Ikke nerd i det heeele tatt: Bokkjøpestoppen slår sprekker

Det var ingen overraskelse at jeg ikke helt klarte å holde meg til bokkjøpebegrensningene mine, det vil si at jeg bare kan kjøpe én ny bok per femte leste (og lesingen har vært så-som-så i det siste). Til mitt forsvar har jeg fulgt planen siden tidlig høst, og da er jeg fornøyd med ikke å ha sprukket før nå. Sånn går det når Book Depository ga meg rabattkupong...

Jeg skulle egentlig bare kjøpe én bok (når blir det forresten bare én bok?), for å bruke rabattkupongen jeg fikk hos Book Depository. Men får man rabatt kan man jo likegodt slå til litt, slik at den noe lave prosenten blir flere kroner. Ikke heeelt ideell logikk, spesielt når økonomien ikke helt er på stell, men men.

Jeg åpnet ønskelistene mine hos både Amazon og Goodreads, samt den jeg har på PCen, for å finne ut hvilke bøker jeg ønsket meg aller mest. Burde kanskje klare å huske de jeg ønsker meg noe innmari mye, men sånn funker visst ikke hukommelsen min. Uansett så lette jeg, og fant egentlig ingenting jeg hadde lyst på akkurat nå, bortsett fra - selvsagt - nerdebøkene over alle nerdebøker for en språkelsker:

Jeg regner ikke med det er særlig mange som leser denne bloggen som er særlig interessert i det å konstruere språk, men i hvert fall står forfatteren bak en av de beste nettsidene om det å lage eget språk. The Language Construction Kit finnes i gratis webutgave (den er lest mange ganger, ja!) men jeg har ønsket meg boken lenge. Boken har nemlig mye mer detaljer, mange flere temaer, bedre forklaringer, og ikke minst eksempler på alt. Jeg har allerede pløyd gjennom den, og den skuffet overhodet ikke.

Men forfatteren har også gitt ut Advanced Language Construction, så den måtte jeg selvsagt også ha. Og hva var dette? Planet Construction Kit? Jeg som til tider dunker hodet frustrert i skrivebordet over at jeg aldri får fortsatt med den hersens verdenen jeg skriver fra? Akkurat i det jeg skulle til å si meg fornøyd og gå til kassen fikk jeg øye på at forfatteren har skrevet enda en bok. The Conlanger's Lexipedia. Om å lage ord, med andre ord det jeg synes er vanskeligst å gjøre bra. Det gjorde liksom ikke noe at de ikke hadde den på Book Depository og at jeg dermed måtte kjøpe en urabattert versjon fra Amazon. Der fikk pengene bein å gå på, ja...

Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde en litt kulere hobby enn dette. Joda, jeg skriver fortellinger, og det er jo kult - men det er dette med verdens- og språkbygging som kanskje ligger mitt hjerte aller nærmest (det er jo en form for historiefortelling, det også). Og joda, jeg har andre hobbyer, av særdeles varierende kulhetsgrad (uten at jeg akkurat velgerhobbyer ut fra slike hensyn) - men av og til skulle jeg ønske at jeg kom ut av bokhandelen med litt mer... vanlige bøker. Om trening, eller matlaging, eller hekling/strikking/quilting/andre hobbysysler - slike ting. Ting som andre jeg kjenner er interessert i. Så langt vet jeg om to andre norske som driver med conlanging, som det heter, selv om det sikkert er flere. Det er et litt typisk dilemma - de jeg kjenner som synes sånt er kult, er ikke lingvister og kan ikke så mye om akkurat den delen av språk, mens de som kan nok om språk, altså de jeg kjenner på universitetet, ikke akkurat synes at conlanging er kult. Ikke at jeg er en sånn ekspert på alt som har med språk å gjøre, men jeg har da studert lingvistikk i... sju år, blir det vel, hvis jeg regner med forsinkelsene i masteren. Men men - da er det bra å ha internett og gode bøker ;)

Det som ikke er fullt så gøy, er noe jeg innså mens jeg leste introen til The Planet Construction Kit. For selv om jeg har skrevet flere romanutkast fra verdenen min, er jeg ikke fornøyd med den. Jeg føler ikke jeg har utviklet den nok til å kunne skrive ordentlig fra den. Det gjelder kanskje spesielt steds- og personnavn, men også det som kommer opp av historie og politikk. Selvsagt kommer jeg på en del ting mens jeg skriver, men mesteparten har faktisk dukket opp mens jeg har laget språk eller kart. Nå liker jeg å lage språk og kart og kulturer, misforstå meg rett, men jeg hadde tenkt at dette skulle være det store "skrive ferdig ørten førsteutkast"-året mitt. Året da Rogue Sorcerers endelig skulle bli til et ferdig andreutkast, og alle historiene som har stått på vent i hvert fall skulle rykke frem i køen.

Jeg har innsett at jeg må ta det første først. Selvsagt kan jeg ikke "bli ferdig" før jeg skriver videre; det er ingenting som heter å bli ferdig når det gjelder slike ting. Men jeg må ha nok til at jeg føler at jeg kan putte karakterene inn i en sammenhengende verden, der ting henger sammen. Jeg må vite. Jeg må vite hvorfor hovedpersonen kan snakke sammen med personer på andre siden av kontinentet - ikke uten problemer, men i hvert fall slik at de kan forstå hverandre noenlunde. Hvordan kan et slikt kontinent - øde og ekstremt spredt bebodd - ha et lingua franca fortsatt når det er så liten kontakt? Er det handelsmessige grunner, eller andre grunner? Hvis det ikke er et lingua franca, hvorfor kan hun da kommunisere med dem og hvordan reagerer de? Hvordan er settingen sånn egentlig?

Det aller viktigste er kanskje at fortellingene i dag er satt i en verden som er veldig lik europeisk middelalder. Jeg er slett ikke sikker på at det er det jeg har lyst til, men da må jeg ta meg tid til å planlegge, på å justere det jeg har og finne ut hvordan jeg kan gjøre det til noe som er mitt eget. Joda, det er småting som er ulikt noe jeg har lest før, i alle fall, men er det nok? Kan hende overtenker jeg det, men jeg føler det er bakvendt å gjøre ferdig fortellingen først og SÅ oppdage at det er ørten ting med settingen som må forandres. Det er slett ikke slik at jeg har tenkt å overlesse leseren med detaljer og info, men jeg vil at det leseren ser skal være sammenhengende, logisk, realistisk men likevel fantasifullt. Jeg vil at det skal være mer enn bare småting som skiller den fra Tolkiens Midgard eller hvilken som helst av de gode gamle fantasysettingene.

Nuvel. Forhåpentligvis blir det en del skriving også. Jeg har allerede skrevet mer enn jeg har gjort noe annet år på denne tiden, så jeg kan ikke klage på det feltet. Men kanskje skal jeg bruke resten av vårhalvåret til å fokusere på å utvikle settingen og språkene og persongalleriet, og så heller vente med å absolutt få ferdig neste utkast til høsten. Worldbuilding og alt det relaterte blir liksom alltid dyttet foran meg, så kanskje det jeg har godt av å få jobbet videre med det. Gøy blir det i alle fall!

Ferdig førsteutkast!

Nå etter jul har jeg hatt som mål å skrive ferdig førsteutkastet til en roman jeg begynte på under NaNoWriMo i år. Den var påbegynt mer som en ettertanke (man kan jo ikke slutte å skrive før NaNoWriMo er ferdig, kan man vel?) men selve prosjektet og ideen har jeg hatt lenge, og forsøkt meg på å skrive flere ganger. Etter de andre førsteutkastene jeg skrev under NaNoWriMo hadde jeg heldigvis et helt annet grunnlag for å finne ut hva denne fortellingen egentlig handlet om. Romanen er ikke del av serien jeg skriver på, men er satt i samme verden, og enkelte av tingene som skjedde i bok to hadde stor betydning for denne. På mange måter er denne fortellingen en slags oppnøsting av de siste trådene fra den andre serien, bare med helt andre hovedpersoner.

Jeg er som en generell regel aldri særlig fornøyd med førsteutkastene mine. Spesielt ikke slike som jeg har brukt lang tid på. Jeg skriver best når jeg skriver som jeg leser - da har jeg mer feelingen for spenningskurver og hva som bør skje når - men jeg kommer litt ut av det når jeg tar pauser i skrivingen. Jeg tror heldigvis ikke at det er tilfelle nå, selv om den selvsagt kommer til å kreve minst like mye redigering som alt annet jeg skriver. Det vil si: MYE.

Uansett, i dag ble jeg ferdig med førsteutkastet (har vært syk de siste dagene, og noe må man da gjøre på...). Det endte på 55266 ord (altså har jeg skrevet 21790 ord så langt i februar - det er jeg mildt sagt veldig fornøyd med), men andreutkastet vil nok bli lengre. Det tok meg nesten halve fortellingen før jeg visste hva den egentlig skulle handle om, så jeg har en del justeringer å gjøre og småting å legge inn.

Er jeg fornøyd? Tja, jeg tror handlingen og karakterene har potensiale, og stort mer kan man egentlig ikke be om i et førsteutkast. Ikke i mine, i hvert fall. Småting og dårlig språk skal uansett redigeres bort i neste runde. Det er alltid en del av dem, men det er visst bare sånn jeg skriver. Jeg tror at plottet jeg landet på er det beste så langt - har vel skrevet denne fortellingen to-tre ganger før, med et visst forbedringspotensiale - og jeg tror jeg kan gjøre noe bra ut av det. Siste tredjedelen av fortellingen har levd sitt eget liv, og jeg ble faktisk skikkelig overrasket over noen av de tingene som endte opp med å skje. Det er sånn jeg liker det, og jeg tror resultatet ble bra. Bedre enn om jeg hadde holdt meg til planen, i hvert fall, men sånn pleier det å være.

Nå skal jeg ta meg en god pause før det er over på neste prosjekt!

