Ferdig førsteutkast!

Nå etter jul har jeg hatt som mål å skrive ferdig førsteutkastet til en roman jeg begynte på under NaNoWriMo i år. Den var påbegynt mer som en ettertanke (man kan jo ikke slutte å skrive før NaNoWriMo er ferdig, kan man vel?) men selve prosjektet og ideen har jeg hatt lenge, og forsøkt meg på å skrive flere ganger. Etter de andre førsteutkastene jeg skrev under NaNoWriMo hadde jeg heldigvis et helt annet grunnlag for å finne ut hva denne fortellingen egentlig handlet om. Romanen er ikke del av serien jeg skriver på, men er satt i samme verden, og enkelte av tingene som skjedde i bok to hadde stor betydning for denne. På mange måter er denne fortellingen en slags oppnøsting av de siste trådene fra den andre serien, bare med helt andre hovedpersoner.

Jeg er som en generell regel aldri særlig fornøyd med førsteutkastene mine. Spesielt ikke slike som jeg har brukt lang tid på. Jeg skriver best når jeg skriver som jeg leser - da har jeg mer feelingen for spenningskurver og hva som bør skje når - men jeg kommer litt ut av det når jeg tar pauser i skrivingen. Jeg tror heldigvis ikke at det er tilfelle nå, selv om den selvsagt kommer til å kreve minst like mye redigering som alt annet jeg skriver. Det vil si: MYE.

Uansett, i dag ble jeg ferdig med førsteutkastet (har vært syk de siste dagene, og noe må man da gjøre på...). Det endte på 55266 ord (altså har jeg skrevet 21790 ord så langt i februar - det er jeg mildt sagt veldig fornøyd med), men andreutkastet vil nok bli lengre. Det tok meg nesten halve fortellingen før jeg visste hva den egentlig skulle handle om, så jeg har en del justeringer å gjøre og småting å legge inn.

Er jeg fornøyd? Tja, jeg tror handlingen og karakterene har potensiale, og stort mer kan man egentlig ikke be om i et førsteutkast. Ikke i mine, i hvert fall. Småting og dårlig språk skal uansett redigeres bort i neste runde. Det er alltid en del av dem, men det er visst bare sånn jeg skriver. Jeg tror at plottet jeg landet på er det beste så langt - har vel skrevet denne fortellingen to-tre ganger før, med et visst forbedringspotensiale - og jeg tror jeg kan gjøre noe bra ut av det. Siste tredjedelen av fortellingen har levd sitt eget liv, og jeg ble faktisk skikkelig overrasket over noen av de tingene som endte opp med å skje. Det er sånn jeg liker det, og jeg tror resultatet ble bra. Bedre enn om jeg hadde holdt meg til planen, i hvert fall, men sånn pleier det å være.

Nå skal jeg ta meg en god pause før det er over på neste prosjekt!

Da var det plutselig februar - hvor ble tiden av? Januar har ikke vært en fryktelig god lesemåned; det ble bare tre bøker. Ikke har jeg skrevet allverdens heller. Samtidig har januar vært en veldig god måned på andre ting. Jeg har ryddet og organisert hele leiligheten - hver eneste skuffe, skap og hylle - og kastet noe innmari med ting og ikke minst papirer jeg har tatt vare på som egentlig bare var søppel (det som var brukbart har selvsagt havnet på Fretex). Det var noe som jeg har trengt å gjøre veldig, veldig lenge, og jeg angrer ikke på den prioriteringen. Jeg har hatt hodet på rett sted rent mentalt, noe som det siste året ikke har vært noen selvfølge. Jeg har sett gode filmer, vært med gode venner og levd noenlunde fornuftig.

Bøkene

Jeg har holdt meg til fantasy denne gangen. To episk/mørk fantasy og en som er mer lettbent og steampunk-aktig:

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

Gail Carriger: Curtsies & Conspiracies (Finishing School #2)

Scott Lynch: Republic of Thieves (Gentleman Bastards #3)

Det var ingen av dem som egentlig skuffet mest, men de som var nærmest å skuffe meg var ikke de jeg trodde. Gail Carriger pleier da aldri å skuffe, men jeg syntes denne boken ble litt i tyngste laget å komme seg gjennom - humor og merkeligheter pleier å være veldig mye av i hennes bøker, men denne gangen føltes det litt for anstrengt. Stephen Deas sin bok var mye bedre enn jeg hadde trodd, men fortsatt litt tung - mørke, brutale dragebøker har vel liten mulighet til å bli annet. Meeen ganske så bra. Scott Lynch... Å, som jeg hadde forventet å bli skuffet. Tredjeboka som aldri kom har nå kommet, og selv om den overhodet ikke var slik jeg hadde trodd, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg merket at det var lenge siden sist jeg leste resten av serien, så detaljene var litt ulne, men det var virkelig en god start på leseåret. 

Omtaler har jeg skrevet null og niks av (der gikk det bloggemålet, gitt...) i januar, men i det minste begynte februar bra på den fronten. Har ellers blogget altfor lite, men det får være som det er. Kan ikke gjøre alt alltid.

