Februarkrim del 3

P.D. James: Det svarte tårnet

Fra baksiden av boken:

“Etterforsker Adam Dalgliesh er på bedringens vei etter en alvorlig sykdom da en gammel familievenn, Fader Baddeley, ber ham om hjelp. Baddeley er prest ved Toynton Grange, et trist og isolert privathjem for unge mennesker som lider av uhelbredelig muskelsykdom. Dalgliesh får sjokk da han ankommer stedet og får vite at vennen har dødd bare noen dager i forveien. Dalgliesh oppdager at prestens skrivebord er brutt opp, og at dagboken hans er forsvunnet. Han bestemmer seg for å gå stedet nærmere etter i sømmene – og snart oppdager han det ene mistenkelige dødsfallet etter det andre.”

Det svarte tårnet var… en skuffelse, rett og slett. Jeg var ikke begeistret i det hele tatt. Jeg trodde da jeg kjøpte den at boken var en av de siste i Dalgliesh-serien, men originalen kom faktisk ut allerede i 1975 og er nummer tre av bøkene om Dalgliesh. Til sammenligning kom den ikke ut på norsk før i 2008, noe som burde ha fått varselsbjeller til å ringe i hodet mitt.

Det er noe litt påtatt og anstrengt over politifolk som insisterer på at de ikke etterforsker saken, men bare er interessert i den som privatperson. Det overbeviser ikke meg et øyeblikk, og hele problemstillingen fremstår som unødvendig vanskelig og kompliserende.

Når det gjelder persongalleriet er det egentlig ingen jeg faktisk liker eller sympatiserer med. Jeg liker vanligvis Dalgliesh, men ikke i denne boken. Jeg synes de handikappede som beskrives ikke blir ytt rettferdighet, og det virker som om alle på stedet på død og liv må ha en mørk hemmelighet. Jeg syntes ikke slutten eller selve morderen var troverdig, og det er noe med en bok hvor så godt som alle ofrene faktisk ønsker å dø… Det blir ikke like spennende. Det er ikke engang slik at særlig mange sørger eller vet at det er noe annet enn alderdom eller sykdom eller selvmord.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg ikke likte utover dette; det var i det hele tatt tungt å komme seg gjennom den, og jeg var lettet da jeg var ferdig. Jeg brydde meg ikke i det hele tatt om hvordan det gikk, og kommer ikke til å lese den om igjen.

For å være rettferdig er boken likevel velskrevet. Det er bare det at persongalleriet og plottet gjør det vanskelig for språket og formuleringene å skinne. Det kan også være at jeg finner en del av hendelsene, spesielt de som angår Dalgliesh, for usannsynlige siden jeg har lest flere av bøkene som kommer etterpå. Da jeg anmeldte Martingale-mordet sa jeg at jeg ikke likte at det ikke ble fortalt noe om Dalgliesh selv som i senere bøker – vel, i denne boken var det litt for mye, rett og slett, og han virker mye mer negativ og motløs enn han er i senere bøker.

Det var helt grei lesning, som sagt, men den skal nok få stå trygt i hyllen min de neste årene.

P.D. James: Hellig død

“Etterforsker Adam Dalgliesh er tilbake på sitt ungdoms studiested, St. Anselm College. En student er blitt funnet død på stranden, kvalt av sand, og Dalgliesh er tilkalt for å etterforske saken. Han ser på dette som en avslappende ferie i et miljø han har savnet, men da enda et mord blir begått, forstår han at han her står overfor den mest gruoppvekkende saken han har hatt i hele sin karriere. Men samtidig forelsker han seg – for første gang møter han en kvinne som virkelig interesserer ham.”

Først og fremst skal det sies at jeg har sett denne på fjernsyn sist påske. Den var derfor veldig lite spennende for meg, først og fremst fordi jeg husket det meste unntatt vendingen plottet tar på slutten og hvem som faktisk gjorde det. Filmen var temmelig tro mot handlingen i boken, så det var få overraskelser. Jeg leste derfor ganske fort, og kan derfor ikke kommentere skrivestil eller språkbruk siden jeg ikke fikk det med meg. Ja, jeg har nok ikke gjort hjemmeleksen min denne gangen…

P.D. James er med denne boken tilbake med sin fascinasjon for presteskapet. Jeg kan på stående fot nevne fire bøker hvor en prest eller flere har en viktig rolle, og det virker som om hun på en gang både forherliger presteskapet og setter dem i et dårlig lys. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her. I Hellig Død føler jeg hun har gjort en god jobb med å få frem prestene (St. Anselm er et teologicollege for de priviligerte) som mennesker, ikke som yrker. Faktisk vekket det også mange minner fra min internatskoletid til live.

I motsetning til i Det Svarte Tårnet handler Hellig Død om en offisiell etterforskning, som riktignok begynner som en bekymret far som, tross bevis som vitner om det motsatte, ikke tror på at sønnens død var et ulykkestilfelle. Jeg synes faren selv er beskrevet som en virkelig typisk arrogant rikmannsfar, men de andre personene er godt beskrevet. Det er i kjent James-stil ikke så mange som ikke har en problematisk fortid eller svin på skogen, men det er for en gangs skyld troverdig. Et avsideliggende college trekker naturlig til seg mennesker som ikke foretrekker å ha mange mennesker rundt seg.

