Top Ten Tuesday: Bøker jeg har lest i år + lesemålene fra 2013

Topp ti bøker fra 2013

Da er det nyttårsaften, og leseåret 2013 har bare noen timer igjen. Dagens Top Ten Tuesday (fra The Broke and the Bookish) handler om de bøkene man har lest i 2013 som har gjort et spesielt inntrykk på en.

1. Rachel Aaron: The Legend of Eli Monpress (omnibus av The Spirit Thief, The Spirit Rebellion og The Spirit Eater). Det er kanskje ikke den aller beste av bøkene jeg har lest i år, men det er noe forfriskende, originalt og lettbeint men likevel alvorlig ved bøkene som jeg bare elsker. Eli Monpress er en tyv - en mestertyv, hvis du spør ham - og en trollmann. Han har ett mål: Å bli viden kjent som den aller beste tyven i verden. Hva er vel da bedre enn å stjele en konge?

2. Benedict Jacka: Fated. Den første boken i serien om Alex Verus. Alex Verus eier en magibutikk i London og kan se inn i fremtiden - hva resultatene av handlingene hans eller andres vil bli. Det er til tider veldig tydelig at forfatteren har lest og liker Dresden Files, spesielt i denne første boken, men serien står virkelig på egne bein.

3. Paul Cornell: London Falling. Mener jeg har skrevet om denne før - creepy som fy. Om den London som er i Alex Verus-bøkene virker farlig, men fascinerende, er London i Cornell sin bok et London man håper man aldri møter.

4. Robert Knapp: Invisible Romans. Forfatteren har lett i alle mulige kilder og funnet informasjon om yrker og mennesker man ikke hører så mye om i andre historiebøker. Det var ikke bare temaet som var fascinerende, men forfatteren skriver veldig bra og nyansert. Anbefales!

5. Ian Mortimer: The Time-Travellers Guide to Medieval England. En utfyllende og underholdende bok om middelalderens England - ikke bare nyttig for den som er interessert i perioden, men uvurderlig hvis man skriver episk fantasy...

6. Melissa Marr: Graveminder. Jeg vet ikke helt hva det var med denne boken - den er egentlig ikke min type bok i det hele tatt - men den fengslet meg, og jeg hadde problemer med å legge den fra meg.

7. Ann Aguirre: Grimspace. Boken har vært på ønskelisten min veldig lenge, og jeg bestilte den til slutt nå i høst. Men så ble den stående i bokhyllen til jeg kom på å ta den med hjem til jul. Jeg skulle bare lese den første siden en kveld, så ble det to, og tre, og så var halve boken ferdig uten at jeg hadde klart å legge den fra meg i det hele tatt. Resten av boken ble lest like fort dagen etter. Boken er original og fascinerende og velskrevet, og det er umulig å vite hvordan ting ender. Settingen minner litt om TV-serien Firefly, med en Corporation som styrer det meste av den kjente delen av verdensrommet, og en betjening på et romskip som ikke er helt begeistret for dem. Men det er mye mer enn bare det.

8. George Mann: The Executioner's Heart. Boken er litt uti serien om Newbury og Hobbes, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, og jeg skal derfor ikke skrive så veldig mye om hva den handler om. Jeg har ventet på boken og ble ikke skuffet - det gjorde fysisk vondt å lese den til tider, men du verden.

9. George Mann: The Casebook of Newbury & Hobbes. En novellesamling fra universet til serien i punkt 8. Den strekker seg fra før bok én til etter Executioner's Heart. Jeg er vanligvis ikke så glad i noveller, men disse var bra.

10. Mike Carey: The Devil You Know. Felix Castor er en London-basert, frilans eksorsist (tilhører ikke et kirkesamfunn), og med det neste oppdraget sitt får han en oppgave som kanskje går over hodet på ham. Gleder meg til å lese resten av serien!

Lesemålene for 2013

Nyttår er også tiden for å se tilbake på lesemålene for 2013. Jeg trodde ikke jeg kom til å ha oppnådd særlig mange av dem, men glemte at jeg hadde vært litt lur i fjor...

Lesemål:
- Lese minst 36 bøker, dvs. 3 per måned: Jeg har lest 40, og har dermed klart målet glatt. Jeg skulle ønske det hadde blitt flere bøker, men sånn er det.
- Av disse skal minst 5 være faglitteratur: Dette målet trodde jeg at jeg hadde bommet fullstendig på, men jeg har jo faktisk lest hele 8 bøker som ikke er romaner.
- Minst 2 skal være klassikere: Skivebom. Har ikke lest en eneste klassiker.
- Minst 10 skal leses fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg bør: Litt lite målbart mål, men jeg mener bestemt at jeg har klart det.
- November skal være fri for lesekrav, på grunn av at det var en hektisk måned fra før: Dette gikk helt fint - ble så oppslukt av skrivingen at jeg glemte alt om lesing.

Skrivemål:
- Fullføre andreutkastet til Rogue Sorcerers (Nå Rogue Sorcery): Et stort tja. Endte med å plotte om hele greia i stedet for, så jeg har bokstavelig talt ikke hatt tid. Er fornøyd med innsatsen på denne romanen likevel.
- Fullføre førsteutkastet til Apprentice Sorcerers (Nå Forgotten Sorcery): Ja - fullført på åtte dager, faktisk. Og jeg er fornøyd.
- Camp NaNoWriMo: et gigantisk nei. Skrev vel et par tusen ord, tror jeg, og så mistet jeg all motivasjon og innsatsvilje.
- NaNoWriMo: Jepp, klarte 150 000 ord, altså ny rekord.
- Skrive noe hver uke: Gjett om det ble skivebom, da... Har overhodet ikke vært i nærheten av å skrive hver uke.

Fire av fem lesemål og to og et halvt av fem skrivemål er ikke så verst! Jeg har klart en adskillig høyere andel av målene mine i 2013 enn i 2012. Selvsagt har jeg også begrenset meg veldig på type og antall mål, men likevel.

I tillegg begynte jeg med et prosjekt som innebærer at man ikke har lov til å kjøpe en ny bok før jeg har lest fem bøker som allerede står i bokhyllen - dvs. én ny bok per femte leste bok. Håpet er at jeg i løpet av 2014 skal ha tømt bokhyllen for uleste bøker. Forhåpentligvis. Det har gått overraskende bra så langt - siden jeg begynte har jeg holdt meg helt etter planen. Så sier vi heller ikke noe om at jeg har prøvd dette to-tre ganger tidligere uten hell...

