Blake Charlton: Spellwright

tirsdag 26. april 2011

Spellwright var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var innom Norli. Det vil si, Å. hadde kjøpt den en gang tidligere vi var innom, men det hadde jeg glemt. For en lingvistikk-student er boken en bok som kan være fantastisk, men også katastrofal... og alt mellom de to ytterpunktene.

Spellwright foregår i en verden der språket er basis for trolldom. Trollmenn er ikke kalt trollmenn, men lingvister og forfattere, og magi og selve verden er laget av språk. Man har mange forskjellige språk, og selv om forfatteren snakker om det som vanlige språk der alle har sin "prose style" er de egentlig som magiversjonen av dataspråk. Forskjellige språk kan gjøre forskjellige ting og har forskjellige begrensninger. Language Prime er språket som selve verden består av, og er uhyre vanskelig å forstå, for eksempel.

Det er et fascinerende konsept som gir en spennende vri på den tradisjonelle trylleformelen, og det er tydelig at forfatteren, som var sterkt dyslektisk i sin ungdom, har tatt seg tid til å sette seg godt inn i hvordan språk fungerer. Rent lingvistisk er det flere ting som irriterer meg og som ikke stemmer med realiteten om språk, men så har jeg da til sammen åtte års språkutdannelse og er en smule mer interessert i slike ting enn folk flest. Jeg tror det er ting som de fleste ikke merker. Men som sagt er det et svært interessant konsept som han tydelig har gjort seg stor flid med.

Men hva handler boken om?

Nicodemus bor i Starhaven, som utdanner trollmenn. Han er en spellwright (i mangel av et norsk ord) som lover godt, med ett unntak - han er en cacographer. Så fort han berører en trylleformel ender den med å bli feilstavet, noe som kan få store konsekvenser. Sjansen for at han skal få bli en ordentlig trollmann så lenge han ikke kan stave er temmelig liten, men samtidig er det ingenting han ønsker sterkere enn det. Det finnes i tillegg en profeti som sannsynligvis gjelder Nicodemus, men han har ingen håp om å oppfylle den så lenge han er en cacographer. Samtidig er det andre, som tolker profetien annerledes, som ser nytte av hans cacography og ønsker å bruke ham... for den andre siden.

Det høres ut som stereotypisk fantasy, men det er alt annet enn det. Jeg har sjelden blitt så hektet på en bok, og jeg kunne aldri gjette hva som kom til å skje. Likevel er handlingen aldri usannsynlig. Det eneste jeg har å utsette på den, er at boken føles som om den er over 20-30 sider før den faktisk er det - de resterende sidene føles mer som starten på neste.

Ellers liker jeg karakterene - hovedpersonen er faktisk ikke irriterende, og han er verken for genial eller for klønete. Det er umulig å forklare hva boken handler om uten at Nico høres ut som en klisjé av en karakter, men han er virkelig ikke det. De resterende karakterene overrasket meg stadig, og jeg bare elsket dem.

Jeg må også si at verdenen historien tar plass i er en av de mest originale og fascinerende jeg noensinne har lest. Om ikke plottet og karakterene hadde vært så bra som de er hadde jeg likevel anbefalt boken utelukkende på grunnlag av verdenen og magisystemet.

Likevel er det småting her og der som trekker litt ned - for eksempel hadde jeg ventet at en bok med så stor vekt på språket ville hatt bedre språk. Jeg hadde håpet på litt mer flytende prosa og treffende formuleringer. Sånn sett var språket litt for enkelt, litt for bemerkelsesløst. Like fullt kommer jeg definitivt til å lese den igjen.

----

For første gang siden jeg begynte å blogge har jeg flere bøker som er lest og som bare venter på å skrives om. Jeg har brukt hele påsken på å skrive oppgave (nest siste utkast levert i dag!), så det er først i dag hjernen min har nok overskudd til å skrive omtale. Nå skal jeg bruke resten av uken på hobbyer som har blitt ignorert de siste månedene, og ikke minst på lesing. Jeg har en del timer på buss og tog foran meg, så jeg har tenkt å gå innom biblioteket for første gang på månedsvis. I tillegg har jeg tenkt å lese A Song of Ice and Fire av George R. R. Martin om igjen og se om jeg liker bøkene bedre denne gangen. Nå vet jeg jo litt hva jeg kan forvente av dem.

Snart, snaaart...

mandag 18. april 2011

Det har blitt lite med bokinnlegg i det siste, men jeg satser på å rette på det etter 16. mai når jeg har litt mer tid å rutte med. Jeg holder på med en bok nå (det vil si, egentlig to siden det er en samleutgave) og kjenner at jeg har mye å si om den. Jeg er ikke særlig overbegeistret, men det er nettopp slike bøker jeg har mye å si om. Jeg liker å skrive om bøker jeg liker, selvsagt, men jeg føler liksom det blir litt mer substans hvis jeg finner noe å sette fingeren på.

