Tiden for de store forandringene

mandag 8. desember 2014

...i hvert fall når det gjelder bloggingen. Jeg har blitt bitt av redesign-basillen, og etter å bare skulle gjøre ferdig skrivebloggen min, endte jeg opp med å både redesigne fotobloggen min (endelig er den ikke helt grusom lenger - tok bare et par år før jeg fikk somlet meg til å fikse den) og treningsbloggen min. Og i dag kom visst turen til denne. Jeg fant en gratis mal jeg egentlig liker ganske godt - kunne vært litt mer kontrast mellom skrift og bakgrunn, men ellers er det bra.

Samtidig er jeg plutselig veldig usikker på om bloggen min skal bli værende på Blogger. Etter å ha først jobbet med tre blogger i Wordpress (to på eget domene, én på wordpress.com) og så jobbet med denne i Blogger... er det en viss forskjell. Ta widgetene, for eksempel. I Blogger-malen min fulgte det med noen egne widgeter, som jeg kom til å slette ved et uhell. Plutselig ingen annen måte å få dem tilbake på enn å reinstallere hele malen (det finnes sikkert en mindre omstendelig måte, men det var den eneste måten jeg fant). Hadde det vært i Wordpress, hadde det bare vært å trekke dem tilbake igjen, så var de på plass. Pluss at det finnes plugins for absolutt alt. Det er mye som er enklere i Wordpress - samtidig er det så innmari mange maler å velge mellom at det tar en evighet å finne en god en. Samtidig kan man også justere dem en del mer. Jeg føler jeg har snudd helt om de siste ukene, siden jeg har foretrukket Blogger helt siden jeg begynte å blogge.

Nei, jeg vet virkelig ikke. Kanskje det er like greit å bare slå seg til ro med at det er denne bloggen jeg har. Samtidig er det litt ironisk at det er bloggen jeg bruker aller mest, som jeg har brukt minst tid på å utforme. Vi får se.

Boken på vent: Skin Game (Dresden Files #15, Jim Butcher)

tirsdag 2. desember 2014


Hver tirsdag har Beathe en spalte som heter Boken på Vent, der man enten skriver om bøker som har stått på vent i bokhyllen, eller bøker man nettopp har oppdaget.


Denne ukens valg var egentlig ikke noe å lure på. Skin Game er bok nummer 15 i Dresden Files av Jim Butcher, og serien er en av mine absolutte favorittserier. Jeg var ikke overbegeistret over de to første bøkene i serien, men nå må hver bok kjøpes så fort de kommer ut.

Serien har inspirert flere andre serier, som for eksempel Alex Verus-serien til Benedict Jacka. Det er serien som er så full av gode sitater at det ville vært håpløst å skrive dem alle. Det er serien som kombinerer zombiedinosaurer og polka og får det til å fungere. Det er serien hvor du aldri kan føle deg trygg på at du helt vet hvilken vei historien vil gå, bare at det blir bra.

Men jeg har endt opp med et problem. Når hver bok bare er bedre og bedre, hva hvis den neste plutselig ikke skulle være det? Hva hvis dette er boken som slår feil? Hva hvis jeg ikke liker den når jeg har gledet meg sånn?

Derfor måtte boken kjøpes så fort den kom i salg, og derfor står den fortsatt godt synlig i bokhylla mi, med en farget klistrelapp på baksida (jeg merker alle uleste bøker på den måten, slik at jeg kan holde styr på hva jeg har lest OG sette dem på riktig sted i bokhylla med en gang) og har ikke engang blitt åpnet.

Tror den blir årets juleferielesning - den og Sworn in Steel av Douglas Hulick, som har lidt samme skjebne over enda flere måneder...

Oppsummering november

mandag 1. desember 2014

Vicious Circle (Felix Castor, #2)I november forventer jeg aldri å få lest noe nevneverdig. Da er det NaNoWriMo, og eventuell lesing er bare en bonus. Likevel ble det to bøker, Vicious Circle av Mikey Carey og Waistcoats & Weaponry av Gail Carriger.

Vicious Circle er bok nummer to i serien om eksorsisten Felix Castor, i en slags alternativ virkelighet der de døde slett ikke hviler, og både spøkelser og demoner forårsaker store problemer. Helt grei andrebok, men var ikke like begeistret som for den forrige.

