skrives - har ikke boken foran meg) som jeg har ønsket meg lenge, og The Calligrapher's Daughter (husker ikke forfatteren). Ikke den type bøker jeg vanligvis leser, så det kan bli spennende!

Nei, jeg får ta og pakke litt og se å komme meg hjemover snart, før mamma blir altfor utålmodig...

Midlertidig omtaletørke/ferie

2011-07-19T20:58:00.000+02:00

Nå har jeg hatt "ferie" i litt over en uke (hermetegn fordi jeg var på vakt på jobb fire av de dagene) og har hatt veldig, veeeldig tregt internett. Jeg hadde tenkt å skrive omtaler selv om jeg var borte, men sammen med internettproblemene hadde jeg ikke tid til å lese noe som helst de første dagene, som var utrolig hektiske. De siste dagene har jeg lest veldig mye, men har ikke orket å skrive omtaler. De får komme senere en gang. Jeg har holdt på med Pratchett-bøkene (har lest Colour of Magic, The Light Fantastic, Equal Rites, Mort og Sourcery, og mangler dermed bare Wyrd Sisters før jeg er ferdig med de jeg har) og har nettopp blitt hektet på Dresden Files av Jim Butcher. Jeg har likt bøkene veldig godt før, men det er først nå at de har blitt virkelig vanedannende. Flaks at jeg har alle de resterende bøkene hjemme...

Sånn ellers har jeg hatt en fin ferie. Jeg har bodd i en trang campingvogn med foreldrene mine nesten hele tiden, og kjenner at det skal bli godt å komme hjem til meg selv og leiligheten. Men det er sånn det skal være. Jeg har fått hilst på broren min, samboeren hans og tantebarnet mitt på ett og et halvt år (gjett om det ble trangt i campingvogn+telt, da...), vært i dyreparken, vært i Kristiansand, vært ved sjøen, lest masse, slappet av, blitt syk (blir alltid syk når jeg har vært stresset og endelig kan slappe av) og brukt aaaaaltfor mye penger.

Jeg skulle for eksempel ikke kjøpe flere bøker. Gjett om det holdt, da... Jeg sto plutselig i kassen på Norli med Before They Are Hanged og Last Argument of Kings av Joe Abercrombie (jeg likte The Blade Itself bedre og bedre utover boken, men trodde ikke jeg likte den så godt at jeg ville lese serien ferdig... Sånn kan det gå) samt en krim fra Shanghai (Mandarinkjolen? Husker ikke navnet på forfatteren).

I tillegg har jeg kjøpt mye som egentlig kostet meg litt for mye... Multigrill, for å kunne lage sunn og rask mat (tenk toastjern for all slags mat), joggeskoene jeg har ønsket meg i over et halvt år som jeg måtte la være å kjøpe sist fordi de var for dyre, kamerasekk (eller sekken med det rare i, jeg oppdager stadig nye rom, men vet at det var et av de beste kjøpene jeg har gjort), ørten mer eller mindre nyttige ting fra IKEA, sko som IKKE er joggesko og som er fine (se der, Å, jeg kan hvis jeg vil ;) ), den styggeste men mest behagelige treningsjakken jeg har hatt på meg noensinne, ny lommebok, nye klær, tre fantastiske neglelakker (en er kongeblå - jeg elsker den) og en drøss med småting. En temmelig høy sum, med andre ord... Men jeg er storfornøyd med det jeg har kjøpt, så jeg klarer ikke å angre.

Vel, dette ble visst et litt rotete innlegg, men jeg måtte bare skrive litt. Ting går veldig bra for tiden og jeg satser på å komme tilbake med mer saklige, bok-relaterte innlegg så fort jeg får samlet meg etter ferien. (Og kommet hjem... Er på Åmot i natt, skal være på Rjukan neste natt, og Geilo natten etter der. Så er det hjem.)

Hjelp?

2011-07-07T14:29:00.000+02:00

Kan noen gi meg noen gode og tungtveiende grunner til at jeg ikke skal bruke halve feriepengene mine på Discworld-bøker? Etter to og en halv bok husker jeg nå hvorfor jeg elsket dem så høyt da jeg leste dem første gang, og jeg begynner å huske hvilke jeg har lest før. Og ikke minst, jeg begynner å bli veldig hekta. Jeg var nettopp inne på Book Depository, hadde lagt nesten ti bøker i handlekurven før jeg fikk et (for meg) sjeldent anfall av selvbeherskelse.

Problemet er bare at jeg ikke hadde tenkt å kjøpe flere bøker akkurat nå. Med de jeg kjøpte i London og de som kom i posten nå nettopp har jeg egentlig brukt opp bokbudsjettet for lange tider, og bør virkelig ikke kjøpe flere bøker nå. Ikke før på ferie i hvert fall. Men selvbeherskelsen min er liten og fristelsene store. Noen som har noen gode råd?

Stephen Hunt: The Court of the Air

2011-07-04T16:05:00.000+02:00

The Court of the Air var en bok jeg virkelig gledet meg til å lese. Den så ut til å ha alle de tingene jeg elsker ved en bok, og selve omslaget gjorde også at boken virket spennende. Og jeg elsket den… de første fem sidene.

Det har vært et slit å komme seg gjennom boken. Hadde det ikke vært for at jeg var småsyk i dag hadde jeg nok ikke fått lest over halve i dag, men det ble for det meste skumlesning. Ellers har jeg bare klart å lese et par sider om gangen, på bussen for eksempel, før jeg i ren irritasjon har lagt den i sekken igjen.

For å ta det første først, her er teksten bakpå.

