Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield

Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 

Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.

 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 

Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.

Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 

Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.

Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 

Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.

Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den "gode" siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.

Samtidig må det sies at plottet i første halvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.

Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 

Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?

Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 

Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.

Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:

"A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number."

På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en "dark fantasy author", noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 

Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn "vanlig"), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 

På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:

"S'alai'yaga kh'tar agr t'khkkhanng!"

…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at "kh" er en litt annen type k-lyd enn "k") etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.

Nuvel. 

Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.