En smakebit på søndag: The Black Prism av Brent Weeks

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

 Denne ukens smakebit er fra boken The Black Prism av Brent Weeks. Forfatteren er også mannen bak Night Angel-serien, som jeg hadde litt blandede følelser til. Noe var veldig bra, noe var ikke fullt så bra, og selv om jeg liker mørke bøker må de leses på riktig tidspunkt.

Det samme kan egentlig sies om denne boken så langt. Den er mørk, veldig mørk, og deler av plottet er en type plott jeg vanligvis ikke kan fordra. Uten at det sier noe om kvaliteten forøvrig. Jeg skal være så ærlig å si at jeg sliter med å komme meg gjennom boken - har holdt på med den i en evighet nå, og den eneste grunnen til at jeg fortsatt jobber med saken er fordi den andre boken jeg leser er enda tyngre å komme seg gjennom. Noen deler er bra, men andre deler er irriterende eller ikke overbevisende. En av tingene som både er bra og ikke helt overbevisende er magisystemet. Magikerne bruker farger til å utføre magi, der man kan utnytte forskjellige farger - de fleste én eller to. Noen ytterst få kan bruke flere, mens The Prism kan se og bruke alle. Flott å se at noen virkelig prøver å være originale på den fronten.

Så til smakebiten, helt fra begynnelsen av boka. Hovedpersonen, Kip, har nettopp oppdaget at det er soldater rundt landsbyen, og snakker her med soldatenes fange, som han blir overtalt til å befri.

He was hesitating, not wanting to touch the dead man. He knelt. "Why my town?" He poked through the dead man's pocket, careful not to touch skin. It was there, two keys.
"They think you have something that belongs to the king. I don't know what. I only picked up that much from eavesdropping."
"What would Rekton have that the king wants?" Kip asked.
"Not Rekton you. You you."
It took Kip a second. He touched his own chest. "Me? Me personally? I don't even own anything!"
The color wight gave a crazy grin, but Kip thought it was a pretense. "Tragic mistake, then. Their mistake, your tragedy."

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av "weird fiction", som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt - dog ikke hele tiden - er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare må ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare må bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende... Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet - en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende - men det funker liksom ikke slik den er skrevet.


Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai'isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det...)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende - mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

Fantastiske detektiver

I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 

Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.

Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.

Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.

Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den... vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.

Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.

Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy - det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje - blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.

Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.

James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en "Gentleman Investigator for the Crown". Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien - om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London's East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.

Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod

Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)

Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)

Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)

Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane

Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen - er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Smakebit på en søndag: The Devil you Know

Nå var det plutselig lenge siden sist jeg deltok på En Smakebit på søndag. En smakebit på Søndag er laget av Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hopp over dit og skriv ditt eget innlegg!
Denne gangen spør hun om de mest minneverdige åpningslinjene - hvilken bok man har lest der åpningen bare har festet seg. Smakebiten min denne uken er ikke direkte fra åpningslinjene, men fra side to - det punktet der jeg bestemte meg for at denne boken er verdt å lese videre.

Boken heter The Devil You Know av Mike Carey. Jeg har ikke kommet langt i den, så jeg aner ikke om den er bra eller ikke, men så langt har den fenget meg veldig. Hovedpersonen Felix Castor er en frilans eksorsist i London som prøver å finne seg et annet levebrød. Som så ofte i bøkenes verden går ikke det så bra, og med den berømmelige aller, aller siste saken før han gir seg er han i ferd med å ta seg vann over hodet.

Sitatet jeg fant er som sagt fra side to og sier ganske mye om både hovedpersonen og skrivestilen i boken:

"The man who opened the door to me was presumably James Dodson, the birthday boy's father. I took a strong dislike to him right then to save time and effort later."

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield

Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 

Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.

 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 

Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.

Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 

Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.

Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 

Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.

Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den "gode" siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.

Samtidig må det sies at plottet i første halvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.

Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 

Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?

Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 

Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.

Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:

"A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number."

På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en "dark fantasy author", noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 

Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn "vanlig"), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 

På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:

"S'alai'yaga kh'tar agr t'khkkhanng!"

…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at "kh" er en litt annen type k-lyd enn "k") etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.

Nuvel. 

Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.