“When streetwise Molly Templar witnesses a brutal murder at the brothel she has recently been apprenticed to, her first instinct is to scurry back to the poorhouse where she grew up. But there she finds her fellow orphans butchered, and it slowly dawns on her that she was the real target of the attack.

Oliver Brooks has led a sheltered existence in the backwater home of his merchant uncle. But when he is framed for his only relative’s murder he is forced to flee for his life, accompanied by an agent of the mysterious Court of the Air.

Molly and Oliver each carry secrets in their blood – secrets that will either get them killed or save the world from an ancient terror. Thrown into the company of outlaws, thieves and spies as they flee their ruthless enemies, the two orphans are also aided by indomitable friends in this endlessly inventive tale full of drama, intrigue and adventure.”

En anmeldelse fra The Times, sitert på fremsiden av boken, sier at den er “full of wonders and marvels.” Det er sant. Hele boken er proppet full med oppfinnsomme, originale ting jeg ikke har lest før. Men det er flere problemer med det. For det første blir det bare alt for mye – det blir overveldende, og jeg ender opp med ikke å bry meg om noe av det. Ingen av tingene får virkelig skinne, i stedet slåss de om oppmerksomheten til du blir lei. For det andre klarte jeg ikke å få med meg alt. Jeg mener at worldbuildingen skal spille annen-fiolin til plottet – hvis du har gjort jobben bra, skal verdenen vise frem plottet, ikke omvendt. Jeg føler på mange måter at alle tingene distraherte fra plottet, og jeg aner fortsatt ikke hva som egentlig skjedde mange steder i boken.

Når vi snakker om worldbuildingen virker det også som om forfatteren ikke har satt seg ned og virkelig tenkt gjennom hvorvidt ting faktisk virker troverdige. Jeg elsker konseptet med steammen, men stort sett alt som har med politikk eller kultur å gjøre virker som karikaturer og er overhodet ikke lett å tro på. Er settingen i en helt annen verden er faktisk denne verdenen nødt til å virke som om den kan fungere, ellers faller det litt sammen. Men det virker ikke som om forfatteren i det hele tatt gjør noe forsøk på det. Politikk- og kulturproblemene var også grunnen til at jeg var nær ved å kaste boken i søpla flere ganger.

Faktisk er boken mye bedre om den leses halvveis som en parodi. Det er selvfølgelig mulig at en del av tingene (en konge som bare er et symbol, som får armene amputert og blir kastet råtten frukt på ved kroningen, eller the carlists (hmm… hvem er de basert på, mon tro?) og så videre) faktisk er karikaturer og er ment å virke tåpelige. Jeg vet det er mange som elsker boken, og jeg liker også dens nikk til forfattere som Dickens, Verne og så videre. Jeg synes også at det var mye stoff til ettertanke der, som de som “equalizes” innbyggerne for at alle skal bli like og ingen skal være bedre enn andre. Men som sagt, ikke godt nok utført selv om idéen er god.

Når det er sagt er plottet usammenhengende, til tider usannsynlig og ikke på langt nær godt nok forklart. Ingenting blir forklart i boken i det hele tatt, verken verdenen eller handlingen. Molly og Oliver, de to hovedpersonene, blir reddet av den ene etter den andre uten engang å spørre om hvorfor folk prøver å drepe dem eller i det hele tatt å lure på om de kan stole på de som redder dem, før langt uti boken. De blir ikke utviklet noe særlig før på slutten, der jeg egentlig ikke skjønte hva som skjedde. Annet enn “oooh, de var født til å gjøre dette”-klisjéen. Er det noe jeg er lei av i fantasy så er det den. Man får heller ikke noe klart begrep om hva som er hvor, så når hovedpersonene plutselig var på samme sted uten at det ble forklart noe sted var jeg fullstendig forvirret. Det ble vanskelig å bry seg om noen av karakterene, igjen fordi det var så mange, så når den ene etter den andre døde brydde jeg meg egentlig ikke i det hele tatt. Det er ikke den følelsen man skal ha!

Så er det navnene. Navn og termer innen samme språk som høres ut til å høre til vidt forskjellige språk men som liksom skal komme fra samme tid og sted. Navn med apostrofer midt i og uten at det er et sted hvor det faktisk kunne vært plausibelt. Navn som er basert på virkelige navn og bevegelser (Carlists i stedet for kommunister, for eksempel). Når det er sagt er det en del av slangen som blir brukt som virkelig høres naturlig ut og som er godt påtenkt.

Alt i alt en bok med stort potensiale men som ikke holder det den lover, og som har en god forutsetning utførelsen ikke står i samsvar med. Jeg skulle ønske forfatteren hadde tatt seg tid til å tenke gjennom ting litt mer i stedet for å slenge inn idé etter idé etter idé… Jeg fikk bokstavelig talt vondt i hodet av å lese den, og kom meg kun gjennom den ved å skumlese mange av sidene.

Det virker kanskje rart å si det når jeg har lagt ut om de dårlige sidene ved boken, men jeg angrer faktisk ikke på at jeg leste den, for det var noen virkelig gode idéer i den… og mange dårlige.

Squeee

2011-06-30T12:14:00.000+02:00

I dag ble jeg endelig ferdig med vaktlisten for juli på jobb, noe som igjen betyr at ferien min endelig er fastsatt. Plutselig kom reisefeberen da jeg skrev dagene og feriedatoene inn i kalenderen min. Litt merkelig å fortsatt glede seg så mye til å dra på Sørlandet med foreldrene mine, men jeg trenger virkelig en avslappende ferie i år. I tillegg får jeg truffet broren min, E. og tantebarnet mitt, noe som nok gjør at jeg gleder meg litt ekstra. Det skadet heller ikke at jeg, to minutter etter at vaktlisten ble sendt ut, fikk reklame fra et hotell på Sørlandet, med tittelen "Sørlandet! Sørlandet!" Jeg savner Sørlandet. I år skal jeg ta meg en solo-tur til Kristiansand, tror jeg - rusle litt oppe i Baneheia, gå alle de stedene jeg pleide å gå da jeg bodde der, og ikke minst sitte på Fiskebrygga og spise is. Gode minner!