Ellers har jeg altså lest 40 bøker, hvorav 4 er krim, 8 er faglitteratur og 1 er western. Resten er varierende former for fantasy, noen iblandet science fiction og/eller horror. 17 av bøkene er skrevet av kvinner, resten av menn. Geografisk sett har jeg holdt meg til Storbritannia og USA, med noen ytterst få svippturer til Norge, Sverige og Russland. Det viktigste er imidlertid at med unntak av noen få bøker har jeg vært veldig fornøyd med det aller meste jeg har lest i år.

Nå er det bare å planlegge neste leseår!

Nå er det snart jul - jeg skal reise hjem til foreldrene mine i morgen, og blogger egentlig akkurat nå bare for å utsette pakkingen litt til. Jeg har skrevet pakkeliste, da, så det tar ikke så lang tid. Julehandelen er unnagjort; pakkene til familien ligger klar på sengen så jeg ikke kan legge meg før jeg har lagt dem ned i kofferten.

I år som i fjor står bøker på ønskelisten, men i mangel av bøker jeg både ønsker meg og som kan fås tak i på bokhandlene i lille Førde er det vel stort sett bare kokebøker jeg står i fare for å få. Til gjengjeld er det mange av dem i år. Jeg var spesielt glad for å se kokebøker med mat som passer til dem som har litt dårlig økonomi, eller som bor alene.

Jeg er en del av en bokelskende familie, og er det én ting jeg bruker julen på utenom å være sosial, så er det å lese. Det er ikke så farlig om jeg glemmer både klær og sko og toalettsaker, bare jeg har pakket bøker. Til tross for at det finnes en god del hyllemeter bøker hjemme også.

Siden jeg skriver pakkeliste og dermed må finne ut hvilke bøker jeg skal ta med hjem, passer det jo godt å skrive et blogginnlegg om hvilke bøker jeg har tenkt å lese i julen.

1. Rachel Aaron: The Legend of Eli Monpress. Jeg har prøvd å ikke ta med for store bøker, for plassens skyld, men det er liksom noen som omtrent roper på meg fra bokhyllen. Dette er en av dem. Jeg begynte på den for en måneds tid siden, men ble opptatt av å lese ferdig den andre jeg holdt på med. Så langt liker jeg den veldig godt.

2. Håkan Nesser: Det grovmaskede nettet. En venninne av meg digger bøkene hans, og ga meg den første boken i bursdagsgave denne uken. Gleder meg til å lese!

3. Ben Aaronovitch: Broken Homes - bok nummer fire i Rivers of London-serien. Forhåndsbestilte den og greier, men har faktisk ikke våget å begynne å lese før nå. Jeg er litt sånn med bøker jeg har sett så innmari frem til å lese - hva hvis forfatteren plutselig skuffer, etter alle disse forventningene?

4. Scott Lynch: The Republic of Thieves - se over. Altfor høye forventinger over altfor lang tid? Check. Sjelden har jeg ventet så mye på en bok, og sjelden har jeg måttet vente så lenge. 

5. Andrzej Sapkowski: Time of Contempt. Oppfølgeren til Blood of Elves og The Last Wish. ENDELIG.

6. Elizabeth Moon: Limits of Power - enda en bok jeg har ventet og ventet på og som jeg plutselig ikke tør å lese. Forfatteren skuffer meg sjelden (jeg har vært borti dette fenomenet med henne noen ganger, for å si det sånn), men en gang må vel være den første?

I tillegg mener jeg at jeg la igjen noen bøker hjemme for å lese i julen, men søren om jeg husker hvilke det var. Jaja. Jeg får heller oppdatere i morgen. Uansett: etter dette året skal det bli deilig å bare slappe av, ta seg tid til en god bok med god samvittighet og ikke ha noe jeg må gjøre. Lei av å være konstant sliten nå - SKAL bli flinkere til neste år.

Nei, nå er det pakketid.

Valgets kvaler

Det går visst lenge mellom hver gang jeg blogger nå. Det har vært mye oppi hodet i det siste - tusen ting som må gjøres før ferien på jobb, ny sjef, ørten jule-relaterte ting og så videre. Lesingen dabbet av så fort NaNoWriMo begynte, og skrivingen dabbet av så fort det sluttet.

Ikke helt, da. Jeg holder fortsatt på med den siste fortellingen jeg begynte på, og må egentlig konkludere med at i år var året for å fikse skrive-relaterte problemer jeg trodde aldri skulle løses. Se bare her:

- Rogue sorcery, som jeg redigerte plottet/disposisjonen til i oktober, har et mye bedre plott enn den har hatt, og jeg er faktisk fornøyd. Nå har jeg ikke sett gjennom i det siste, og det har jeg heller ikke tenkt å gjøre før andreutkastet skal skrives.

- Forgotten sorcery, som jeg prøvde å skrive i fjor, funker for en gangs skyld. Jeg klarte å frigjøre meg noe fra de planene jeg hadde hatt om hvordan romanen skulle være, og det gjorde susen. Så langt er det IKKE mye plott-relatert som trenger å redigeres - ikke de store tingene, i alle fall.

- Natural sorcery, som jeg skrev året før der igjen og som bare ikke funket, er forholdsvis ugjenkjennelig fra det forrige utkastet, men jeg liker hvor den har endt opp. Det var den fortellingen hvor ene hovedpersonen døde tre ganger uten å våkne til live igjen i mellomtiden, og som var full av kommentarer i teksten som: "Å nei, vent, det var HER dette skjedde, og baki der skjedde heller sånn og sånn." Ironisk nok var denne fortellingen et "skriv og se hva som skjer"-prosjekt begge gangene, bare at det funket denne gangen.

- Border Forest (i høyeste grad en arbeidstittel), som jeg har prøvd å skrive sånn cirka fire ganger, har endelig begynt å nærme seg en fortelling jeg synes er bra. Det var bare et eller annet som ikke føltes riktig i de andre forsøkene. Samtidig hadde jeg ikke det å bygge på da som jeg har nå. I de forrige utkastene visste jeg ikke at alvedronningen har blitt riv ruskende gal (det er visst et gjennomgående tema) og at det var derfor ting er som de er i denne fortellingen. Jeg gleder meg til å skrive slutten!