Alt i alt helt grei lesning; det er ingen fantastisk bok, men heller ikke en dårlig en. Plottet er ikke forutsigbart, men jeg vil påstå at hun ikke har bygd nok opp til slutten. Det kan være bare jeg som ikke har lest boken nøye nok, men jeg føler ikke jeg fikk vite nok om personene det gjaldt til at slutten kunne være troverdig. Likevel synes jeg hun har gjort en god jobb, og så har man jo selvfølgelig det faktum at det er i denne boken at Dalgliesh møter Emma Lavenham. Jeg synes de er grådig søte. ;)

Februarkrim

Da er jeg tilbake i gode, gamle Bergen etter å ha vært hjemom en tur. Mamma og pappa har fått en ny firbeint pelsdott i hus (en fire år gammel Golden Retriever ved navn Joker), og da måtte jeg selvfølgelig hjem og hilse på. Han har sine uvaner, men er generelt en uuuutrolig herlig hund.

Hjemmebesøk betyr også rikelig med lesning. Spesielt når det er mye sport på fjernsyn (når er det ikke det, forresten?) - Skøyter OG hopp gjør at 2 stk foreldre blir veldig oppslukt. Da er det fint at vi har så mange bøker i hus - mamma er en lesehest, hun også. Så her er et knippe korte anmeldelser.

P.D. James: Martingale-mordet


Martingale-mordet er den første boken om inspektør Adam Dalgliesh. Den heter Cover Her Face på engelsk og er et godt eksempel på hvordan titler forandres i oversettelsen, spesielt av norske krim-oversettere.

Det merkes at boken er skrevet tidligere i forfatterskapet hennes. Boken føles mest som en Agatha Christie-bok, med herregårder, mer eller mindre dysfunksjonelle rikmannsfamilier og deres tjenere, nag som blir båret i tiår og forsmådd kjærlighet, samt et noe utdatert syn på både kvinner og menn. Faktisk ble jeg totalforvirret midt i boken og var overbevist om at jeg faktisk leste en Christie-bok...

Martingale-mordet handler om Maxie-familien som bor på godset Martingale. Fra et hjem for unge, ugifte mødre har de tatt til seg tjenestepiken Sally Jupp og hennes sønn Jimmy. Utad er Sally den perfekte tjenestepike, nøysom, flittig og ydmyk, men av og til glimter det til i øynene hennes. Legen og sønnen i familien, Stephen Maxie, er den som tar henne i forsvar, og en dag kommer Sally stolt inn og forkynner at hun og Stephen er forlovet. Men neste morgen finner familien henne død - kvalt i sengen - og de aller fleste i familien, med unntak av den invalide faren og kanskje den forelskede Stephen, hadde motiv til å ta henne av dage.

Martingale-mordet er en klassisk "Whodunit"-roman hvor man har et begrenset antall personer, et avgrenset sted og rikelig med motiv, samt personer som vet mye mer enn de vil vedkjenne seg og som har sine egne grunner til å holde ting skjult.

Det er en helt grei bok, men den er ikke fantastisk. I motsetning til senere Adam Dalgliesh-bøker nevner ikke forfatteren noe om personen Dalgliesh, kun politimannen. Det jeg har likt best ved James' bøker har hele tiden vært dette samspillet mellom politifolkene, dypdykket inn i hvem de er, ikke bare hva de gjør. Hvordan de forholder seg til hverandre, hvordan livene deres er, hvordan det de holder på med, påvirker hverdagen deres. Martingale-mordet mangler evnen til virkelig å engasjere. Med sitt ufravikelige fokus på hvem som gjorde det er det heller ikke en bok som kan leses om og om igjen selv om man husker slutten. Likevel var det en spennende bok, og det er fullt mulig at jeg leser den om igjen om et par år, når jeg har glemt hvem som gjorde det.

Agatha Christie: Parker Pyne ordner opp



Parker Pyne Ordner Opp er en snodig liten bok. Det er en novellesamling som inneholder mellom 10 og 15 noveller med "detektiven" Parker Pyne som hovedperson. Parker Pyne er en slags detektiv som averterer i the Times med at han kan gjøre folk lykkelige. Enten det er kjærlighetssorg, mangel på spenning i hverdagen, problemer med ektefellen eller rett og slett mord kan han hjelpe.

Det er ytterst få av novellene som faktisk er krim i ordets rette forstand. Det er disse få novellene jeg likte best. Her får man servert et knippe hovedpersoner, en setting, og voilá - etter 12-15 sider er mysteriet løst. Ikke overveldende spennende lesning, men interessant nok, og det er utrolig hvor mye hun kan overraske bare i løpet av noen få sider. Disse novellene er typisk Agatha Christie, og hun glimter til i noen av dem.

