Omtale: Kevin Hearne: Hounded

For en gangs skyld er jeg noenlunde kjapt ute med omtale etter å ha lest ferdig boken – tenkte at jeg siden jeg har snakket så mye om den burde være tidlig ute. Og ingenting er som å sitte hele dagen på sykehus for å få lest ferdig bøker (ingenting alvorlig, har en planlagt operasjon på mandag og var inne for orientering i går – noe som innebar MYE venting).

"Atticus O'Sullivan, last of the Druids, has a peaceful life running an occult bookshop in Arizona. His neighbours and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old – when in fact, he's twenty-one centuries old. He draws his power from the earth, possesses a sharp wit and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.

Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he's hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power – plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch and some good old-fashioned luck of the Irish – to kick some Celtic arse and deliver himself from evil."

Jeg har hatt blandede følelser for boken siden jeg først hørte om den. De samme tingene som gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese den var også de tingene som kunne skrives så veldig galt og dermed bli en ulempe. Jeg har også lest noen veldig gode bøker om samme konseptet ("det eksisterer ikke bare én gud, ALLE guder man har trodd på er virkelige") som det er vanskelig å leve opp til. Min indre mytologi-geek slet også med det faktum at en del av gudene ikke skrives sånn som de er i mytologien, men samtidig er det litt av det som gjør boken interessant. For hvis de ikke var særlig sympatiske, hvorfor skulle de ikke ønske – og få gjennomført – å bli fremstilt på en annen måte i folks bevissthet?

Alt i alt var jeg veldig positivt overrasket over boken. Den er ikke tunglest, og den har et plott som er uforutsigbart uten å være ulogisk. Likevel er det et par negative ting som må nevnes. For eksempel føles beskrivelsene av de ulike nye personene litt unaturlige og unødvendig lange – de flyter ikke så godt som de kanskje burde ha gjort. Noen av karakterene virker irriterende éndimensjonale, selv om dette ikke er uten grunn, og til tider virker det som om ting er tatt med bare for å skryte, litt sånn "se hvor kult dette er da folkens!" Selve historien flyter ikke så godt som den kunne ha gjort heller; spesielt ved beskrivelsene stopper historien litt for mye opp. 

Men.

Disse tingene er egentlig bare småting. For jeg elsket boken. Den har så mye gøy i seg, og er til tider såpass snedig at jeg gleder meg til jeg skal lese den om igjen. Jeg elsket Oberon, som er den irske ulvehunden til Atticus. Jeg elsker irske ulvehunder i utgangspunktet, men med Oberons løpende kommentar til ting som skjer (det gir mening i boken, jeg lover) var det bare ingen vei tilbake. Høydepunktet var Oberons dilla på Genghis Khan, uten at jeg skal si for mye om den saken.

" Oberon said. He was still behind the counter, but he had had a good look at her as she exited.

I clearly need to get you some new videos to watch while I'm at work.

" 

Det jeg likte aller best er at det er umulig å vite hvem Atticus faktisk kan stole på. Det er såpass mye lureri og bedrageri at det er umulig å vite hva som egentlig kommer til å skje, og det er såpass spennende at det er veldig vanskelig å legge fra seg boken. Plottet er uforutsigbart, men henger i høyeste grad sammen.

Atticus i seg selv er en bra hovedperson. Når man befinner seg inni hodet til en karakter er man nesten nødt til å like ham i hvert fall litt – i hvert fall må jeg det – og han kan verken være for dust eller for dum. Han er ikke en sånn person som setter seg ned og syns synd på seg selv, eller som ting bare skjer med, han er ute og gjør noe med det, uten å være en sytete drittunge. I tillegg må jeg nevne advokatene til Atticus – som er et team på tre advokater, hvor to er varulver og én er vampyr. Og det funker.

Ellers må jeg si jeg falt for boken før historien hadde begynt, nemlig med den irske uttaleguiden på begynnelsen av boken (spesielt fordi forfatteren er så tydelig på at folk kan uttale navnene akkurat som de vil). En gang lingvist, alltid lingvist, og irsk uttale er ikke alltid like logisk. 

Alt i alt ikke en perfekt bok, men en veldig, veldig bra en. Jeg kommer til å lese den flere ganger, og anbefaler virkelig å lese den.