Det bringer meg over på tittelen på dette innlegget, valgets kvaler. Jeg holder nemlig fortsatt på med å skrive Border Forest - er vel sånn cirka halvveis, tenker jeg? Jeg har ikke skrevet på den så ofte i det siste, men det har blitt desto mer tenking, og det har dermed dukket opp en hendelse jeg bare må ha med.

På den ene siden er den fryktelig logisk, og det gir veldig mye mening at den skjer, i tillegg til at den gir et bra bilde av hva som faktisk står på spill. Samtidig... Samtidig er den fryktelig, punktum. Jeg har virkelig ikke lyst til å ha den med. Ikke bare fordi det blir som å bruke måneder og tusener av kroner på å bygge et perfekt modellfly for så å kræsje det sånn cirka ti sekunder uti den aller, aller første flyturen (ikke selvopplevd, men jeg var til stede. Det var... interessant), men fordi hovedpersoner jeg er veldig, veldig glad i kommer til å måtte dø. Jeg hater egentlig å lese sånne scener, men det er nødvendig.

Så akkurat nå holder jeg på å krangle med meg selv om jeg skal ha den med eller ikke, og om en bestemt hovedperson skal overleve eller ikke. Jeg har vel egentlig bestemt meg for førstnevnte spørsmål, men krangler fortsatt med meg selv på sistnevnte.

Utrolig fascinerende hvordan en historie som egentlig skulle være koselig og ikke altfor ekkel har endt opp som bloddryppende og deprimerende...

Da var NaNoWriMo over

Det har visst blitt få oppdateringer de siste ukene. Jeg skulle til å skrive at jeg nok kom til å få tid til å blogge mer, nå som NaNoWriMo er over, men så er det jo advent og julestri, sånn helt plutselig. I tillegg til at det er NaNoFiMo (National Novel Finishing Month - det finnes bokstavelig talt en skriveutfordring for alt) og jeg har et uferdig førsteutkast å fullføre.

Det er ikke så mye å skrive om NaNoWriMo som jeg ikke allerede har skrevet. De siste to ukene ble noe labre på skrivefronten, men jeg skrev jo så mye under den første halvdelen av NaNo at det liksom ikke gjorde noe. (Jeg skal likevel innrømme at det plaget meg litt å se så mange røde tall på Excel-arket der jeg teller ord og fører statistikk) Litt av greia var også at jeg måtte begynne på en ny, uplanlagt fortelling midt i November bare fordi jeg ble ferdig med begge jeg hadde i bakhånd.

Det er den fortellingen jeg skriver på nå. Teknisk sett er den ikke ny; jeg har forsøkt meg på den to ganger før uten helt å finne en måte å fortelle den på som fungerer. Starten gikk fryktelig treigt; så treigt at jeg hadde mine tvil om det var verdt å skrive fortellingen i det hele tatt. Men jeg tenker jo at det nok er en grunn til at den aldri helt slipper tak i hodet mitt.

Nå har jeg gitt meg selv en tidsfrist for å få den ferdig. Jeg skriver best da - da har jeg ikke tid til å tenke så mye underveis, og kreativiteten får fritt utløp. Noen ganger får jeg sånne katastrofale historier der en av personene dør fire ganger underveis (og nei, han våkner ikke til live i mellomtiden...) og alt bare blir rot, andre ganger finner jeg selve Historien med stor H. Den med de uforutsette og uplanlagte hendelsene som bare tar over historien, og jeg sitter der og skriver fortellingen som jeg ville lest den, og tenker: Der ja, der har vi det. Det er dette historien handler om. Det er da jeg skjønner de forfatterne som snakker om fortellinger som bare vil skrives.

Sånn har jeg det nå, og det er veldig deilig. For da er det gøy å skrive. Nå har jeg en del forutsetninger og intensjoner (både mine og hovedpersonenes), og jeg vet sånn cirka hovedtrekkene av hvordan det skal ende opp helt, helt til slutt, men mer enn det aner jeg ikke i det hele tatt. Det er jo en ting som ikke egentlig burde gå bra - det føles litt som å løse mordgåter med terningkast - men så gjør det likevel det på en eller annen merkelig måte.

I tillegg har jeg endelig funnet et Excel-ark som gjør det jeg vil det skal gjøre. Jeg har blitt vant med å føre statistikk over skrivingen under NaNoWriMo - å se tallene forandre seg er noe av det som gjør at jeg går fra å tenke på å skrive til faktisk å gjøre det, samme hvor morsomt det er, og som har hjulpet meg vekk fra endeløse rekker med begynnelser til faktiske romaner. Eller... førsteutkast da, så langt.

De fleste malene jeg har funnet tidligere har enten vært super-fancy greier som bare ikke fungerer, eller maler som ikke egentlig er beregnet på mer enn en måned eller flere enn én roman. Og siden jeg gjerne skriver flere romaner på en måned, eller vil ha noe som kan holde styr på skrivingen i lengre tid, funker det bare ikke. Men nå har jeg funnet et som støtter opptil tretten prosjekt per år, som har det meste av statistikken jeg kunne tenkt meg, og som har en vanskelighetsgrad på formlene som gjør at jeg faktisk kan justere det selv om jeg vil endre på noe (eller rette på feilaktige formler *kremt*). Jeg gjør vanskeligere ting på jobb, liksom.

Det ser ikke så fancy-schmancy ut som enkelte andre jeg har sett, men det gjør nøyaktig det jeg vil. Det forteller meg hvor mye jeg har igjen, hvilken dato jeg blir ferdig på om alt går etter planen (og ut fra det jeg har skrevet), mitt daglige mål og om jeg er i pluss eller minus, samt at jeg har lagt til en tilleggsfunksjon som regner ut gjennomsnitt og sånt. Ord OG tall? Ja takk. Og grafer. Lurer på å legge til en egen graf som viser ordtall per dag, bare fordi jeg savner grafene på Nano-siden ellers i året... Men jeg tror faktisk jeg er i nærheten av å ha nok grafer med det som er der (hvem er det jeg lurer? Det blir aldri nok grafer).

Rekordenes år

For de som ikke vet det betyr november at det er NaNoWriMo. Dette er en internasjonal utfordring som går ut på å skrive en roman (eller rettere sagt førsteutkastet til en roman) på minst 50 000 ord i løpet av november. Jeg er med på dette hvert år, og elsker det. I utgangspunktet skulle jeg ta det pent og rolig i år, på grunn av at jeg har vært så stresset i høst, men plutselig hadde jeg smadret alle personlige rekorder. Jeg pleier å skylde på at det har kommet et nytt forum på NaNo-siden for de av oss som satser på å skrive mer enn 50 000 ord. Det er utrolig smittende.