Men det som hovedsaklig er årsaken til den entusiastiske tittelen er det at 12 av 14 bestilte bøker ble sendt fra Book Depository i går. Jeg gleder meg noe vanvittig, og er veldig lettet over at det ser ut til at jeg får i hvert fall en del av dem før jeg drar på ferie. Håper jeg! Jeg har sjelden vært så gira på å få bøkene som nå. I kjent stil kommer vel da bøkene til å komme senere enn noensinne ;)

Egentlig tror jeg at jeg er gira på det meste nå som det snart er ferie. Under to uker igjen!

Forøvrig er det ikke så mange bokomtaler for tiden, som dere sikkert har sett - det tok lang tid å bli ferdig med Joe Abercrombie, selv om jeg endte opp med å like boken, og de to jeg holder på med nå går utrolig treigt. Den ene er superirriterende - det er tydelig at forfatteren prøver å være original, men det blir bare veldig vanskelig å tro på verdenen hans - og den andre er dønn kjedelig. Klarer jeg å lese mer enn en side i sistnevnte i løpet av en dag er det faktisk en god dag, og det sier litt.

Nei, jeg får ta og jobbe litt igjen.

Drastiske tiltak

2011-06-27T22:27:00.000+02:00

Som dere sikkert har sett har antall bokomtaler her på bloggen sunket dramatisk. Det er dels fordi jeg har det så travelt for tiden at jeg ikke helt får roen til å lese, og dels fordi jeg sliter med de bøkene jeg leser. Joe Abercrombies The Blade Itself er jeg endelig ferdig med, men det at det gikk så sakte med den er vel egentlig mest at det ikke var den typen bok jeg var i humør til å lese. Til tross for min noe negative omtale endte jeg med å like den ganske godt, selv om jeg står ved en del av de tingene jeg plukket på.

Nå holder jeg på med Stephen Hunts "The Court of the Air," og det er en deprimerende affære. Alle forutsetninger lå til rette for en bok jeg kom til å elske, men den lever ikke opp til noen av dem. Den er ikke bare kjedelig, men irriterende, noe som blir forsterket av det faktum at jeg elsket den de fire første sidene, og så ble stadig mer irritert. Det tar nok sin tid før jeg er ferdig med den...

Som om ikke det var nok er jeg håpløst på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, 19 bøker etter for å være eksakt. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med saken. Jeg pleier å prøve å la være å kjøpe nye bøker når jeg har uleste bøker i bokhyllen, men Book Depository lokket og jeg klarte ikke å si nei. Likevel - kanskje 14 bøker var litt overkill?

Jeg kjøpte:
Jim Butcher: Small Favor, Death Masks, Blood Rites, Dead Beat, White Night, Proven Guilty, Turn Coat, Side Jobs, Changes - kort sagt alle fra og med nr. 5 til og med nr. 12 samt Side Jobs.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (siste bok i serien, som jeg ikke engang trodde var kommet ut ennå)

Janet Evanovich. Smokin' Seventeen (min guilty pleasure, lettbent krim)

Terry Pratchett: Colour of Magic, Light Fantastic og Equal Rites (de to førstnevnte har jeg lest og likt, men aldri eid, og sistnevnte har jeg kanskje lest. Jeg vet ikke om jeg vet hva som skjer fordi jeg har lest bakpå så mange ganger, eller fordi jeg faktisk har lest den... Vi får se!

Jeg har store planer om å lese alle Pratchetts bøker i løpet av året samt hele Dresden Files, så vi får se hvordan det går ;) I hvert fall tror jeg at det får leselysten - og bloggelysten - min til å komme tilbake.

Top Ten Tuesday: Favorite Book Settings

2011-06-21T14:01:00.000+02:00

Da er det tirsdag igjen, og tid for enda en topp-ti liste fra The Broke and the Bookish. Jeg plukker litt sånn her og der fra temaene i stedet for å ta det som er denne uken, bare for å være vanskelig ;) For å være ekstra vanskelig har jeg ikke linket til bøkene, siden jeg har dårlig tid disse dagene. Denne uken er det følgende tema:

Favorite Book Settings

Er det noe jeg liker, både å skrive og lese om, så er det settinger. Det kan være alt fra store verdener til små hus eller bare rom. Fra fantasy til literary fiction (hva det nå enn heter på norsk), krim, historiske romaner, og så videre.

1. Middle Earth. Hva ellers? Ringenes Herre var den første fantasyboken jeg leste som jeg visste var fantasy, og jeg bare elsket den. Men det var mest av alt settingen jeg elsket, spesielt Rohan.

2. Beszel/Ul Qoma, fra The City & The City av China Miéville. For et fantastisk og originalt konsept. Her snakker man virkelig om at en setting er en av karakterene, ikke bare et bakteppe. Les boken, hold ut til du skjønner det, nyt det.

3. Europa i steinalderen, som beskrevet i serien Jordens Barn av Jean M. Auel (serien begynner med Hulebjørnens Klan). Jeg vet ikke hvorfor jeg liker den så godt, spesielt tatt i betraktning alle beskrivelsene man omtrent blir påtvunget, men jeg elsker den. Jeg kan ikke plukke ut ett bestemt sted i den verdenen jeg liker bedre enn de andre, det er hele samspillet og variasjonen som fascinerer meg. Det er mye man kan si om serien, men hun har i hvert fall gjort hjemmeleksen sin!

4. Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky. Jeg vet ikke om verdenen har et navn, men den er i hvert fall utrolig fascinerende. Ikke bare er det en fantasysetting som etter hvert har begynt å bli industrialisert og opplyst, men du har hele konseptet med rasene der (basert på insekter i hovedsak, men ikke like creepy som det høres ut. Det er heller temmelig genialt), magi i forhold til vitenskap, og så videre.

5. Agatha Christies settinger. OK, det er ikke bare én setting. Men jeg må innrømme at jeg er litt svak for England på den tiden, med herskapshus, butlere, overlegne adelsdamer, hevngjerrige og/eller ambisiøse og/eller skruppelløse tjenestepiker og mørke hemmeligheter i fleng. For ikke å nevne en arrogant, ufordragelig detektiv som man ikke klarer å la være å like.

6. Harry Potter-universet av J.K. Rowling. Jeg har elsket den settingen fra første stund. Jeg liker bøker som er satt til skoler, og som er satt til slott, og som handler om magi. Kombiner alle tre i én serie og jeg klarer ikke å la være å elske den.

7. Alle settinger som er basert på et eller annet sted i nåtiden, "but with magic!" Dresden Files av Jim Butcher er absolutt nødvendig å nevne her, men jeg kan også nevne en del av Neil Gaimans bøker, Eoin Colfer (Artemis Fowl-bøkene) og så videre.

8. Discworld (Terry Pratchett). Trenger jeg å si mer? Digger spesielt the Unseen University (eller hva det het).

9. Røverborgen i Ronja Røverdatter. Ja, det er en barnebok, men jeg har elsket den boken fra jeg leste den første gang, og har lest den et tosifret antall ganger. Det er ikke tilfeldig at faren til hovedpersonen i romanprosjektet mitt er røver og bor i en borg i en skog, selv om det ikke blir nevnt nå lenger...

10. Øya i To Års Ferie av Jules Verne. Det er en av de bøkene jeg leste da jeg var ganske ung (så fort mamma våget å stole på at jeg kunne være forsiktig nok med en bok hun fikk som tenåring) og handler om en øde øy. Jeg har vel en eller annen greie med øyer, enten de er uutforskede eller ei (men helst nokså øde uansett).

Top Ten Tuesday: Top 10 books I just HAD to buy... but are still sitting on my bookshelf

2011-06-15T00:19:00.000+02:00

Jeg snublet tilfeldigvis over The Broke and the Bookish sin Top Ten Tuesday, og fant ut at jeg bare måtte bruke idéen. Er det noe jeg elsker, så er det lister... Spesielt unyttige sådan. (Sær? Jeg?) Konseptet er veldig enkelt: Hver tirsdag lager man en ny liste over Topp 10 et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Denne uken har jeg plukket ut Top 10 books I just HAD to buy... but are still sitting on my bookshelf. Jeg trodde jeg skulle finne mange av dem, til jeg kom på at jeg jo har lest ut alle de som har stått i bokhyllen i evigheter, og at jeg dermed får problemer med å komme til ti...

1. Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo. Jeg har mine tvil om jeg kommer til å somle meg til å lese denne innen det har gått fem år. Jeg hadde ekstremt stor motivasjon til å lese den da jeg kjøpte den... Helt til den faktisk kom i postkassen min.

2. Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear. Jeg ELSKET den første boken hans, The Name of the Wind, og det er vel kanskje av frykt for å bli skuffet at jeg nøler med denne. Men jeg har i hvert fall kjøpt den!

3. Stephen Deas: The King of the Crags. Jeg husket jo egentlig at jeg ikke likte forløperen så godt - altfor mye politikk og intriger for min del. Men oppfølgeren, den måtte jeg ha! Jeg har håp for den, da.

4. M. D. Lachlan: Wolfsangel. Det finnes ulemper ved å velge en bok bare fordi omslaget ser kult ut. Spesielt når man er over gjennomsnittet interessert i vikinger, og boken handler om... vikinger. Skrevet av en brite. Men det kan jo bli bra?

5. N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms. Jeg fikk lyst til å lese denne fordi den var månedens bok i en bokklubb jeg er med i på Goodreads, men etter at jeg faktisk kjøpte den har lysten til å lese den bare forsvunnet. Det kan være jeg er litt sær, men på mange måter er det bedre å leve i håpet om at en bok er god enn å få svar på det en gang for alle.

6. Stephen Hunt: The Court of the Air. Egentlig et impulskjøp jeg bare MÅTTE ha i London, men jeg kjenner jeg har egentlig ikke lyst til å lese den. Faktisk tror jeg kanskje jeg bare ville ha den i bokhyllen min.

7. Samtlige etymologiske ordbøker jeg eier. Joda, jeg er over gjennomsnittet interessert i språk og pleier vanligvis å lese gjennom leksikon på samme måte som andre leser romaner, og en ordbok er jo ikke akkurat den type bok man faktisk leser. Men har jeg i det hele tatt brukt en eneste en av de jeg absolutt måtte kjøpe? Niks.

De tre siste får jeg ha til gode til en annen gang - jeg kommer ikke på flere.

Joe Abercrombie: The Blade Itself

2011-06-12T23:51:00.000+02:00

Denne anmeldelsen er basert på de første 167 sidene. Tiden har gått veldig fort i det siste med mye som har skjedd, og dermed veldig lite tid til lesing. Dette blir derfor en ganske kort omtale, med håp om en lang en når jeg er ferdig.