En Smakebit på Søndag: Hounded av Kevin Hearne

Det er vel ikke akkurat noen overraskelse hvilken bok jeg vil dele fra på En Smakebit på søndag denne gangen. (En Smakebit på Søndag er laget av Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hopp over dit og skriv ditt eget innlegg) Jeg skrev om Hounded på Fremtidige Favoritter i forgårs, og selv om Stig også skriver om den denne uken måtte jeg bare dele fra den jeg også.

Atticus O'Sullivan er den siste av druidene, og driver en okkult bokhandel i Arizona. Han har blant annet et magisk sverd, Fragarach - som en keltisk gud vil ha tilbake. Han har vært etter Atticus i århundrer, og nå har han fått nok.

Jeg må innrømme at lingvisten i meg falt helt for boken da jeg skulle begynne og oppdaget at det var en uttaleguide til de irske navnene først i boken. Irsk rettskrivning og uttale er fascinerende og ikke helt logisk før man skjønner systemet.

I smakebiten denne gang vil jeg dele det aller første avsnittet:

"There are many perks to living for twenty-one centuries, and foremost among them is bearing witness to the rare birth of genius. It invariably goes like this: Someone shrugs off the weight of his cultural traditions, ignores the baleful stares of authority, and does something his countrymen think to be completely batshit insane. Of course, Galileo was my personal favorite. Van Gogh comes in second, but he really was batshit insane."

ETA: Glemte helt å si at de første kapitlene er tilgjengelig gratis online (takk til Pinne som gjorde meg oppmerksom på det). Gjør også oppmerksom på at det kommer en giveaway på denne boken om en uke eller to.

Fremtidige Favoritter #1

Hver fredag har Bokelskerinnen en spalte som heter Fremtidige Favoritter, hvor hun deler bøkene hun ser frem til. Jeg bråbestemte meg for å begynne med den jeg også denne uken. Her er de bøkene jeg ønsker meg, bøker jeg venter på og bøker som står i bokhyllen med blinkende neonlys som sier at de MÅ bli neste på listen.

1. Kevin Hearne: Hounded. Da jeg først hørte om boken var jeg skeptisk. Det var noe med blandingen av guder og gamle druider og det ene med det andre som ikke virket som om det kunne bli bra. Men så har jeg hørt mer og mer positivt om boken - den samme miksen kan jo bli utrolig fascinerende hvis det bare gjøres riktig. På et eller annet tidspunkt, jeg vet ikke helt når, gikk den fra å være "jeg har nå tenkt å lese den for å se hvordan den er, selv om jeg kommer til å bli skuffet" til "MÅ lese nå, nå, nå." Om du har lyst på boken anbefaler jeg deg å stikke innom bloggen min en gang de neste ukene. Posten rotet nemlig vekk pakken min så Amazon sendte ny, men vips så kom begge pakkene likevel, på samme dag. Så jeg har tenkt å ha en liten giveaway snart, enten neste uke eller uken etter der.

"Atticus O’Sullivan, last of the Druids, lives peacefully in Arizona, running an occult bookshop and shape-shifting in his spare time to hunt with his Irish wolfhound. His neighbors and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old—when in actuality, he’s twenty-one centuries old. Not to mention: He draws his power from the earth, possesses a sharp wit, and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.

Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he’s hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power—plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch, and some good old-fashioned luck of the Irish—to kick some Celtic arse and deliver himself from evil."

 2. Angie Sage: Darke (Septimus Heap #6). Jeg har elsket Septimus Heap-serien siden bok én, ikke bare på grunn av selve romanen men også på grunn av de fantastiske illustrasjonene. Sage har en eller annen måte å vri på de gamle klisjéene så de blir nye og originale, og jeg bare elsker persongalleriet hennes. Dette er en bok jeg har ventet på LENGE.

Jeg skal ikke si så mye om hva den handler om, siden den jo er langt ute i serien, så jeg inkluderer heller beskrivelsen til bok én, Magyk:

"The seventh son of the seventh son, aptly named Septimus Heap, is stolen the night he is born by a midwife who pronounces him dead. That same night, the baby's father, Silas Heap, comes across a bundle in the snow containing a new born girl with violet eyes. The Heaps take this helpless newborn into their home, name her Jenna, and raise her as their own. But who is this mysterious baby girl, and what really happened to their beloved son Septimus?

The first book in this enthralling new series by Angie Sage leads readers on a fantastic journey filled with quirky characters and magykal charms, potions, and spells. Magyk is an original story of lost and rediscovered identities, rich with humor and heart."

Hvilke ser du frem til?