Ferdig førsteutkast!

Nå etter jul har jeg hatt som mål å skrive ferdig førsteutkastet til en roman jeg begynte på under NaNoWriMo i år. Den var påbegynt mer som en ettertanke (man kan jo ikke slutte å skrive før NaNoWriMo er ferdig, kan man vel?) men selve prosjektet og ideen har jeg hatt lenge, og forsøkt meg på å skrive flere ganger. Etter de andre førsteutkastene jeg skrev under NaNoWriMo hadde jeg heldigvis et helt annet grunnlag for å finne ut hva denne fortellingen egentlig handlet om. Romanen er ikke del av serien jeg skriver på, men er satt i samme verden, og enkelte av tingene som skjedde i bok to hadde stor betydning for denne. På mange måter er denne fortellingen en slags oppnøsting av de siste trådene fra den andre serien, bare med helt andre hovedpersoner.

Jeg er som en generell regel aldri særlig fornøyd med førsteutkastene mine. Spesielt ikke slike som jeg har brukt lang tid på. Jeg skriver best når jeg skriver som jeg leser - da har jeg mer feelingen for spenningskurver og hva som bør skje når - men jeg kommer litt ut av det når jeg tar pauser i skrivingen. Jeg tror heldigvis ikke at det er tilfelle nå, selv om den selvsagt kommer til å kreve minst like mye redigering som alt annet jeg skriver. Det vil si: MYE.

Uansett, i dag ble jeg ferdig med førsteutkastet (har vært syk de siste dagene, og noe må man da gjøre på...). Det endte på 55266 ord (altså har jeg skrevet 21790 ord så langt i februar - det er jeg mildt sagt veldig fornøyd med), men andreutkastet vil nok bli lengre. Det tok meg nesten halve fortellingen før jeg visste hva den egentlig skulle handle om, så jeg har en del justeringer å gjøre og småting å legge inn.

Er jeg fornøyd? Tja, jeg tror handlingen og karakterene har potensiale, og stort mer kan man egentlig ikke be om i et førsteutkast. Ikke i mine, i hvert fall. Småting og dårlig språk skal uansett redigeres bort i neste runde. Det er alltid en del av dem, men det er visst bare sånn jeg skriver. Jeg tror at plottet jeg landet på er det beste så langt - har vel skrevet denne fortellingen to-tre ganger før, med et visst forbedringspotensiale - og jeg tror jeg kan gjøre noe bra ut av det. Siste tredjedelen av fortellingen har levd sitt eget liv, og jeg ble faktisk skikkelig overrasket over noen av de tingene som endte opp med å skje. Det er sånn jeg liker det, og jeg tror resultatet ble bra. Bedre enn om jeg hadde holdt meg til planen, i hvert fall, men sånn pleier det å være.

Nå skal jeg ta meg en god pause før det er over på neste prosjekt!

Redigeringsblues

Å redigere er noe herk. Det er ytterst nødvendig herk, men noe herk likevel. Ikke bare eksponerer man seg for alt det man har gjort feil, men når er nok nok? Hvordan sier man stopp? Mitt problem er heldigvis (?) annerledes. Mitt problem er: Hvordan sier man start?

Jeg har en lang rekke førsteutkast av særs varierende kvalitet etter hvert. Vanligvis skriver jeg etter prinsippet «skriv først, rediger etterpå» - bare at jeg ikke har siste delen helt inne ennå. Jeg har en eller annen sperre inni hodet mitt som fyker på så fort jeg skal se på noe jeg har skrevet før. Det finnes så uendelig mange måter å skrive en bok på; hvordan vet jeg at dette er den rette?

Skal ikke se bort fra at skrivesperren min bare har blitt flyttet fra første- til andreutkastet. Men det holder ikke bare det, jeg har fått språklig prestasjonsangst. For det første folk sier når de A. får vite at jeg er utdannet lingvist, og B. får vite at jeg skriver en roman, er at jeg må skrive veldig bra. Jeg gjør ikke det. Språket i førsteutkastene mine er så dårlig at jeg gremmes. Det høres ut som en dårlig unnskyldning, men fokuserer jeg på språket i førsteutkastet kommer skrivesperren luskende og venter på en sjanse til å slå seg ned – da må plutselig hver setning være perfekt før jeg kan gå videre.

Jeg har også en annen grunn til å skrive fort og gæli i førsteutkastet. Om jeg skal ta meg tid til å skrive skikkelig bra i førsteutkastet har jeg plutselig mye som bare må kastes bort når jeg innser at plottet ikke fungerer, og da blir det å endre noe så mye mer omfattende og drastisk.