Jeg er nå inne i innspurten til oppgaven - skal levere inn utkast igjen på onsdag, og etter det er det kun retting og forbedring... forhåpentligvis. Hvis veilederen min kunne bestemme seg for hva som er riktig - jeg rettet noe jeg tydeligvis hadde misforstått i forrige utkast, men nå er det visst slik jeg opprinnelig hadde skrevet som er riktig. Av og til lurer jeg på hvor nøye hun faktisk leser utkastene. På fredag skulle jeg levere inn analysen min, og stresset meg bokstavelig talt syk på å få den ferdig, og så fikk jeg mail i dag om at hun fortsatt er på konferanse, ikke har fått lest den og at jeg får tilbakemelding i morgen. Da har jeg med andre ord nøyaktig 1 dag på meg til å rette hele det kapitlet hvis det er noe feil. Hurra!

Det er mye jeg ser frem til etter at jeg har levert oppgaven (og selvsagt hatt muntlig eksamen og seminarinnlegg), men det sier litt om hvor lenge jeg har holdt på og hvor lei jeg er at det jeg gleder meg aller mest til, er å lempe alle skolebøkene mine ned i boden. Det er ikke sikkert at alle kommer til å bli der så lenge, men det er noe med den symbolske handlingen det er... Jeg har aldri IKKE hatt skolebøker i hyllen, så det blir på en måte et endelig farvel til studenttilværelsen. Antar jeg, i hvert fall. Det går nok ikke mer enn en måned eller to før jeg får lyst til å studere noe mer, tipper jeg. Men jeg merker at det er nok nå. Jeg lengter etter å ta til med andre ting - små hobbyprosjekter, skrive ferdig bøkene mine, lese, lese og atter lese, begynne å tegne og fotografere igjen, ta opp japansken igjen, ha et litt mer sosialt liv enn jeg har hatt i det siste, faktisk lage ferdig nettsiden min (som bare skulle ha pause på et par måneder... tenker vi sier fem-seks år, jeg), og så videre.

Store ting finnes det også å glede seg til. Jeg skal til London dagen etter at oppgaven er levert, og da blir det bokkjøp for alle penga. Bokstavelig talt, faktisk, i hvert fall for alle som er igjen etter at mat, hotell og musikaler/teater er trukket fra. Jeg har en handleliste som er lengre enn et vondt år, selv etter viljestyrke-bristen jeg hadde i forrige måned. Det meste er fantasy, men jeg må nesten prøve å skvise inn litt andre sjangre også. Anbefalinger mottas med takk ;)

En annen stor ting er rett og slett sommerferie. Jeg skal ikke ha så mye ferie i år, det er jo den travleste tiden på hotellet, men litt blir det nå, og det blir deilig. Det blir Sørlandet i år også, og i år skal jeg virkelig nyte den vakre sørlandsnaturen. Joggeturer gjennom skogen eller over bergene ved sjøen, kan det bli bedre? Eller å ligge på et svaberg ved sjøen med en god bok? Ellers har mamma lovet meg sykkel når oppgaven er levert, og jeg håper at det bidrar til at jeg holder meg i aktivitet. Det blir i hvert fall noen sykkelturer i Bergensområdet for å utforske steder jeg ikke er så ofte, sannsynligvis med kamera i sekken.

Ellers gleder jeg meg også til jeg får sett HBO's Game of Thrones (TV-serien til George R.R.Martins fantasyserie). Jeg har lest noen veldig positive anmeldelser av den, fra folk som elsker bøkene. Jeg tror likevel jeg skal holde meg unna til jeg har fått lest bøkene om igjen. Jeg likte dem ikke første gang jeg leste dem, men er overbevist om at det var like mye omstendighetene som bøkene selv, fordi det ikke er noen grunn til at jeg ikke skal like dem. Jeg har derfor bestemt meg for å gi dem en sjanse til, og de er først på listen over sommerlesningen min.

