torsdag 11. september 2014

Miniomtaler: Fra det katastrofale til det motsatte

Plutselig var det nesten tre måneder siden sist jeg postet noe på bloggen. Jeg har gjort diverse forsøk på å skrive omtaler, siden jeg faktisk leser for tiden, men det har bare blitt halvhjertet og upostet. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det var på grunn av at jeg skriver andre ting, men jeg kan overhodet ikke det heller. Hva har jeg egentlig gjort med tiden siden sist? Tja. Litt her og litt der, men ikke så fryktelig mye produktivt annet enn jobb og trening.

På den positive siden er jeg godt i rute med årets lesemål. Målet var 50 bøker, og jeg er nå oppe i 41. Pluss to som ikke er på Goodreads, og det faktum at den ene boken er en omnibusutgave av en trilogi. Ti bøker på over seksten uker burde gå fint, det.

Siden listen over leste bøker er så infernalskt mye lenger enn listen over omtalte bøker, tenkte jeg å ta noen runder med miniomtaler. Jeg er litt rusten på bloggingen, i tillegg til at det er lenge siden jeg har lest en del av dem, så det kan være greit å ta det litt rolig.

Jørn Lier Horst: Hulemannen

Jeg burde kanskje ha begynt på bok én, siden jeg ikke har lest noe av ham før, men jeg hadde ikke noe valg på den fronten. Jeg var på jobbkonferanse i Italia i slutten av august, og etter å ha tilbrakt helgen i Roma landet jeg i Milano med en viss manko på lesestoff. Så da fikk jeg låne denne av en kollega, under forutsetning at hun fikk den tilbake på Gardermoen etter konferansen (siden vi bor på vidt forskjellige kanter av landet) - så du kan si den ble lest litt fort. Alt i alt en helt grei krim - har vel lest krim jeg har likt bedre, men samtidig ble det vanskeligere å legge den fra seg etter hvert. Likte spesielt kombinasjonen av politiarbeid og journalistikk, uten den "åh, politifolk er så udugelige" eller "journalister er nyfikne og helt håpløse"-holdningen jeg har merket i noen andre krimbøker. Samtidig var jeg nok ikke helt overbevist rent plottmessig, men spennende var det jo.

E.L. James: 50 Shades of Grey

Ja, jeg måtte visst lese denne, jeg også. Muligens kommer det en ordentlig bokomtale etter hvert også, men vi får se.
Det positive: Det var steder i boken jeg til en viss grad ble revet med og interesserte meg for hva som skjedde. I sånn cirka en side om gangen. Med ekstra godvilje siden den ble lest på en gatekafé i Roma.
Det negative: Både Anastasia og Christian er vandrende klisjéer. Hovedpersonen har den merkelige evnen til å ha et fullstendig elendig kosthold, aldri trene og likevel ha en helt fantastisk kropp. Men selvsagt null koordinasjon og en enda flottere bestevenn. Ikke overbevist. Oppveksten til Christian ble mange hakk for tragisk til at jeg trodde på den - det var liksom ingen måte på. Tragisk oppvekst og enda mer tragisk ungdomstid, overgrep og det ene med det andre. Anastasias dysfunksjonelle familie, spesielt den vandrende karikaturen av en mor hun har (ikke at hun er den eneste). Denne lidenskapen for klassisk, britisk litteratur, høykultur og te som dukker opp i bok etter bok etter bok.
Så har man selvsagt det faktum at Christian er mange hakk for kontrollerende lenge før han har noen rett til det, at han heller i henne alkohol og ikke har noen problemer med at de gjør ting hun egentlig har sagt at hun har problemer med, at mange deler overhodet ikke er overbevisende, og at mange deler av boken føles som å lese Twilight på nytt.
Jeg synes også at hovedpersonen er skrevet dårlig. Vi får beskrevet i side opp og side ned hva hun tenker og føler og har bestemt seg for, og så går hun hen og gjør det stikk motsatte, og vi skal bare tro på det uten videre. Det er som om det vi får vite at hun tenker bare er lureri, og det gjør ikke leseopplevelsen særlig god. Nei, kommer ikke til å lese på nytt.

