Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser. 

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.