Tall og fakta

Jeg må jo nesten ta en liten gjennomgang når jeg først har sagt at jeg smadret alle de personlige rekordene mine. For før NaNoWriMo begynte i år var rekordene mine:

Antall dager på å nå 50k: 8 dager (fra det første året jeg vant)
Totalt antall ord: 90k (jeg mener å huske jeg bikket 100k et år, men finner ingen data som backer det opp)
Totalt antall ord på én dag: 13k

Mål

Det var en del snakk på Beyond 50k-forumet om hvilke mål man hadde. Da jeg startet var målene mine som følger:
Minimumsmål: 50k
Siktemål: 100k
Overoptimistisk mål: 150k

Klare 50k på en helg, altså 3 dager

Klare minst 25k på én dag

Hvordan har det gått så langt?

Jeg glemmer delvis at NaNoWriMo ikke er ferdig ennå, for jeg har jo kommet så langt. Men jeg har klart følgende rekorder:
Antall dager på å nå 50k:
Brukte 9 dager på de første 50k, 5 dager på de neste, og... 3 dager på de siste. Dermed klarte jeg også endelig en 50k-helg, som innebærer å skrive 50 000 ord i løpet av bare en helg. Og det var attpåtil en rådsmøte-helg der jeg skrev langt mindre enn det jeg trodde jeg måtte skrive for å klare det.
Totalt antall ord:
150 000 ord på dag 17. Prøver meg nå på 200 000
Totalt antall ord på én dag:
Først slo jeg den gamle rekorden min med 15047 ord den niende, deretter med 19393 ord den tiende. Og i dag... hadde jeg 27093. Det er altså per dag. Det er altså 14 000 mer enn den gamle rekorden. Det er gøy det!

Hva har jeg skrevet?

Før NaNoWriMo plottet jeg om førsteboka i fantasyserien min, som heter Rogue Sorcery. Jeg følte jeg burde gjøre det for å vite hva jeg faktisk skulle fortsette på, og det viste seg å være lurt.
Fra 1-10.11 skrev jeg Forgotten Sorcery, som er bok 2. Den endte på 75k. Fra 11.11 til og med i dag har jeg skrevet Natural Sorcery (arbeidstittel, naturligvis) som også endte på 75k.
Ble veldig fornøyd med Forgotten Sorcery spesielt. Man skulle tro at kvaliteten ble ganske dårlig når man skriver fort, men jeg merker veldig at jeg får færre store ting å rette på. Plottet henger bedre sammen og det blir mer flyt, rett og slett. Språket er jo en smal sak å rette på.
Ikke så fornøyd med Natural Sorcery, men det kommer seg. Jeg hadde jo ingen idé om hva den skulle handle om, men den ble en ganske naturlig konklusjon på trilogien.

Opprinnelig hadde jeg planlagt de første 2-3 kapitlene av Forgotten Sorcery, og hadde en vag idé om hva som skulle skje. Jeg var litt skeptisk før jeg begynte, for det forrige forsøket på å skrive den gikk ikke så bra, men jeg fikk så mange ideer til hva som kunne skje, at jeg tror det ble en ganske gøy historie. Fordelen med å skrive fort er jo også (for min del, vel å merke) at jeg merker når spenningen bør stige, og denne gangen har jeg fått ideer deretter. Natural history har ikke så god flyt, men det kommer seg.

Hva nå?

"Hva nå" er det store spørsmålet. I år har det vært utrolig gøy å skrive, og jeg tviler på at jeg gir meg før november er ferdig. Samtidig merker jeg at jeg er ferdig med en trilogi - det er liksom ingen naturlig fortsettelse. På den andre siden har jeg jo tenkt å skrive flere romaner fra den verdenen, så det er kanskje ikke så dumt å begynne på en av dem. Den blir veldig forskjellig fra Sorcery-trilogien, men sånt er jo gøy.
Jeg føler jeg burde roe ned nå, slappe av og få litt orden i heimen, men samtidig er det lenge siden jeg har hatt så mye energy og vært så lite stresset. Litt ironisk, siden jeg har gått rundt med for lite søvn og har skrevet mesteparten av dagen.
Selv om det er veldig motiverende å ha et håndfast ordtalls-mål, vurderer jeg å bare la være å sette meg et nytt mål, og heller bare skrive og se hvor langt jeg kommer. Så langt i november har jeg hatt et snitt på 8000 ord per dag, og da er to skrivefrie dager regnet med, så jeg hadde kanskje hatt godt av å roe litt ned.
Selv om 200 000 hadde vært fryktelig gøy, da. Det er jo hele 13 dager igjen å skrive på, og jeg har flere togreiser foran meg. Noe må man da gjøre!

En smakebit på søndag: The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten. Den går ut på å dele noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

Denne ukens bok er The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann. Jeg har skrevet om Manns bøker på bloggen tidligere - Newbury & Hobbes er en steampunk/detektiv-serie som begynner med The Affinity Bridge, og hvor den femte boka kom ut nå i høst. The Casebook... er en samling kortere historier fra samme univers. Det er mye jeg kunne ha valgt ut som smakebit denne gangen. Jeg var fristet til å hente en fra historien "The Case of the Night Crawler", hvor selveste Dr. Watson (ja, han fra Sherlock Holmes) er en av karakterene. Jeg var fryktelig skeptisk til den, men det føltes virkelig som den samme Watson vi kjenner fra Doyle's bøker.

Til slutt endte jeg med de første linjene i boken. De introduserer en tidligere medarbeider til Sir Maurice Newbury, Templeton Black. Jeg elsket denne historien, da den er mer overnaturlig enn de andre, og forholdet mellom Newbury og assistent er helt annerledes enn med miss Hobbes.

"I make a point of only smoking Guinea Gold cigarettes and drinking French brandy, Benson. I fear nothing else will do." Templeton Black exhaled slowly, smoke pluming from his nostrils. His cigarette drooped languidly from his bottom lip.
"Then you, sir," replied Benson, striking the billiard ball with the tip of his cue, "are nothing but a frightful bore."

