Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

"Where there's smoke there's fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli's old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie's past moves back to Trenton...


Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin' Seventeen."

Det er en del man kan si om boken, og - til å være en serie jeg har elsket så lenge - det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen "mellom numrene"-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at... hun går litt for langt. "Suspension of disbelief" er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som "bounty hunter" kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå... liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en "mellom numrene"-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt... Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste "mellom numrene"-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte...