Redigeringsblues

Å redigere er noe herk. Det er ytterst nødvendig herk, men noe herk likevel. Ikke bare eksponerer man seg for alt det man har gjort feil, men når er nok nok? Hvordan sier man stopp? Mitt problem er heldigvis (?) annerledes. Mitt problem er: Hvordan sier man start?

Jeg har en lang rekke førsteutkast av særs varierende kvalitet etter hvert. Vanligvis skriver jeg etter prinsippet «skriv først, rediger etterpå» - bare at jeg ikke har siste delen helt inne ennå. Jeg har en eller annen sperre inni hodet mitt som fyker på så fort jeg skal se på noe jeg har skrevet før. Det finnes så uendelig mange måter å skrive en bok på; hvordan vet jeg at dette er den rette?

Skal ikke se bort fra at skrivesperren min bare har blitt flyttet fra første- til andreutkastet. Men det holder ikke bare det, jeg har fått språklig prestasjonsangst. For det første folk sier når de A. får vite at jeg er utdannet lingvist, og B. får vite at jeg skriver en roman, er at jeg må skrive veldig bra. Jeg gjør ikke det. Språket i førsteutkastene mine er så dårlig at jeg gremmes. Det høres ut som en dårlig unnskyldning, men fokuserer jeg på språket i førsteutkastet kommer skrivesperren luskende og venter på en sjanse til å slå seg ned – da må plutselig hver setning være perfekt før jeg kan gå videre.

Jeg har også en annen grunn til å skrive fort og gæli i førsteutkastet. Om jeg skal ta meg tid til å skrive skikkelig bra i førsteutkastet har jeg plutselig mye som bare må kastes bort når jeg innser at plottet ikke fungerer, og da blir det å endre noe så mye mer omfattende og drastisk.

Plottene mine fungerer sjelden på første forsøk. Eller andre. Mitt livs gåte er hvorfor jeg, som er så inderlig lei av både å lese og skrive reise-gjennom-skogen scener/kapitler/bøker, nesten utelukkende kommer på plott som har grenseløse mengder av dem. Den ene romanen jeg skal til å redigere har nesten bare slike scener, og det driver meg til vanvidd. Det er liksom enten det, eller fullstendig stillestående scener hvis fellestrekk er at en eller annen person sitter på et sted med utsikt og grubler over livet og fremtiden, eller hvorfor ting er som de er. Eller de venter, og venter, og gjør nesten ingenting mens de venter. Ting tar tid i mine fortellinger. Kanskje fordi de reiser så mye.

Nettopp det med tiden og reisingen har jeg grublet en del over nå som jeg prøver å komme på et plott som fungerer for førsteboka i det som skal bli en serie. Hvordan kan jeg kondensere den litt, korte ned reiseavstandene, korte ned ventetidene, korte ned omfanget? Eller hvordan kan jeg få det til å fungere slik det er?

Hovedproblemet er imidlertid at jeg ikke føler plottet henger sammen rent logisk. Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på, så mange tilfeldigheter. Selvsagt skal ikke plottet være forutsigbart, men jeg mener at man må kunne se tilbake når man vet hvordan det gikk og tenke: «Aha! Så det var derfor!» Det må være en sammenheng, årsak og virkning, en indre kontinuitet. Det frustrerer meg så inderlig når jeg ikke finner logikken i handlingen, eller når to deler av plottet egentlig ikke henger sammen. Flere kapitler føles bare som en unnskyldning for å få hovedpersonen fra A til B, noe som ikke akkurat er det jeg sikter mot.

Nei, kanskje jeg virkelig er altfor perfeksjonistisk. Egentlig tror jeg at jeg i stedet for å planlegge hva jeg skal skrive under årets NaNoWriMo heller skal bruke tiden frem til november på å redigere. Å ha et andreutkast, eller i hvert fall grunnlaget for et, innen NaNo begynner hadde vært ganske kult.

Skrivehjørnet: Hvorfor det å skaffe seg oversikt ikke alltid lønner seg

For en ukes tid siden hadde jeg et knippe bokidéer, inkludert noen jeg allerede har skrevet førsteutkast til, og var veldig fornøyd med det. Det er bare en måned til NaNoWriMo. For en gangs skyld hadde jeg håndfaste idéer å velge mellom, og det sto mellom et par romaner.

Til jeg bestemte meg for å skrive ned de historiene jeg visste jeg ville skrive. I stedet for et knippe romaner hadde jeg nå ti, og det var etter at jeg hadde kombinert tre idéer til én fortelling. Jaja, tenkte jeg, det står likevel mellom de samme to, og det var jo bare bra å ha oversikt over hvilke fortellinger jeg har tenkt på å skrive.

Men.

I dag kom jeg på at jeg jo hadde glemt en hel del fortellinger. For hva med den post-apokalyptiske fortellingen jeg begynte på under Script Frenzy i fjor? Eller NaNoen fra året før, som jo var ganske lovende?

Nitten.

Nitten fortellinger som jeg har veldig lyst til å gjøre til bok. Det er til å bli overveldet av mindre - men i det minste kommer jeg ikke til å gå tom for idéer med det første. Som om det ikke kommer to nye for hver idé jeg forkaster.

OK, den ene fortellingen som egentlig bare er en innledning har jeg egentlig ødelagt for. Den handler nemlig om det samme som NaNo-fortellingen fra i fjor (Rogue Sorcerers) - men jeg vet ikke hvordan bok 2 blir, så det kan hende jeg får bruk for den.

En annen er bare et par avsnitt, men jeg har virkelig lyst til å skrive den historien. Ikke på en stund ennå, riktignok, for jeg vet ikke hva den skal handle om, jeg har bare den ene karakteren. Det er mulig at den kan kombineres med noe annet.

En tredje var opprinnelig en del av det som mye senere ble til Rogue Sorcerers, men den passer ikke inn nå. Innledningen ble skrevet da jeg var i York i 2004, så den er noen år, men jeg har virkelig lyst til å skrive om Ianathar, som han foreløpig heter. Han er herlig å skrive om. Muligens kan jeg kombinere den også med en annen fortelling.

Det er mye tenking og mye som kan kombineres til noe annet. Kanskje er ikke én idé nok til en roman på egenhånd, men kombinerer man flere idéer har man plutselig noe med litt mer substans, noe som faktisk kan brukes. Jeg har fortsatt håp for fortellingen jeg skrev til den første NaNoWriMo jeg vant, for eksempel. Så har man kanskje endt opp med flere idéer som i bunn og grunn er den samme fortellingen, bare i forskjellige settinger, og da er det egentlig bare om å gjøre å finne hvilken setting man liker best - å plukke litt fra hver fortelling til det blir en bra en.


Av og til tror jeg at jeg tenker for mye... Egentlig gjelder det jo bare å begynne et sted. Problemet mitt er at jeg elsker å organisere og systematisere og alt det der. Jeg trodde det skulle endre seg litt nå som jeg får organisere og systematisere på jobb, men det har faktisk gått motsatt vei.

Uansett har jeg tenkt å bruke helgen på å finne ut litt hva jeg vil - hvilke fortellinger jeg må innse det uunngåelige, hvilke som skal kombineres, og hvilke jeg har lyst til å satse på. For det er jo ikke slik at alt man går og ruger på bør bli bok (om man er så heldig å få gitt det ut). Men av og til må man bare "bli ferdig" med fortellingen, og for meg innebærer det ofte at jeg må skrive den ferdig. Det virker kanskje som bortkastet arbeid, men det er jo gøy, da.