Januaroppsummering

Da var det plutselig februar - hvor ble tiden av? Januar har ikke vært en fryktelig god lesemåned; det ble bare tre bøker. Ikke har jeg skrevet allverdens heller. Samtidig har januar vært en veldig god måned på andre ting. Jeg har ryddet og organisert hele leiligheten - hver eneste skuffe, skap og hylle - og kastet noe innmari med ting og ikke minst papirer jeg har tatt vare på som egentlig bare var søppel (det som var brukbart har selvsagt havnet på Fretex). Det var noe som jeg har trengt å gjøre veldig, veldig lenge, og jeg angrer ikke på den prioriteringen. Jeg har hatt hodet på rett sted rent mentalt, noe som det siste året ikke har vært noen selvfølge. Jeg har sett gode filmer, vært med gode venner og levd noenlunde fornuftig.

Bøkene

Jeg har holdt meg til fantasy denne gangen. To episk/mørk fantasy og en som er mer lettbent og steampunk-aktig:

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

Gail Carriger: Curtsies & Conspiracies (Finishing School #2)

Scott Lynch: Republic of Thieves (Gentleman Bastards #3)

Det var ingen av dem som egentlig skuffet mest, men de som var nærmest å skuffe meg var ikke de jeg trodde. Gail Carriger pleier da aldri å skuffe, men jeg syntes denne boken ble litt i tyngste laget å komme seg gjennom - humor og merkeligheter pleier å være veldig mye av i hennes bøker, men denne gangen føltes det litt for anstrengt. Stephen Deas sin bok var mye bedre enn jeg hadde trodd, men fortsatt litt tung - mørke, brutale dragebøker har vel liten mulighet til å bli annet. Meeen ganske så bra. Scott Lynch... Å, som jeg hadde forventet å bli skuffet. Tredjeboka som aldri kom har nå kommet, og selv om den overhodet ikke var slik jeg hadde trodd, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg merket at det var lenge siden sist jeg leste resten av serien, så detaljene var litt ulne, men det var virkelig en god start på leseåret. 

Omtaler har jeg skrevet null og niks av (der gikk det bloggemålet, gitt...) i januar, men i det minste begynte februar bra på den fronten. Har ellers blogget altfor lite, men det får være som det er. Kan ikke gjøre alt alltid.

Skrivingen

Januar var litt laber, rent skrivemessig. Nøyaktig oversikt har jeg ikke her, men det ble ca. 10 000 ord. Tatt i betraktning at jeg hadde flere dager jeg ikke trengte å gjøre noe annet enn å skrive, var det litt skuffende. Under sist NaNoWriMo klarte jeg 27 000 ord (med noenlunde kvalitet) i løpet av én eneste dag - de fleste skrivedagene var på rundt 10 000 ord hver. Jeg merker jeg er litt irritert over ikke å ha klart mer, men samtidig kan jeg ikke klage. Det er 10 000 ord på en fortelling jeg har slitt med, og som jeg nå tror er nærmere der den bør være enn noengang. Dessuten: Med alt det andre fornuftige jeg har gjort, med evigvarende regnskapsavslutning med tilhørende overtid på jobb, storopprydning hjemme og ellers mye annet skal jeg være fornøyd med å faktisk ha skrevet såpass. Ikke minst: Fristen jeg har satt meg selv til å bli ferdig med den er 15. februar, og jeg ligger godt an til den. Jeg skrev ca. 22 000 i fjor, og med det jeg skrev i januar og i løpet av helgen har jeg under 10 000 ord igjen før jeg er ferdig. Erfaringsmessig er det de siste 10 000 ordene som går fortest, siden det er de mest spennende (og jeg ikke lenger aner hva som skal skje og hvordan).

Planer for februar

I februar har jeg tenkt å gjøre nok et innhogg i den delen av bokhyllen min som er forbeholdt uleste bøker. Akkurat nå er jeg inne i en krimbølge (leser Rødstrupe av Jo Nesbø) og har tenkt å gjøre innhogg i de to andre Nesbø-bøkene som står i bokhyllen. Muligens skal jeg la meg friste av Norli-gavekortet som står og frister, eller jeg skal lese enda litt flere før jeg faller for fristelsen. Det hadde vært fint å få plass til alle de uleste bøkene i én eneste hylle, men vi får se. Ellers er jeg fristet til endelig å begynne på den massive Edgar Allan Poe-boken som har stått og samlet støv i en evighet. 

Valgets kvaler

Det går visst lenge mellom hver gang jeg blogger nå. Det har vært mye oppi hodet i det siste - tusen ting som må gjøres før ferien på jobb, ny sjef, ørten jule-relaterte ting og så videre. Lesingen dabbet av så fort NaNoWriMo begynte, og skrivingen dabbet av så fort det sluttet.

Ikke helt, da. Jeg holder fortsatt på med den siste fortellingen jeg begynte på, og må egentlig konkludere med at i år var året for å fikse skrive-relaterte problemer jeg trodde aldri skulle løses. Se bare her:

- Rogue sorcery, som jeg redigerte plottet/disposisjonen til i oktober, har et mye bedre plott enn den har hatt, og jeg er faktisk fornøyd. Nå har jeg ikke sett gjennom i det siste, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre før andreutkastet skal skrives.

- Forgotten sorcery, som jeg prøvde å skrive i fjor, funker for en gangs skyld. Jeg klarte å frigjøre meg noe fra de planene jeg hadde hatt om hvordan romanen skulle være, og det gjorde susen. Så langt er det IKKE mye plott-relatert som trenger å redigeres - ikke de store tingene, i alle fall.

- Natural sorcery, som jeg skrev året før der igjen og som bare ikke funket, er forholdsvis ugjenkjennelig fra det forrige utkastet, men jeg liker hvor den har endt opp. Det var den fortellingen hvor ene hovedpersonen døde tre ganger uten å våkne til live igjen i mellomtiden, og som var full av kommentarer i teksten som: "Å nei, vent, det var HER dette skjedde, og baki der skjedde heller sånn og sånn." Ironisk nok var denne fortellingen et "skriv og se hva som skjer"-prosjekt begge gangene, bare at det funket denne gangen.

- Border Forest (i høyeste grad en arbeidstittel), som jeg har prøvd å skrive sånn cirka fire ganger, har endelig begynt å nærme seg en fortelling jeg synes er bra. Det var bare et eller annet som ikke føltes riktig i de andre forsøkene. Samtidig hadde jeg ikke det å bygge på da som jeg har nå. I de forrige utkastene visste jeg ikke at alvedronningen har blitt riv ruskende gal (det er visst et gjennomgående tema) og at det var derfor ting er som de er i denne fortellingen. Jeg gleder meg til å skrive slutten!

Det bringer meg over på tittelen på dette innlegget, valgets kvaler. Jeg holder nemlig fortsatt på med å skrive Border Forest - er vel sånn cirka halvveis, tenker jeg? Jeg har ikke skrevet på den så ofte i det siste, men det har blitt desto mer tenking, og det har dermed dukket opp en hendelse jeg bare må ha med.

På den ene siden er den fryktelig logisk, og det gir veldig mye mening at den skjer, i tillegg til at den gir et bra bilde av hva som faktisk står på spill. Samtidig... Samtidig er den fryktelig, punktum. Jeg har virkelig ikke lyst til å ha den med. Ikke bare fordi det blir som å bruke måneder og tusener av kroner på å bygge et perfekt modellfly for så å kræsje det sånn cirka ti sekunder uti den aller, aller første flyturen (ikke selvopplevd, men jeg var til stede. Det var... interessant), men fordi hovedpersoner jeg er veldig, veldig glad i kommer til å måtte dø. Jeg hater egentlig å lese sånne scener, men det er nødvendig.

Så akkurat nå holder jeg på å krangle med meg selv om jeg skal ha den med eller ikke, og om en bestemt hovedperson skal overleve eller ikke. Jeg har vel egentlig bestemt meg for førstnevnte spørsmål, men krangler fortsatt med meg selv på sistnevnte.

Utrolig fascinerende hvordan en historie som egentlig skulle være koselig og ikke altfor ekkel har endt opp som bloddryppende og deprimerende...

Da var NaNoWriMo over

Det har visst blitt få oppdateringer de siste ukene. Jeg skulle til å skrive at jeg nok kom til å få tid til å blogge mer, nå som NaNoWriMo er over, men så er det jo advent og julestri, sånn helt plutselig. I tillegg til at det er NaNoFiMo (National Novel Finishing Month - det finnes bokstavelig talt en skriveutfordring for alt) og jeg har et uferdig førsteutkast å fullføre.

Det er ikke så mye å skrive om NaNoWriMo som jeg ikke allerede har skrevet. De siste to ukene ble noe labre på skrivefronten, men jeg skrev jo så mye under den første halvdelen av NaNo at det liksom ikke gjorde noe. (Jeg skal likevel innrømme at det plaget meg litt å se så mange røde tall på Excel-arket der jeg teller ord og fører statistikk) Litt av greia var også at jeg måtte begynne på en ny, uplanlagt fortelling midt i November bare fordi jeg ble ferdig med begge jeg hadde i bakhånd.

Det er den fortellingen jeg skriver på nå. Teknisk sett er den ikke ny; jeg har forsøkt meg på den to ganger før uten helt å finne en måte å fortelle den på som fungerer. Starten gikk fryktelig treigt; så treigt at jeg hadde mine tvil om det var verdt å skrive fortellingen i det hele tatt. Men jeg tenker jo at det nok er en grunn til at den aldri helt slipper tak i hodet mitt.

Nå har jeg gitt meg selv en tidsfrist for å få den ferdig. Jeg skriver best da - da har jeg ikke tid til å tenke så mye underveis, og kreativiteten får fritt utløp. Noen ganger får jeg sånne katastrofale historier der en av personene dør fire ganger underveis (og nei, han våkner ikke til live i mellomtiden...) og alt bare blir rot, andre ganger finner jeg selve Historien med stor H. Den med de uforutsette og uplanlagte hendelsene som bare tar over historien, og jeg sitter der og skriver fortellingen som jeg ville lest den, og tenker: Der ja, der har vi det. Det er dette historien handler om. Det er da jeg skjønner de forfatterne som snakker om fortellinger som bare vil skrives.