Jeg liker ideen bak boken. Jeg liker tanken på å vise de dårlige sidene ved en fantasyverden. Men det er en del ting jeg ikke liker ved utførelsen. Spesielt i begynnelsen føles det som om han virkelig gnir det inn, det blir litt sånn "ja, jeg skjønner, jeg SKJØNNER, gå videre nå." En venn av meg, som ga opp boken etter noen sider, introduserte begrepet "scarlet prose" - på engelsk er purple prose kjent som svulstig, blomstrende og pretensiøst språk. Jeg føler Abercrombie har litt de samme tendensene, bare i en mer blodig retning (derav betegnelsen "scarlet prose").

Den begynner sakte, og jeg tror boken hadde blitt bedre om han hadde halvert beskrivelsene i starten. Den gylne regelen i alle bøker og artikler om skriving er at man ikke skal bruke to ord der man kan bruke ett, og jeg føler at Abercrombie synder litt vel mye mot den. Jeg er ikke verdens mest kravstore egentlig, men det ble litt for mye etter min mening.

I tillegg var det en del karakterer jeg overhodet ikke likte. Det vil si, jeg likte ikke måten de er portrettert på. Selvfølgelig er det greit å skrive om karakterer som leseren ikke er ment å like, men jeg føler flere av dem - Jezal og temmelig mange av bikarakterene - blir mer karikaturer enn realistiske portrett av ufordragelige mennesker.

Når det er sagt.

Nå som jeg har kommet mer inn i boken flyter handlingen bra og er engasjerende. Jeg liker ikke alle karakterene, selv ikke de som jeg mener er beskrevet på en bra måte, men er likevel engasjert i dem. Jeg digger spesielt Bayaz, som er sarkastisk, arrogant og ufordragelig på en veldig fascinerende og likandes måte.

Jeg liker at ting får konsekvenser for karakterene. Glokta, en gang en helt, er for eksempel en krøpling som ikke akkurat har i nærheten av samme status og som knapt kommer seg gjennom dagen men som fortsatt kan gjøre nytte for seg, om enn på en grusom måte.

Boken er blodig, litt for detaljert, realistisk, "gritty" og ser ut til å bli vesentlig mye bedre enn jeg trodde da jeg startet på den. Kanskje den blir en overraskelse innen jeg er ferdig?

China Miéville – The City & The City

2011-06-09T23:22:00.000+02:00

“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”

Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere.

Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det.

Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.

Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.

Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,

Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.

Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.

Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.

Jacqueline Carey - Naamah's Curse

2011-06-03T23:46:00.003+02:00

Jacqueline Careys bøker er på mange måter min “guilty pleasure.” Jeg har aldri lest en eneste av hennes bøker som jeg ikke hadde store problemer med å legge fra meg, og Naamah’s Curse er intet unntak. Naamah’s Curse er andre bok i sin serie, som igjen bygger på seriene Treason’s Heir og Kushiel’s Legacy. Det er ikke nødvendig å lese de andre seriene først, men det er jo klart en fordel.

Naamah’s Curse er på 566 sider. Det sier vel sitt om boken at jeg leste den ferdig samme dag som jeg begynte på den. Her er teksten på baksiden:

“Moirin is alone and far from the land of her birth, with nothing but a few resources of her own to draw upon, and few friends she can call on, in what is about to become a nation of enemies.

She has her natural ability with a bow, for survival, and a facility for languages – and then there are the gifts of her gods: a small ability for foretelling, for concealment, and to coax plants to grow. Alongside them all she has the gift of Naamah: the magic of desire. Yet these are small advantages against the challenges she will face – betrayal, treachery and indoctrination – and some of them may not prove to be advantages at all.

There is a long, difficult journey ahead of her, in her search for Bao, the young Ch’in warrior who carries a piece of her soul as well as her heart. And she will have hard decisions to make. Whether she can forgive a deliberate betrayal; whether she will fight against all odds for her love; and whether, when all believe her dead and her life and her religion hang in the balance, Moirin can sacrifice her beliefs, or will hold true to her goddess even in death…”

Boken foregår, som de andre nevnte seriene, i en verden som er et slags alternativ til vår egen – religioner og steder er basert på de samme tingene, men med en egen vri. Man har for eksempel Ch’in, som tilsvarer Kina. Man har religionen i Vralia, som er inspirert av kristendommen. Man har Bhodistan, som tilsvarer noe á la India og Pakistan med en lignende religion. Jeg liker vanligvis ikke slike bøker, men Carey skriver veldig bra og veldig overbevisende om det.

Jeg må si at beskrivelsen bakpå får historien til å høres mye mer ut som en klisjé (og en halvdårlig romantikk-bok) enn den faktisk er. Når det er sagt er det flere ting jeg ikke er helt begeistret for i denne boken, og det er vel like greit å få dem unna med en gang.

For det første. I den forrige boken klarte Jacqueline Carey å balansere den fine linjen mellom en dyktig hovedperson og en Mary Sue. I denne føler jeg ikke at hun klarer det like godt. Det blir veldig tydelig at Moirin er veldig dyktig og veldig flink, og dermed veldig tydelig at hun kommer til å vinne. De dårlige sidene hun hadde i forrige bok er ikke lenger tydelige, om de i det hele tatt fortsatt er der, og jeg er ikke like begeistret for henne som jeg var.