Waistcoats & Weaponry (Finishing School #3)

Waistcoats & Weaponry er bok nummer tre i Gail Carrigers Finishing School-serie, som er YA og foregår en stund tidligere enn den kanskje mer kjente voksenserien Parasol Protectorate, som jeg har skrevet en del om på bloggen. Jeg var ikke overbegeistret for den forrige boken i serien, men denne derimot - denne nøt jeg fra start til slutt. I likhet med de andre bøkene er den til tider hysterisk morsom, spennende, oppfinnsom og et helt fantastisk persongalleri.


NaNoWriMo

Skrivemessig har måneden vært bedre. Jeg satte ny personlig rekord under NaNoWriMo i år, med 175 000 ord (forrige rekord var på 163 000). Likevel har det sjelden vært så tungt, til tross for at jeg har skrevet på historier jeg virkelig har likt. Fjoråret var året for de store rekordene - 50 000 ord i løpet av en helg, 27 000 ord i løpet av en dag - og i år er vel det meste 15 000 ord, med nød og neppe. Jeg er fullt klar over at det er mye, mye mer enn de fleste skriver i løpet av NaNoWriMo, men når jeg vet at jeg kan bedre, klarer jeg ikke helt å la være å irritere meg over det.

Det mest irriterende med det hele er at i år var året da jeg skulle ha tid til å skrive mye. Jeg hadde en uke ferie, som i fjor, men det var ingen ukelang sekretærkonferanse som kunne stjele tid, blant annet. Og når jeg sammenligner grafene fra i år og i fjor skrev jeg jevnt over mye mer per dag i fjor, samtidig som jeg hadde flere skrivefrie dager.

Samtidig kan jeg selvsagt ikke stikke under en stol at jeg har vært sliten denne høsten. Nest siste helgen i måneden dro jeg på konkurranse i Haag med dansegruppen min, og ikke bare betød det at jeg ikke kunne kutte ut dansetreningen som i fjor, men også at det gikk med fire skrivefrie dager til turen, pluss at konkurransenervene tapper veldig mye energi. Det har vært travelt på jobb, og det har vært uforholdsmessig mye som har ligget i bakhodet og surret. Hver gang jeg fikk unna én, kom to nye ting som hastet til.

Jeg merket det ikke helt under NaNoWriMo, utenom at det var mye, mye tyngre å sette seg ned og skrive enn det pleier å være, men den siste uken spesielt var det meste annet også ekstremt tungt. Jeg har kjørt meg selv altfor hardt de siste to månedene, til den grad at jeg omtrent har brutt sammen hver gang jeg har måttet forholde meg til noe annet enn jobb, skriving og dansing (når du begynner å grine fordi en venninne inviterer deg med på kino vet du at det er ille). Og når livet ellers stapper seg fullt av problemer man ikke kan gjøre noe som helst med, da blir det slik. Det var kanskje ikke i fjor jeg trengte å bekymre meg for å bli utbrent igjen, for å si det sånn, men det er fryktelig lett å grave seg selv ned i ting man burde ha gjort annerledes eller tegn man burde ha sett. Nå har det blitt som det har blitt, og da er det egentlig bare å gjøre det beste utav det til julen kommer og jeg kan hviiile. Og finne ut hvordan jeg unngår at det blir slik neste år.

Det ble visst et veldig dystert og litt i overkant personlig innlegg, dette her, men sånn blir det visst av og til. I tillegg er jeg syk for øyeblikket, og da føles det i tillegg hakket verre. Satser på å komme sterkt tilbake snart!


Krympende stabler

fredag 19. september 2014

De siste månedene har jeg gjort et hederlig forsøk på å få lest ut en del av de bøkene som har stått og samlet støv i bokhylla mi. Slik blir det vel når man er enda mer glad i å kjøpe bøker enn å lese dem. Likevel savner jeg tiden da jeg sjelden eller aldri hadde uleste bøker stående i bokhylla, med mindre det var rett etter sommerferieshopping eller jul/bursdag, da en ny bok var en spesiell anledning som måtte benyttes med det samme. Jeg føler ikke jeg har den helt store entusiasmen lenger, selv om jeg nå for tiden er mye flinkere til å finne bøker jeg liker. Det er vel gjerne det som kalles å være voksen.