Nei, nå har jeg skrevet altfor mye om altfor lite, så jeg tror jeg gir meg. Jeg sitter egentlig bare her og utsetter å gjøre mer fornuftige ting, men så surret det så mye rundt i hodet mitt at jeg bare måtte få det ut. Nå skal jeg skrive så det spruter frem til og med i overmorgen, og så skal jeg ta påskeferie. :)

Sir Arthur Conan Doyle: "The Lost World" & Other Stories

mandag 11. april 2011

The Lost World and Other Stories
The Lost World

"The Lost World" & Other Stories består av tre lengre fortellinger og to noveller. Den første av dem, The Lost World, er den lengste og også den mest kjente (såvidt jeg vet). Det begynner med at Edward (senere kalt Ted eller Ned) Malone, journalist hos avisen Gazette, får i oppdrag å snakke med professor Challenger, som ikke bare har kommet med skandaløse påstander om en "tapt verden" et sted i Amazonas hvor dyr fra steinalderen fortsatt eksisterer, men som også er kjent for en brutal og brautende væremåte og et hat mot alt som heter journalister. Det ender som det måtte, med at professor Challenger, hans motstander professor Summerlee, Malone selv og eventyreren Lord John Roxton drar ut for å fastslå eller motbevise en gang for alle at denne tapte verdenen eksisterer.

Da jeg begynte å lese måtte jeg tenke meg om mer enn et par ganger, fordi jeg var sikker på at jeg hadde lest den før. Begynnelsen minner på mange måter om den i Reisen til jordens indre av Jules Verne, som jeg har lest for mange år siden. I tillegg var det et eller annet som tok bort spenningen som jeg ikke helt kunne sette fingeren på, til jeg kom på at jeg har lest historien i sin helhet i Donald. Donald-versjonen var faktisk ikke så langt borte fra originalen.

Jeg likte konseptet og var fascinert av rikdommen i det Doyle beskriver. Jeg synes forholdet mellom Challenger og Malone er spennende og selvmotsigende, siden de begge både liker og ikke liker den andre. Generelt sett er det mange karakterer jeg ikke egentlig kan fordra i boken, og jeg hadde nok vurdert å avbryte boken hvis det ikke var for at jeg likte hovedpersonen, Malone. Boken er skrevet i form av hans rapporter til avisen sin underveis. Jeg synes han beskrev folkene og apefolkene på høyden ganske bra, og det som hadde med dem å gjøre var interessant, selv om (eller kanskje fordi) hans måte å beskrive dem (og de andre ikke-vestlige i boken) på er veldig, veldig gammeldags.

Samtidig er det veldig mye jeg ikke liker. Mesteparten av boken beskriver en reise eller hva de finner på slutten av reisen, og det er begrenset hvor spennende det er. De snakker, de går, og de ser ting. De diskuterer hvordan de skal komme seg videre, og når de har kommet seg dit, hvordan de skal komme seg tilbake. For å være helt ærlig er det ganske kjedelig, spesielt når man vet hvordan det går fra før. Alt snakket mellom professorene går over hodet på meg, og det virker som om det er skrevet for å være vanskeligst mulig å forstå.

The Poison Belt
The Poison Belt er en forholdsvis kort historie, i underkant av 70 sider i den utgaven jeg har, men så beskriver den heller ikke så mye. Handlingen går i korte drag ut på at jorden har kommet inn i et "giftbelte av eter" som gjør at folk først oppfører seg helt annerledes enn de vanligvis gjør, for så å føle seg dårlige og deretter dø. Dette har skjedd først på enkelte steder, men tiden har nå kommet til London. Våre venner (Challenger med kone, Malone, Lord John og Summerlee) forskanser seg i Challengers hus med oksygenflasker og venter på å dø. Mesteparten av tiden går med på at de sitter der og kjenner hvordan tilstanden deres stadig forverres, mens de ser folk utenfor falle om og dø. Jeg tror ikke jeg røper noe ingen hadde skjønt av seg selv om jeg sier at de selvfølgelig viser seg ikke å være døde likevel, men at de har kommet inn i en tilstand som er lik døden på alle områder med det unntaket at man våkner etter en stund.

Premisset var i og for seg interessant nok, men jeg synes det er altfor lite som skjer, og 70 sider bare på at de venter på å dø er altfor mye. Generelt sett synes jeg at Doyle bruker veldig mange ord på å beskrive ganske lite i alle fortellingene. Jeg syntes det var rørende å se hvordan den ellers brautende Challenger oppfører seg i det han ser ut til å tro er de siste timene sammen med sin kone. Ellers var den ikke gripende nok til å leses om igjen, og jeg synes hele greia med "giftbelte av eter" var litt for usannsynlig, selv i betraktning av at de ikke visste alt vi vet nå.

The Land of Mist
I The Land of Mist har Challengers kone dødd, og datteren Enid har vokst til og forelsker seg i Malone. Jeg hadde litt problemer i starten med det at hun ikke ble nevnt i noen av de andre fortellingene, ikke engang i den foregående. Uansett. Hun er også journalist og jobber sammen med Malone der de skriver om de ulike kirkesamfunnene i London. Turen har nå kommet til spiritist-kirken. Fortellingen går stort sett ut på å beskrive deres praksis og miraklene deres, og hvordan Enid og Malone blir omvendt, mens Challenger er sitt vanlige, ytterst skeptiske jeg. De prøver stadig å overbevise ham om at det er mer mellom himmel og jord enn man skulle tro, og at spiritistene ikke er sjarlataner.

