Elizabeth Moon: Trading in Danger

Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal "på skrapen," en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. "Show, don't tell" har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Isaac Asimov: The Last Question (novelle)

Novellen kan leses her.

The Last Question var den første og så langt eneste science fiction-novellen jeg har lest. Tidligere har jeg ikke vært noen fan av noveller, siden jeg blir ferdig så fort. Men jeg hørte at denne var fantastisk, begynte å lese og klarte ikke å slutte. Dette var for noen år siden, og nå kom jeg plutselig på den igjen.

Jorden begynner å bli gammel, man er på utkikk etter alternative energikilder og Multivac, en hyperintelligent super-datamaskin, har funnet ut hvordan man kan utnytte solens energi direkte og dermed slutte med forurensende energikilder. To arbeidere står og diskuterer nyvinningen, og ender opp med å stille Multivac et spørsmål om hva som kommer til å skje når solen en gang dør, om det finnes en måte å få den tilbake. Svaret? "INSUFFICIENT DATA FOR MEANINGFUL ANSWER."

Etter hvert som Multivac begynner å bli utdatert skaper den sin arvtager, bedre og mer effektiv og intelligent enn den selv. Gjennom tidene, etter hvert som menneskeheten tar over større og større deler av universet, fortsetter de å stille den tilsvarende spørsmål. Hva når alt tar slutt, når stjernene slukner og universet er fullt eller dødt? Er det noen måte å reversere utviklingen på? Men maskinen har fortsatt en utilstrekkelig mengde data, og svaret lar vente på seg.

Noveller foregår vanligvis i en begrenset tidsperiode - noen dager er det som er anbefalt i skrivekurs og artikler. The Last Question foregår over en periode på millioner av år. Så er det ikke historien til enkeltmennesker vi leser, det er historien til menneskeheten og hele universet. På en måte føles den ikke helt som en novelle når man leser den. Den engelske betegnelsen - short story - virker mye mer treffende i så måte.

Det er vanskelig å skrive noe bestemt om noe slikt som en novelle uten å røpe for mye. Jeg synes den er genial, mye mer genial enn den virker helt i begynnelsen. Men å si hvorfor vil ødelegge hele fortellingen for dere.

Noe som er fascinerende er Asimovs beskrivelser av datamaskinene. For oss som er vant med datamaskiner er det vanskelig å forestille seg noe som faktisk er selv-reparerende og som ikke går ad undas ved første forsøk på dette, men novellen er jo faktisk skrevet i 1956. Jeg synes det er ganske bra påkommet.

Jeg har ikke så mye mer å skrive, annet enn å anbefale alle å lese den. Jeg har ikke lest noe annet av Asimov (det er på listen for science fiction-måneden min) men denne var både dyp og litt urovekkende, og voldsomt fascinerende.