Glen Cook: Chronicles of the Black Company

Sword and Sorcery/dark fantasy på noe av sitt beste, tror jeg. The Black Company er leiesoldater, uten særlig bekymring for om de slåss for "rett" side eller ikke. De ender dermed opp med å slåss for The Lady, som ikke akkurat er på den gode siden. Ikke at det egentlig er noen egentlig gode i disse bøkene. Historiene blir fortalt av Croaker, som skriver kompaniets krøniker. På mange måter har bøkene en slags barbaren Conan-følelse over seg - veldig macho, veldig brutalt, veldig rett på sak. Før jeg begynte å lese regnet jeg derfor med at kvinnene i bøkene kom til å være beskrevet deretter, men tvert imot. Flere av de viktigste personene er kvinner, uten at det egentlig blir gjort noen sak ut av, og uten at de skiller seg nevneverdig fra de øvrige personene. Whisper, for eksempel, er den beste generalen hos motstanderne deres, og det var ikke før jeg oppdaget at hun konsekvent ble omtalt som "hun" at jeg skjønte at det ikke var en mann. Liker sånt!
Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i lesingen. Det tok tid å venne seg til skrivestilen, som er kort og til tider ganske fragmentert. Samtidig er den også veldig bra. Bok to var absolutt den beste av de tre bøkene, så den skal jeg definitivt lese på nytt.

Robert V. S. Redick: The Red Wolf Conspiracy

Jeg hadde hørt mye om boken på forhånd. Den skulle være så tung og så kompleks og så veldig episk at jeg ventet lenge før jeg faktisk leste den. Den viste seg å være fullstendig annerledes fra det jeg hadde trodd! Plottet var uforutsigbart og interessant, selv om jeg kanskje syns at slutten kunne vært bedre, og verdenen den var satt i var interessant og variert. Personene var kanskje det aller beste. Vi følger historien fra flere forskjellige perspektiv, men man er aldri i tvil hvilken synsvinkel det blir fortalt fra. De er vidt forskjellige personer som også blir beskrevet vidt forskjellig. De dekker hele spekteret fra ufordragelige til lette å like, og forfatteren går heller ikke i fella med at de "gode" personene bare gjør gode ting og de dårlige bare dårlige ting. Man merker her og der at det er en debutbok, men en av de beste debutbøkene jeg har lest på lenge. Noen synes den er for langtekkelig (mye av handlingen foregår ombord på et skip, noe som forklarer deler av det, og forfatteren har en litt omstendelig (men god!) skrivestil), men jeg likte skrivestilen veldig godt. 

onsdag 11. juni 2014

China Miéville: The Scar, Iron Council, Un Lun Dun

For litt siden skrev jeg omtale av Perdido Street Station, og siden jeg først var i gang leste jeg like godt ferdig de andre Miéville-bøkene jeg hadde stående i bokhyllen også - så her kommer en samleomtale av resten. Jeg var nok i overkant negativ i min omtale av Perdido Street Station, men jeg må innrømme at jeg faktisk har forandret mening etter å ha lest de andre bøkene. Jeg har faktisk veldig lyst til å lese den om igjen, og det er sjelden nå for tiden. Så man kan vel kanskje si at boken lyktes i å engasjere, i hvert fall!

The Scar

The Scar er satt i samme verden som Perdido Street Station. På en måte danner PSS, The Scar og Iron Council en trilogi, og samtidig er de for forskjellige til å føles som en ordentlig serie. Blant annet er det forskjellige hovedpersoner, og selv om det er noe plott fortsetter fra den ene boken til neste er det minimalt.

I The Scar følger vi Bellis Coldwell. Hun var tidligere sammen med hovedpersonen i Perdido Street Station, men er bare referert til i den boken. Etter hendelsene i PSS oppdager Bellis at stadig flere av bekjentskapene til Isaac, hovedpersonen i PSS, forsvinner på mystisk vis. Ingen har egentlig oppklart hva som egentlig skjedde den gangen, og Bellis skjønner at det er på tide å reise. Og når myndighetene samtidig leter etter folk som kan reise til Nova Esperium, den nye kolonien til New Crobuzon, melder hun seg som tolk. Men ting går ikke helt som planlagt. For underveis blir de bordet av pirater, som viser seg å være fra Armada, en flytende by bygd av skip etter skip etter skip, som stadig unngår å bli funnet. Etter hvert som Bellis sliter med å finne seg til rette i sin nye hverdag, oppdager hun at hennes gamle hjemby, som hun ikke klarer å slippe taket i, er truet. Samtidig syder Armada av rykter om en eller annen ambisiøs plan som vil endre alt. 