Noe av det jeg elsket ved forrige bok var at, selv om skjebnen hadde en stor plass, var det likevel ikke slik at man følte seg sikker på hva som kom til å skje. Som leser ble jeg fortsatt overrasket av plottet. Det var ikke helt til stede i denne boken. Selv om jeg syntes den var spennende og ikke klarte å legge den fra meg var den likevel litt for forutsigbar. Når man først hadde fått problemstillingen presentert var det liksom ikke noe tvil om at det kom til å gå som det gikk, og slutten var litt for forutsigbar for min del.

For det tredje synes jeg ikke at Carey skriver like bra om stedene og religionene som hun gjorde. På mange måter virker Naamah’s Curse som en måte for Carey å vise fram worldbuildingen sin, i stedet for at worldbuildingen viser frem fortellingen. Det blir litt som om hun hadde sagt “se her, på alle religionene jeg har laget!” Eller laget og laget, de fleste er tilpasninger av eksisterende religioner, tatt i betraktning at verdenen i bøkene er som den er.

Samtidig føler jeg også at hele boken går ut på at Moirin skal vise alle og enhver hvor fantastisk religionen til D’Angelinerne og hennes eget folk er, og at hun skal endre alt og alle i hele verden, inkludert det kjæreste mange folk har, nemlig religionen og skikkene sine. Det er selvfølgelig en kraftig overdrivelse, men det føles likevel litt slik.

Når det er sagt, er jeg likevel stor fan av boken, og det at jeg kritiserer den impliserer bare at jeg vet hvor dyktig forfatteren kan være. Men man kommer seg ikke gjennom 566 sider på én dag om ikke boken er fengende, underholdende og velskrevet. Jeg elsker Bao, som kanskje er den mest realistiske i boken og som har både feil og mangler og som har en smerte som bare virker altfor ekte. Jeg synes også at Spider Queen er en gripende og sterk person, som er beskrevet veldig bra både for sin egen del og andres reaksjoner mot henne.

Definitivt en bok jeg skal lese igjen, til tross for dens mangler!

Jim Butcher - Summer Knight

2011-06-03T23:10:00.000+02:00

Jeg har ikke så fryktelig mye å skrive om denne boken egentlig. Det er litt synd, for det er en grådig bra bok – det var bare det at jeg leste den ikke så lenge før muntlig, og dermed rakk jeg ikke å skrive omtale mens den var friskt i minnet.

Mitt inntrykk kan oppsummeres som følger: De som sier at serien tar seg opp fra og med bok 4 (Summer Knight) har helt rett. Jeg har riktignok ikke lest bøkene som kommer etterpå, men i løpet av boken har jeg gått fra å like serien – verken mer eller mindre – til å elske den. Boken var oppslukende fra første side, og jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund mens jeg leste den. Faktisk hadde jeg store problemer med å legge den fra meg.

For å beskrive boken kopierer jeg bare teksten bakpå:

“Ever since his girlfriend left town to deal with her newly acquired taste for blood, Harry Dresden has been down and out. He can’t pay his rent. He’s alienating his friends. He can’t even recall the last time he took a shower. The only professional wizard in the Chicago phone book has become a desperate man.

And just when it seems things can’t get any worse, in saunters the Winter Queen of Faerie. She has an offer Harry can’t refuse – if he wants to free himself of the supernatural hold his faerie godmother has over him, and hopefully end his run of bad luck. All he has to do is find out who murdered the Summer Queen’s right-hand man, the Summer Knight, and clear the Winter Queen’s name.

It seems simple enough, but Harry knows better than to get caught in the middle of Faerie politics. Then he finds out that the fate of the entire world rests on his solving this case. No pressure or anything…”

OK. Det jeg kan si om denne boken, annet enn at jeg føler forfatteren virkelig har funnet flyten med den og at jeg elsker scenen hvor Harry prøver å snakke latin, gjelder egentlig for alle bøkene jeg har lest i serien.

- Selv om jeg vet at det kommer flere bøker i serien og at hovedpersonen egentlig da er nødt til å overleve, er jeg langt fra sikker på at det faktisk går bra mens jeg leser. Det virker som om det kan gå rett vest hvert øyeblikk, og så på en eller annen merkelig måte gjør det ikke det likevel. Det gjør det veldig vanskelig å legge boken fra seg!

- Personene i boken er ekte. Ingen er perfekte – noen er fullstendig ufordragelige – og det gjør dem interessante. De er ikke ufeilbarlige og de er ikke allvitende. Det er vel noe av det som gjør at man faktisk ikke aner hva som kommer til å skje.

- Plottet er aldri ulogisk, men veldig ofte overraskende. Jeg antar det er noe av det som gjør at den er så fengende; man aner ikke hva som kommer til å skje og da blir man lesende videre.

- Hovedpersonen blir påvirket av valgene han tar og katastrofene han blir utsatt for. Det føles som om det finnes en uendelig mengde serier hvor hovedpersonen avverger en katastrofe på slutten av den ene boken, hvor alt han har kjært blir truet og så videre, og når neste bok begynner bare uker etterpå er han sitt gode, gamle jeg igjen. Det fungerer ikke slik, og det gjør Harry Dresden så troverdig. Etter slutten på bok 3 går han helt i kjelleren, og hvorfor skulle han ikke det?

- Jeg elsker hvordan Butcher skriver de overnaturlige tingene. De virker kjent, men likevel med en viss personlig vri, og det beskrives på en overbevisende måte. Jeg tror det har mye med at de, enten det er Faerie Queens eller vampyrer, beskrives som personer, ikke som representanter for sin rase eller hva man nå skal kalle det.

Jeg kunne sikkert ha holdt på veldig lenge, men skal slutte nå. Jeg har enda en bokomtale å skrive før jeg tar kvelden, før jeg glemmer for mye av den også.

Ferdig, ferdig, FERDIG!

