London Falling – genialitet i bokform

torsdag 18. april 2013



En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mi i leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)

Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:
"He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You'd think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he's gone and written a novel too!"

London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 

Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig - fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.

Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.

Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 

Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.

Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 

Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

Hva er egentlig vitsen?

søndag 14. april 2013

Hva er egentlig vitsen? Dette har jeg spurt meg selv en del ganger siden jeg begynte å blogge, spesielt etter en av mine mange uplanlagte bloggpauser. På den ene siden irriterer det meg, både fordi jeg "var så godt i gang" og fordi jeg jo egentlig liker å blogge... Men på den andre siden har både leselysten og skrivelysten vært borte, og i perioder har jeg ikke engang orket å lese andres blogger.

Dere skjønner, jeg har en liten perfeksjonist som bor inni meg. Han (for det er av en eller annen grunn en han jeg ser for meg) kalles også "inner editor" og hver NaNoWriMo, eller hver gang jeg skriver på historiene mine, ser jeg for meg ham kneblet nede i en eller annen mørk kjeller. Det funker faktisk.

Men når jeg ikke skriver historiene mine har han litt mer spillerom enn jeg liker. En av bøkene jeg leser nå har et spøkelse som hvisker inn i øret på sin voksne sønn uten at han er klar over det. Det er ikke hyggelige ting, men kommentarer om hvorfor ikke han ble forfremmet, at han eller hun egentlig ikke liker ham, og så videre. Det er nesten litt sånn.

For selv om jeg elsker å blogge er tankene som min indre perfeksjonist hvisker til meg ganske begrensende. Først og fremst er det spørsmålet om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å blogge når jeg har så mange og lange bloggpauser. Og når jeg endelig setter meg ned, er det tusen spørsmål som alle begynner med "hva er vitsen" som gjør at jeg begynner på et innlegg uten å fullføre.

Hva er vitsen med å ha en blogg som ikke har bilder?
Hva er vitsen med å skrive når jeg ikke oppdaterer jevnlig?
Hva er vitsen med å blogge når jeg føler det er noe jeg bør, ikke noe jeg vil?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke skriver som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge når jeg skriver for langt/for kort?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke har like god argumentasjon som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke skriver som en litteraturkritiker?
Hva er vitsen med å blogge hvis ikke bokomtalene mine er like gode, lange, velargumenterte, originale etc. etc. etc. som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke blogger om absolutt alle bøkene jeg leser? (For den saks skyld, hva er vitsen med å lese hvis jeg uansett ikke orker å blogge om dem?)

Jeg må innrømme at det har vært ganske frustrerende til tider, for jeg vet jo så godt at det er fullstendig idiotisk å tenke slik. Det siste året har ikke vært lett, og til tider har jeg trengt bloggpausene mine. Men jeg har ikke trengt å gjøre det ti ganger vanskeligere for meg selv å begynne igjen. For det er nemlig noen ting jeg trenger å minnes på, og jeg tror jeg skal skrive dem opp ved PCen så jeg ser dem.

Det er ikke vits i å ha en blogg som er lik alle andres.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre når deres blogg allerede finnes.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre enn meg selv, punktum.
Det er ikke vits i å legge ørten krav på meg selv som ingen andre uansett ville ha lagt merke til. OK, så har jeg ikke hatt overskudd til å ta bilder. Skal jeg da gi meg selv enda mindre overskudd ved å kjefte på meg selv? NEI.
Det er ikke vits i å skrive en lang og velargumentert bokomtale når alt jeg egentlig føler for å skrive er hva jeg liker ved boken. På den andre siden er det ingen vits i å begrense seg når jeg VIL skrive en lang og velargumentert bokomtale.
Det er ikke vits i å blogge eller lese hvis det ikke er gøy.
Det er ikke vits i å ta bort det som er gøy ved blogging/lesing og så forvente å fortsatt ha motivasjon. Det funker ikke, men jeg er litt treiglært på sånne ting.
Det er ikke vits i å tvinge meg selv til å oppdatere jevnlig hvis jeg faktisk ikke har noe å skrive om.
Det er ikke vits i å skrive om absolutt alt jeg leser. Hvordan skulle jeg da få tid til selve lesingen? Eller fotograferingen? Eller dansingen? Eller romanskrivingen? Eller treningen? Eller avslapningen? Eller...
Det er ikke vits i å tro at jeg får tid til alt om jeg bare prøver hardt nok. Det er ikke nok timer i et døgn, og sånn er det bare.

Nei, det er på tide å sende min indre perfeksjonist rett ned i kjelleren igjen. Han skal heller få komme opp og lufte seg når jeg skal begynne å redigere historier igjen, hvis han oppfører seg. Men inntil da har jeg ikke bruk for ham.

I stedet for skal jeg kose meg med de bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg skal blogge om de tingene jeg har lyst til å blogge om, og når jeg har lyst til å blogge om dem. Om jeg skal forandre noe i måten jeg skriver på må det bli å komme nærmere en måte å blogge på som passer for meg. Jeg tror ingen er tjent med en blogg som prøver å være noe annet enn det den er.

Vi får se om det hjelper, i hvert fall. Det å ha store planer som aldri blir noe av er ikke akkurat ukjent for meg, for å si det sånn, og det er sjelden jeg klarer å holde motivasjonen på en ting særlig lenge. Jeg har jo noen andre blogger som aldri egentlig ble noe av. Jeg har tenkt på å skrive noen ord om dette veldig lenge, så det var egentlig fint å få det ut.

Nå er det tid for loppekassa for min del, så skal jeg begynne morgendagen med en bok jeg oppdaget i London og som så langt har smadret alle forventningene mine i fillebiter. På en i høyeste grad positiv måte - den er skikkelig oppslukende, og jeg klarer faktisk ikke å finne noe som helst den kan sammenlignes med. Det blir en omtale jeg gleder meg til å skrive.

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.