The Scar har "fikset" alt jeg irriterte meg over i Perdido Street Station. Miéville er fortsatt i overkant glad i beskrivelser, men samtidig virker boken bedre redigert. Plottet flyter bedre, det er færre sidespor, hovedpersonene er mer likandes... Og likevel satt jeg gjennom hele boken og tenkte: Jeg likte faktisk PSS bedre. Til tross for irritasjonsmomentene har den noe The Scar ikke har. Etter en gjennomlesning føles The Scar utlest, mens jeg kunne ha lest PSS om igjen og følt at det var en helt ny bok omtrent. Samtidig er jeg mer begeistret for hovedpersonene i The Scar. Uther Doul er spesielt interessant, syns jeg, men verken han eller Bellis klarer helt å holde oppe et plott som ikke helt yter dem rettferdighet. På mange måter er The Scar en typisk andrebok - verken helt det ene eller det andre.

Iron Council

En periode virket det som om Iron Council omtrent fikk slengt priser og utmerkelser etter seg, så jeg kjøpte den vel med en gang den kom, tror jeg. Jeg begynte egentlig på Iron Council for flere år siden, til jeg oppdaget at jeg ikke skjønte en døyt og oppdaget at, selv om det ikke stod et eneste ord om det på boken, det var siste boken i en trilogi. Så leste jeg litt mer Miéville og innså at man faktisk trenger noen kapitler på å skjønne noe som helst uansett. 

Iron Council var den boken i serien jeg leste fortest, og kanskje den som passet meg best. Jeg hadde tenkt å skrive noe om plottet, men det er nesten umulig å skrive det uten å røpe for mye. Ikke at det er forutsigbart - tvert imot - men man kan egentlig ikke sammenfatte det uten å røpe for mye av ting man ikke skal finne ut før et stykke uti boken.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg synes. Jeg var ikke begeistret for slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjedde eller hvorfor jeg ikke likte den, og jeg syntes heller ikke noe om at det plutselig kommer et flashback midt i som varer i godt over en fjerdedel av boken. Det er i høyeste grad relevant, men jeg syntes kanskje at det kunne vært bedre (og ikke minst vært gjort litt tydeligere). Det største irritasjonsmomentet er nok likevel det at bøkene er så bevisst ulne av og til - jeg krever ikke at alt er krystallklart hele tiden, men når du bruker godt over fire-fem kapitler på i det hele tatt å skjønne hva som foregår er det litt mye. Det føles kanskje som om han prøver litt for hardt å være litterær og kunstnerisk? 

På den andre siden var den veldig godt skrevet, til tross for at den til tider er temmelig ullen. Hovedpersonene er veldig godt skrevet - faktisk syntes jeg de er bedre enn i de andre bøkene jeg har lest av ham - og jeg liker dem til tross for deres feil og mangler. De føles veldig ekte. Det gjør forsåvidt resten av boken også - den føles mer som en historie enn som en kul idé som vises frem.

Un Lun Dun

Un Lun Dun (UnLondon) er en ungdomsbok som jeg kjøpte på impuls i fjor sommer. Den handler om Zanna og Deeba, to Londonjenter som plutselig havner i UnLondon, en slags parallell London. Det viser seg at innbyggerne i UnLondon har en del profetier om Zanna, og har ventet på at hun skal komme og redde dem. Men det går ikke helt som planlagt, mildt sagt.