Sånn har jeg det nå, og det er veldig deilig. For da er det gøy å skrive. Nå har jeg en del forutsetninger og intensjoner (både mine og hovedpersonenes), og jeg vet sånn cirka hovedtrekkene av hvordan det skal ende opp helt, helt til slutt, men mer enn det aner jeg ikke i det hele tatt. Det er jo en ting som ikke egentlig burde gå bra - det føles litt som å løse mordgåter med terningkast - men så gjør det likevel det på en eller annen merkelig måte.

I tillegg har jeg endelig funnet et Excel-ark som gjør det jeg vil det skal gjøre. Jeg har blitt vant med å føre statistikk over skrivingen under NaNoWriMo - å se tallene forandre seg er noe av det som gjør at jeg går fra å tenke på å skrive til faktisk å gjøre det, samme hvor morsomt det er, og som har hjulpet meg vekk fra endeløse rekker med begynnelser til faktiske romaner. Eller... førsteutkast da, så langt.

De fleste malene jeg har funnet tidligere har enten vært super-fancy greier som bare ikke fungerer, eller maler som ikke egentlig er beregnet på mer enn en måned eller flere enn én roman. Og siden jeg gjerne skriver flere romaner på en måned, eller vil ha noe som kan holde styr på skrivingen i lengre tid, funker det bare ikke. Men nå har jeg funnet et som støtter opptil tretten prosjekt per år, som har det meste av statistikken jeg kunne tenkt meg, og som har en vanskelighetsgrad på formlene som gjør at jeg faktisk kan justere det selv om jeg vil endre på noe (eller rette på feilaktige formler *kremt*). Jeg gjør vanskeligere ting på jobb, liksom.

Det ser ikke så fancy-schmancy ut som enkelte andre jeg har sett, men det gjør nøyaktig det jeg vil. Det forteller meg hvor mye jeg har igjen, hvilken dato jeg blir ferdig på om alt går etter planen (og ut fra det jeg har skrevet), mitt daglige mål og om jeg er i pluss eller minus, samt at jeg har lagt til en tilleggsfunksjon som regner ut gjennomsnitt og sånt. Ord OG tall? Ja takk. Og grafer. Lurer på å legge til en egen graf som viser ordtall per dag, bare fordi jeg savner grafene på Nano-siden ellers i året... Men jeg tror faktisk jeg er i nærheten av å ha nok grafer med det som er der (hvem er det jeg lurer? Det blir aldri nok grafer).

Rekordenes år

For de som ikke vet det betyr november at det er NaNoWriMo. Dette er en internasjonal utfordring som går ut på å skrive en roman (eller rettere sagt førsteutkastet til en roman) på minst 50 000 ord i løpet av november. Jeg er med på dette hvert år, og elsker det. I utgangspunktet skulle jeg ta det pent og rolig i år, på grunn av at jeg har vært så stresset i høst, men plutselig hadde jeg smadret alle personlige rekorder. Jeg pleier å skylde på at det har kommet et nytt forum på NaNo-siden for de av oss som satser på å skrive mer enn 50 000 ord. Det er utrolig smittende.

Tall og fakta

Jeg må jo nesten ta en liten gjennomgang når jeg først har sagt at jeg smadret alle de personlige rekordene mine. For før NaNoWriMo begynte i år var rekordene mine:

Antall dager på å nå 50k: 8 dager (fra det første året jeg vant)
Totalt antall ord: 90k (jeg mener å huske jeg bikket 100k et år, men finner ingen data som backer det opp)
Totalt antall ord på én dag: 13k

Mål

Det var en del snakk på Beyond 50k-forumet om hvilke mål man hadde. Da jeg startet var målene mine som følger:
Minimumsmål: 50k
Siktemål: 100k
Overoptimistisk mål: 150k

Klare 50k på en helg, altså 3 dager

Klare minst 25k på én dag

Hvordan har det gått så langt?

Jeg glemmer delvis at NaNoWriMo ikke er ferdig ennå, for jeg har jo kommet så langt. Men jeg har klart følgende rekorder:
Antall dager på å nå 50k:
Brukte 9 dager på de første 50k, 5 dager på de neste, og... 3 dager på de siste. Dermed klarte jeg også endelig en 50k-helg, som innebærer å skrive 50 000 ord i løpet av bare en helg. Og det var attpåtil en rådsmøte-helg der jeg skrev langt mindre enn det jeg trodde jeg måtte skrive for å klare det.
Totalt antall ord:
150 000 ord på dag 17. Prøver meg nå på 200 000
Totalt antall ord på én dag:
Først slo jeg den gamle rekorden min med 15047 ord den niende, deretter med 19393 ord den tiende. Og i dag... hadde jeg 27093. Det er altså per dag. Det er altså 14 000 mer enn den gamle rekorden. Det er gøy det!

Hva har jeg skrevet?

Før NaNoWriMo plottet jeg om førsteboka i fantasyserien min, som heter Rogue Sorcery. Jeg følte jeg burde gjøre det for å vite hva jeg faktisk skulle fortsette på, og det viste seg å være lurt.
Fra 1-10.11 skrev jeg Forgotten Sorcery, som er bok 2. Den endte på 75k. Fra 11.11 til og med i dag har jeg skrevet Natural Sorcery (arbeidstittel, naturligvis) som også endte på 75k.
Ble veldig fornøyd med Forgotten Sorcery spesielt. Man skulle tro at kvaliteten ble ganske dårlig når man skriver fort, men jeg merker veldig at jeg får færre store ting å rette på. Plottet henger bedre sammen og det blir mer flyt, rett og slett. Språket er jo en smal sak å rette på.
Ikke så fornøyd med Natural Sorcery, men det kommer seg. Jeg hadde jo ingen idé om hva den skulle handle om, men den ble en ganske naturlig konklusjon på trilogien.

Opprinnelig hadde jeg planlagt de første 2-3 kapitlene av Forgotten Sorcery, og hadde en vag idé om hva som skulle skje. Jeg var litt skeptisk før jeg begynte, for det forrige forsøket på å skrive den gikk ikke så bra, men jeg fikk så mange ideer til hva som kunne skje, at jeg tror det ble en ganske gøy historie. Fordelen med å skrive fort er jo også (for min del, vel å merke) at jeg merker når spenningen bør stige, og denne gangen har jeg fått ideer deretter. Natural history har ikke så god flyt, men det kommer seg.

Hva nå?

"Hva nå" er det store spørsmålet. I år har det vært utrolig gøy å skrive, og jeg tviler på at jeg gir meg før november er ferdig. Samtidig merker jeg at jeg er ferdig med en trilogi - det er liksom ingen naturlig fortsettelse. På den andre siden har jeg jo tenkt å skrive flere romaner fra den verdenen, så det er kanskje ikke så dumt å begynne på en av dem. Den blir veldig forskjellig fra Sorcery-trilogien, men sånt er jo gøy.
Jeg føler jeg burde roe ned nå, slappe av og få litt orden i heimen, men samtidig er det lenge siden jeg har hatt så mye energy og vært så lite stresset. Litt ironisk, siden jeg har gått rundt med for lite søvn og har skrevet mesteparten av dagen.
Selv om det er veldig motiverende å ha et håndfast ordtalls-mål, vurderer jeg å bare la være å sette meg et nytt mål, og heller bare skrive og se hvor langt jeg kommer. Så langt i november har jeg hatt et snitt på 8000 ord per dag, og da er to skrivefrie dager regnet med, så jeg hadde kanskje hatt godt av å roe litt ned.
Selv om 200 000 hadde vært fryktelig gøy, da. Det er jo hele 13 dager igjen å skrive på, og jeg har flere togreiser foran meg. Noe må man da gjøre!

Dagens skisse

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et annet innlegg i dag, men så plutselig kom tegnelysten tilbake. Etter å ha drevet en stund og tegnet kartet over verdenen jeg skriver fra inn i Photoshop, måtte jeg bare tegne noe annet.

Det vil si, det er litt misvisende å si at jeg tegnet dette nå (jeg tegnet egentlig noe annet, men jeg ble lei før jeg var halvferdig). Når jeg har vært borte fra tegningen en stund liker jeg å plukke opp gamle eller uferdige bilder og så tegne videre på dem. Denne skissen fant jeg i mappen over uferdige skisser, fra en gang jeg hadde begynt å tegne om et helt fantastisk dårlig bilde fra den gang jeg ikke hadde tegnet så lenge.

(Klikk bildet for større versjon)

Egentlig skulle den bli et sånt superdetaljert og gjennomarbeidet bilde. Men... jeg liker det egentlig best sånn som det er. Noen bilder egner seg best som ferdige bilder, andre som skisser. Spesielt når jeg tegner folk fra fortellingene mine er målet like mye å få akkurat den karakteren ned på papiret, ikke at det skal være verdens beste bilde. Med dette bildet kjente jeg at dette var tiden for å stoppe.

Skissen er av Dai (husker ikke det fulle navnet hennes), som er alv. Hun er... ikke en person som har det godt med seg selv. Eller noen andre, med god grunn. Det er lenge siden jeg har skrevet om henne nå - ikke siden et veldig tidlig utkast av fortellingen jeg skriver nå. Nesten ti år siden er det vel snart. Fortellingen har endret seg drastisk både før og etter, så da ble det dessverre ikke plass til henne denne gangen. Eller i neste. Eller den etter der. Men det er grenser for hvor lenge jeg vil vente; hun er en utrolig morsom karakter å skrive om. Det er noe med folk som sier ting som de er, enten det nå er lurt eller ikke.

Plutselig var det veldig mange ord bare for å poste et lite bilde, men men.