Jeg hadde store planer om alt jeg ville få tid til å lese på bussen, nå som jeg har i hvert fall en halvtimes busstur hver morgen og ettermiddag. Overoptimismen lenge leve - om ettermiddagen er det ofte bare ståplass som gjelder, eller jeg føler sidemannen kan lese hvert ord jeg leser (dessuten blir jeg så sur av mennesker etter en lang arbeidsdag at det nesten ødelegger boken for meg), og om morgenen, hvis jeg får sitteplass, er det ørten ganger mer fristende å bruke halvtimen til å sove litt ekstra. Spesielt hvis boken ikke er så god.

Apropos bøker som ikke er så gode, ga jeg endelig etter for fullføreren i meg og begynte om igjen på den ene boken jeg ga opp i forfjor, Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Det er ikke bare det at jeg ikke kan fordra å ikke lese ferdig en bok, men når det er siste bok i en serie blir det litt verre. Egentlig tenkte jeg å bare fortsette der jeg slapp, inntil jeg innså at jeg ikke husket noe som helst og ikke fant ut hvor jeg sluttet sist. Kanskje var det et sjakktrekk å vente med å lese ferdig, for nå var jo faktisk boken god. Jeg kan oppriktig ikke skjønne hvorfor jeg mislikte den så intenst sist, men det var nærmere midten jeg ga opp, så det kan være at det kommer etter hvert. Vi får se!

Til tross for manglende lesemotivasjon går det sakte men sikkert riktig vei. Jeg har ikke kjøpt nye bøker på en stund (jeg har et gavekort jeg snart må bruke, men likevel), og nå har jeg bare rundt 20 bøker jeg ikke har lest. Pluss noe faglitteratur. Ikke så verst.

Å lese ut bøkene mine er del av mitt store prosjekt nå for tiden: Å få gjort flest mulig av de tingene det irriterer meg at jeg aldri får gjort. Jeg blir så stresset av ikke å få gjort ting jeg vil/bør/har tenkt å gjøre, så nå fant jeg ut at jeg bare måtte ta å få gjort dem. Flesteparten er ting jeg overhodet ikke må, men som jeg har hatt lyst til en stund, eller som jeg må få gjort for å kunne gjøre noe jeg faktisk har lyst til.

Så langt har jeg organisert alle bokmerkene/linkene mine (jeg har så mange ressurser for både det ene og det andre - conworlding, conlanging, skriving, tegning, og det ene med det andre - at jeg ikke egentlig har fått brukt noen av dem før jeg har organisert dem slik at jeg faktisk finner det jeg trenger. Jeg brukte noen dager, men det ble bra!), lest ut en del av bøkene, ryddet på den ene PCen min og rensket ut det meste jeg ikke trenger, jeg har ryddet i kjøkkenskapene mine og organisert klesskapet, fått orden på kontoret mitt på jobb (selv om det ikke ser slik ut, nå som vi holder på med loddutsending og budsjettering og jeg har notater, utskrifter, konvolutter og post-itlapper overalt), og nå holder jeg på med å redigere bildene jeg har tatt i løpet av året slik at jeg kan legge dem ut på fotobloggen min.

Ideelt sett skal jeg være ferdig med mest mulig til NaNoWriMo begynner (1. november), slik at jeg kan fokusere fullt og helt på skrivingen. Vi får se - jeg må jo ha noe igjen å gjøre i desember også ;)

Miniomtaler: Fra det katastrofale til det motsatte

torsdag 11. september 2014

Plutselig var det nesten tre måneder siden sist jeg postet noe på bloggen. Jeg har gjort diverse forsøk på å skrive omtaler, siden jeg faktisk leser for tiden, men det har bare blitt halvhjertet og upostet. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det var på grunn av at jeg skriver andre ting, men jeg kan overhodet ikke det heller. Hva har jeg egentlig gjort med tiden siden sist? Tja. Litt her og litt der, men ikke så fryktelig mye produktivt annet enn jobb og trening.

På den positive siden er jeg godt i rute med årets lesemål. Målet var 50 bøker, og jeg er nå oppe i 41. Pluss to som ikke er på Goodreads, og det faktum at den ene boken er en omnibusutgave av en trilogi. Ti bøker på over seksten uker burde gå fint, det.