Jeg var veldig overrasket over at Doyle ser ut til å ta spiritistene i forsvar i motsetning til den strikt vitenskapelige linjen (motbeviser myter som vitenskapelige fenomen) han ellers har kjørt i de andre bøkene jeg har lest. Jeg synes fortellingen var veldig kjedelig. Flere karakterer ble introdusert og behandlet som om de var viktige og så ikke nevnt mer (barna til Silas Linden, for eksempel). Det var side opp og side ned som beskrev de ulike spiritistiske fenomenene og seansene, folks diskusjoner og deres argumenter. Litt av dette hadde vært bra, men dette blir for mye.

På den andre siden er det tydelig at Doyle har gjort sin research. Jeg har vært på et par spiritistiske seanser, blant annet på Alternativmessen i Bergen, og det er mye som stemmer med gjeldende praksis. Det å bruke musikk for å gjøre energien bedre og mer mottagelig, for eksempel. Det er mye som ikke stemmer også, men praksisen og synspunktene til de som driver med dette har nok forandret seg både over tid og fra sted til sted. Likevel føler jeg fortellingen aldri tok slutt, og er nok ikke noen fan av denne heller.

The disintegration machine
En kort novelle på ti sider. Det er ikke så mye å si om denne, men det er en av de jeg faktisk likte. Slutten var fullstendig overraskende på meg, men likevel ikke usannsynlig, og den skapte i grunnen hele inntrykket mitt av fortellingen. Den dreier seg ikke om personutvikling eller noe sånt, Challenger og Malone forandrer seg ikke, men premisset er interessant og på mange måter fortsatt aktuelt.

When the world screamed
I When the world screamed holder Challenger på med å bevise at han kan bore seg helt inn til den flytende kjernen av jorden, ved hjelp av en eller annen genial metode jeg ikke fikk tak i. Jeg var ganske lei da jeg kom til denne fortellingen og hoppet rett og slett over alle de pseudo-vitenskapelige diskusjonene og samtalene. Hovedpoenget er i hvert fall at Challenger holder på med dette, og en Mr. Jones (hvis synsvinkel fortellingen blir fortalt fra) skal hjelpe ham med et spesielt bor. Dagen for boringen kommer, og når de trenger gjennom "skriker" jorden, og følgene merkes over hele verden. Det er merkelig nok ingen dødsfall, og jorden begynner å reparere seg selv.

Man vet nok mye mer om den slags nå enn man gjorde da, men jeg synes en del av argumentasjonen her er på ustø grunn. For det første blir jo ikke jorden lenger sett på som en slags tenkende entitet, og den reparerer heller ikke seg selv sånn med en gang. I lys av de siste årenes hendelser er det også usannsynlig at det skulle ha skjedd helt uten dødsfall eller i det minste skader. Samtidig er det faktafeil her. Nå vet man for eksempel at mens den helt innerste kjernen er fast er det flere flytende lag mellom, og det er kun det innerste og mest flytende som regnes for en del av kjernen. Det ville heller ikke være noen naturlig udød å komme forbi selve jordskorpen og inn til det første flytende laget. Tross alt er det materiale herfra som kommer ut av vulkaner i form av lava... Men jeg vet jo ikke hvor mye man visste om dette da. I det hele tatt synes jeg selve fortellingen ikke var noe bra i det hele tatt, men den har likevel et verdifullt tema om å være forsiktig med hvor langt man går i det man gjør mot jorden.

Alt i alt en bok som føltes veldig, veldig lang da jeg leste den, da det hele tiden er veldig mye informasjon som skal fordøyes og veldig omstendelige beskrivelser. Jeg er vanligvis ingen motstander av beskrivelser, ettersom de kan være veldig interessante hvis de er gjort riktig, men likevel. Den ble veldig tung, og jeg kommer nok ikke til å lese den igjen på en god stund.

Jacqueline Carey: Santa Olivia

torsdag 7. april 2011

Det har visst vært en ordentlig lesedag i dag. Jeg har hatt fri, har bare vært til legen grytidlig i dag, og gikk rett og la meg igjen når jeg kom tilbake. Våknet, leste ut Treasure Island, satt et øyeblikk og lurte på hva jeg skulle finne på og gikk rett på neste bok. Litt surrete i hodet nå ja... Men nå er jeg faktisk bare 5 bøker på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, og det er jo bra.