2011-06-01T17:35:00.000+02:00

Det er over tre timer siden jeg fikk vite karakteren min etter muntlig, men det er først nå jeg har roet meg nok til å skrive om det. Jeg føler jeg har vært i telefonen og skrevet meldinger konstant siden da, jeg har vært så giret.

Dagen i dag begynte med et seminarinnlegg på 40 minutter. Jeg hadde en PowerPoint-presentasjon og glemte at manuset mitt eksisterte, og det siste skaffet meg et stort pluss i margen, sa den ene sensoren etterpå. Veilederen min beskrev innlegget som "brilliant" i en orienteringsmail til resten av forskningsgruppen, noe som selvfølgelig er veldig, veldig kult.

Pinne var så omtenksom at hun var og hørte på innlegget (jeg har så godt som bodd hos henne under forberedelsene de siste dagene), og så spiste vi lunsj sammen i studentkantinen etterpå. Så var det muntlig, den lengste muntlige eksamenen jeg har hatt noensinne (1 time), som involverte en lang diskusjon mellom veileder og de to sensorene på detaljer rundt kontrollinfinitivskonstruksjoner som subjektstest i norrønt og en rikelig mengde vanskelige spørsmål som ikke egentlig hadde noe fasitsvar ("hva synes du om X og Y i forhold til Z?"). Det var kanskje den lengste muntlige jeg har hatt noengang, men tiden det tok når de skulle diskutere karakteren min satte rekord den andre veien; jeg nekter å tro at det tok mer enn et halvt minutt.

Det gikk veldig bra.

Nei. Det gikk veldig, veldig bra. Det gikk så bra at jeg gir blaffen i planen min om ikke å røpe karakteren her på bloggen, bare fordi jeg er så overrasket og sjokkert og helt i hundre. Jeg fikk nemlig A. På en masteroppgave. På en vanskelig masteroppgave.

Nå skal jeg ta en god og lang pause, og så skal jeg begynne arbeidet med å korte ned oppgaven og gjøre den om til en artikkel. Hvis den blir bra nok blir den forhåpentligvis publisert i et fagtidsskrift, og til høsten skal jeg og veilederen min skrive en på engelsk. I mellomtiden skal jeg gruble seriøst på hva jeg skal gjøre videre. Den ene sensoren sa at jeg kanskje burde vurdere en doktorgrad, og at jeg hvis begge artiklene blir publisert vil stille sterkere, selv om det er hard konkurranse. Jeg hadde så godt som slått fra meg tanken på det (hadde jo ikke i mine villeste drømmer forestilt meg at det skulle gå så bra) men jeg må innrømme at det er veldig, veldig fristende. Vi får se. Det er i hvert fall veldig, veldig herlig å være ferdig... og litt trist. Faktisk. Nå skal jeg slappe av, og så skal jeg begynne på den gigantiske bokbunken jeg har stående her hjemme. Kanskje jeg til og med får skrevet omtale av de bøkene jeg allerede har lest ;)

To dager...

2011-05-30T23:37:00.000+02:00

To dager, bare to dager, og så er tre år med masteroppgave og stress og bekymringer og tusen ting som burde gjøres offisielt over. Nå som presentasjonen jeg skal ha på onsdag begynner å ta form og bli bra nok har jeg (delvis) gått fra å grue meg til presentasjonen og muntlig til å glede meg til alt er over. Samtidig blir det litt rart. Det har jo tatt veldig mye lenger tid enn det offisielt skulle, men sluttproduktet ble jo bra. Jeg så den ferdig trykte oppgaven hos veilederen min og det ble stilig, selv om jeg oppdaget en del formateringsfeil som jeg ikke fanget opp ved gjennomgangen. Jaja. Nå står siste rest av presentasjonen for tur, og så er det full fart med forberedelser hos E. i morgen. Takk og lov for at jeg slipper å sitte hjemme alene med nervene mine :)

Jeg har lest en del bøker i det siste, men regner ikke med at jeg kommer til å få skrevet noen omtaler før til helgen eller begynnelsen av neste uke. Det irriterer meg bittelitt, for det var veldig bra bøker som jeg knapt kan vente med å fortelle dere om, men for en gangs skyld har jeg prioriteringene i orden.

Snakkes når jeg ikke er student mer :)

Stacia Kane: Unholy Ghosts

2011-05-22T18:18:00.000+02:00

Stacia Kane er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg likevel ikke har klart å få meg til å lese. Jeg har nemlig fulgt – og elsket – bloggen hennes i snart et år, og vært litt bekymret for at bøkene ikke skulle klare å leve opp til forventningene mine.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.

Unholy Ghosts er første bok i Downside Ghosts-serien om Chess Putnam, og omslaget beskriver den slik:

“The dead have risen and constantly attack the living. The powerful Church of Real Truth, in charge since the government fell, protects the population and reimburses those harassed by the deceased. Consequently, many false claims of hauntings are made, from those hoping to profit.

Enter Chess Putnam, a tattooed, freewheeling witch and ghost hunter, with a real talent for nailing fraudsters or banishing the dead. But she’s also keeping a dark secret from her Church employers: a little drug problem that’s landed her in very hot water.

Chess owes a murderous drug lord called Bump a lot of money. And he wants immediate payback. All Chess has to do is dispatch a very nasty species of undead from an old airport. But the job involves black magic, human sacrifice, a nefarious demonic creature, and enough malevolent energy to wipe out a city of souls. Toss in lust with a rival gang leader and a dangerous attraction to Bump’s ruthless enforcer and Chess begins to wonder if the rush is really worth it.”