Boken føles som en miks mellom Neverwhere og Alice i Eventyrland, og er like bisarr som de fleste av Miéville sine bøker. Samtidig var jeg ikke overbegeistret. Den var så full av merkelige ting at den egentlig føltes litt tung å lese, den fløt ikke så godt, samtidig som den hadde et veldig overtydelig budskap og moral. Jeg føler nok at Miéville er mye bedre på voksenbøker enn ungdomsbøker, men det kan selvsagt være at jeg gikk rett fra Iron Council til Un Lun Dun, da. 

På den andre siden var den veldig forfriskende. Den handler om profetier, men på en helt annen måte enn vanlig. Blant annet har den en snakkende bok i eksistensiell krise fordi profetiene i den viste seg å være feil. Zanna, som ser ut til å skulle være den som redder hele fortellingen, er ikke engang med i mesteparten av den. 

Jeg var spesielt begeistret for The Black Windows (ikke skrivefeil), som holder til i Webminster Abbey og som ikke akkurat er til å spøke med, og Hemi, gutten som er halvt spøkelse. Det er så mye å like! Spesielt det faktum at Deeba er en helt vanlig jente med bein i nesa og fornuft mellom ørene, som ikke er spådd å gjøre noe som helst og som likevel er den som tar tak i ting. 

søndag 11. mai 2014

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av "weird fiction", som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt - dog ikke hele tiden - er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende... Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet - en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende - men det funker liksom ikke slik den er skrevet.


Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai'isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det...)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende - mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

søndag 4. mai 2014

Siden sist

Det er merkelig å tenke på at det snart er to måneder siden sist jeg blogget. På mange måter føles det som om det er mye, mye lengre siden sist, på andre måter kortere. Av og til har jeg begynt på et nytt innlegg som ikke har blitt noe av, men for det meste har blogging vært ganske langt nede på listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å blogge, men fordi så mye annet har måttet ha førsteprioritet på oppmerksomheten min.

Dagen etter at jeg skrev sist innlegg fikk jeg vite at jeg plutselig måtte flytte ut av leiligheten min, siden den skulle selges. Akkurat der og da var ikke det gode nyheter i det hele tatt, og jammen har det tatt mye tid og krefter å komme meg fra den ene kanten av Bergen til den andre. Det var litt lettere sist jeg flyttet, da jeg flyttet til et annet sted i samme bydel. Heldigvis har jeg hatt god hjelp av familien, spesielt pappa, og med unntak av siste rest av utvasken kom jeg helt på plass i den nye leiligheten for en uke siden.

Det er uvant å plutselig bo i Åsane, og jeg merker jeg ikke er vant til å måtte planlegge innkjøp (de siste sju årene har jeg bodd under ti minutters gange fra nærmeste matbutikk, og med busser som går relativt ofte) eller å avpasse ting jeg skal etter når det går buss. Samtidig har jeg hatt fryktelig godt av det. Den første morgenen jeg våknet i den nye leiligheten når jeg skulle på jobb, måtte jeg bare ligge en stund og nyte det faktum at jeg ikke hørte en eneste bil eller bussbremse, bare fuglekvitter og hanegal. Det merkes veldig at jeg i praksis har flyttet utenfor byen, og jeg digger det. Endelig har jeg et ordentlig soverom, jeg har diskeplass nok til å kunne lage mat uten å ha plassproblemer, jeg har spisebord, bokhyller og en behagelig sofa. Og ikke minst: siden jeg bor i en kjellerleilighet under garasjen har jeg ingen naboer rett på andre siden av veggen, eller rett over eller under meg. Veldig deilig!

Når jeg ikke har vært opptatt av flytting, har jeg fått være litt lingvist igjen også. Hun som var veileder på masteroppgaven min har flyttet til Gent i Belgia, og hun inviterte meg til å delta på en workshop der nede i slutten av mars, for å presentere det jeg skrev masteroppgave om. Siden det er lenge siden sist var jeg skikkelig nervøs, men det gikk helt greit. Jeg fikk vite at arbeidet mitt har blitt sitert på andre konferanser, noe som selvsagt var utrolig hyggelig å høre. Man får ofte et inntrykk av at man i forskningssammenheng må ha doktorgrad for å kunne bli tatt på alvor, men tydeligvis ikke alltid. Det hjalp selvsagt også på selvtilliten å se en av de siste artiklene til veilederen min, som brukte over en side på å beskrive metoden jeg hadde utviklet i oppgaven (av og til er det gøy å skrive om noe nesten ingen andre skriver om!)