Santa Olivia (Santa Olivia, #1)

Santa Olivia er en bok som har vært øverst på ønskelisten min helt siden jeg oppdaget den for første gang. Forfatteren, Jacqueline Carey, er kanskje mest kjent for Kushiel's Legacy-serien, som består av to ferdige trilogier (som etterfølger hverandre, men handlingsmessig er separate serier) og en siste trilogi som ikke er ferdig ennå. Kushiel's Legacy er episk fantasy, og er en av de seriene som jeg bare kan lese når jeg har helt fri, simpelthen fordi jeg ikke klarer å legge noen av bøkene fra meg før jeg er ferdig. Jeg kunne skrive mange, mange sider om alt jeg elsker med Kushiel's Legacy, men jeg tror kanskje det får bli et eget innlegg når jeg leser de neste bøkene i serien. Jeg tror jeg skrev et innlegg om Naamah's Kiss for ikke så lenge siden, og skal linke til det når jeg bare finner linken. Jeg var ikke så god til å huske å tagge postene mine før.

Uansett. Santa Olivia.

Santa Olivia er første bok i serien av samme navn, der bok nummer to, Saints Astray, kommer i høst en gang. Sjangermessig er boken en slags postmoderne urban fantasy/paranormal... greie. Vi befinner oss i det som nå er Texas, men som nå, en gang i fremtiden, har blitt et avgrenset ingenmannsland mellom USA og Mexico, bare befolket av en militærbase og en liten by som opprinnelig het Santa Olivia etter dens skytshelgen, men som nå bare heter Outpost 12, eller bare Outpost. Innbyggerne her fikk valget mellom å dra eller å bli, og de valgte å bli. De er glemt av verden utenfor, er ikke statsborgere av noe land og må klare seg så godt de kan selv. Militærbasen er der for å beskytte USAs grense mot El Segundo, denne mytiske skikkelsen som terroriserer de militære... tilsynelatende.

Carmen Garron er en av de som var bare barn når Outpost ble stengt av mot resten av verden. En dag kommer en fremmed gjennom byen. Han er Martin, og er annerledes. Han er en GMO, en genmanipulert organisme som ble utviklet på en forskningsstasjon på Haiti. Han er raskere og sterkere enn vanlige mennesker, ser på dem uten å blunke og kan ikke føle frykt. Han er lei av å bli forsket på og bli behandlet som eiendom, og er på vei til Mexico hvor han skal møte sine "artsfrender" igjen.

Det går som det alltid går, og Carmen, allerede mor til lille Tommy, blir gravid.

Slik begynner livet til Loup Garron, navngitt etter haiternes navn på varulver, loup-garrou. Hun er født på Santa Olivias dag, og når hun og de andre foreldreløse som bor i klosteret blir lei av å bli overkjørt og overstyrt av de militære, er ikke veien lang til å late som om hun faktisk er Santa Olivia. De klekker ut en rekke planer, men ser ikke konsekvensene av det de gjør. Og når noe annet og fryktelig skjer, får Loup noe helt annet å tenke på, noe som kan få konsekvenser for ikke bare hennes frihet og liv, men for de rundt henne.

Jeg forventet halvveis å bli skuffet, bare fordi jeg har så skyhøye forventninger til alt Jacqueline Carey skriver. Hun beskriver personene så levende, så variert, og man forstår hvorfor de gjør ting og hvorfor de synes som de gjør. Alle kjenner vel for eksempel en som Miguel Garza, som egentlig er en idiot, men som også har sine gode sider som etter hvert kommer frem. Det er virkelige mennesker, virkelige bekymringer og virkelige motivasjoner, og jeg synes hun beskriver på en veldig realistisk måte hvordan folk som har et veldig dårlig utgangspunkt klarer seg likevel. Måten hun beskriver de militære på - både de man liker, de man ikke liker og alle midt i mellom - får gjenklang av alt det man har hørt fra kriger og okkupasjoner fra den virkelige verden.

Santa Olivia er også den første boken hvor jeg har følt at en med overnaturlige krefter blir beskrevet på en realistisk måte. Loup Garron kjenner ikke til noe annet, men selvfølgelig er hun klar over at andre har følelser hun selv aldri har hatt. Og ikke minst er hun og de få som vet hennes hemmelighet klar over hvor stor risiko det er for henne om folk får vite om henne. Vi får se hvordan storebror Tommy gjennom mange, lange timer lærer henne å kontrollere seg selv slik at hun ikke skiller seg ut, lærer henne å oppføre seg som om hun har de følelsene hun mangler, lærer å forstå hvorfor andre tenker som de gjør. Vi ser hennes lengsel etter andre som er som henne, etter noen hun kan forstå, etter å føle seg som en del av en gruppe, ikke bare en som er "noe annet."