De andre novellene... er ikke så bra. De fleste handler om mennesker som enten er syke av kjedsomhet eller lei av ektefellen - eller har en ektefelle som er lei av dem. Jeg synes novellene om den første gruppen var krøkkete skrevet - det var ikke troverdig i det hele tatt. Faktisk satt jeg stort sett og himlet med øynene av handlingen og personenes reaksjoner.

Novellene om kjærlighetsproblemer er, om mulig, enda verre. De vitner om et utrolig kynisk syn på menneskeheten, et gammeldags og nedverdigende syn på kvinner og menn (man bør helst lyve til en kvinne og ikke vise hvor mye man elsker henne, ellers går hun lei) og et veldig forenklet syn på kjærlighet. Jeg trodde ikke på dem, jeg likte ikke karakterene og jeg kunne generelt sett ikke fordra historiene. De siste novellene i boken veide litt opp for de første, men dette blir ikke en bok jeg leser om igjen med det første.

Agatha Christie: Kortene på bordet



Herr Shaitana er en herre som ingen liker, men som har én side som opphever alle hans dårlige: Han arrangerer fantastiske fester. En dag, på en utstilling av snusdåser, lover han Hercule Poirot et slikt middagsselskap, hvor han skal få se hans egen lille samling. Det er ikke en samling gjenstander, men en samling mennesker som etter all sannsynlighet har begått mord. Poirot kan selvfølgelig ikke dy seg.

Men når verten deres ender opp død i løpet av kvelden og ingen har sett hvem som har gjort det, virker alt som en dårlig spøk. Poirot har denne gangen hjelp av krimforfatter Ariadne Oliver, inspektør Battle og oberst Race, som alle var i selskapet.

Alt i alt en grei bok, som er en av Christies mer kjente. Jeg følte kanskje at trådene ikke helt var samlet tilstrekkelig på slutten, men ellers er det lite å utsette på selve handlingen. Samarbeidet mellom de fire "etterforskerne" virket noe kunstig i begynnelsen, det fløt ikke noe særlig bra. Samtidig var det litt merkelig at Race fikk en god del plass i begynnelsen for så bare å forsvinne ut av boken for godt. Hva var poenget med å ha ham med i det hele tatt, unntatt for at det skulle være fire "etterforskere" og fire potensielt kriminelle i selskapet?

Jeg synes også at noen av fortellingene og forklaringene karakterene selv kommer med, som visstnok skal være troverdige, ikke stemmer overens med hvordan de er skildret og hvilken type menneske de er ment å være. Med unntak av dette var det helt grei lesning, den fløt bra for det meste og var interessant det meste av veien. Noen steder tok jeg meg selv i å godte meg litt over Poirots geniale tilnærmingsmetoder - diskresjonens mester, får man vel si. Til tross for feilene er det en bok jeg vil anbefale.

Agatha Christie: Mord som medisin



Boken er en Miss Marple-bok, og heter opprinnelig The Mirror Crack'd From Side To Side. Jeg liker Miss Marple-bøkene stadig bedre. Jeg liker bøker hvor man tar del i etterforskerens privatliv i tillegg til bare forbrytelsen. Jeg har lest boken før, men husket ikke hvem som gjorde det før jeg faktisk leste det om igjen.

Landsbyen St. Mary Mead følger spent med når en av herregårdene i området blir solgt til filmstjernen Marina Gregg. Hun begynner sitt engelske liv med et stort selskap, men det hele får et skår i gleden når den ene gjesten, en pratsom men elskverdig kvinne, viser seg å bli forgiftet av en cocktail. Det aller verste? Den ser ut til å ha vært ment for Marina selv... Marina får et nervøst sammenbrudd og Scotland Yard blir tilkalt for å etterforske saken. Miss Marple, derimot, er lei av å bli dullet med, og legen hennes hinter til at hun burde finne et nytt mord å bli opptatt av så hun holder seg opplagt, rent for spøk. Når mordet faktisk skjer, og inspektøren fra Scotland Yard viser seg å være en gammel venn av Miss Marple, kan hun ikke la være å blande seg inn.

Rent objektivt sett er det selvfølgelig usannsynlig at en privatperson ville fått ta del i en mordetterforskning, enten hun nå var en kjenning eller ikke. Detaljer, detaljer... Generelt vil jeg si at boken er bra. Den har en bra progresjon, en overraskende twist (nei, jeg sier ikke hva den er) og en noenlunde troverdig handling. Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist av hennes beskrivelse av filmstjerner, som jeg ser på som noe naiv og ensporet, men en del av de mindre personene (hva heter det på norsk? Minor characters) er geniale. Det virker som om hun har gjort seg flid med å gjøre disse personene, som jo ikke spiller noen særlig rolle, virkelige.

Når det er sagt får jeg følelsen av at hun introduserer nye elementer som man er sikker på vil være viktige senere, men som så bare siver ut i sanden og ikke blir nevnt mer. Den kunne ha vært mer "kompakt", de unødvendige tingene kunne ha vært luket mer ut. Men det er en liten ting. For det meste likte jeg boken veldig godt, og kommer nok til å lese den enda en gang.