Jeg fant denne lista på Stjernekast, og måtte bare fylle den ut selv. Jeg er veldig glad i sånne ting når jeg ikke helt får samlet tankene til å faktisk skrive om bøkene jeg har lest...

Sist kjøpte innbundne bok:

Det mener jeg ganske sikkert må være Broken Homes av Ben Aaronovitch. Den kommer definitivt i kategorien "må ha - NÅ", og dermed ble det innbundet. Ellers kjøper jeg sjelden innbundne bøker - pocket er billigere, og da har jeg råd til å kjøpe flere.

Sist kjøpte pocketbok:

Republic of Thieves av Scott Lynch. Dette er også en ventepåbok - kanskje mer enn noen andre, siden den har blitt utsatt så lenge. Siden de hadde denne i pocket i bokhandelen og jeg har resten av serien i pocket ble det det denne gangen også.


Favorittsjanger: Definitivt fantasy. Det kommer vel ikke som noen overraskelse på noen. Jeg er også veldig glad i krim, og er spesielt glad i bøker som blander disse to sjangrene, gjerne i et steampunk-univers. 

Favorittbokhandel: Favoritten over alle favoritter befinner seg i London - det gjør også bokhandelen som er på en veldig god andreplass, Waterstone's på Piccadilly. Favoritten er Forbidden Planet - på mange måter tilsvarende Outland her til lands, bare større. Mye større. Vi fant fort ut at det er umulig bare å bruke noen få minutter der inne.

Her til lands er favoritten Outland. Siden jeg leser så mye fantasy er det som regel de som har størst sjanse for å ha det jeg ser etter. Norli på Torgallmenningen har også en del bra. Handler jeg på nett er det Book Depository som gjelder, siden de har gratis frakt og godt utvalg.

Favorittbibliotek: Jeg er ikke så flink til å bruke bibliotek, jeg. Jeg er en samler og liker å eie bøkene jeg leser. Kanskje når stabelen med uleste bøker er litt mindre... Åkke som er jeg veldig glad i Hovedbiblioteket i Bergen - det er så veldig "bibliotekete".

Favorittleseplass hjemme: Senga. Sitter ofte også foran PCen, men skal jeg sette meg ned for virkelig å nyte en bok er det senga som gjelder.

Favorittleseplass utenfor hjemmet: Leser ofte på bussen, spesielt de helgene jeg reiser hjem til foreldrene mine. Tre og en halv time med uforstyrret lesetid :) Ellers sitter jeg ofte på kafé før mandagstreningene mine, for da har jeg over en time å slå i hjel. Så da slår jeg meg ned på Godt Brød med en cappuccino, et rundstykke og en god bok. Herlig!

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format: Foretrekker helst pocket, så hos meg er innbundne bøker begrenset til bøker jeg får i presang, eller bøker jeg har ventet på i en evighet og som jeg bare ikke orker å vente enda lenger på. Jim Butcher, Ben Aaronovitch og Peter V. Brett er vel de det gjelder nå for tiden - ellers kommer mange av yndlingsbøkene mine ut i pocket omtrent samtidig med de innbundne.

Beste lesesnacks: Chips, tror jeg. Burde vel egentlig ikke spise så mye når jeg leser, men men.

Beste lesedrikke: Brus, helst Pepsi Max. Eller kaffe.

Beste bakgrunnsstøy: Regn. Spesielt hvis jeg er i campingvogna til foreldrene mine - å sitte og lese til lyden av regn på taket er kos og nostalgi til tusen.

Når på døgnet leser du helst: Om kvelden, men det varierer veldig. Har jeg fri elsker jeg å sitte i senga og lese etter at jeg har våknet, før jeg egentlig har stått opp.

Beste bakfyll-lesing: Er aldri bakfull (eller aldri full i utgangspunktet), så det aner jeg ikke. Men antar at noe lett og underholdende er tingen.

Beste kollektivtrafikklesestoff: Hva som helst jeg holder på med akkurat da. Jeg har gjerne en bussbok i veska - ofte bruker jeg bussreisene til og fra jobb til å komme meg gjennom bøker det går litt trått med.

Hva med deg?

Dagens skisse

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et annet innlegg i dag, men så plutselig kom tegnelysten tilbake. Etter å ha drevet en stund og tegnet kartet over verdenen jeg skriver fra inn i Photoshop, måtte jeg bare tegne noe annet.

Det vil si, det er litt misvisende å si at jeg tegnet dette nå (jeg tegnet egentlig noe annet, men jeg ble lei før jeg var halvferdig). Når jeg har vært borte fra tegningen en stund liker jeg å plukke opp gamle eller uferdige bilder og så tegne videre på dem. Denne skissen fant jeg i mappen over uferdige skisser, fra en gang jeg hadde begynt å tegne om et helt fantastisk dårlig bilde fra den gang jeg ikke hadde tegnet så lenge.

(Klikk bildet for større versjon)

Egentlig skulle den bli et sånt superdetaljert og gjennomarbeidet bilde. Men... jeg liker det egentlig best sånn som det er. Noen bilder egner seg best som ferdige bilder, andre som skisser. Spesielt når jeg tegner folk fra fortellingene mine er målet like mye å få akkurat den karakteren ned på papiret, ikke at det skal være verdens beste bilde. Med dette bildet kjente jeg at dette var tiden for å stoppe.

Skissen er av Dai (husker ikke det fulle navnet hennes), som er alv. Hun er... ikke en person som har det godt med seg selv. Eller noen andre, med god grunn. Det er lenge siden jeg har skrevet om henne nå - ikke siden et veldig tidlig utkast av fortellingen jeg skriver nå. Nesten ti år siden er det vel snart. Fortellingen har endret seg drastisk både før og etter, så da ble det dessverre ikke plass til henne denne gangen. Eller i neste. Eller den etter der. Men det er grenser for hvor lenge jeg vil vente; hun er en utrolig morsom karakter å skrive om. Det er noe med folk som sier ting som de er, enten det nå er lurt eller ikke.

Plutselig var det veldig mange ord bare for å poste et lite bilde, men men.

Bare som en liten ettertanke poster jeg også det originale bildet, fra lenge siden. Herlig å se forbedring (dette bildet slet jeg lenge med, husker jeg!) - ganske drastisk sådan.

It's Monday! What are you reading?

Jeg har visst et plukk-og-miks forhold til utfordrings- og oppsummeringsinnlegg for tiden. Men av og til er det veldig greit, sånn som i dag. Eller vent - kanskje spesielt i dag, siden jeg faktisk fikk lest en del i helgen.