Bare som en liten ettertanke poster jeg også det originale bildet, fra lenge siden. Herlig å se forbedring (dette bildet slet jeg lenge med, husker jeg!) - ganske drastisk sådan.

Redigeringsblues

Å redigere er noe herk. Det er ytterst nødvendig herk, men noe herk likevel. Ikke bare eksponerer man seg for alt det man har gjort feil, men når er nok nok? Hvordan sier man stopp? Mitt problem er heldigvis (?) annerledes. Mitt problem er: Hvordan sier man start?

Jeg har en lang rekke førsteutkast av særs varierende kvalitet etter hvert. Vanligvis skriver jeg etter prinsippet «skriv først, rediger etterpå» - bare at jeg ikke har siste delen helt inne ennå. Jeg har en eller annen sperre inni hodet mitt som fyker på så fort jeg skal se på noe jeg har skrevet før. Det finnes så uendelig mange måter å skrive en bok på; hvordan vet jeg at dette er den rette?

Skal ikke se bort fra at skrivesperren min bare har blitt flyttet fra første- til andreutkastet. Men det holder ikke bare det, jeg har fått språklig prestasjonsangst. For det første folk sier når de A. får vite at jeg er utdannet lingvist, og B. får vite at jeg skriver en roman, er at jeg må skrive veldig bra. Jeg gjør ikke det. Språket i førsteutkastene mine er så dårlig at jeg gremmes. Det høres ut som en dårlig unnskyldning, men fokuserer jeg på språket i førsteutkastet kommer skrivesperren luskende og venter på en sjanse til å slå seg ned – da må plutselig hver setning være perfekt før jeg kan gå videre.

Jeg har også en annen grunn til å skrive fort og gæli i førsteutkastet. Om jeg skal ta meg tid til å skrive skikkelig bra i førsteutkastet har jeg plutselig mye som bare må kastes bort når jeg innser at plottet ikke fungerer, og da blir det å endre noe så mye mer omfattende og drastisk.

Plottene mine fungerer sjelden på første forsøk. Eller andre. Mitt livs gåte er hvorfor jeg, som er så inderlig lei av både å lese og skrive reise-gjennom-skogen scener/kapitler/bøker, nesten utelukkende kommer på plott som har grenseløse mengder av dem. Den ene romanen jeg skal til å redigere har nesten bare slike scener, og det driver meg til vanvidd. Det er liksom enten det, eller fullstendig stillestående scener hvis fellestrekk er at en eller annen person sitter på et sted med utsikt og grubler over livet og fremtiden, eller hvorfor ting er som de er. Eller de venter, og venter, og gjør nesten ingenting mens de venter. Ting tar tid i mine fortellinger. Kanskje fordi de reiser så mye.

Nettopp det med tiden og reisingen har jeg grublet en del over nå som jeg prøver å komme på et plott som fungerer for førsteboka i det som skal bli en serie. Hvordan kan jeg kondensere den litt, korte ned reiseavstandene, korte ned ventetidene, korte ned omfanget? Eller hvordan kan jeg få det til å fungere slik det er?

Hovedproblemet er imidlertid at jeg ikke føler plottet henger sammen rent logisk. Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på, så mange tilfeldigheter. Selvsagt skal ikke plottet være forutsigbart, men jeg mener at man må kunne se tilbake når man vet hvordan det gikk og tenke: «Aha! Så det var derfor!» Det må være en sammenheng, årsak og virkning, en indre kontinuitet. Det frustrerer meg så inderlig når jeg ikke finner logikken i handlingen, eller når to deler av plottet egentlig ikke henger sammen. Flere kapitler føles bare som en unnskyldning for å få hovedpersonen fra A til B, noe som ikke akkurat er det jeg sikter mot.

Nei, kanskje jeg virkelig er altfor perfeksjonistisk. Egentlig tror jeg at jeg i stedet for å planlegge hva jeg skal skrive under årets NaNoWriMo heller skal bruke tiden frem til november på å redigere. Å ha et andreutkast, eller i hvert fall grunnlaget for et, innen NaNo begynner hadde vært ganske kult.

Skriblerier og litt syting

Litt syting

Åh, nå er jeg lei. Den ene foten min har skapt seg i hele dag, og jeg som trodde den faktisk var så godt som bra igjen. Ikke at den har vært så vond, egentlig, men den gir etter hele tiden. I dag tidlig på jobb skulle jeg reise meg og gå inn på kopirommet, men havnet plutselig nesten på gulvet bare fordi den ikke ville funke. Det er ikke sånn at jeg kjenner at nå, nå gir den etter heller - neida, den har et halvt sekunds forsinkelse, akkurat nok til at jeg tror den holder. Ondskapsfull, er den. Etter såpass mange måneder med en variert samling av plager i den samme foten burde jeg kanskje kommet meg til legen snart, men etter det siste året sitter det langt inne å ringe om enda en ting.

Litt mer syting

Sånn når jeg først er i gang med å ønske at ting fikser seg selv kunne jeg gjerne også fått litt energi. Jeg har vært hjemme fra ferie i snart en uke, og har så langt bare orket å tømme kofferten for klær, og det var det eneste jeg orket i hele går. Resten av tingene ligger fint spredt utover. Hurra... Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har tid til å være ute for telling nå, men deri ligger vel problemet. Vanligvis funker det å ta en joggetur når hodet slår seg vrangt og innbiller meg at jeg er dødssliten, men med den idiotiske foten funker jo ikke det. Men men. Jeg får hjelp for det når bare ferietidene er over, så det er bare å smøre seg med tålmodighet (jeg som er så flink til det...).

Enda litt mer... neida. Skriblerier!

Juli er Camp NaNoWriMo-måned, og jeg gjør et nytt forsøk siden det ikke ble noe av i juni. Denne gangen har jeg moderert meg litt, alt tatt i betraktning, og skal bare skrive 20 000 ord. Det blir 1539 ord per dag, tatt i betraktning at jeg ikke begynte før i dag, så får vi se hvordan det går.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke juli på å skrive den rimelig episke bakgrunnshistorien til en av hovedpersonene, men jeg gikk lei for en stund siden. I stedet blir det en historie jeg skrev under NaNoWriMo for noen år siden, som jeg aldri gjorde ferdig. Det er ikke en historie jeg egentlig hadde tenkt å gjøre noe utav, men så fikk jeg en idé jeg ikke klarte å legge fra meg. Hovedpersonen heter fortsatt det samme, og noe av det samme kommer til å skje, bortsett fra at årsakene er forskjellige og karakterene er helt ulike. For eksempel er hovedpersonen alv i stedet for menneske, han er mye mindre prektig enn han var, og han har litt mer realistiske grunner til å gjøre det han gjør.

Det fine nå er at dette er en ypperlig anledning til å få litt mer klarhet i hvordan alvene egentlig er og hvordan samfunnene deres funker, samt å få litt mer system på religionen. Det blir nok ingen fortelling jeg kommer til å gjøre noe utav denne gangen heller, men jeg kommer til å dra nytte av den i andre fortellinger.

Imidlertid merkes det at jeg kanskje er litt vel trøtt til å skrive noe fornuftig. I løpet av 1300 ord har jeg skiftet synsvinkel (fra første til tredje person og omvendt) tre ganger, jeg har ombestemt meg for hva hovedpersonen skal og vil et par ganger, og har i tillegg veldig lite peiling på hvor veien skal gå. Det blir nok en morsom skrivemåned!

Fra det ene til det andre

Den siste måneden har jammen vært... interessant. Jeg har etter hvert klart å innse at jeg ikke er typen til å holde på med samme tingen i måneder om gangen. Selv om jeg stadig har planer om å gjøre litt av flere forskjellige ting hver dag, blir det til at det er én ting om gangen som fanger oppmerksomheten min og holder den fast til den ber om nåde. Så etter 29 år har jeg endelig klart å innse at kanskje jeg burde spille på lag med oppmerksomheten i stedet for å krangle med den. For med såpass mange forskjellige interesser er det jo faktisk umulig å gjøre alt, alltid.

De siste ukene har derfor vært en øvelse i å gjøre det jeg har lyst til med god samvittighet, til jeg blir lei. Det innebærer at jeg faktisk har fått lest litt - Reaper Man av Terry Pratchett, og The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer (som er fantastisk bra og engasjerende - ære være den som kom på at man kunne gjøre faktabøker gøy å lese) - og jeg har kost meg med det jeg har lest. Jeg hadde en uke der jeg skrev mye, siden det var Camp NaNoWriMo (ble ingenting etter første uka, men det er en annen sak), fulgt av en uke der jeg tegnet mye. Så har jeg fokusert på dansingen og turgåing, og tidligere denne uken ble det en del sårt trengt rydding og organisering i heimen, samt noen dager hvor jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig. Herlig å kunne gjøre det også av og til, med god samvittighet.

Nå har jeg for første gang siden jeg ble ferdig med masteroppgaven (med unntak av da jeg var på Island, selvsagt) funnet tilbake til lingvistikken. På en måte. Da jeg først begynte å skrive "på ordentlig" begynte jeg også å lage et eget alvisk språk - hadde jo nettopp lest Tolkien, og kombinasjonen fantasy OG språk virket uimotståelig. Det var før jeg begynte å studere språk, og jeg oppdaget fort at jeg overhodet ikke hadde peiling. Grammatikken var norsk, bortsett fra at jeg hadde de engelske artiklene, og selve ordene var helt tilfeldig konstruert, uten tanke på noen sammenheng eller derivasjoner eller språkregler eller fonologi eller noe som helst. Da jeg begynte å studere lingvistikk skjønte jeg fort at dette med språk var MYE mer komplekst enn jeg i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille meg tidligere, og etter hvert ga jeg opp hele greia.