 

Omtale: Shadow’s Edge av Brent Weeks

Siden dette er bok to i en serie (Night Angel) skal jeg ikke skrive så mye om hva handlingen er. Jeg tror ikke jeg skrev omtale om bok én, men foreldreløse Kylar Stern er altså en såkalt wetboy, som er en slags snikmorder. Han blir trent av en noe motvillig og ikke særlig elskverdig Durzo Blint. Utover i boken lærer han yrket, men ting går ikke helt etter planen. Spesielt ikke når de såkalte Khalidorierne er på vei for å invadere landet deres. I bok to har han, sammen med sin kjære, bestemt seg for å legge dette livet på hylla. Bok 1 gikk som den gikk, uten å røpe om det gikk slik eller slik, og Kylar vil starte et nytt liv som apoteker. Men han har gitt løfter og fått en skjebne man ikke uten videre løper fra, og den er i ferd med å innhente ham i denne boken. Samtidig har Vi Sovari, også wetboy, fått et oppdrag hun ikke uten videre kan løpe fra, bare fordi den som har gitt det ikke er en person man sier nei til. Dette oppdraget er å drepe Jarl, som ikke bare er barndomsvennen til Kylar, men den ene som brydde seg om vi i en vanskelig periode. Ikke bare det, men hun har fått i oppdrag å drepe den ene som blir regnet som umulig å drepe – Kylar.

Boken tok meg en evighet å fullføre. I følge Goodreads tok det meg over to måneder, noe som virkelig er en evighet for meg. Det var ikke egentlig kvaliteten på boken som gjorde det. Jeg har hatt lesetørke i hele perioden, og hadde en slags fiks idé om at jeg måtte lese ferdig denne før jeg begynte på en ny. Samtidig er boken ganske mørk. Det dør kanskje ikke fullt så mange hovedpersoner som hos George R. R. Martin, men det er ikke langt fra, og det som skjer med dem før de dør (eller eventuelt i stedet for å dø) er temmelig ille. Når vi først snakker om Martin – serien blir ofte sammenlignet med A Song of Ice and Fire, nok fordi begge er dystre, episke og med en høy andel døde karakterer. Men jeg synes Night Angel-serien er mer lettlest, og det er litt mer håp om at det kanskje går bra til slutt. Noe som i og for seg er litt rart tatt i betraktning alt som skjer med dem. Samtidig føler jeg vi kommer tettere inn på karakterene. Man følger ikke fullt så mange karakterer, den er litt mer personsentrert, og bærer preg av at mesteparten av fortellingen er fra synsvinkelen til en som vokste opp på gata. 

Samtidig er det flere ting jeg ikke var så begeistret for. På den ene siden er jeg ikke særlig begeistret for bøker hvor hovedpersonen har en eller annen grandios skjebne å fylle, samtidig som boken gjør det på en ganske bra måte. Skjebne er noe man lager, ikke noe man har. 

Det er en del klisjéer ute og går også. For eksempel er alle kvinnene enten prektige jomfruer eller horer som har et hjerte av gull likevel, veldig sjelden noe som helst annet. Karakterene utvikler seg heller ikke så veldig – det virker litt som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for om han vil ha en plottsentrert historie eller en karaktersentrert historie, og den havner litt midt mellom, hvor man for så vidt får en slags utvikling og god innsikt i hovedpersonens hode, men det er litt... underutviklet. Samtidig er det en fantastisk spennende verden forfatteren har laget, men det er ikke så mange ting som faktisk blir forklart. Jeg liker vanligvis at ikke alt blir forklart, at man kan gjette seg til det etter hvert, men en mellomting hadde vært fint. Og når det gjelder worldbuildingen – i utgangspunktet kjempeinteressant, men samtidig litt «all over the place» - ting er mikset sammen uten at det tydeligvis er tenkt over hvordan alt passer sammen, og ikke alt er like subtilt gjort. 

Samtidig skal det sies at jeg virkelig liker hvordan historien har utviklet seg. Ikke gjennom hele boken, men for det meste. Jeg liker karakterene, og jeg liker at de ikke er så innmari prektige selv om de er gode. Eller gode og gode... Jeg liker også hvordan forfatteren beskriver hvordan en så viktig skjebne faktisk er utrolig vanskelig å bære, og alle de moralske dilemmaene som følger med.

Og så må det sies: Det var et av de mest creepy monstrene jeg har lest om på veldig, veldig lenge. Jeg har liksom hørt om troll-lignende monstre, kjemper og det ene med det andre, men hans «ferali» var virkelig ekkel, og beskrevet på en god måte.

Subplottet med Logan var også veldig, veldig interessant, creepy og spennende, så det er nesten verdt å lese boken bare på grunn av det. Egentlig er det hans storyline som er den mest underholdende i boken.

Hvis du begynner på Night Angel-serien er lurt å være klar over at bok 2 er en god del bedre enn bok 1, så hvis du ikke liker bok 1 – hold ut. Personlig likte jeg bok 1, men jeg kan ikke si at jeg elsket den. Det merkes at forfatteren blir litt tryggere på selve skrivingen utover i serien, og jeg har hørt at The Black Prism-serien hans er veldig bra. Nå gjenstår det bare å se hvordan bok 3 er – den ble påbegynt i forgårs, og så langt liker jeg den bedre enn de foregående.