Skrivestilen og tonen er helt annerledes enn i Kushiel's Legacy, men så er det også en helt annen setting. Dialogen er troverdig, menneskene er troverdige (jeg tror kanskje jeg har nevnt det et par ganger allerede?), ting er logisk konsistente og motiverte, og handlingen er fascinerende og uforutsigbar. Loups smerte når hun mister en som står henne nær er sterk og følbar og gjør vondt å lese om. I det hele tatt er det veldig lett å leve seg inn i boken. Jeg ble bare revet med og klarte overhodet ikke å legge den fra meg i det hele tatt.

Jeg burde finne noe negativt å sette fingeren på, men jeg klarer ikke. Det betyr ikke nødvendigvis at boken ikke har feil og mangler, jeg tror bare det er det at både boken, beskrivelsene, plottet, skrivestilen og tonen appellerer så sterkt til meg at jeg ikke ser noen av de negative sidene. En annen leser vil nok sikkert finne mange ting å pirke på, ikke vet jeg. Jeg anbefaler den i hvert fall på det sterkeste, også til dem som vanligvis ikke leser så mye fantasy.

R. L. Stevenson: Treasure Island

Første gang jeg hadde noe med Treasure Island å gjøre, eller Skatten på sjørøverøya som den heter på norsk, var for en del år siden. Brødrene mine hadde vært med i en eller annen bokklubb for gutter, og i tillegg til halvdårlige bøker om Robin Hood, spøkelser, sjørøvere og eventyr hadde de også fått en slags oppfølger til Treasure Island. Den het Tilbake til sjørøverøya og var ikke skrevet av Stevenson, men mye senere. Jeg elsket boka, og planla å lese Skatten på sjørøverøya, men det ble glemt etter hvert som jeg fant flere bøker å lese.

I januar spurte jeg etter anbefalinger for klassikermåneden min, som riktignok var forrige måned, og fikk boken anbefalt av labben. Jeg bestilte den hos Book Depository, og i dag fikk jeg endelig tid til å lese den. Sier det noe om mitt forhold til eventyrbøker at jeg leste den i løpet av en formiddag?

Mitt eksemplar av boken er et eksemplar som ikke kan karakteriseres som annet enn lite og søtt. Boken er kanskje 15 cm høy, og akkurat som på bibler og lignende bøker er sidene gullkantet. Jeg må innrømme at det bidrar litt ekstra til mitt inntrykk av boken. Hva kan jeg si? Det er ingenting jeg liker bedre enn fine bøker. Kanskje med unntak av fine bøker med gammeldagse illustrasjoner inni. Den har det også.

Når jeg bruker så lang tid på å beskrive hvordan boken ser ut er det mest fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive. Jeg har lest den veldig fort, så det er sannsynlig at jeg ikke har fått med meg alle detaljer, men samtidig er det jo en grunn til at det gikk så fort. Jeg klarte ikke å legge den fra meg - jeg skulle bare lese noen sider før jeg sto opp i dag, siden jeg har fri, men endte opp med ikke å stå opp før klokken var over tre bare fordi jeg "bare" måtte lese neste side.

Boken er spennende, det er ingen tvil om det. På mange måter er det en typisk guttebok, i hvert fall på den tiden. Det er rikelig action, både tvilsomme og respektable personer om hverandre, svik, lureri, heltemot, mytteri og en rikelig mengde sjørøvere. Jeg hadde faktisk ikke forventet at den skulle være så spennende.

Den sies å være en barnebok, men det er definitivt ikke en bok for de minste. Det er på mange måter herlig å lese en bok som ikke er beregnet for voksne som likevel ikke forenkler beskrivelsene eller det som skjer, men som stoler på at leseren faktisk vet noe fra før eller klarer å finne det ut. Ting overforklares ikke, og det liker jeg.

Skatten på sjørøverøya var Stevensons gjennombrudd som forfatter. Det er likevel ingen dyptpløyende og revolusjonerende bok, men en gjennomført eventyrroman. Det er ingen spesielt tydelig utvikling når det gjelder hovedpersonene, selv om de er beskrevet på en fascinerende måte. Hovedpersonen selv er en pliktoppfyllende, men eventyrlysten gutt som ikke egentlig har noen tydelig personlighet. Samtidig er han den som vi ser alt det andre gjennom, så det hadde kanskje kommet i veien om man hadde måttet danne seg noen spesiell mening om ham.

Jeg skulle gjerne ha skrevet noe mer dyptpløyende og veloverveid om boken, men det får bli som det er. Jeg likte den i hvert fall, og kommer definitivt til å lese den igjen. Antageligvis blir nok Dr. Jekyll og Mr. Hyde av samme forfatter lest i løpet av året også...