I tillegg har jeg holdt på med ny nettside. Denne bloggen kommer ikke til å flytte, men den engelskspråklige bloggen min får et nytt hjem, sammen med alt det jeg har hatt lyst til å dele, som passer mye bedre på en nettside enn en blogg. Blant annet har jeg holdt på med en grammatikk til et av språkene til fortellingene mine. Egentlig skulle jeg bare ha et helt enkelt rammeverk slik at jeg kunne lage stedsnavn og lignende, og plutselig ble det en hel grammatikk. For har man et språk som gir opphav til språk jeg faktisk skal gjøre til helt fullstendige språk må man jo vite hva ting utvikler seg fra. Men egentlig ble jeg bare bitt av basillen og klarte ikke å gi meg før mesteparten av det var gjort uansett. Det er uansett en hendig unnskyldning for å friske opp i en del av det jeg har glemt siden jeg ble ferdig med studiene. Uansett har det tatt tid å finne ut hvordan nettsiden skal se ut, og jeg er ikke helt ferdig ennå, men jeg tror det blir bra. 

Ellers har jeg omtrent kranglet med en bok jeg bare ikke klarer å lese ferdig. Siden jeg har bok to og tre også, og alle har fått priser og gode omtaler i fleng, har jeg følt at jeg måtte lese ferdig, men nå tror jeg at jeg kapitulerer. Det er litt ekstra surt at det er en av mine yndlingsforfattere som har skrevet bøkene, men men. Det kommer nok et innlegg om den om ikke så lenge, men nå skal jeg finne meg en ny bok å lese. Med litt færre beskrivelser enn den jeg har måttet gi opp. Ikke at det skal så mye til.

fredag 7. mars 2014

Ikke nerd i det heeele tatt: Bokkjøpestoppen slår sprekker

Det var ingen overraskelse at jeg ikke helt klarte å holde meg til bokkjøpebegrensningene mine, det vil si at jeg bare kan kjøpe én ny bok per femte leste (og lesingen har vært så-som-så i det siste). Til mitt forsvar har jeg fulgt planen siden tidlig høst, og da er jeg fornøyd med ikke å ha sprukket før nå. Sånn går det når Book Depository ga meg rabattkupong...

Jeg skulle egentlig bare kjøpe én bok (når blir det forresten bare én bok?), for å bruke rabattkupongen jeg fikk hos Book Depository. Men får man rabatt kan man jo likegodt slå til litt, slik at den noe lave prosenten blir flere kroner. Ikke heeelt ideell logikk, spesielt når økonomien ikke helt er på stell, men men.

Jeg åpnet ønskelistene mine hos både Amazon og Goodreads, samt den jeg har på PCen, for å finne ut hvilke bøker jeg ønsket meg aller mest. Burde kanskje klare å huske de jeg ønsker meg noe innmari mye, men sånn funker visst ikke hukommelsen min. Uansett så lette jeg, og fant egentlig ingenting jeg hadde lyst på akkurat nå, bortsett fra - selvsagt - nerdebøkene over alle nerdebøker for en språkelsker:




Jeg regner ikke med det er særlig mange som leser denne bloggen som er særlig interessert i det å konstruere språk, men i hvert fall står forfatteren bak en av de beste nettsidene om det å lage eget språk. The Language Construction Kit finnes i gratis webutgave (den er lest mange ganger, ja!) men jeg har ønsket meg boken lenge. Boken har nemlig mye mer detaljer, mange flere temaer, bedre forklaringer, og ikke minst eksempler på alt. Jeg har allerede pløyd gjennom den, og den skuffet overhodet ikke.