Siden listen over leste bøker er så infernalskt mye lenger enn listen over omtalte bøker, tenkte jeg å ta noen runder med miniomtaler. Jeg er litt rusten på bloggingen, i tillegg til at det er lenge siden jeg har lest en del av dem, så det kan være greit å ta det litt rolig.

Jørn Lier Horst: Hulemannen

Jeg burde kanskje ha begynt på bok én, siden jeg ikke har lest noe av ham før, men jeg hadde ikke noe valg på den fronten. Jeg var på jobbkonferanse i Italia i slutten av august, og etter å ha tilbrakt helgen i Roma landet jeg i Milano med en viss manko på lesestoff. Så da fikk jeg låne denne av en kollega, under forutsetning at hun fikk den tilbake på Gardermoen etter konferansen (siden vi bor på vidt forskjellige kanter av landet) - så du kan si den ble lest litt fort. Alt i alt en helt grei krim - har vel lest krim jeg har likt bedre, men samtidig ble det vanskeligere å legge den fra seg etter hvert. Likte spesielt kombinasjonen av politiarbeid og journalistikk, uten den "åh, politifolk er så udugelige" eller "journalister er nyfikne og helt håpløse"-holdningen jeg har merket i noen andre krimbøker. Samtidig var jeg nok ikke helt overbevist rent plottmessig, men spennende var det jo.

E.L. James: 50 Shades of Grey

Ja, jeg måtte visst lese denne, jeg også. Muligens kommer det en ordentlig bokomtale etter hvert også, men vi får se.
Det positive: Det var steder i boken jeg til en viss grad ble revet med og interesserte meg for hva som skjedde. I sånn cirka en side om gangen. Med ekstra godvilje siden den ble lest på en gatekafé i Roma.
Det negative: Både Anastasia og Christian er vandrende klisjéer. Hovedpersonen har den merkelige evnen til å ha et fullstendig elendig kosthold, aldri trene og likevel ha en helt fantastisk kropp. Men selvsagt null koordinasjon og en enda flottere bestevenn. Ikke overbevist. Oppveksten til Christian ble mange hakk for tragisk til at jeg trodde på den - det var liksom ingen måte på. Tragisk oppvekst og enda mer tragisk ungdomstid, overgrep og det ene med det andre. Anastasias dysfunksjonelle familie, spesielt den vandrende karikaturen av en mor hun har (ikke at hun er den eneste). Denne lidenskapen for klassisk, britisk litteratur, høykultur og te som dukker opp i bok etter bok etter bok.
Så har man selvsagt det faktum at Christian er mange hakk for kontrollerende lenge før han har noen rett til det, at han heller i henne alkohol og ikke har noen problemer med at de gjør ting hun egentlig har sagt at hun har problemer med, at mange deler overhodet ikke er overbevisende, og at mange deler av boken føles som å lese Twilight på nytt.
Jeg synes også at hovedpersonen er skrevet dårlig. Vi får beskrevet i side opp og side ned hva hun tenker og føler og har bestemt seg for, og så går hun hen og gjør det stikk motsatte, og vi skal bare tro på det uten videre. Det er som om det vi får vite at hun tenker bare er lureri, og det gjør ikke leseopplevelsen særlig god. Nei, kommer ikke til å lese på nytt.

Glen Cook: Chronicles of the Black Company

Sword and Sorcery/dark fantasy på noe av sitt beste, tror jeg. The Black Company er leiesoldater, uten særlig bekymring for om de slåss for "rett" side eller ikke. De ender dermed opp med å slåss for The Lady, som ikke akkurat er på den gode siden. Ikke at det egentlig er noen egentlig gode i disse bøkene. Historiene blir fortalt av Croaker, som skriver kompaniets krøniker. På mange måter har bøkene en slags barbaren Conan-følelse over seg - veldig macho, veldig brutalt, veldig rett på sak. Før jeg begynte å lese regnet jeg derfor med at kvinnene i bøkene kom til å være beskrevet deretter, men tvert imot. Flere av de viktigste personene er kvinner, uten at det egentlig blir gjort noen sak ut av, og uten at de skiller seg nevneverdig fra de øvrige personene. Whisper, for eksempel, er den beste generalen hos motstanderne deres, og det var ikke før jeg oppdaget at hun konsekvent ble omtalt som "hun" at jeg skjønte at det ikke var en mann. Liker sånt!
Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i lesingen. Det tok tid å venne seg til skrivestilen, som er kort og til tider ganske fragmentert. Samtidig er den også veldig bra. Bok to var absolutt den beste av de tre bøkene, så den skal jeg definitivt lese på nytt.

Robert V. S. Redick: The Red Wolf Conspiracy

Jeg hadde hørt mye om boken på forhånd. Den skulle være så tung og så kompleks og så veldig episk at jeg ventet lenge før jeg faktisk leste den. Den viste seg å være fullstendig annerledes fra det jeg hadde trodd! Plottet var uforutsigbart og interessant, selv om jeg kanskje syns at slutten kunne vært bedre, og verdenen den var satt i var interessant og variert. Personene var kanskje det aller beste. Vi følger historien fra flere forskjellige perspektiv, men man er aldri i tvil hvilken synsvinkel det blir fortalt fra. De er vidt forskjellige personer som også blir beskrevet vidt forskjellig. De dekker hele spekteret fra ufordragelige til lette å like, og forfatteren går heller ikke i fella med at de "gode" personene bare gjør gode ting og de dårlige bare dårlige ting. Man merker her og der at det er en debutbok, men en av de beste debutbøkene jeg har lest på lenge. Noen synes den er for langtekkelig (mye av handlingen foregår ombord på et skip, noe som forklarer deler av det, og forfatteren har en litt omstendelig (men god!) skrivestil), men jeg likte skrivestilen veldig godt. 

China Miéville: The Scar, Iron Council, Un Lun Dun

onsdag 11. juni 2014

For litt siden skrev jeg omtale av Perdido Street Station, og siden jeg først var i gang leste jeg like godt ferdig de andre Miéville-bøkene jeg hadde stående i bokhyllen også - så her kommer en samleomtale av resten. Jeg var nok i overkant negativ i min omtale av Perdido Street Station, men jeg må innrømme at jeg faktisk har forandret mening etter å ha lest de andre bøkene. Jeg har faktisk veldig lyst til å lese den om igjen, og det er sjelden nå for tiden. Så man kan vel kanskje si at boken lyktes i å engasjere, i hvert fall!

The Scar

The Scar er satt i samme verden som Perdido Street Station. På en måte danner PSS, The Scar og Iron Council en trilogi, og samtidig er de for forskjellige til å føles som en ordentlig serie. Blant annet er det forskjellige hovedpersoner, og selv om det er noe plott fortsetter fra den ene boken til neste er det minimalt.

I The Scar følger vi Bellis Coldwell. Hun var tidligere sammen med hovedpersonen i Perdido Street Station, men er bare referert til i den boken. Etter hendelsene i PSS oppdager Bellis at stadig flere av bekjentskapene til Isaac, hovedpersonen i PSS, forsvinner på mystisk vis. Ingen har egentlig oppklart hva som egentlig skjedde den gangen, og Bellis skjønner at det er på tide å reise. Og når myndighetene samtidig leter etter folk som kan reise til Nova Esperium, den nye kolonien til New Crobuzon, melder hun seg som tolk. Men ting går ikke helt som planlagt. For underveis blir de bordet av pirater, som viser seg å være fra Armada, en flytende by bygd av skip etter skip etter skip, som stadig unngår å bli funnet. Etter hvert som Bellis sliter med å finne seg til rette i sin nye hverdag, oppdager hun at hennes gamle hjemby, som hun ikke klarer å slippe taket i, er truet. Samtidig syder Armada av rykter om en eller annen ambisiøs plan som vil endre alt. 

The Scar har "fikset" alt jeg irriterte meg over i Perdido Street Station. Miéville er fortsatt i overkant glad i beskrivelser, men samtidig virker boken bedre redigert. Plottet flyter bedre, det er færre sidespor, hovedpersonene er mer likandes... Og likevel satt jeg gjennom hele boken og tenkte: Jeg likte faktisk PSS bedre. Til tross for irritasjonsmomentene har den noe The Scar ikke har. Etter en gjennomlesning føles The Scar utlest, mens jeg kunne ha lest PSS om igjen og følt at det var en helt ny bok omtrent. Samtidig er jeg mer begeistret for hovedpersonene i The Scar. Uther Doul er spesielt interessant, syns jeg, men verken han eller Bellis klarer helt å holde oppe et plott som ikke helt yter dem rettferdighet. På mange måter er The Scar en typisk andrebok - verken helt det ene eller det andre.