Plottene mine fungerer sjelden på første forsøk. Eller andre. Mitt livs gåte er hvorfor jeg, som er så inderlig lei av både å lese og skrive reise-gjennom-skogen scener/kapitler/bøker, nesten utelukkende kommer på plott som har grenseløse mengder av dem. Den ene romanen jeg skal til å redigere har nesten bare slike scener, og det driver meg til vanvidd. Det er liksom enten det, eller fullstendig stillestående scener hvis fellestrekk er at en eller annen person sitter på et sted med utsikt og grubler over livet og fremtiden, eller hvorfor ting er som de er. Eller de venter, og venter, og gjør nesten ingenting mens de venter. Ting tar tid i mine fortellinger. Kanskje fordi de reiser så mye.

Nettopp det med tiden og reisingen har jeg grublet en del over nå som jeg prøver å komme på et plott som fungerer for førsteboka i det som skal bli en serie. Hvordan kan jeg kondensere den litt, korte ned reiseavstandene, korte ned ventetidene, korte ned omfanget? Eller hvordan kan jeg få det til å fungere slik det er?

Hovedproblemet er imidlertid at jeg ikke føler plottet henger sammen rent logisk. Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på, så mange tilfeldigheter. Selvsagt skal ikke plottet være forutsigbart, men jeg mener at man må kunne se tilbake når man vet hvordan det gikk og tenke: «Aha! Så det var derfor!» Det må være en sammenheng, årsak og virkning, en indre kontinuitet. Det frustrerer meg så inderlig når jeg ikke finner logikken i handlingen, eller når to deler av plottet egentlig ikke henger sammen. Flere kapitler føles bare som en unnskyldning for å få hovedpersonen fra A til B, noe som ikke akkurat er det jeg sikter mot.

Nei, kanskje jeg virkelig er altfor perfeksjonistisk. Egentlig tror jeg at jeg i stedet for å planlegge hva jeg skal skrive under årets NaNoWriMo heller skal bruke tiden frem til november på å redigere. Å ha et andreutkast, eller i hvert fall grunnlaget for et, innen NaNo begynner hadde vært ganske kult.

Ferdige førsteutkast!

Jeg dropper Smakebit på en Søndag i dag, siden jeg fortsatt leser samme bok som sist, til fordel for en skriveoppdatering. Etter å ha skrevet 5500 ord på onsdag, nesten 7000 ord i går og 6500 ord i dag er jeg nemlig herved ferdig med førsteutkastet til romanen min! Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje så fort, og jeg er supergira!

Det endelige ord- og sidetallet.

Det endelige ordtallet ble 194 276, og ca 556 paperback-sider. Jeg hadde håpet å nå 200 000 ord før jeg ble ferdig, men avslutningen var såpass vanskelig å skrive (jeg fant ut at jeg ikke akkurat er så god på slagscener) at det ble litt mindre. Imidlertid har jeg såpass mange ting som må fylles ut og legges til i andreutkastet at det endelige tallet nok blir en god del høyere. Jeg har mange sånne "dette skjer - skriv det ordentlig senere og legg til A, B og C"-kommentarer til meg selv inni der.

Måtte ha med denne!

Avslutningen ble ikke akkurat bra, men den er skrevet, og det er det viktigste. Nå har jeg i det minste et utgangspunkt for andreutkastet. Jeg er fryktelig lettet over at jeg har kommet så langt, ikke minst fordi jeg har en annen historie som venter på å bli skrevet. To, faktisk. Og jeg har gledet meg noe innmari til å skrive dem.

Men de får vente. Nå skal jeg ta meg skrivepause resten av dagen og pleie helsa. Jeg skrev opprinnelig tidenes syteinnlegg i går som jeg heldigvis ikke endte med å legge ut, men jeg er ikke så frisk som jeg burde være (tvert imot går det feil vei akkurat nå) og skal på Haukeland på kontroll i morgen. Meeen jeg får satse på at de finner ut av det. Jeg skal på jobbintervju først, så det blir en travel dag!

Men i dag skal jeg ikke tenke på det. Nå skal jeg lage meg deilig pastamiddag (hadde aldri trodd jeg skulle bli så hekta på en vegetarrett, men det går visst an...) og så skal jeg se film. Eller lese en bok. Eller multitaske og gjøre begge deler samtidig. Det blir nok det siste, tenker jeg.