Men forfatteren har også gitt ut Advanced Language Construction, så den måtte jeg selvsagt også ha. Og hva var dette? Planet Construction Kit? Jeg som til tider dunker hodet frustrert i skrivebordet over at jeg aldri får fortsatt med den hersens verdenen jeg skriver fra? Akkurat i det jeg skulle til å si meg fornøyd og gå til kassen fikk jeg øye på at forfatteren har skrevet enda en bok. The Conlanger's Lexipedia. Om å lage ord, med andre ord det jeg synes er vanskeligst å gjøre bra. Det gjorde liksom ikke noe at de ikke hadde den på Book Depository og at jeg dermed måtte kjøpe en urabattert versjon fra Amazon. Der fikk pengene bein å gå på, ja...

Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde en litt kulere hobby enn dette. Joda, jeg skriver fortellinger, og det er jo kult - men det er dette med verdens- og språkbygging som kanskje ligger mitt hjerte aller nærmest (det er jo en form for historiefortelling, det også). Og joda, jeg har andre hobbyer, av særdeles varierende kulhetsgrad (uten at jeg akkurat velgerhobbyer ut fra slike hensyn) - men av og til skulle jeg ønske at jeg kom ut av bokhandelen med litt mer... vanlige bøker. Om trening, eller matlaging, eller hekling/strikking/quilting/andre hobbysysler - slike ting. Ting som andre jeg kjenner er interessert i. Så langt vet jeg om to andre norske som driver med conlanging, som det heter, selv om det sikkert er flere. Det er et litt typisk dilemma - de jeg kjenner som synes sånt er kult, er ikke lingvister og kan ikke så mye om akkurat den delen av språk, mens de som kan nok om språk, altså de jeg kjenner på universitetet, ikke akkurat synes at conlanging er kult. Ikke at jeg er en sånn ekspert på alt som har med språk å gjøre, men jeg har da studert lingvistikk i... sju år, blir det vel, hvis jeg regner med forsinkelsene i masteren. Men men - da er det bra å ha internett og gode bøker ;)

Det som ikke er fullt så gøy, er noe jeg innså mens jeg leste introen til The Planet Construction Kit. For selv om jeg har skrevet flere romanutkast fra verdenen min, er jeg ikke fornøyd med den. Jeg føler ikke jeg har utviklet den nok til å kunne skrive ordentlig fra den. Det gjelder kanskje spesielt steds- og personnavn, men også det som kommer opp av historie og politikk. Selvsagt kommer jeg på en del ting mens jeg skriver, men mesteparten har faktisk dukket opp mens jeg har laget språk eller kart. Nå liker jeg å lage språk og kart og kulturer, misforstå meg rett, men jeg hadde tenkt at dette skulle være det store "skrive ferdig ørten førsteutkast"-året mitt. Året da Rogue Sorcerers endelig skulle bli til et ferdig andreutkast, og alle historiene som har stått på vent i hvert fall skulle rykke frem i køen.

Jeg har innsett at jeg må ta det første først. Selvsagt kan jeg ikke "bli ferdig" før jeg skriver videre; det er ingenting som heter å bli ferdig når det gjelder slike ting. Men jeg må ha nok til at jeg føler at jeg kan putte karakterene inn i en sammenhengende verden, der ting henger sammen. Jeg må vite. Jeg må vite hvorfor hovedpersonen kan snakke sammen med personer på andre siden av kontinentet - ikke uten problemer, men i hvert fall slik at de kan forstå hverandre noenlunde. Hvordan kan et slikt kontinent - øde og ekstremt spredt bebodd - ha et lingua franca fortsatt når det er så liten kontakt? Er det handelsmessige grunner, eller andre grunner? Hvis det ikke er et lingua franca, hvorfor kan hun da kommunisere med dem og hvordan reagerer de? Hvordan er settingen sånn egentlig?

Det aller viktigste er kanskje at fortellingene i dag er satt i en verden som er veldig lik europeisk middelalder. Jeg er slett ikke sikker på at det er det jeg har lyst til, men da må jeg ta meg tid til å planlegge, på å justere det jeg har og finne ut hvordan jeg kan gjøre det til noe som er mitt eget. Joda, det er småting som er ulikt noe jeg har lest før, i alle fall, men er det nok? Kan hende overtenker jeg det, men jeg føler det er bakvendt å gjøre ferdig fortellingen først og SÅ oppdage at det er ørten ting med settingen som må forandres. Det er slett ikke slik at jeg har tenkt å overlesse leseren med detaljer og info, men jeg vil at det leseren ser skal være sammenhengende, logisk, realistisk men likevel fantasifullt. Jeg vil at det skal være mer enn bare småting som skiller den fra Tolkiens Midgard eller hvilken som helst av de gode gamle fantasysettingene.