Men i dag fant jeg tilbake til conlanging. For de som ikke vet, er "conlang" en forkortelse for "constructed language", altså språk som bevisst er konstruert, gjerne av én person eller en håndfull personer, i motsetning til naturlige språk som på en måte har vokst frem etter hvert. Det finnes språk som er i bruk og som senere har begynt å utvikle seg på samme måte som naturlige språk, som tegnspråk og for så vidt også esperanto. De fleste jeg har sett har imidlertid vært språk som er laget bare for gøy, eller til bruk i filmer/bøker/tegneserier etc. etc. Tolkiens språk er ett eksempel, Klingon fra Star Trek et annet.

Jeg har vært litt bekymret for at jeg kanskje ikke egner meg til det med språk, eller kanskje jeg ikke er interessert nok. Jeg sluttet delvis med det i dag, etter å ha sittet og lest om grammatiske kategorier i tre-fre timer i strekk... Man må vel være over gjennomsnittet interessert for å synes noe sånt er gøy... (men seriøst: Grammatikk er MYE gøyere når man slipper å pugge bøyingsskjema, og heller ser på det som ligger bak. Hva er det språkene prøver å uttrykke? Hva er fellestrekkene og forskjellene? Hvorfor uttrykker noen språk bestemthet, mens andre ikke gjør det? Det er så uendelig mye mer enn bøyningsmønster og -endelser.) (Språknerd, jeg?)

Det fine er at jeg faktisk føler at jeg er i stand til å konstruere et språk nå. Jeg har grunnlaget, jeg må bare friske opp kunnskapen litt. Etter så lang tid med masteroppgave ble plutselig lingvistikkunnskapen min veeeldig spesifikk og snever... Det viktigste er egentlig å skjønne hvor forskjellige språk kan være, tror jeg, resten kan man lære seg.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage ferdig verdenen fortellingene mine foregår i først, slik at jeg har tenkemåter og en setting å basere språket på, men for å være realistisk tror jeg at jeg har nok. Det kan jo være at det å lage språket hjelper meg til å komme videre med verdenen. Eller det hjørnet av verden som disse språkbrukerne bor i. Eller bodde i. For etter hvert som årene gikk skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli fornøyd med å bare lage "alvisk". For alvene har jo spredd seg, og bor på vidt forskjellige steder med vidt forskjellige levesett. Så det ble plutselig til gammelalvisk med tre forskjellige datterspråk eller eventuelt ett datterspråk med tre hoveddialekter, for mørkalvene, nomadene og husbyggerne.

Har ikke helt bestemt meg for hvor forskjellige de skal være, det kommer jo an på hvor mye kontakt de har hatt med hverandre og hvor lenge det er siden de skilte lag, men tror nok at i hvert fall mørkalvenes dialekt/språk kommer til å skille seg kraftig ut, separatister som de er. Nomadene reiser jo mye rundt, så for dem er jeg usikker - på den ene siden har de lite pågående kontakt med en og samme språkgruppe, så de kan fort være mye mer konservative enn de andre alvedialektene - også fordi de nok ofte må bruke et annet språk enn sitt eget - men på den andre siden kan de av samme grunn også tenkes å heller ha et språk som er mer utypisk alvisk enn de andre, og heller ha mange lånord fra mange språk, i tillegg til lånte, grammatiske konstruksjoner. Det kommer helt an på hvor mye og hva slags kontakt de har med omverdenen... Husbyggernes språk må være litt pretensiøst, tror jeg. De er i en slags rar posisjon med det at de både ser på seg selv som mer utviklet enn de andre alverasene, samtidig som de tror de er mer "typisk" alvisk. På en eller annen måte skal språket reflektere dette. Ikke at jeg aner hvordan...

Men det kan vente. Nå må jeg først friske opp det jeg må kunne, og så skal gammelalvisk lages. Hadde vært litt bakvendt (for meg i hvert fall) å lage datterspråkene først og så resonnere seg frem til moderspråket - dessuten er det bedre å starte med ett.

Begynner allerede å få ideer til hvordan jeg vil ha det. Noen ideer har jeg hatt siden jeg tok særspråk første året på lingvistikk - det var vel egentlig det eneste jeg fikk ut av å lære litt maori, for selve språket har jeg glemt. For eksempel skal alvisk ha dualis (totall) i tillegg til entall og flertall, og så har jeg noen ideer til hvilket kasussystem det skal ha. Maori er et aktivt-statisk språk, og det hadde vært fristende å teste det ut på gammelalvisk. Må se litt hva jeg synes blir mest ideelt i den settingen det skal brukes.

Så får vi se da, hvor lenge jeg holder på med dette. Får øve meg i å dokumentere det jeg har funnet ut, slik at jeg lett kan ta opp tråden igjen senere, tror jeg. Men akkurat nå var det å lage språk ufattelig gøy! I morgen kveld skal jeg finne frem den gamle språktypologiboken min og lese litt, tror jeg.

Skriblerier

Da var det jammen lenge siden sist jeg har skrevet her - nesten syv uker. Det har liksom ikke vært så mye å skrive om - det lille jeg har lest har vært bøker jeg både har lest og blogget om før. Leselysten har ikke akkurat vært påfallende, for å si det sånn. Ting har vært hektisk; det er årsmøte- og regnskapsavslutningstider på jobb (noe som i og for seg kunne vært nok) i tillegg til alt det andre jeg skviser inn i uka - skrivemøter, dansing to ganger i uka, Roede-kurs én gang i uka, jogging med Å. hver helg, litt ekstrajobbing med oversettelse, og et forsøk på å ha et sosialt liv ved siden av - og det har vært minst like "travelt" inni hodet mitt. Skulle til å si at dette er første dagen på lenge hvor jeg har hatt HELT fri fra alt, men det stemmer jo overhodet ikke. Jeg har jo vært på en joggetur (ikke bare det, men den beste vi har hatt så langt) og deretter vært på kafé med en venninne av en venninne av meg. Veldig fin dag :)

Det var liksom ikke helt meningen å skrive så grådig mye utenomsnakk, men jeg hadde visst mye på hjertet. Jeg har egentlig hatt skikkelig lyst til å blogge, men jeg har jo ikke verken lest eller skrevet noe særlig (annet enn de siste to ukene, men det kommer jeg tilbake til om to strakser), og hva skriver man om da, på en bok- og skriveblogg? Ikke kjøpte jeg noe på Mammutsalg heller. Nå er det imidlertid under to uker til jeg skal til London, så da kommer jeg nok hjem med et helt lass.

Så til det jeg hadde tenkt å skrive om: Jeg har endelig kommet meg i gang med skrivingen igjen. Romanen fra jeg skrev i løpet av november stoppet plutselig halvveis, og jeg hadde bare ikke lyst til å skrive videre. Tror kanskje jeg var for sliten, november var en veldig hektisk måned (og verre blir det neste år...). Den romanen skulle være bok to i en trilogi som igjen skal være del av en slags serie, og jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive trilogien ferdig før jeg redigerte videre på førsteboka. Men nå tror jeg at jeg har bestemt meg for å redigere førsteboka først, i hvert fall slik at plottet er slik det skal være, før jeg fortsetter.

Det vil si, når jeg er ferdig med det jeg skriver nå. Jeg har tatt meg en liten "seriøst bokprosjekt-pause" og skriver nå noe som er bare bakgrunnsstoff. Egentlig er det noe av det mest fornuftige jeg har gjort på veldig lenge. Når jeg skriver for andre (selv om det bare er et vagt håp om at kanskje, hvis det blir bra nok, kommer andre til å lese det) følger det med et helt sett med forventninger og krav, og de ulike delene av boken kverner oppi hodet mitt hele tiden i et forsøk på å gjøre det enda bedre. På en måte er det jo nødvendig, men det kan bli veldig slitsomt. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke så mange sånne tanker, og jeg har savnet det. Å få gitt ut historiene mine er min største drøm, men det er noe veldig avslappende med det å skrive utelukkende for skrivingen sin del, bare fordi jeg har lyst. Kreativiteten min har uten tvil hatt godt av det, og jeg har løst flere store gåter når det gjelder de "ordentlige" historiene jeg skriver.

Jeg har noen hovedpersoner som jeg egentlig ikke har visst så mye om selv om ting som skjer tidligere i livet deres er avgjørende for trilogien min. Så avgjørende at den ikke kunne ha eksistert uten. De er en gruppe syv stykker, og jeg har bare følt at jeg har "kjent" fire av dem. Hvordan kan jeg skrive overbevisende om dem uten at jeg vet hva som har gjort dem slik de er?

Så nå har jeg gått helt tilbake, og skriver historien deres. Det er kun bakgrunnsstoff som jeg skriver for min egen del, men du verden hvor gøy det er. De eldste av dem har levd i over 3000 år, og jeg har innsett at det egentlig er deres historie jeg har hatt lyst til å skrive. Den er altfor lang til at den gjør seg som en ordentlig roman, og på mange måter foretrekker jeg å bare ha den til eget bruk. Jeg er nå engang sånn at jeg først finner ut av ting når jeg skriver det ned. Det får heller ta litt - eller mye - ekstra tid, men jeg har jo ikke hastverk.

Plutselig begynner ting å falle på plass. Jeg ser sammenhenger jeg ikke ante eksisterte, og svar på spørsmål jeg ikke kom på å stille før jeg fant svaret. Det høres ut som en klisjé, kanskje, men det er sånn det er. Jeg har ikke holdt på i mer enn to uker og har allerede notater skriblet ned overalt, i tillegg til de enorme mengdene informasjon som bare finnes i hodet mitt. I tillegg har jeg plutselig funnet ut hvordan hovedpersonen min møter to karakterer jeg har hatt innmari lyst til å ha med, men som ikke har passet inn. Det er det som er så gøy med sånt som ikke skal renskrives og leses av andre - om man vil fortsette handlingen gjennom og langt forbi de "ordentlige" bøkene så er ikke det noe problem i det hele tatt.

Nei, nå har jeg visst skrevet mer enn langt nok, og jeg vet ikke engang om det gir noe som helst mening for andre enn meg selv (klokka er nå engang ett på natta og jeg ble trøtt for leeeenge siden). Fortsetter jeg å skrive nå blir det vel det ultimate forvirringsinnlegget, tenker jeg... :P

Det store skriveeventyret

Jeg føler jeg sier dette hvert år, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare NaNoWriMo i år. Helt til i går, da ordtallet passerte 45000 og etter hvert krøp opp mot og forbi de magiske 50k. Vanligvis er NaNoWriMo lett for meg. Jeg skriver fort og gale, bokstavelig talt, og pleier vanligvis ha et høyere mål. Om jeg ikke har det på begynnelsen av måneden får jeg det etter hvert. For tre år siden ble jeg ferdig på en uke. Året etter hadde jeg et mål på 100k, og i fjor begynte jeg på 50k og endte på 75k. I år...

I år har jeg ikke hatt oddsene med meg. Ikke like mye som før, siden jeg har hatt en jobb med rikelig skrivetid og mye fritid. I år jobber jeg 80% i en stilling som har litt mer faktisk innhold. Jeg har gått på sangkurs, jeg har prøvd å beholde et sosialt liv (litt mindre vellykket), jeg har hatt småoppdrag som oversetter i tillegg til jobben - for ikke å nevnte to travle utenlandsturer i løpet av måneden, pluss nytt piano som har distrahert meg noe innmari. På en måte føler jeg at i år er året da jeg virkelig har fortjent seieren.

Tittelen på dette innlegget er "det store skriveeventyret." Det er nemlig det det har vært i år. Jeg har nemlig ikke planlagt på forhånd. Jeg har selvsagt hatt noen ideer som har svirret rundt i hodet, og i og med at dette er oppfølgeren til romanen jeg skrev i fjor har jeg noen ting jeg visste måtte med, men hva, hvem, hvordan og når var litt uti det blå.

Resultatet ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Personer som skulle forbli de samme har forandret seg, forholdet dem i mellom er annerledes enn jeg hadde forestilt meg, ting skjer i annerledes rekkefølge og hele historien har tatt en ganske annen vendig enn jeg hadde forestilt meg. Det morsomme nå er at bok tre (som egentlig skulle være del to av bok to, hadde det ikke vært for at første del blir så lang) fortsatt kan begynne akkurat der jeg hadde tenkt.

Ble det bedre enn jeg hadde tenkt? Ja, jeg tror det. Jeg måtte ha noen forsøk på begynnelsen, men det hører med. Og nå på slutten føler jeg selve skrivingen er bedre enn den var i fjor. Ikke at den er bra - kvaliteten er nokså sjaber, men det er den alltid i mine førsteutkast. "Skriv først, tenk etterpå" er rådet som funket da jeg satt med skrivesperre i årevis, og det har jeg fortsatt med. Så får jeg heller ta en ekstra runde med redigering - det er tross alt vanskelig å redigere noe som ikke er der. Og språket er en temmelig lett del å endre på. Men selve fundamentet for fortellingen er jeg fornøyd med.

Det morsomme er selvsagt at jeg nok en gang har havnet tilbake der jeg startet, rent innholdsmessig. Jeg opplevde det i fjor også - jeg har hatt puslespillbrikkene til historien i årevis allerede, men jeg har bare ikke koblet hvordan de skal settes sammen. Jeg er veldig glad i puslespill, og når man skal pusle vanskelige motiv, som himmeldelen av et landskap, må man bare prøve og prøve i forskjellige kombinasjoner til man endelig finner noe som passer. Det er slik det er med skrivingen også - forskjellen på noe som funker og noe som ikke funker kan rett og slett bare være at noe bør byttes om, at det må vris litt om på, eller at karakterer byttes ut.

Den forrige NaNo-fortellingen min var en slags parademarsj av ting som var med i de første utkastene, for vel ti år siden, men som jeg senere fjernet fordi de ikke funket. Ett etter ett har de kommet tilbake, og plutselig har de vært det som fikk hele greia til å funke. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er hva man gjør, men hvordan man gjør det som er viktig. Det viktigste er nok at jeg plutselig fant sammenhengen mellom tingene, og årsakene deres.

Det samme skjedde i år. Sjørøverkapteinen min er tilbake, det samme er trollmannen hans. Men der trollmannen var en veldig liten bifigur tidligere, har han nå blitt en av de viktigste. For jeg kom på at det eneste hovedpersonen min trenger, er et tilfluktssted og hjelp fra en trollmann. Sjørøverøya har begge deler.

Ikke bare det. En av yndlingsbyene mine er tilbake. Den er helt annerledes enn jeg planla, bortsett fra at den heter det samme, og i mitt hode er den samme sted. Fra å være et midlertidig stoppested stjal den showet - ikke bare skremte jeg meg selv mens jeg skrev, men de fant ut noe viktig og møtte en viktig karakter der som igjen satte hele dominorekka av hendelser i sving.

Jeg hadde alltid en mistanke om at den byen ikke helt var det den så ut som.

Nei, nå er det tilbake til jobbingen. Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, av logiske årsaker, og jeg har liksom ikke rukket å kommentere på andres blogger heller. På en måte kom jeg litt ut av hele bloggingen en periode, hvor det føltes mest som et ork, så nå er jeg spent på å se hva jeg har gått glipp av.

Fanget i musikken

Jeg skal ikke kjede dere med enda et innlegg om hvor lenge det er siden sist (nesten en hel måned!). Om det temaet skal jeg bare skrive: Lesetørken er endelig på vei bort! Bokomtale kommer i løpet av uken. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om NaNoWriMo og hvordan det er vanskelig å få tid til alt, til jeg innså at NaNoWriMo ikke er grunnen i det hele tatt i år. Den egentlige grunnen er nemlig denne:

Jeg var ikke klar over hvor mye jeg har savnet å drive med musikk før jeg begynte igjen. Jeg har jo spilt litt gitar, men har ikke hatt den store inspirasjonen. Den typen musikk jeg har hatt lyst til å drive med har jeg nemlig ikke klart å spille på gitar.

I begynnelsen av måneden begynte jeg på sangkurs, og da var det egentlig gjort. Jeg kom hjem etter det første kurset og bestilte sporenstreks et elpiano. Ikke så lurt, siden økonomien min er skakkjørt fra før, men på andre måter veldig lurt likevel. Nå er det en og en halv uke siden jeg fikk det, og jeg elsker det noe så innmari mye at jeg ikke vet hvordan jeg skal få skrevet det. Det er herlig å finne tilbake til noe jeg har savnet så mye - uten at jeg egentlig har vært direkte klar over det.

Skjønt, de av vennene mine som har hørt på meg snakke om å begynne på sangundervisning i årevis har kanskje en annen mening.

Jeg skal ikke skylde alt som ikke har blitt gjort i november på musikken - det har tross alt vært konferanse og nominasjonsmøte med jobb og utenlandstur med dansingen - men det har ikke akkurat hjulpet. Denne helgen skulle være min store skrivehelg, siden jeg sakker mer akterut på NaNo enn jeg har gjort noengang før, men... Så skulle jeg bare google hvordan man trener seg opp til å få bedre gehør. Jeg fant et genialt program som heter EarMaster, som jeg elsker og har brukt veeeldig mye tid på. Jeg fant også siden musikkteori.no (tror jeg), som er bloggen til en musikklinjelærer som skriver mye mer pedagogisk og forståelig om musikkteori enn jeg har sett før.

Til tider er det så vanskelig at jeg har hatt lyst til å kaste PCen ut vinduet, spesielt når jeg jobber med intervaller i EarMaster, men når det da løsner er det fantastisk herlig. Endelig skjønner jeg hva broren min har gått og snakket om. Jeg skjønner hva som menes med stor og liten septim (eller ren kvart) og begynner å kunne høre forskjell på dem. Jeg begynner å skjønne hva greia med skalaer er, spesielt da mollskalaer og kirketonearter (selv om jeg skal innrømme at det er MYE igjen før jeg føler jeg kan akkurat det feltet). For første gang skjønner jeg dim- og aug-akkorder, og til og med den irriterende F-nøkkelen har begynt å bli mer forståelig. F-nøkkel er jo ikke så vanskelig, men jeg har slitt med å venne meg til å lese den. Så nå øver jeg meg med de gamle kornotene mine.

I EarMaster er jeg ferdig med både intervallsammenligning (hvilket intervall er størst av A og B) og intervallidentifikasjon, og holder på med rytmelesing og akkordgjenkjennelse (trodde jeg hadde grepet på forskjellen i klang på dur, moll og sus4, men ikke så fullstendig som jeg trodde, gitt). Det vil si: Jeg kommer til å holde på med det så fort NaNo er ferdig. Jeg har tre-fire dager på å skrive 20 000 ord, så nå er det bare skriving som teller til jeg er ferdig. Så får vi se hvordan det går ;)

Og hvis noen lurer: Nei, jeg har egentlig ikke bruk for all denne musikkteorien og gehørtreningen. Men det er en del ting man bør kunne når man skriver sanger, og når man bare kan det sånn halvveis kommer man ikke så langt. Musikkteori er ikke det mest spennende man kan drive med, men jeg merker allerede at det å drive med musikk i seg selv er mye mer givende nå som jeg ikke bare gjetter meg frem.

Akkurat som om jeg trengte enda en ting å drive med :P

Skrivehjørnet: Hvorfor det å skaffe seg oversikt ikke alltid lønner seg

For en ukes tid siden hadde jeg et knippe bokidéer, inkludert noen jeg allerede har skrevet førsteutkast til, og var veldig fornøyd med det. Det er bare en måned til NaNoWriMo. For en gangs skyld hadde jeg håndfaste idéer å velge mellom, og det sto mellom et par romaner.

Til jeg bestemte meg for å skrive ned de historiene jeg visste jeg ville skrive. I stedet for et knippe romaner hadde jeg nå ti, og det var etter at jeg hadde kombinert tre idéer til én fortelling. Jaja, tenkte jeg, det står likevel mellom de samme to, og det var jo bare bra å ha oversikt over hvilke fortellinger jeg har tenkt på å skrive.