Diverse på en tirsdag

tirsdag 5. april 2011

I dag har jeg levert inn oppgaveutkast. Det er langt fra perfekt, men det er da noe, og det er da levert inn. Jeg kjenner det er grådig deilig. I tillegg fikk jeg lønn i dag, så dette er en fin dag på de fleste måter. Det vil si, jeg satt oppe med oppgaven så lenge i går kveld/natt at det kjennes ut som om jeg kunne sovne stående, og jeg er så langt bak skjema i Script Frenzy at det ikke er morsomt engang, men ellers... ja.

Så nå har jeg en liten pause før oppgaveskrivingen setter i gang igjen. Veilederen må rekke å lese gjennom utkastet før innlevering, så da er det liksom ikke så mye for meg å gjøre. Jeg tenkte å bruke dagene frem til veiledning på Script Frenzy og lesing - jeg er jo fortsatt ikke ferdig med Buddenbrook. Jeg har tenkt at april skal bli en vesentlig bedre lesemåned enn mars, men det skal jo ikke akkurat så mye til heller.

Jeg har forøvrig fått bekreftelse fra Brønnøysundsregistrene i dag, om at enkeltpersonsforetaket mitt (som oversetter) er godkjent og registrert. Herlig! Så fort alt er i boks kan jeg fakturere de tidligere oppdragene mine, og da blir det snart penger.

Sa jeg at det var en fin dag? :)

Nå er det temmelig nøyaktig tre timer igjen på jobb, så skal jeg feire ved å gå ut og spise med en venninne, og så skal jeg feire ytterligere ved å ta meg en tur innom Norli. Uten dårlig samvittighet! Jeg har nemlig laget meg en fin bokkjøpeplan/treningsplan. For hver 5000nde forbrente kalori kan jeg kjøpe 1 bok, og jeg kan også kjøpe et fastsatt antall bøker for hver milepæl (levere oppgaveutkast, firmaet blir godkjent, gå ned i vekt, osv) jeg oppnår. Så langt har jeg opparbeidet meg tre bøker, og jeg gleder meg til å kjøpe dem. Jeg hadde tenkt å bestille dem fra Book Depository, men det er mulighet for at selvbeherskelsen tar ferie så fort jeg setter beina innom Norli. Det får så være.

Nei, nå skal det jobbes. Eller skrives litt manus, hvis jeg orker. Jeg har på meg NaNoWriMo-T-skjorten min som ekstra inspirasjon... ;)

Lesesirkel: Buddenbrooks av Thomas Mann

søndag 3. april 2011


"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.

Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen."
(Gyldendal)

Denne omtalen er basert på de første 300 sidene av Buddenbrooks. Jeg må være ferdig med oppgaveutkast til tirsdag i tillegg til at jeg har et oversetteroppdrag som må være ferdig senest i morgen, så jeg har ikke kunnet prioritere lesing denne uken.

Buddenbrooks er for meg en av de merkeligste bøker jeg har lest. Jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Jeg likte den de første sidene, var fullstendig uengasjert frem til rundt side 250, og nå begynner jeg å bli engasjert igjen. Jeg tror det har litt å gjøre med at jeg ikke har tvunget meg selv til å lese de beskrivelsene og utlegningene jeg ikke liker… Det sier seg selv at det er mye jeg både liker og ikke liker ved en slik bok.

Jeg tror det viktigste man må ha i tankene når man leser den er at hovedpersonen ikke er en bestemt person, men familien, firmaet. Som en konsekvens går menneskeskjebner over i hverandre, og man blir ikke ordentlig kjent med menneskene bak figurene, bare med deres “rolle” i familien.

Når det er sagt, er forfatteren svært god til å beskrive mennesker og deres særegenheter. Jeg elsker mange av beskrivelsene hans. Samtidig er det vanskelig å skille hvilke som er viktige og hvilke som ikke er det. Ofte er det nøyaktige beskrivelser av en person som er med i boken i et par sider, for så å forsvinne helt. Jeg tror det er litt av grunnen til at jeg ikke klarer å engasjere meg så veldig. Det er også flere personer som har blitt beskrevet inngående, men som utover i boken bare er til stede uten å egentlig ta del i historien. Andre ganger, spesielt i begynnelsen, er det også vanskelig å skille noen av personene fra hverandre.

Jeg er også temmelig usikker på forfatterens beskrivelse av Tony. Den første delen av boken går med på å beskrive hvor arrogant og ufordragelig hun var som barn, og plutselig trer hun frem i rampelyset og skal være en person man skal ha sympati med. Det fungerte ikke helt for meg før et godt stykke uti.  Jeg syntes romansen hennes med Morten bare var tåpelig – her har hun svermet slik over ham og grått sine bitre tårer, og vi har fått beskrevet så inngående hvor mye dette går inn på henne – og så er det som om Morten aldri har eksistert, og hun er en pliktoppfyllende datter til fingerspissene. Det skurrer litt for meg. Av og til får man et glimt av en ekte person bak selve karakteren, men så glipper det igjen. Det har selvfølgelig mye med hennes tapre forsøk på å holde masken – det er vel ingen i den Buddenbrookske familie som slipper noe særlig innpå seg.

