Joe Abercrombie: Before they are hanged

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært litt "både og" når det gjelder First Law-trilogien av Joe Abercrombie. Jeg har gått og sett på bøkene i bokhandelen veldig lenge, men ble litt skuffet på begynnelsen av første bok, og omtalen min av The Blade Itself var ikke akkurat overbegeistret.

Men dette er andreboka. Vi kjenner karakterene bedre, vi kjenner settingen og skrivestilen til Abercrombie, vi vet at ting ikke nødvendigvis er rosenrødt. Og fremfor alt - det er ikke debutboka. Den burde være bra.

Ikke for det. Jeg endte opp med å like The Blade Itself ganske godt, men det var på tross av en del ting og ikke på grunn av dem.

I Before They Are Hanged må Glokta finne ut hvem som har fått den forrige Superior i Dagoska til å forsvinne, og det skal ikke vise seg å bli lett. Bayaz, First of the Magi, leder en gruppe som ikke kommer overens innad for å finne et mektig våpen. I the Union er nordlenderne en stadig større trussel, men det viser seg at med en mildt sagt inkompetent kronprins på lasset er nordlenderne en større trussel enn noensinne.

Det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i boken. Det er lenge siden jeg leste The Blade Itself og jeg husket ikke alt. Og plutselig hadde jeg nesten ikke tid til å lese, og måtte ta opp tråden igjen veldig mange ganger. I tillegg er jeg i utgangspunktet skeptisk til "reisebøker", som en del av boken jo er.

Men.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg synes samspillet mellom karakterene er realistisk, og jeg liker at de vokser og utvikler seg. Det var på mange måter en lettelse for meg å finne karakterer jeg "heiet" på, som jeg brydde meg om, til tross for deres dårlige sider. Spesielt var jeg begeistret for Luthars utvikling. Jeg kunne ikke fordra ham i bok 1, syntes han var mest en karikatur, men etter hvert i bok 2 blir han mer levende og mer utviklet etter hvert som han opplever ting. Jeg synes også at forholdet mellom Logen og Ferro var bra skrevet.

Dessuten er det imponerende at forfatteren klarer å få handlingen i denne delen av plottet, som jo stort sett består i å komme seg fra A til B, spennende. Det var ikke kjedelig, selv om forfatteren tydelig klarte å få frem det monotone i selve reisingen. Dette gjelder dels det som skjer i nord også.

Jeg syntes også at nordlenderne, altså ikke de the Union kjemper mot, men Dogman, Threetrees og så videre, var en genial gruppe karakterer jeg virkelig likte å lese om.

Jeg er litt nølende når det gjelder bok 3, som står ulest i bokhyllen min, etter å ha lest noen omtaler av den, men samtidig kjenner jeg at meg MÅ vite hvordan det går. Det tok sin tid, men jeg synes bøkene til Abercrombie har noe for seg likevel.