Men.

I dag kom jeg på at jeg jo hadde glemt en hel del fortellinger. For hva med den post-apokalyptiske fortellingen jeg begynte på under Script Frenzy i fjor? Eller NaNoen fra året før, som jo var ganske lovende?

Nitten.

Nitten fortellinger som jeg har veldig lyst til å gjøre til bok. Det er til å bli overveldet av mindre - men i det minste kommer jeg ikke til å gå tom for idéer med det første. Som om det ikke kommer to nye for hver idé jeg forkaster.

OK, den ene fortellingen som egentlig bare er en innledning har jeg egentlig ødelagt for. Den handler nemlig om det samme som NaNo-fortellingen fra i fjor (Rogue Sorcerers) - men jeg vet ikke hvordan bok 2 blir, så det kan hende jeg får bruk for den.

En annen er bare et par avsnitt, men jeg har virkelig lyst til å skrive den historien. Ikke på en stund ennå, riktignok, for jeg vet ikke hva den skal handle om, jeg har bare den ene karakteren. Det er mulig at den kan kombineres med noe annet.

En tredje var opprinnelig en del av det som mye senere ble til Rogue Sorcerers, men den passer ikke inn nå. Innledningen ble skrevet da jeg var i York i 2004, så den er noen år, men jeg har virkelig lyst til å skrive om Ianathar, som han foreløpig heter. Han er herlig å skrive om. Muligens kan jeg kombinere den også med en annen fortelling.

Det er mye tenking og mye som kan kombineres til noe annet. Kanskje er ikke én idé nok til en roman på egenhånd, men kombinerer man flere idéer har man plutselig noe med litt mer substans, noe som faktisk kan brukes. Jeg har fortsatt håp for fortellingen jeg skrev til den første NaNoWriMo jeg vant, for eksempel. Så har man kanskje endt opp med flere idéer som i bunn og grunn er den samme fortellingen, bare i forskjellige settinger, og da er det egentlig bare om å gjøre å finne hvilken setting man liker best - å plukke litt fra hver fortelling til det blir en bra en.


Av og til tror jeg at jeg tenker for mye... Egentlig gjelder det jo bare å begynne et sted. Problemet mitt er at jeg elsker å organisere og systematisere og alt det der. Jeg trodde det skulle endre seg litt nå som jeg får organisere og systematisere på jobb, men det har faktisk gått motsatt vei.

Uansett har jeg tenkt å bruke helgen på å finne ut litt hva jeg vil - hvilke fortellinger jeg må innse det uunngåelige, hvilke som skal kombineres, og hvilke jeg har lyst til å satse på. For det er jo ikke slik at alt man går og ruger på bør bli bok (om man er så heldig å få gitt det ut). Men av og til må man bare "bli ferdig" med fortellingen, og for meg innebærer det ofte at jeg må skrive den ferdig. Det virker kanskje som bortkastet arbeid, men det er jo gøy, da.

It's Monday! What are you reading?

Siden jeg har vært sykmeldt den siste uken regnet jeg med at jeg kom til å få lest mye, men kanskje ikke fullt så mye som jeg faktisk gjorde. Jeg har vært veldig utålmodig denne gangen, så den eneste måten å holde seg i ro har vært å innta mammas stressless med en god bok. (Og kake - mamma har nettopp hatt bursdag, så vi har spist kake hele helgen)

Jeg har også blitt ferdig med leseutfordringen på Goodreads. Denne gangen har jeg ikke tenkt å utvide den. Resten av høsten skal bli lesemessig avslappende, og jeg skal heller fokusere på å skrive omtaler av de bøkene jeg har lest, og å lese bøker om igjen, enn å stresse etter en leseutfordring. 

Bøker jeg leste forrige uke:
Anne Lyle: Alchemist of Souls
Mark Hodder: The Strange Affair of Spring Heeled Jack
Ben Aaronovich: Rivers of London
Holly Black: Tithe
Lynn Flewelling: Luck in the shadows

Generelt ble de fleste bøkene utenom Tithe en positiv overraskelse. Luck in the shadows likte jeg ikke særlig da jeg begynte, men gjett om den var vanskelig å legge fra seg da jeg nærmet meg slutten! De tre første på listen var rett og slett geniale.

Bøker jeg anmeldte:
Anne Lyle: Alchemist of Souls
Mark Hodder: The Strange Affair of Spring Heeled Jack (på Scrolls and Sorcery)


Bøker jeg leser nå:
Angie Sage: Darke (Septimus Heap #6) - omtrent som jeg forventet, bare at denne utgaven ikke har de fine illustrasjonene. Irriterende.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Terry Pratchett: Reaper Man
Pip Ballantine & Tee Morris: The Janus Affair
David Chandler: Den of Thieves
Vicki León: Working IX to V (om arbeidsliv i antikke tider)

Skriveoppdatering
Jeg har blitt ferdig med førsteutkastet (eller førsteutkast nummer tre?) til boken jeg skrev under Camp NaNoWriMo - skrev hele slutten på fredag. Den gikk veldig fort, for det er et eller annet som bare ikke stemmer der, så jeg hoppet rett og slett over det jeg ikke fikk skrevet nå. Jeg begynner så vidt å skjønne hva det er som plager meg - hovedpersonene går over til å handle ut fra hva som passer historien i stedet for hva de selv ville ha gjort, så de må få litt motivasjon til å handle på en annen måte. Tror ikke det er så kjempestore endringer. Men: Det gjør jeg i andreutkastet. Nå er det tilbake til andreutkastet til Rogue Sorcerers, siden jeg har et lite håp om kanskje å få det ferdig til NaNoWriMo, helst tidsnok til å ha en liten skrivepause mellom der. (Yeah right...)

Plottmessige gjennombrudd

Hvorfor kommer alltid det store gjennombruddet i historiene mine når jeg skriver på en helt annen fortelling? Det begynner å bli litt irriterende.

Litt.

Gjennombrudd er gjennombrudd, tross alt, og jeg vil heller ha dem på "feil" historie enn ikke i det hele tatt. Det er vel noe med det at historiene surrer og går i underbevisstheten selv når man ikke skriver på dem. Og da er man litt mer løsrevet fra tankene om hvordan det bør være. Den skal jo redigeres uansett, så hva da om du finner ut halvveis uti at den må gå i en annen retning? Bedre da enn når alt er ferdigskrevet og ikke funker.

Det er nemlig ett problem i hovedsak som har plaget meg med den ene fortellingen min, den jeg skrev under NaNoWriMo i fjor og som jeg har redigert siden, eller kanskje rettere sagt med verdenen den foregår i. For ting tar lang tid der, og trollmenn lever lenge. Burde det kanskje ikke være litt… utvikling? Industriell revolusjon og alt det der? Ikke helt stuck i middelalderen (eller før) i all evighet?

Jeg har tenkt på det spørsmålet ganske lenge, i månedsvis faktisk. For det er enkelte ting som ikke funker om verdenen har en realistisk utvikling, og de tingene må være der. Forandre på de tingene da, sier du kanskje, men det er ikke så lett. Halve poenget med fortellingene forsvinner da.

Jeg har også hatt et problem der jeg har lett etter hovedplottet til trilogien jeg skriver, der Rogue Sorcerers (NaNo-fortellingen fra i fjor) er bok 1. Jeg har hatt noen av delene, men ikke helheten som binder det hele sammen.

I dag gikk det opp for meg at jeg har hatt alle bitene i puslespillet, jeg har bare ikke satt dem sammen riktig, og det lille problemet med settingen ble plutselig… mer. For hvorfor skal ikke hovedpersonene kunne være klar over at verdenen de bor i "står stille", at forsøk på utvikling forsvinner i løse luften, at ting forblir de samme over tid? De lever jo i hundrevis av år, selvsagt vil de merke det. Og hvorfor skulle de ikke prøve å gjøre noe med det? Hva hadde i så fall skjedd?

Det er nå idéen slik den er nå. Det er noen problemer med dem, og en lang liste med nye spørsmål, men det jeg har faktisk begynt å sette pris på plottmessige problemer (innen en viss grense, selvsagt) – da gjør man endringer som ofte gjør plottet mye mer interessant. Jeg har hatt fortellinger som har fått en total omveltning, men som fungerer mye bedre etterpå, og bra er det.

Camp NaNoWriMo

Camp NaNoWriMo går veldig bra. Jeg hadde ikke regnet med å ha motivasjon til å fullføre i år, eller ork til å gjøre noe særlig, på grunn av alt som har skjedd og skal skje denne måneden. Men det viser seg at jeg trenger noe å være opptatt av, og skriving har vist seg å være perfekt. Jeg har hatt veldig lite plott som har vært planlagt (jeg trodde jeg hadde en del, men det skjedde visst en forandring underveis), men jeg har heldigvis fått såpass mange idéer underveis at det ikke har vært noe problem. Nå er det bare noen små floker som må nøstes opp, og så er det bare å skrive. Tror ikke det blir mer skriving i kveld, men kanskje litt oppnøsting før jeg hopper i loppekassa.

Bloggendringer

Jeg har visst hatt ommøblering i bloggene mine. Fornuftighetsreisen er slettet, siden jeg ikke har så stor interesse av den som jeg trodde. Jeg har også hatt lyst til å kunne skrive om skriving på norsk, samtidig som jeg fortsetter å skrive om det på engelsk. Det samme gjelder bokbloggingen. Jeg har ikke vært helt tilfreds med å skille dem så strengt på innhold. Samtidig ville jeg gå over til en Blogger-blogg på hjemmesiden også, så jeg kan koble sammen bloggene mine.

Endringer:

-          - Denne bloggen fortsetter som før, men med litt skriverelaterte innlegg innimellom

-          - Den engelske skrivebloggen pensjoneres (innholdet vil fortsatt være tilgjengelig)

-          - Jeg har ny engelsk blogg, Scrolls and Sorcery (veldig dårlig ordspill, jeg vet), som kommer til å handle om både skriving og bøker. Mest om det første, kanskje, men likevel.