Samtidig liker jeg bildene forfatteren maler av omgivelsene og selskapslivet i Lübeck. Tonys betraktninger om forskjellene på Nord- og Sørtyskland er fascinerende, og jeg liker beskrivelsene vi får av hverdagslivet. Alle utlegningene om firmaet og politikk er ikke noe for meg, jeg synes det trekker boken ned. Handlingen går på samme tid både veldig sakte og veldig raskt. Sakte fordi det alltid er mange beskrivelser som skal med, og man har gjerne et par sider med beskrivelse før handlingen kan gå videre. Jeg føler likevel at det ikke trekker så mye ned; jeg liker å synke litt ned i detaljene. Kanskje det er min indre historie-elsker som påvirker meg… På den andre siden går handlingen fort med det at man plutselig hopper over flere år i slengen, der det ikke skjer noe som har betydning for familien eller firmaet. Personlig skulle jeg ha likt å lese mer om Tonys to ekteskap og hvordan det var for henne å gifte seg – ikke bare frem til bryllupet men i den første perioden etterpå. Spesielt siden hun hadde så mange sjelekvaler med henhold til ekteskap i utgangspunktet. 

På den andre siden føler jeg at “feiden” mellom Thomas og Christian (på mange måter deres generasjons Johann og Gotthold) er interessant, selv om Christian for meg fremstår som en temmelig overdrevet karakter. 

Ellers er det bare småting som trekker ned. Jeg liker språket, men føler av og til at språket er litt vel tysk. Med det mener jeg at det fortsatt er noen formuleringer som brukes i tysk, men ikke norsk, som skurrer litt. Det kan også være at jeg bare ikke kjenner uttrykkene. Jeg liker jo vanligvis norsk oversatt fra tysk, nettopp fordi en del av uttrykksmåten og formuleringene passer så godt på norsk, og det blir et veldig malende språk.

Generelt sett en bok som plasserer seg midt på treet for meg, kanskje litt over. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den om igjen en gang i fremtiden, men ikke på noen år. Jeg kommer i hvert fall til å lese den ferdig, og jeg angrer ikke på at jeg leste den.

Gode forsett for lesemåneden april

fredag 1. april 2011

Mars var en helt hårreisende horribel lesemåned for min del. De to første ukene av måneden gikk med til å vente på bøker fra Book Depository, men de to neste var ikke stort bedre. To bøker og én novelle ble det til sammen. Skal jeg klare leseutfordringen min på 100 bøker i året burde jeg ha lest minst ti bøker. For ikke å snakke om sjangerutfordringen min - den gikk bare rett i vasken. Jeg kan egentlig ikke ha så veldig dårlig samvittighet siden jeg har jobbet med masteroppgaven min. Det er tross alt viktigere.

Men.

April skal bli bedre. April er måneden jeg enten kollapser av overarbeid eller får gjort alt jeg har tenkt. Det er for det første Script Frenzy, noe som gjør at skrivebloggen min faktisk må oppdateres av og til... Jeg har aldri gjort Script Frenzy før, så jeg er litt ute på dypt vann. Ellers må jeg få ferdig oppgaven, som skal leveres 11. mai (egentlig 15., men så skal jeg visst til London...).

Åkke som. I april skal jeg lese mange bøker. Jeg har en hel haug som jeg har bestilt fra Book Depository, og flere skal det bli. Jeg har innført en treningsregel for hvor mange bøker jeg kan kjøpe (hver 5000nde kalori forbrent, eller når jeg passerer en av de forhåndsbestemte milepælene - jogge hele den lange runden uten å gå, komme under et visst antall kilo, levere oppgave og så videre). Forhåpentligvis gjør det at jeg blir litt fornuftig, samtidig som jeg både får lest og trent.

Uansett. Planen for april er å få lest 11 bøker. Jeg hadde tenkt å si 15, men med oppgaven og Script Frenzy er det bare ikke mulig. April er jo måneden for chick-lit og romantikk, men det spørs om det går med alt det andre. Jeg lurer på å bare kutte ut sjangerutfordringen og bare gå på antall, selv om jeg vil prøve å lese litt sjangre jeg ikke pleier å lese. Jeg har jo allerede kjøpt noen klassikere som skal leses.

Nei, nok babbel. Nå skal jeg skrive ferdig dagens oppgavekvote, så er det kafé med en venninne og deretter hjem og prøve å komme litt videre i Buddenbrooks. Tror neppe jeg rekker å bli ferdig til søndag, men jeg vil i hvert fall gjøre et godt forsøk!
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.