Har forøvrig begynt med en ny leseutfordring, siden fullstendig bokkjøpestopp til jeg har lest ut alt jeg allerede har, ikke funker. Den går ganske enkelt ut på at jeg må ha lest fem bøker i bokhylla før jeg får lov til å anskaffe meg en ny bok. Så langt har det funket fint.

Dette leste jeg sist uke:

Jonathan Stroud: The Amulet of Samarkand 

Janet Evanovich & Lee Goldberg: The Heist 

John O. Ericsson: Robin Hood

John O. Ericsson: Robin Hood kommer igjen

John O. Ericsson: Robin Hood og bror Tuck

Uka har vært preget av lett underholdning og store doser nostalgi. Robin Hood-bøkene til John O. Ericsson ble flittig lest da jeg var liten, og det var utrolig hyggelig å lese dem om igjen. Jeg skjønner plutselig hvorfor jeg en gang i tiden kunne lese ut en bok på et par timer - bøkene er verken lange eller tunge - men det gjør liksom ikke noe. Janet Evanovich, ellers kjent for sin Stephanie Plum-serie, er ute med en ny serie, som begynner med The Heist. Var ikke begeistret for begynnelsen, men du verden som den tok seg opp etter hvert. Dessverre kan jeg ikke si det samme om Amulet of Samarkand, som begynte OK og ble stadig mindre engasjerende. 

Bøker som ble anmeldt sist uke:

Ingen, dessverre. Blogglysten var litt skral - brukte tiden på NaNoWriMo-forumet og på å plotte roman i stedet for. Siden jeg nå begynner å virkelig like plottet mitt synes jeg prioriteringen var god, men forhåpentligvis blir det noe denne uken. 

Bøker som leses nå/planlegges neste uke:

Jeg har ikke fått begynt på noen ny bok ennå, siden jeg leste ut forrige på vei til jobb i dag. I løpet av uken regner jeg med å få lest ut resten av de Robin Hood-bøkene jeg har, siden jeg tydeligvis er i det humøret for tiden. Planen er også å få begynt på en av bøkene som har støvet ned i bokhyllen veldig, veldig lenge. Akkurat nå heller jeg mot Edgar Allan Poes samlede verker, eller Glen Cook's Chronicles of the Black Company. 

Jeg også en stabel med bøker jeg har ventet intenst på og kjøpt på utgivelsesdato, men som jeg ikke har klart å begynne på siden forventningene har vært ekstremt høye. Det er ille å ha prestasjonsangst for å lese en bok, omtrent, men hva om den ikke lever opp til forventningene? Samtidig har jeg vært gjennom dette før med de fleste av disse forfatterne. De har ikke skuffet meg før, hvorfor skal de gjøre det nå? Jeg skal ha ferie andre uken i november; tenker nok at denne stabelen skal minke litt da. (Hvem prøver jeg egentlig å lure? Den er jo midt i NaNoWriMo...)

Nei, jeg tror leseplanene mine skal få være i det blå denne uken. Jeg har en bok å plotte ferdig, så det må være førsteprioritet.

Små barn, store gleder

Den siste uka har vært full av små, overentusiastiske øyeblikk. Det skal ikke alltid så veldig mye til før både dagen og uka er reddet, og godt er det. Jeg tror det er viktig å kunne glede seg over små ting. Store også, selvsagt. Og små øyeblikk som man kanskje må være litt nerdete for å sette pris på. I løpet av den siste uka har jeg:

- Oppdaget at sisteboka til Scott Lynch, Republic of Thieves, faktisk definitivt er på vei. En del av meg tør ikke helt å tro på at den faktisk endelig kommer ut før jeg står med den i hånden, men jeg har hørt at flere har fått ARC-eksemplarer, redaktøren har uttalt seg om den ferdige boken, og en bokblogger jeg følger har allerede lest den. Bare noen dager igjen nå, så får vi se.

- Endelig fått plottet til Rogue Sorcerers sånn cirka på plass. Føler jeg har sagt det før, men det er bare et eller annet som føles veldig rett med denne versjonen. Ting henger litt mer sammen, er litt mer logiske (men forhåpentligvis ikke nødvendigvis mer forutsigbare), og ikke minst har følelsen av at et eller annet er galt med det, forsvunnet. Foreløpig. Nå skal jeg bruke helgen på å renskrive plottet, så får vi se hva som skjer. Når det er sagt, så har jeg også:

- Oppdaget at Aeon Timeline ENDELIG har kommet med Windows-versjon. Foreløpig bare beta, men den ordentlige kommer i midten av måneden, om ikke noe annet skjer. Jeg har hørt veldig mye bra om dette programmet, så nå får vi endelig se om det lever opp til alt skrytet. Synes det er fryktelig vanskelig å finne god programvare for å holde styr på hva som skjer når, så det skal kanskje ikke så mye til. Nå gleder jeg meg som en unge til å få installert og prøvd det.

- Jeg holder på med koreansk i kveld, og fikk et lite aha-øyeblikk. Det har vært mange av dem i kveld, men dette synes jeg (og sikkert bare jeg) var litt kult. Det har seg nemlig slik at ordet for hals er 목 (mog), ordet for lyd er 소리 (sori) - og ordet for stemme er 목소리 (moksori), altså "halslyd" - er ikke det egentlig litt genialt? *ehem*

- Det fascinerer meg også stadig hvor vanskelig det er å skrive på norsk etter å ha øvd på koreansk en del. Det koreanske tastaturet har nemlig lydene på helt forskjellige steder enn det norske/engelske, siden de bruker et helt annet alfabet. Da jeg drev og lærte meg japansk (ga opp lenge før halvveien, forøvrig) hadde jeg ikke det problemet, siden lydene bak tegnene likevel "hørte til" på samme tasten som det norske. Men nå tar jeg meg stadig i å hoppe til de tastene der lydene ville vært på koreansk når jeg skriver norsk, så det blir til tider ganske mange sære ord og litt vel mye tenking. Skal jeg for eksempel skrive "ganske" er det fort gjort at det blir "rksmtro" (간스개 - ganseugae, sånn cirka det nærmeste man kommer.) Jeg er veldig spent på hvordan det blir midt under NaNo, når det vanligvis blir mange nok skrivefeil fra før.