Nuvel. Forhåpentligvis blir det en del skriving også. Jeg har allerede skrevet mer enn jeg har gjort noe annet år på denne tiden, så jeg kan ikke klage på det feltet. Men kanskje skal jeg bruke resten av vårhalvåret til å fokusere på å utvikle settingen og språkene og persongalleriet, og så heller vente med å absolutt få ferdig neste utkast til høsten. Worldbuilding og alt det relaterte blir liksom alltid dyttet foran meg, så kanskje det jeg har godt av å få jobbet videre med det. Gøy blir det i alle fall!

torsdag 6. februar 2014

Ferdig førsteutkast!

Nå etter jul har jeg hatt som mål å skrive ferdig førsteutkastet til en roman jeg begynte på under NaNoWriMo i år. Den var påbegynt mer som en ettertanke (man kan jo ikke slutte å skrive før NaNoWriMo er ferdig, kan man vel?) men selve prosjektet og ideen har jeg hatt lenge, og forsøkt meg på å skrive flere ganger. Etter de andre førsteutkastene jeg skrev under NaNoWriMo hadde jeg heldigvis et helt annet grunnlag for å finne ut hva denne fortellingen egentlig handlet om. Romanen er ikke del av serien jeg skriver på, men er satt i samme verden, og enkelte av tingene som skjedde i bok to hadde stor betydning for denne. På mange måter er denne fortellingen en slags oppnøsting av de siste trådene fra den andre serien, bare med helt andre hovedpersoner.

Jeg er som en generell regel aldri særlig fornøyd med førsteutkastene mine. Spesielt ikke slike som jeg har brukt lang tid på. Jeg skriver best når jeg skriver som jeg leser - da har jeg mer feelingen for spenningskurver og hva som bør skje når - men jeg kommer litt ut av det når jeg tar pauser i skrivingen. Jeg tror heldigvis ikke at det er tilfelle nå, selv om den selvsagt kommer til å kreve minst like mye redigering som alt annet jeg skriver. Det vil si: MYE.

Uansett, i dag ble jeg ferdig med førsteutkastet (har vært syk de siste dagene, og noe må man da gjøre på...). Det endte på 55266 ord (altså har jeg skrevet 21790 ord så langt i februar - det er jeg mildt sagt veldig fornøyd med), men andreutkastet vil nok bli lengre. Det tok meg nesten halve fortellingen før jeg visste hva den egentlig skulle handle om, så jeg har en del justeringer å gjøre og småting å legge inn.

Er jeg fornøyd? Tja, jeg tror handlingen og karakterene har potensiale, og stort mer kan man egentlig ikke be om i et førsteutkast. Ikke i mine, i hvert fall. Småting og dårlig språk skal uansett redigeres bort i neste runde. Det er alltid en del av dem, men det er visst bare sånn jeg skriver. Jeg tror at plottet jeg landet på er det beste så langt - har vel skrevet denne fortellingen to-tre ganger før, med et visst forbedringspotensiale - og jeg tror jeg kan gjøre noe bra ut av det. Siste tredjedelen av fortellingen har levd sitt eget liv, og jeg ble faktisk skikkelig overrasket over noen av de tingene som endte opp med å skje. Det er sånn jeg liker det, og jeg tror resultatet ble bra. Bedre enn om jeg hadde holdt meg til planen, i hvert fall, men sånn pleier det å være.