Skrivingen

Januar var litt laber, rent skrivemessig. Nøyaktig oversikt har jeg ikke her, men det ble ca. 10 000 ord. Tatt i betraktning at jeg hadde flere dager jeg ikke trengte å gjøre noe annet enn å skrive, var det litt skuffende. Under sist NaNoWriMo klarte jeg 27 000 ord (med noenlunde kvalitet) i løpet av én eneste dag - de fleste skrivedagene var på rundt 10 000 ord hver. Jeg merker jeg er litt irritert over ikke å ha klart mer, men samtidig kan jeg ikke klage. Det er 10 000 ord på en fortelling jeg har slitt med, og som jeg nå tror er nærmere der den bør være enn noengang. Dessuten: Med alt det andre fornuftige jeg har gjort, med evigvarende regnskapsavslutning med tilhørende overtid på jobb, storopprydning hjemme og ellers mye annet skal jeg være fornøyd med å faktisk ha skrevet såpass. Ikke minst: Fristen jeg har satt meg selv til å bli ferdig med den er 15. februar, og jeg ligger godt an til den. Jeg skrev ca. 22 000 i fjor, og med det jeg skrev i januar og i løpet av helgen har jeg under 10 000 ord igjen før jeg er ferdig. Erfaringsmessig er det de siste 10 000 ordene som går fortest, siden det er de mest spennende (og jeg ikke lenger aner hva som skal skje og hvordan).

Planer for februar

I februar har jeg tenkt å gjøre nok et innhogg i den delen av bokhyllen min som er forbeholdt uleste bøker. Akkurat nå er jeg inne i en krimbølge (leser Rødstrupe av Jo Nesbø) og har tenkt å gjøre innhogg i de to andre Nesbø-bøkene som står i bokhyllen. Muligens skal jeg la meg friste av Norli-gavekortet som står og frister, eller jeg skal lese enda litt flere før jeg faller for fristelsen. Det hadde vært fint å få plass til alle de uleste bøkene i én eneste hylle, men vi får se. Ellers er jeg fristet til endelig å begynne på den massive Edgar Allan Poe-boken som har stått og samlet støv i en evighet. 

Stephen Deas: The Black Mausoleum

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

The Black Mausoleum er bok fire i serien Memory of Flames, men på mange måter føles det som en egen serie. Ikke bare fordi handlingen begynner to år etter forrige bok, men også fordi så godt som alle hovedpersonene fra de foregående bøkene er døde. Sannsynligvis. Det er også det meste annet, siden dragene nå gjør som de selv vil, og store områder ligger øde og brent. De få menneskene som fortsatt er i live lever en stakkarslig tilværelse. 

Kort sagt: Synes du synd på hovedpersonene i George R. R. Martin sine bøker bør du ikke lese disse, for disse er verre. 

De som har lest omtalene mine av de foregående bøkene i serien husker kanskje at jeg til tider slet med de tre første bøkene. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å lese bøker hvor de jeg heier på ender opp med å dø, og det gjør de aller fleste. Likevel var det noe med dem som dro meg tilbake - kanskje hovedsaklig det at det er herlig forfriskende å lese om drager som får lov til å være, vel, drager. Blodtørstige, svære rovdyr som blåser en lang marsj i hva menneskene driver med, så lenge de av og til får ta hevn for alle de årene dragene var gjort til nyttedyr ved hjelp av alkymi.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg likte denne boken bedre. Greit, den tok sin tid å lese, men det er nok mer fordi jeg begynner å nærme meg et metningspunkt av nye bøker og nye idéer. Kanskje er det det at den ene hovedpersonen fra de foregående bøkene faktisk viste seg å være i live, og vi får se det som har hendt fra hennes perspektiv. Greit nok at jeg faktisk ikke husket at hun hadde vært i de bøkene, men det er en annen sak...

Kataros er en alkymist, som på grunn av noe hun hadde gjort gikk en ublid skjebne i møte. Men nå er de som ville dømme henne døde (sannsynligvis), og hun forsøker å fullføre det hun opprinnelig hadde blitt sendt for å gjøre. Men å reise tvers over ødemarken når det kryr av drager er mildt sagt en utfordring.

Skjorl, på den andre siden, er en Adamantine Man - brutale hensynsløse soldater som kun adlyder The Speaker, som er et slags overhode over koalisjonen av kongedømmer. Han vet ikke om det faktisk eksisterer en Speaker nå, men ordre er ordre. Han er satt til å vokte Kataros, som er tatt til fange, når hun ved hjelp av blodmagi tvinger ham til å hjelpe henne og Siff, en mann som skjuler en hemmelighet som kan potensielt endre verden, over ødemarken. 

Hovedpersonene er ikke den typen hovedpersoner man blir glad i, og det er nok en stor del av grunnen til at bøkene kan være litt tunge å komme seg gjennom. Skjorl er til tider en temmelig ufordragelig mann for å si det mildt, og Siff er enda verre. Kataros er kanskje den jeg kom nærmest å like, men selv hun har sine øyeblikk. Og det er heller ikke meningen at man skal like dem. De er formet av en hensynsløs verden, en verden som var hensynsløs selv før dragene brøt fri og ødela det aller meste, og gjør det de må for å overleve. Men i møte med en hensynsløs og tilsynelatende uovervinnelig fiende kan man kanskje ikke plages med slike ting som samvittighet.

Jeg synes at handlingen flyter bedre enn i de forrige bøkene. Det er ikke fullt så mange hovedpersoner å holde styr på, og selv om boken hopper ganske mye i tid er det lett å holde styr på. Noen av de forrige bøkene var preget av mye intrige, siden mange av hovedpersonene var kongelige og det dermed ble en nødvendig del av plottet, og det må jeg innrømme jeg var glad for å slippe i denne boken. Ikke så glad i slike ting.

Alt i alt en veldig bra bok. Likte handlingen, hovedpersonene var velskrevet i all sin ufordragelighet, og dragene var som vanlig fullstendig episke i alle betydninger av ordet. Om du ikke har lest serien før går det helt fint å starte med denne. Den forrige boken avsluttet på mange måter den første serien, og selv om denne tydelig hører sammen, er handlingen ganske separat. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok. Ting tyder på at en av hovedpersonene fra YA-serien til Deas, Thief-takerserien (Thief-taker's apprentice er navnet på førsteboka), kommer til å dukke opp i denne - ganske spent på akkurat det.