Iron Council

En periode virket det som om Iron Council omtrent fikk slengt priser og utmerkelser etter seg, så jeg kjøpte den vel med en gang den kom, tror jeg. Jeg begynte egentlig på Iron Council for flere år siden, til jeg oppdaget at jeg ikke skjønte en døyt og oppdaget at, selv om det ikke stod et eneste ord om det på boken, det var siste boken i en trilogi. Så leste jeg litt mer Miéville og innså at man faktisk trenger noen kapitler på å skjønne noe som helst uansett. 

Iron Council var den boken i serien jeg leste fortest, og kanskje den som passet meg best. Jeg hadde tenkt å skrive noe om plottet, men det er nesten umulig å skrive det uten å røpe for mye. Ikke at det er forutsigbart - tvert imot - men man kan egentlig ikke sammenfatte det uten å røpe for mye av ting man ikke skal finne ut før et stykke uti boken.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg synes. Jeg var ikke begeistret for slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjedde eller hvorfor jeg ikke likte den, og jeg syntes heller ikke noe om at det plutselig kommer et flashback midt i som varer i godt over en fjerdedel av boken. Det er i høyeste grad relevant, men jeg syntes kanskje at det kunne vært bedre (og ikke minst vært gjort litt tydeligere). Det største irritasjonsmomentet er nok likevel det at bøkene er så bevisst ulne av og til - jeg krever ikke at alt er krystallklart hele tiden, men når du bruker godt over fire-fem kapitler på i det hele tatt å skjønne hva som foregår er det litt mye. Det føles kanskje som om han prøver litt for hardt å være litterær og kunstnerisk? 

På den andre siden var den veldig godt skrevet, til tross for at den til tider er temmelig ullen. Hovedpersonene er veldig godt skrevet - faktisk syntes jeg de er bedre enn i de andre bøkene jeg har lest av ham - og jeg liker dem til tross for deres feil og mangler. De føles veldig ekte. Det gjør forsåvidt resten av boken også - den føles mer som en historie enn som en kul idé som vises frem.

Un Lun Dun

Un Lun Dun (UnLondon) er en ungdomsbok som jeg kjøpte på impuls i fjor sommer. Den handler om Zanna og Deeba, to Londonjenter som plutselig havner i UnLondon, en slags parallell London. Det viser seg at innbyggerne i UnLondon har en del profetier om Zanna, og har ventet på at hun skal komme og redde dem. Men det går ikke helt som planlagt, mildt sagt.

Boken føles som en miks mellom Neverwhere og Alice i Eventyrland, og er like bisarr som de fleste av Miéville sine bøker. Samtidig var jeg ikke overbegeistret. Den var så full av merkelige ting at den egentlig føltes litt tung å lese, den fløt ikke så godt, samtidig som den hadde et veldig overtydelig budskap og moral. Jeg føler nok at Miéville er mye bedre på voksenbøker enn ungdomsbøker, men det kan selvsagt være at jeg gikk rett fra Iron Council til Un Lun Dun, da. 

På den andre siden var den veldig forfriskende. Den handler om profetier, men på en helt annen måte enn vanlig. Blant annet har den en snakkende bok i eksistensiell krise fordi profetiene i den viste seg å være feil. Zanna, som ser ut til å skulle være den som redder hele fortellingen, er ikke engang med i mesteparten av den. 

Jeg var spesielt begeistret for The Black Windows (ikke skrivefeil), som holder til i Webminster Abbey og som ikke akkurat er til å spøke med, og Hemi, gutten som er halvt spøkelse. Det er så mye å like! Spesielt det faktum at Deeba er en helt vanlig jente med bein i nesa og fornuft mellom ørene, som ikke er spådd å gjøre noe som helst og som likevel er den som tar tak i ting. 

Bokomtale: Perdido Street Station

søndag 11. mai 2014

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av "weird fiction", som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt - dog ikke hele tiden - er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende... Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet - en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende - men det funker liksom ikke slik den er skrevet.


Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai'isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det...)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende - mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.