Isaac Asimov: The Last Question (novelle)

Novellen kan leses her.

The Last Question var den første og så langt eneste science fiction-novellen jeg har lest. Tidligere har jeg ikke vært noen fan av noveller, siden jeg blir ferdig så fort. Men jeg hørte at denne var fantastisk, begynte å lese og klarte ikke å slutte. Dette var for noen år siden, og nå kom jeg plutselig på den igjen.

Jorden begynner å bli gammel, man er på utkikk etter alternative energikilder og Multivac, en hyperintelligent super-datamaskin, har funnet ut hvordan man kan utnytte solens energi direkte og dermed slutte med forurensende energikilder. To arbeidere står og diskuterer nyvinningen, og ender opp med å stille Multivac et spørsmål om hva som kommer til å skje når solen en gang dør, om det finnes en måte å få den tilbake. Svaret? "INSUFFICIENT DATA FOR MEANINGFUL ANSWER."

Etter hvert som Multivac begynner å bli utdatert skaper den sin arvtager, bedre og mer effektiv og intelligent enn den selv. Gjennom tidene, etter hvert som menneskeheten tar over større og større deler av universet, fortsetter de å stille den tilsvarende spørsmål. Hva når alt tar slutt, når stjernene slukner og universet er fullt eller dødt? Er det noen måte å reversere utviklingen på? Men maskinen har fortsatt en utilstrekkelig mengde data, og svaret lar vente på seg.

Noveller foregår vanligvis i en begrenset tidsperiode - noen dager er det som er anbefalt i skrivekurs og artikler. The Last Question foregår over en periode på millioner av år. Så er det ikke historien til enkeltmennesker vi leser, det er historien til menneskeheten og hele universet. På en måte føles den ikke helt som en novelle når man leser den. Den engelske betegnelsen - short story - virker mye mer treffende i så måte.

Det er vanskelig å skrive noe bestemt om noe slikt som en novelle uten å røpe for mye. Jeg synes den er genial, mye mer genial enn den virker helt i begynnelsen. Men å si hvorfor vil ødelegge hele fortellingen for dere.

Noe som er fascinerende er Asimovs beskrivelser av datamaskinene. For oss som er vant med datamaskiner er det vanskelig å forestille seg noe som faktisk er selv-reparerende og som ikke går ad undas ved første forsøk på dette, men novellen er jo faktisk skrevet i 1956. Jeg synes det er ganske bra påkommet.

Jeg har ikke så mye mer å skrive, annet enn å anbefale alle å lese den. Jeg har ikke lest noe annet av Asimov (det er på listen for science fiction-måneden min) men denne var både dyp og litt urovekkende, og voldsomt fascinerende.