Hva er egentlig vitsen?

Hva er egentlig vitsen? Dette har jeg spurt meg selv en del ganger siden jeg begynte å blogge, spesielt etter en av mine mange uplanlagte bloggpauser. På den ene siden irriterer det meg, både fordi jeg "var så godt i gang" og fordi jeg jo egentlig liker å blogge... Men på den andre siden har både leselysten og skrivelysten vært borte, og i perioder har jeg ikke engang orket å lese andres blogger.

Dere skjønner, jeg har en liten perfeksjonist som bor inni meg. Han (for det er av en eller annen grunn en han jeg ser for meg) kalles også "inner editor" og hver NaNoWriMo, eller hver gang jeg skriver på historiene mine, ser jeg for meg ham kneblet nede i en eller annen mørk kjeller. Det funker faktisk.

Men når jeg ikke skriver historiene mine har han litt mer spillerom enn jeg liker. En av bøkene jeg leser nå har et spøkelse som hvisker inn i øret på sin voksne sønn uten at han er klar over det. Det er ikke hyggelige ting, men kommentarer om hvorfor ikke han ble forfremmet, at han eller hun egentlig ikke liker ham, og så videre. Det er nesten litt sånn.

For selv om jeg elsker å blogge er tankene som min indre perfeksjonist hvisker til meg ganske begrensende. Først og fremst er det spørsmålet om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å blogge når jeg har så mange og lange bloggpauser. Og når jeg endelig setter meg ned, er det tusen spørsmål som alle begynner med "hva er vitsen" som gjør at jeg begynner på et innlegg uten å fullføre.

Hva er vitsen med å ha en blogg som ikke har bilder?
Hva er vitsen med å skrive når jeg ikke oppdaterer jevnlig?
Hva er vitsen med å blogge når jeg føler det er noe jeg bør, ikke noe jeg vil?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke skriver som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge når jeg skriver for langt/for kort?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke har like god argumentasjon som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke skriver som en litteraturkritiker?
Hva er vitsen med å blogge hvis ikke bokomtalene mine er like gode, lange, velargumenterte, originale etc. etc. etc. som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke blogger om absolutt alle bøkene jeg leser? (For den saks skyld, hva er vitsen med å lese hvis jeg uansett ikke orker å blogge om dem?)

Jeg må innrømme at det har vært ganske frustrerende til tider, for jeg vet jo så godt at det er fullstendig idiotisk å tenke slik. Det siste året har ikke vært lett, og til tider har jeg trengt bloggpausene mine. Men jeg har ikke trengt å gjøre det ti ganger vanskeligere for meg selv å begynne igjen. For det er nemlig noen ting jeg trenger å minnes på, og jeg tror jeg skal skrive dem opp ved PCen så jeg ser dem.

Det er ikke vits i å ha en blogg som er lik alle andres.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre når deres blogg allerede finnes.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre enn meg selv, punktum.
Det er ikke vits i å legge ørten krav på meg selv som ingen andre uansett ville ha lagt merke til. OK, så har jeg ikke hatt overskudd til å ta bilder. Skal jeg da gi meg selv enda mindre overskudd ved å kjefte på meg selv? NEI.
Det er ikke vits i å skrive en lang og velargumentert bokomtale når alt jeg egentlig føler for å skrive er hva jeg liker ved boken. På den andre siden er det ingen vits i å begrense seg når jeg VIL skrive en lang og velargumentert bokomtale.
Det er ikke vits i å blogge eller lese hvis det ikke er gøy.
Det er ikke vits i å ta bort det som er gøy ved blogging/lesing og så forvente å fortsatt ha motivasjon. Det funker ikke, men jeg er litt treiglært på sånne ting.
Det er ikke vits i å tvinge meg selv til å oppdatere jevnlig hvis jeg faktisk ikke har noe å skrive om.
Det er ikke vits i å skrive om absolutt alt jeg leser. Hvordan skulle jeg da få tid til selve lesingen? Eller fotograferingen? Eller dansingen? Eller romanskrivingen? Eller treningen? Eller avslapningen? Eller...
Det er ikke vits i å tro at jeg får tid til alt om jeg bare prøver hardt nok. Det er ikke nok timer i et døgn, og sånn er det bare.

Nei, det er på tide å sende min indre perfeksjonist rett ned i kjelleren igjen. Han skal heller få komme opp og lufte seg når jeg skal begynne å redigere historier igjen, hvis han oppfører seg. Men inntil da har jeg ikke bruk for ham.

I stedet for skal jeg kose meg med de bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg skal blogge om de tingene jeg har lyst til å blogge om, og når jeg har lyst til å blogge om dem. Om jeg skal forandre noe i måten jeg skriver på må det bli å komme nærmere en måte å blogge på som passer for meg. Jeg tror ingen er tjent med en blogg som prøver å være noe annet enn det den er.

Vi får se om det hjelper, i hvert fall. Det å ha store planer som aldri blir noe av er ikke akkurat ukjent for meg, for å si det sånn, og det er sjelden jeg klarer å holde motivasjonen på en ting særlig lenge. Jeg har jo noen andre blogger som aldri egentlig ble noe av. Jeg har tenkt på å skrive noen ord om dette veldig lenge, så det var egentlig fint å få det ut.

Nå er det tid for loppekassa for min del, så skal jeg begynne morgendagen med en bok jeg oppdaget i London og som så langt har smadret alle forventningene mine i fillebiter. På en i høyeste grad positiv måte - den er skikkelig oppslukende, og jeg klarer faktisk ikke å finne noe som helst den kan sammenlignes med. Det blir en omtale jeg gleder meg til å skrive.