- Et av yndlingsbandene mine, som var i fare for å forsvinne fra jordens overflate pga plateselskapproblemer og et litt uheldig intervju som gjorde at de ertet på seg hele Thailand, har endelig gitt ut ny musikk, og de har klart å toppe den av de tidligere sangene sine som jeg ikke trodde det var mulig å toppe. Gjett om det var verdt ventetiden!

- Under en måned igjen til NaNoWriMo! Var litt bekymret for at motivasjonen ikke skulle komme i år, men en tur innom NaNo-forumet, så kom den i bøtter og spann. Bare den ikke tar slutt nå!

- Etter å ha holdt meg våken halve natt til i går, da jeg egentlig var syk men MÅTTE på jobb dagen etter, har endelig radiatoren min sluttet å lage skvulpelyder. Vet ikke om det var luftinga som hjalp (det hjalp i hvert fall ikke med en gang) men nå bare nyter jeg å kunne legge meg i stillhet. Så nær stillhet man kommer i en by, i en blokk rett ved en nokså trafikkert vei, på en torsdagskveld.

Jeg hadde noe mer jeg skulle skrive også, mener jeg, men det har jeg visstnok glemt. Det er sikkert ikke akkurat det mest interessante innlegget jeg har skrevet, men noen ting må bare ut.

Septemberoppsummering

Om jeg skal summere opp lesemåneden september i ett eneste ord, må det ordet være "laber". Jeg har riktignok ingen store lesemål verken for måneden eller året, men jeg kom liksom aldri ordentlig i gang med noen bok.

Nå skal det også sies at september har vært en merkelig måned på mange måter. Jeg har fokusert på å komme meg på beina igjen etter å ha møtt veggen, og det medfører blant annet å være beinhard på det å ikke skulle så mye. Jeg er ikke så flink ennå, men det går da framover, og overskuddet blir større. Plutselig hadde skrivelysten kommet tilbake, så leselysten, så bloggelysten.

Dette har jeg lest:

Rob Thurman: Death Wish

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Mike Carey: The Devil You Know

Dette leser jeg nå:

Robin Sloan: Mr. Penumbra's 24-hour bookstore (så langt innfrir den dessverre ikke forventningene helt)

Dette har kommet i postkassen/handlekurven:

Robin Sloan: Mr. Penumbra's 24-hour bookstore

George Mann: The Casebook of Newbury & Hobbes (steampunk-novellesamling fra en av mine yndlingsserier)

Berlitz Korean Compact Dictionary

Collins Pocket Korean Dictionary (for det holder visst ikke med bare én...)

Tatt i betraktning at to av bøkene teknisk sett var bestilt for to måneder siden (de kom bare ikke ut før nå) synes jeg at jeg har vært ganske flink til å begrense bokkjøpingen min. Haugen med uleste bøker har blitt gigantisk, så jeg prøver å kjøpe minst mulig bøker til den kommer ned på et litt med levelig nivå - med unntak for noen få forfattere. Er det ille at jeg er fornøyd med at det er hele to uker siden sist jeg kjøpte bøker?

Dette har jeg omtalt:

Alexey Pehov: Shadow Prowler 

Dette har jeg skrevet:

Skrivemessig har september vært bra. Det har vært måneden da skrivelysten kom tilbake, og jeg har skrevet på flere fortellinger. Jeg har ikke tekstene her, men det er sånn ca. 7000 ord eller deromkring. Mesteparten ble skrevet på en fortelling som har arbeidstittelen Noirinu Athiar, etter navnet på hovedpersonen. Han er en alvisk eventyrer som snubler over noe han ikke helt burde ha snublet over - jeg har ikke plottet helt klart for meg ennå, men jeg liker den så langt. Resten ble skrevet på en fortelling jeg bare skriver for gøy - ikke at de andre ikke er for gøy, men noen skrives for å leses, andre ikke. Denne er i sistnevnte kategori.

Ellers har jeg endelig gjort fremskritt på plottet jeg skrev om i forrige innlegg. Det skulle ikke så mye til - fjerne noen personer, legge handlingen på et mindre geografisk område, deriblant flytte deler av den til samme sted, og bytte litt om på rekkefølgen.

Oktobermål:

- Lese minst 5 bøker (med mindre jeg ikke har overskudd til å fullføre)

- Ikke kjøpe noen nye bøker 

- Plotte ferdig Rogue Sorcerers - nå som jeg tror jeg har klart å fikse de store problemene med plottet må jeg bare få skrevet det ned i noenlunde rekkefølge og litt mer detaljert enn jeg har det nå, slik at jeg har kontroll når jeg skal begynne på andreutkastet i desember. 

Når det gjelder hva jeg skal lese har jeg ikke tenkt å ha noen mål, annet enn at det skal være bøker som allerede står i bokhyllen. 

Ha en god oktober, folkens!

Redigeringsblues

Å redigere er noe herk. Det er ytterst nødvendig herk, men noe herk likevel. Ikke bare eksponerer man seg for alt det man har gjort feil, men når er nok nok? Hvordan sier man stopp? Mitt problem er heldigvis (?) annerledes. Mitt problem er: Hvordan sier man start?

Jeg har en lang rekke førsteutkast av særs varierende kvalitet etter hvert. Vanligvis skriver jeg etter prinsippet «skriv først, rediger etterpå» - bare at jeg ikke har siste delen helt inne ennå. Jeg har en eller annen sperre inni hodet mitt som fyker på så fort jeg skal se på noe jeg har skrevet før. Det finnes så uendelig mange måter å skrive en bok på; hvordan vet jeg at dette er den rette?

Skal ikke se bort fra at skrivesperren min bare har blitt flyttet fra første- til andreutkastet. Men det holder ikke bare det, jeg har fått språklig prestasjonsangst. For det første folk sier når de A. får vite at jeg er utdannet lingvist, og B. får vite at jeg skriver en roman, er at jeg må skrive veldig bra. Jeg gjør ikke det. Språket i førsteutkastene mine er så dårlig at jeg gremmes. Det høres ut som en dårlig unnskyldning, men fokuserer jeg på språket i førsteutkastet kommer skrivesperren luskende og venter på en sjanse til å slå seg ned – da må plutselig hver setning være perfekt før jeg kan gå videre.

Jeg har også en annen grunn til å skrive fort og gæli i førsteutkastet. Om jeg skal ta meg tid til å skrive skikkelig bra i førsteutkastet har jeg plutselig mye som bare må kastes bort når jeg innser at plottet ikke fungerer, og da blir det å endre noe så mye mer omfattende og drastisk.

