Boktema: Hva leser du nå?

Da er det tid for Boktema hos Anette igjen, og denne gangen vil hun vite hva vi leser akkurat nå. Jeg er ikke i så veldig lesehumør for tiden, men jeg har da noen:

1. Alchemist of Souls av Anne Lyle. Jeg føler jeg har nevnt den veldig mange ganger i det siste, men jeg har verken humør eller tid til å lese fort for tiden. Den er veldig bra da, og jeg koser meg skikkelig. Bussturene hjem fra jobb er plutselig veldig mye kortere i hvert fall, og Tudor-tidens England er en fascinerende verden. Boken er en slags blanding av fantasy/alternativ historie, og sentrerer rundt Mal, som har blitt leid inn som livvakt for skrayling-ambassadøren fra den nye verden, Coby, en nederlandsk jente forkledd som gutt, som jobber på et av teatrene, og Ned, en skuespiller. I tillegg har man skraylingene, som ingen helt vet om er opphøyde, alvelignende vesener eller noe man bør passe seg for.

2. Catching Fire av Suzanne Collins. Nå har jeg holdt på med nye bøker såpass lenge at jeg følte for å lese noe om igjen. Ulempen med å lese såpass mange bøker såpass fort som jeg har gjort er jo at jeg ikke husker dem godt nok til å skrive en god omtale om dem. Så nå er det litt om-igjen-lesning på gang, i håp om at jeg får kommet meg ordentlig i gang med omtalene igjen. Jeg har gledet meg skikkelig til å lese disse bøkene på nytt, og så langt skuffer de ikke.

3. Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Denne har jeg prøvd meg på to ganger. I går ga jeg opp, etter å ha skrevet en ikke altfor fornøyd omtale av den, som du kan finne her. Jeg har begynt å lure på om det bare var et tilfelle av feil bok til feil tid, og om kanskje jeg skal gi den et forsøk til senere en gang, men jeg vet ikke... Kanskje jeg bare bør la nok være nok og innse at jeg av og til må gi opp en bok jeg også.


Hva leser du nå?

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser. 

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.

Suzanne Collins: Dødslekene

Dødslekene-trilogien har vært høyt oppe på leselisten min veldig, veldig lenge nå. Sist søndag fikk jeg låne hele trilogien av pinne, og ble ferdig med bok 1 i dag. For første gang på lenge har jeg altså lest en opprinnelig engelsk-språklig bok på norsk (noe jeg har unngått veldig, veldig lenge etter da jeg leste den første Dirk Gently-boken på norsk), og jeg er ikke skuffet.

Oversettelsen er bra. Veldig bra. Etter lingvistikkstudier og å ha arbeidet som oversetter selv har jeg en tendens til å lese oversettelser med rødblyanten klar, men jeg fant bare tre feil. Alle disse har med det faktum å gjøre at boken er skrevet i presens, og da blir hele greia med tidsbetegnelser (da og når) litt mer komplisert enn vanlig ("den gang da vs hver gang når" fungerer ikke alltid). Litt morsomt sammentreff at dette kommer rett etter at jeg har skrevet innlegg om da og når på språkbloggen min...

Uansett. Jeg synes boken er bra. Ikke fantastisk bra, men jeg tror det har mye å gjøre med at forventningene var veldig høye. De fleste gangene jeg faller fullstendig for en bok har jeg hatt veldig lave forventninger. Når jeg har hatt lyst til å lese en bok så lenge er det vanskelig å innfri. Men den var lettlest, godt skrevet, spennende, og jeg hadde ikke noen problemer med å heie på hovedpersonen.

Det skal også sies at denne type setting (drep alle til én er igjen) funker bra i denne boken i forhold til en del andre. Det er en god grunn til at det er som det er, og det er ikke bare blod og gørr, men en faktisk historie og faktisk samhandling mellom karakterene. Jeg synes også forfatteren gjør en god jobb med å etablere Capitol som den store stygge ulven, og slå fast at man faktisk ikke regner med at alt går bra til slutt. Det gjør også at jeg er veldig spent på neste bok.

Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg har lest, og absolutt bra nok til at jeg kommer til å begynne på bok to i løpet av dagen. Anbefales!