Så håper jeg at jeg ikke ombestemmer meg igjen :P

Camp NaNoWriMo

Som jeg kanskje har nevnt begynte jeg i ny jobb nå for to dager siden, og da var det enkelte ting som havnet langt i bakhodet. Som det faktum at det er Camp NaNoWriMo nå i august. Det går ut på det samme som det vanlige NaNoWriMo i november, bare at det er i august. Jeg pleier å tenke på det som en slags NaNoWriMo Light, for det er liksom ikke helt som den "ordentlige." Samtidig må man jo skrive like mange ord, og jeg merker det er greit med en pause fra andreutkastet for å skrive noe helt nytt.

I år har det stått mellom to fortellinger. En som foregår i samme verden som boken jeg har holdt på med til nå, bare med andre personer og helt urelatert plott - den er en til tider mørk fortelling om hvorfor godt under halvparten av alle med magisk talent faktisk overlever til voksen alder, men har også ting som en pensjonert gud, en magisk skole og noen personer jeg har hatt lyst til å skrive om i årevis. Den andre er litt mer urban fantasy - ikke i vår verden, men en lignende - hvor hovedpersonen driver en butikk som selger magiske bøker og utstyr. Den kommer til å inkludere mye magi, portaler til andre verdener, sarkastiske butikkeiere, kyniske trollmenn, en smule romanse for en gangs skyld, og ikke så veldig mye seriøsitet.

Etter å ha grublet en stund (og etter at Eli kastet kron og mynt) havnet jeg på den siste. Med ny jobb på begynnelsen av måneden og kommende operasjon på slutten av måneden tror jeg ikke at jeg har overskudd til noen veldig seriøs og forpliktende fortelling. Det er lenge siden jeg har skrevet noe jeg IKKE har tenkt på å skrive i årevis, og jeg trenger noe jeg bare kan ha det gøy med. Jeg aner ikke hvor jeg skal med fortellingen, men jeg er ganske sikker på at skriveprosessen blir ganske gøy. Det er det viktigste akkurat nå.

Så langt er jeg på ca 2400 ord, og fortellingen har allerede endret seg drastisk fra det jeg opprinnelig tenkte. For eksempel er den plutselig førsteperson i stedet for tredjeperson, og det funker MYE bedre. Ellers har jeg tenkt å ikke ta det tungt om plottet havner et helt annet sted enn jeg tenkte, og skal heller ikke ha et så stort ordtallsmål som jeg har hatt på selve NaNoWriMo de siste årene. 50 000 ord er fullstendig nok for meg akkurat nå, så får jeg heller se hvordan det blir i november ;)

Dere andre som er med på Camp NaNo, har dere kommet langt?

Ferdige førsteutkast!

Jeg dropper Smakebit på en Søndag i dag, siden jeg fortsatt leser samme bok som sist, til fordel for en skriveoppdatering. Etter å ha skrevet 5500 ord på onsdag, nesten 7000 ord i går og 6500 ord i dag er jeg nemlig herved ferdig med førsteutkastet til romanen min! Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje så fort, og jeg er supergira!

Det endelige ord- og sidetallet.

Det endelige ordtallet ble 194 276, og ca 556 paperback-sider. Jeg hadde håpet å nå 200 000 ord før jeg ble ferdig, men avslutningen var såpass vanskelig å skrive (jeg fant ut at jeg ikke akkurat er så god på slagscener) at det ble litt mindre. Imidlertid har jeg såpass mange ting som må fylles ut og legges til i andreutkastet at det endelige tallet nok blir en god del høyere. Jeg har mange sånne "dette skjer - skriv det ordentlig senere og legg til A, B og C"-kommentarer til meg selv inni der.

Måtte ha med denne!

Avslutningen ble ikke akkurat bra, men den er skrevet, og det er det viktigste. Nå har jeg i det minste et utgangspunkt for andreutkastet. Jeg er fryktelig lettet over at jeg har kommet så langt, ikke minst fordi jeg har en annen historie som venter på å bli skrevet. To, faktisk. Og jeg har gledet meg noe innmari til å skrive dem.

Men de får vente. Nå skal jeg ta meg skrivepause resten av dagen og pleie helsa. Jeg skrev opprinnelig tidenes syteinnlegg i går som jeg heldigvis ikke endte med å legge ut, men jeg er ikke så frisk som jeg burde være (tvert imot går det feil vei akkurat nå) og skal på Haukeland på kontroll i morgen. Meeen jeg får satse på at de finner ut av det. Jeg skal på jobbintervju først, så det blir en travel dag!

Men i dag skal jeg ikke tenke på det. Nå skal jeg lage meg deilig pastamiddag (hadde aldri trodd jeg skulle bli så hekta på en vegetarrett, men det går visst an...) og så skal jeg se film. Eller lese en bok. Eller multitaske og gjøre begge deler samtidig. Det blir nok det siste, tenker jeg.

It's Monday! What are you reading/writing?

Den vanlige mandagslisten er herved i gang igjen, for jeg har lest ferdig en bok! Det er lenge siden jeg har kunnet si, selv om jeg er klar over at det høres ut som om jeg nesten aldri leser ferdig bøker. Noe som jo overhodet ikke stemmer.
Likevel syntes jeg det var gøy å lage skrive-innlegg forrige mandag, så jeg har likegodt lagt det til på slutten av dette innlegget.

Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: The Scarab Path (strengt tatt leste jeg mesteparten av den i dag, men-men)

Bøker jeg anmeldte:
Ingen (må skjerpe meg snart)

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: The Sea Watch.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: The Sea Watch, muligens også Heirs of the Blade av samme forfatter, hvis jeg rekker det.

Skriveoppdateringen

Jeg har endelig skrevet plottet mitt inn på data. Det er vanskelig å finne frem i en håndskrevet tekst når det er så fullt av overstrykninger som plottet er. For ikke å nevne at jeg har miniskrift når jeg skriver for hånd. Det var også en grei påminnelse om hva som faktisk skal skje, siden jeg holdt på å skrive noe helt annet. Ikke at det hadde vært noe stort problem å endre på det, men jeg hadde fått litt problemer med hvorfor karakterene gjør som de gjør.

I tillegg hadde jeg og Cicilie et miniskrivetreff i går. Det var ikke verdens mest effektive skrivetreff, siden vi snakket oss bort hele tiden, men jeg fikk faktisk skrevet vel 3000 ord. Pluss 4000 ord etterpå. Fornøyd med den!

Statistikk:
Totalt ordtall: 138 130 (over 12k siden sist mandag!)
Paperback-sider (i følge Scrivener): 395
Omtrentlig fremgang i forhold til historien: Jeg skrev 70% forrige gang, og til tross for at det er skrevet en del siden sist tror jeg fortsatt at jeg er omtrent der. Denne historien vil bare ikke bli ferdig!

Nå skal jeg slappe litt av og kanskje skrive litt til, før jeg skal oversette foredraget jeg holdt på konferanse i høst til engelsk. Det er konferanse i Bergen på torsdag og fredag, og rett før helgen ble jeg spurt om jeg ville holde foredraget mitt der. Litt kort varsel kanskje, men jeg gleder meg. Og foredraget er jo klart, og jeg kan det godt.

Det er mandag! Hva har du... skrevet?

Det er noen uker siden sist jeg lagde noe "hva har jeg lest"-innlegg, for jeg har jo knapt lest. Så jeg tenkte: Hva annet kan jeg skrive om i mandagsinnlegget som er noenlunde bokrelatert? Til slutt, til tross for at jeg faktisk har en egen skriveblogg, bestemte jeg meg for et skriveinnlegg. Med bilder!

Litt statistikk:

Totalt ordtall: 126 538
Paperback-sider (i følge Scrivener): 362
Omtrentlig fremgang i forhold til historien: Vill gjetting, selvsagt, men jeg vil si jeg er ferdig med ca. 70%. Det vil si at dette definitivt blir det lengste jeg noensinne har skrevet. Forøvrig tror jeg at jeg har slått den rekorden allerede.

Fremgang i det siste:
På lørdag hadde vi maraton-skrivemøte (skriv 10 000 ord før du får lov til å gå hjem), da skrev jeg 12 000 ord til sammen. Man kan jo ikke ikke bli med på en skrivekrig selv om man har klart kvoten! Det er det eneste jeg har skrevet i det siste.
Men jeg har plottet desto mer, og har endelig funnet en slutt jeg tror fungerer. Hele greia har bare blitt snudd på hodet, men jeg tror den er mye bedre nå. Personene handler ikke på en bestemt måte bare for å få plottet til å gå opp, de har en grunn til det de gjør. Med andre ord kan jeg endelig kaste ørten motstridende notater som ikke er relevante lenger.

Bildetid!


Her er alle plott-notatene mine før jeg plottet på nytt. Det synes ikke hvor tettskrevne disse arkene faktisk er, men... de er det. På begge sider. Det var herlig å få ryddet opp i kaoset!








Av og til stopper den kreative prosessen opp, og da gjør jeg sånt som dette.














Tankekart er fine, spesielt for å lage bakgrunnen til karakterene. For denne karakteren (Ceredi) har jeg det meste fra før, men tankekart hjalp virkelig for å få ned detaljene og begrunnelsen for at ting skjedde. Men det ser jo litt kaotisk ut, da. (Ja, jeg plotter på engelsk, ikke spør meg hvorfor. Denne boken er riktignok på engelsk i utgangspunktet, men selv når jeg skriver på norsk plotter jeg på engelsk.)







Det renskrevne plottet, som fikk plass på tre A4-ark. På begge sider, vel og merke... Det hører også med at dette bare er plottet fra der jeg er nå og utover, altså de siste 30% av romanen, pluss litt bakgrunn som ikke er eksplisitt skrevet i boken ennå.

Nå skal jeg sette meg ned og oversette litt, rydde litt og så skrive litt. Tror jeg.