Unholy Ghosts er urban fantasy. Uendelige mengder urban fantasy – eller romantikk med nok overnaturlige elementer til å bli kalt urban fantasy – har blitt publisert etter Twilight-suksessen. Bøker hvor romansen er det sentrale plottet, og de overnaturlige elementene bare danner bakteppet. Jeg kan ikke fordra romantikksjangeren, så jeg er litt nølende til en del urban fantasy-bøker. Fordomsfull? Muligens.

Jeg hadde uansett ikke trengt å bekymre meg for det heller.

Det er riktignok enkelte følelser i luften, selv om det ikke kan kalles romantikk (med romantikk tenker jeg mer på ting som skaper assosiasjoner til stearinbelyste rom fylt med roseblader, smektende musikk, det å drukne i hverandres øyne og dype samtaler, sukk). OK, det er mye av enkelte følelser i boken. Men det er ikke på langt nær det boken handler om.

Hovedplottet er mørkt, creepy og drivende spennende. Det er vanskelig å legge fra seg boken, og hadde jeg ikke visst at det kom flere bøker etterpå hadde jeg ikke vært sikker på at det gikk bra til slutt.

Selve konseptet er interessant; handlingen foregår i en ikke altfor fjern fremtid, hvor den eneste (lovlige) kirken har som læresetning at det ikke finnes noen tro, bare fakta. Fakta, og magi. Spøkelser er ikke ufarlige, men skremmende vesener, men vesener med både evne og lyst til å drepe. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva som er så fengende ved det uten å beskrive altfor mye, men jeg anbefaler å lese den. Det er mer originalt enn jeg ventet.

Andre vil kanskje bemerke at forfatteren har en gyllen sjanse til å sette søkelys på avhengighet og narkotikamisbruk, en sjanse hun lar gå fra seg. Jeg kan ikke si at jeg er enig. For det første er det ikke det boken i siste instans handler om, og det å komme med pekefingeren ville bare ødelagt stemningen i boken. Det er ikke akkurat noen idyllisk verden hun beskriver i utgangspunktet. Samtidig ser man tydelig hvilke konsekvenser avhengigheten har for hovedpersonen, og jeg liker at forfatteren faktisk stoler på at leseren klarer å trekke sine egne konklusjoner angående temaet, uten å “preke”.

Alt i alt er det en helt annen type bok enn jeg forventet, og mye mer original enn jeg trodde. Jeg var fascinert av hovedpersonen, og ble fullstendig oppslukt av den. Ikke bare plottet, men spenningen mellom Chess, Lex og Terrible (ja, en person som heter Terrible. Merkelig nok fungerer det). Det er ingen tung bok, men av og til trenger man noe lettlest. Det eneste som er litt uvant i begynnelsen er all slangen i dialogen – det er vanskelig å henge med til å begynne med, men man kommer inn i det etter hvert.

Jeg burde kanskje ikke kjøpe enda flere bøker nå (selv om jeg har noen til gode i følge den eminente planen min) men jeg regner med at de neste to bøkene kommer til å bli bestilt veldig, veldig snart...

Bokorm med skrivekløe

It's Monday! What are you reading?

Ikke så mye lesing, men...

Kat Richardson samleomtale: Greywalker-serien

It's Monday! What Are You Reading?

Tilbake til hverdagen

Romjulstanker og nyttårsdrømmer

It's Monday! What Are You Reading?

Leseåret 2011 og lesemål 2012

Topp 10 barndomsfavoritter

It's Monday! What are you reading?

NaNoWriMo oppsummering

Topp 10 uleste bøker i bokhyllen

It's Monday! What are you reading?

N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

Robin Hobb: The Dragon Keeper

It's Monday! What are you reading?

George Orwell: 1984

Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

It's Monday! What are you reading?

Peter V. Brett: The Desert Spear

Peter V. Brett: The Painted Man

It's Monday! What are you reading?

Markus Zusak: The Book Thief

M. D. Lachlan: Wolfsangel

Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter

Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

It's Monday! What are you reading?

Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret

Anbefalinger, bokkjøp og diverse

Douglas Hulick: Among Thieves

It's Monday! What Are You Reading? ...og litt diverse

George Mann: The Affinity Bridge

Elizabeth Moon: Trading in Danger

Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

Bokkjøp oktober

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

NaNo 2011!

It's Monday! What are you reading?

Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

Joe Abercrombie: Before they are hanged

Omtaler på vei

It's Monday! What Are You Reading?

Stadig flere nyheter

It's Monday! What Are You Reading?

Bokspørsmål

Kule, ikke-litterære nyheter

It's Monday! What are you reading?

Nye bokkjøp

Suzanne Collins: Dødslekene

It's Monday! What are you reading?

Megaomtale del 2: Krim

Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

Bokkjøp og oversettelser

It's Monday! What are you reading?

Statistikk for August

Ny yndlingsbok: The Passage av Justin Cronin

It's Monday! What Are You Reading?

Gail Z. Martin: The Summoner

Ukens klisjé

Chris Wooding: Black Lung Captain

It's Monday! What are you reading? ...på en tirsdag...

Goodreads leseutfordring

It's Monday! What Are You Reading?

Stephen Deas: The Order of the Scales

Stacia Kane: Unholy Magic og City of Ghosts

Stephen Deas: The King of the Crags

It's Monday! What Are You Reading?

Leseliste

Mitt spontane lesemaraton snart over

Late lesedager

Omtaler og fotoblogg

*Squeee*

Midlertidig omtaletørke/ferie

Hjelp?

Stephen Hunt: The Court of the Air

*Squeee*

Drastiske tiltak

Top Ten Tuesday: Favorite Book Settings

Squeee

Squeee