Nå skal jeg ta meg en god pause før det er over på neste prosjekt!

mandag 3. februar 2014

Januaroppsummering

Da var det plutselig februar - hvor ble tiden av? Januar har ikke vært en fryktelig god lesemåned; det ble bare tre bøker. Ikke har jeg skrevet allverdens heller. Samtidig har januar vært en veldig god måned på andre ting. Jeg har ryddet og organisert hele leiligheten - hver eneste skuffe, skap og hylle - og kastet noe innmari med ting og ikke minst papirer jeg har tatt vare på som egentlig bare var søppel (det som var brukbart har selvsagt havnet på Fretex). Det var noe som jeg har trengt å gjøre veldig, veldig lenge, og jeg angrer ikke på den prioriteringen. Jeg har hatt hodet på rett sted rent mentalt, noe som det siste året ikke har vært noen selvfølge. Jeg har sett gode filmer, vært med gode venner og levd noenlunde fornuftig.

Bøkene

Jeg har holdt meg til fantasy denne gangen. To episk/mørk fantasy og en som er mer lettbent og steampunk-aktig:

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)
Gail Carriger: Curtsies & Conspiracies (Finishing School #2)
Scott Lynch: Republic of Thieves (Gentleman Bastards #3)

Det var ingen av dem som egentlig skuffet mest, men de som var nærmest å skuffe meg var ikke de jeg trodde. Gail Carriger pleier da aldri å skuffe, men jeg syntes denne boken ble litt i tyngste laget å komme seg gjennom - humor og merkeligheter pleier å være veldig mye av i hennes bøker, men denne gangen føltes det litt for anstrengt. Stephen Deas sin bok var mye bedre enn jeg hadde trodd, men fortsatt litt tung - mørke, brutale dragebøker har vel liten mulighet til å bli annet. Meeen ganske så bra. Scott Lynch... Å, som jeg hadde forventet å bli skuffet. Tredjeboka som aldri kom har nå kommet, og selv om den overhodet ikke var slik jeg hadde trodd, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg merket at det var lenge siden sist jeg leste resten av serien, så detaljene var litt ulne, men det var virkelig en god start på leseåret. 

Omtaler har jeg skrevet null og niks av (der gikk det bloggemålet, gitt...) i januar, men i det minste begynte februar bra på den fronten. Har ellers blogget altfor lite, men det får være som det er. Kan ikke gjøre alt alltid.

Skrivingen

Januar var litt laber, rent skrivemessig. Nøyaktig oversikt har jeg ikke her, men det ble ca. 10 000 ord. Tatt i betraktning at jeg hadde flere dager jeg ikke trengte å gjøre noe annet enn å skrive, var det litt skuffende. Under sist NaNoWriMo klarte jeg 27 000 ord (med noenlunde kvalitet) i løpet av én eneste dag - de fleste skrivedagene var på rundt 10 000 ord hver. Jeg merker jeg er litt irritert over ikke å ha klart mer, men samtidig kan jeg ikke klage. Det er 10 000 ord på en fortelling jeg har slitt med, og som jeg nå tror er nærmere der den bør være enn noengang. Dessuten: Med alt det andre fornuftige jeg har gjort, med evigvarende regnskapsavslutning med tilhørende overtid på jobb, storopprydning hjemme og ellers mye annet skal jeg være fornøyd med å faktisk ha skrevet såpass. Ikke minst: Fristen jeg har satt meg selv til å bli ferdig med den er 15. februar, og jeg ligger godt an til den. Jeg skrev ca. 22 000 i fjor, og med det jeg skrev i januar og i løpet av helgen har jeg under 10 000 ord igjen før jeg er ferdig. Erfaringsmessig er det de siste 10 000 ordene som går fortest, siden det er de mest spennende (og jeg ikke lenger aner hva som skal skje og hvordan).

Planer for februar

I februar har jeg tenkt å gjøre nok et innhogg i den delen av bokhyllen min som er forbeholdt uleste bøker. Akkurat nå er jeg inne i en krimbølge (leser Rødstrupe av Jo Nesbø) og har tenkt å gjøre innhogg i de to andre Nesbø-bøkene som står i bokhyllen. Muligens skal jeg la meg friste av Norli-gavekortet som står og frister, eller jeg skal lese enda litt flere før jeg faller for fristelsen. Det hadde vært fint å få plass til alle de uleste bøkene i én eneste hylle, men vi får se. Ellers er jeg fristet til endelig å begynne på den massive Edgar Allan Poe-boken som har stått og samlet støv i en evighet.