Plottene mine fungerer sjelden på første forsøk. Eller andre. Mitt livs gåte er hvorfor jeg, som er så inderlig lei av både å lese og skrive reise-gjennom-skogen scener/kapitler/bøker, nesten utelukkende kommer på plott som har grenseløse mengder av dem. Den ene romanen jeg skal til å redigere har nesten bare slike scener, og det driver meg til vanvidd. Det er liksom enten det, eller fullstendig stillestående scener hvis fellestrekk er at en eller annen person sitter på et sted med utsikt og grubler over livet og fremtiden, eller hvorfor ting er som de er. Eller de venter, og venter, og gjør nesten ingenting mens de venter. Ting tar tid i mine fortellinger. Kanskje fordi de reiser så mye.

Nettopp det med tiden og reisingen har jeg grublet en del over nå som jeg prøver å komme på et plott som fungerer for førsteboka i det som skal bli en serie. Hvordan kan jeg kondensere den litt, korte ned reiseavstandene, korte ned ventetidene, korte ned omfanget? Eller hvordan kan jeg få det til å fungere slik det er?

Hovedproblemet er imidlertid at jeg ikke føler plottet henger sammen rent logisk. Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på, så mange tilfeldigheter. Selvsagt skal ikke plottet være forutsigbart, men jeg mener at man må kunne se tilbake når man vet hvordan det gikk og tenke: «Aha! Så det var derfor!» Det må være en sammenheng, årsak og virkning, en indre kontinuitet. Det frustrerer meg så inderlig når jeg ikke finner logikken i handlingen, eller når to deler av plottet egentlig ikke henger sammen. Flere kapitler føles bare som en unnskyldning for å få hovedpersonen fra A til B, noe som ikke akkurat er det jeg sikter mot.

Nei, kanskje jeg virkelig er altfor perfeksjonistisk. Egentlig tror jeg at jeg i stedet for å planlegge hva jeg skal skrive under årets NaNoWriMo heller skal bruke tiden frem til november på å redigere. Å ha et andreutkast, eller i hvert fall grunnlaget for et, innen NaNo begynner hadde vært ganske kult.

Boken på vent: Mr. Penumbra's 24-hour bookstore

Beathe hos Beathesbokhylle har hver tirsdag en utfordring. Den går ut på å dele en bok man går og venter på å få lest - enten en som står og samler støv i bokhyllen, eller en som man nettopp har kjøpt. Vil du være med kan du trykke på denne linken.

I går hadde jeg en opptelling av uleste bøker i bokhyllen min. Regner jeg med de to som nettopp kom ut og som kommer til å dumpe ned i postkassen min om ytterst få dager, er det 59 bøker. Pluss noen jeg har begynt sånn halvveis på og noen som er mer fagbøker. Kanskje like greit at jeg ikke har råd til å kjøpe flere bøker på en stund?

Boken jeg vil dele denne gangen er en av de to som er på vei. Det passer egentlig veldig fint, siden den faktisk ble gitt ut i dag. Jeg har hatt lyst til å lese denne lenge, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor den var så vanskelig å få tak i. Det vil si, det forklarte seg jo selv når det etter hvert dukket opp en utgivelsesdato langt i fremtiden på Goodreads.

Boken heter Mr. Penumbra's 24-Hour Bookstore og er skrevet av Robin Sloan:

"The Great Recession has shuffled Clay Jannon out of his life as a San Francisco Web-design drone—and serendipity, sheer curiosity, and the ability to climb a ladder like a monkey has landed him a new gig working the night shift at Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore. But after just a few days on the job, Clay begins to realize that this store is even more curious than the name suggests. 

There are only a few customers, but they come in repeatedly and never seem to actually buy anything, instead “checking out” impossibly obscure volumes from strange corners of the store, all according to some elaborate, long-standing arrangement with the gnomic Mr. Penumbra. The store must be a front for something larger, Clay concludes, and soon he’s embarked on a complex analysis of the customers’ behavior and roped his friends into helping to figure out just what’s going on. But once they bring their findings to Mr. Penumbra, it turns out the secrets extend far outside the walls of the bookstore."

Jeg skal innrømme at jeg faktisk ikke har lest baksideteksten før nå (den har jo bokhandel i tittelen, hvem trenger å vite noe mer?), men har gledet meg ganske mye. Den virker som en sånn lettlest og ikke altfor seriøs bok som er perfekt når hodet er slitent og leselysten vakler. 

Fantastiske detektiver

I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 

Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.

Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.

Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.

Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den... vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.

Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.

Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy - det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje - blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.

Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.

James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en "Gentleman Investigator for the Crown". Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien - om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London's East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.

Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod

Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)

Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)

Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)

Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane

Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen - er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Smakebit på en søndag: The Devil you Know

Nå var det plutselig lenge siden sist jeg deltok på En Smakebit på søndag. En smakebit på Søndag er laget av Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hopp over dit og skriv ditt eget innlegg!
Denne gangen spør hun om de mest minneverdige åpningslinjene - hvilken bok man har lest der åpningen bare har festet seg. Smakebiten min denne uken er ikke direkte fra åpningslinjene, men fra side to - det punktet der jeg bestemte meg for at denne boken er verdt å lese videre.

Boken heter The Devil You Know av Mike Carey. Jeg har ikke kommet langt i den, så jeg aner ikke om den er bra eller ikke, men så langt har den fenget meg veldig. Hovedpersonen Felix Castor er en frilans eksorsist i London som prøver å finne seg et annet levebrød. Som så ofte i bøkenes verden går ikke det så bra, og med den berømmelige aller, aller siste saken før han gir seg er han i ferd med å ta seg vann over hodet.

Sitatet jeg fant er som sagt fra side to og sier ganske mye om både hovedpersonen og skrivestilen i boken:

"The man who opened the door to me was presumably James Dodson, the birthday boy's father. I took a strong dislike to him right then to save time and effort later."

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield

Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 

Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.

 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 

Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.

Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 

Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.

Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 

Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.

Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den "gode" siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.

Samtidig må det sies at plottet i første halvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.

Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 

Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?

Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 

Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.

Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:

"A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number."

På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en "dark fantasy author", noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 

Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn "vanlig"), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 

På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:

"S'alai'yaga kh'tar agr t'khkkhanng!"

…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at "kh" er en litt annen type k-lyd enn "k") etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.

Nuvel. 

Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.