Torsdag betyr Boktema hos Anette, og i dag er temaet Favorittforfatter på E. Forrige favorittforfatter, på D, var betraktelig enklere, siden jeg bare har én yndlingsforfatter på den bokstaven. Denne gangen er det to. Jeg grublet litt på om jeg skulle skrive om begge, men endte egentlig opp med å droppe Janet Evanovich (jeg har blogget om bøkene hennes her og her) til fordel for en som tross alt har hatt mye mer å si for boksmaken min, og som har gitt meg enda flere hyggelige timer.
David Eddings ble født i 1931 og er forfatter av noen av mine aller beste leseopplevelser. Det var en av de første fantasyseriene jeg oppdaget etter Ringenes Herre, da jeg akkurat hadde begynt å skjønne at det faktisk fantes en hel sjanger med bøker jeg likte. Jeg slukte fortellingene om Belgarion og alle de andre karakterene jeg elsket - Silk var nok min favoritt. Det var også de aller første bøkene jeg leste på engelsk på fritiden, og var dermed også skyld i min "aha! De har billige bøker i utlandet, og jeg kan faktisk lese dem!"-opplevelse.
The Belgariad, som også er oversatt til norsk, handler om gutten Garion som vokser opp på en gård sammen med tanten Polgara. Han oppdager etter hvert at han er eslet til noe langt mer enn en skarve gårdsgutt, men det finnes også onde krefter som følger en annen profeti, og de har helt andre planer for ham. The Malloreon er en direkte fortsettelse av disse bøkene, og i tillegg finnes Belgarath the Sorcerer og Polgara the Sorceress (en av de få bøkene jeg har strigrått til). Han har skrevet noen nyere serier også, men det virker som om enigheten blant de fleste jeg har snakket med er at "de snakker man ikke om."
Så for meg er Eddings bøkene om Belgarion og gjengen.
Man kan si mye rart om seriene, at de er fulle av klisjéer og veldig stereotypiske (vent litt, "rart" sa jeg?). La meg bare gjøre det klart med det samme: Det stemmer. Men det er litt som med Ringenes Herre - det var mye mindre fantasy når bøkene ble skrevet, og klisjéene var kanskje ikke blitt klisjéer helt ennå. Men det har liksom ikke noe å si - bøkene er så underholdende å lese at jeg blåser en lang marsj i hele greia med klisjéene. Det funker.
Men best av alt er kanskje karakterene. Eddings selv svarte i et intervju på hva som gjorde bøkene hans så suksessfulle: "Characters. My people are as real as I can make them." Og det føles virkelig slik. Å lese bøkene hans er å tilbringe timer sammen med interessante og spennende (og av og til irriterende) mennesker du elsker å lese om.
Innlegg
