Sir Arthur Conan Doyle: "The Lost World" & Other Stories

The Lost World

"The Lost World" & Other Stories består av tre lengre fortellinger og to noveller. Den første av dem, The Lost World, er den lengste og også den mest kjente (såvidt jeg vet). Det begynner med at Edward (senere kalt Ted eller Ned) Malone, journalist hos avisen Gazette, får i oppdrag å snakke med professor Challenger, som ikke bare har kommet med skandaløse påstander om en "tapt verden" et sted i Amazonas hvor dyr fra steinalderen fortsatt eksisterer, men som også er kjent for en brutal og brautende væremåte og et hat mot alt som heter journalister. Det ender som det måtte, med at professor Challenger, hans motstander professor Summerlee, Malone selv og eventyreren Lord John Roxton drar ut for å fastslå eller motbevise en gang for alle at denne tapte verdenen eksisterer.

Da jeg begynte å lese måtte jeg tenke meg om mer enn et par ganger, fordi jeg var sikker på at jeg hadde lest den før. Begynnelsen minner på mange måter om den i Reisen til jordens indre av Jules Verne, som jeg har lest for mange år siden. I tillegg var det et eller annet som tok bort spenningen som jeg ikke helt kunne sette fingeren på, til jeg kom på at jeg har lest historien i sin helhet i Donald. Donald-versjonen var faktisk ikke så langt borte fra originalen.

Jeg likte konseptet og var fascinert av rikdommen i det Doyle beskriver. Jeg synes forholdet mellom Challenger og Malone er spennende og selvmotsigende, siden de begge både liker og ikke liker den andre. Generelt sett er det mange karakterer jeg ikke egentlig kan fordra i boken, og jeg hadde nok vurdert å avbryte boken hvis det ikke var for at jeg likte hovedpersonen, Malone. Boken er skrevet i form av hans rapporter til avisen sin underveis. Jeg synes han beskrev folkene og apefolkene på høyden ganske bra, og det som hadde med dem å gjøre var interessant, selv om (eller kanskje fordi) hans måte å beskrive dem (og de andre ikke-vestlige i boken) på er veldig, veldig gammeldags.

Samtidig er det veldig mye jeg ikke liker. Mesteparten av boken beskriver en reise eller hva de finner på slutten av reisen, og det er begrenset hvor spennende det er. De snakker, de går, og de ser ting. De diskuterer hvordan de skal komme seg videre, og når de har kommet seg dit, hvordan de skal komme seg tilbake. For å være helt ærlig er det ganske kjedelig, spesielt når man vet hvordan det går fra før. Alt snakket mellom professorene går over hodet på meg, og det virker som om det er skrevet for å være vanskeligst mulig å forstå.

The Poison Belt
The Poison Belt er en forholdsvis kort historie, i underkant av 70 sider i den utgaven jeg har, men så beskriver den heller ikke så mye. Handlingen går i korte drag ut på at jorden har kommet inn i et "giftbelte av eter" som gjør at folk først oppfører seg helt annerledes enn de vanligvis gjør, for så å føle seg dårlige og deretter dø. Dette har skjedd først på enkelte steder, men tiden har nå kommet til London. Våre venner (Challenger med kone, Malone, Lord John og Summerlee) forskanser seg i Challengers hus med oksygenflasker og venter på å dø. Mesteparten av tiden går med på at de sitter der og kjenner hvordan tilstanden deres stadig forverres, mens de ser folk utenfor falle om og dø. Jeg tror ikke jeg røper noe ingen hadde skjønt av seg selv om jeg sier at de selvfølgelig viser seg ikke å være døde likevel, men at de har kommet inn i en tilstand som er lik døden på alle områder med det unntaket at man våkner etter en stund.

Premisset var i og for seg interessant nok, men jeg synes det er altfor lite som skjer, og 70 sider bare på at de venter på å dø er altfor mye. Generelt sett synes jeg at Doyle bruker veldig mange ord på å beskrive ganske lite i alle fortellingene. Jeg syntes det var rørende å se hvordan den ellers brautende Challenger oppfører seg i det han ser ut til å tro er de siste timene sammen med sin kone. Ellers var den ikke gripende nok til å leses om igjen, og jeg synes hele greia med "giftbelte av eter" var litt for usannsynlig, selv i betraktning av at de ikke visste alt vi vet nå.

The Land of Mist
I The Land of Mist har Challengers kone dødd, og datteren Enid har vokst til og forelsker seg i Malone. Jeg hadde litt problemer i starten med det at hun ikke ble nevnt i noen av de andre fortellingene, ikke engang i den foregående. Uansett. Hun er også journalist og jobber sammen med Malone der de skriver om de ulike kirkesamfunnene i London. Turen har nå kommet til spiritist-kirken. Fortellingen går stort sett ut på å beskrive deres praksis og miraklene deres, og hvordan Enid og Malone blir omvendt, mens Challenger er sitt vanlige, ytterst skeptiske jeg. De prøver stadig å overbevise ham om at det er mer mellom himmel og jord enn man skulle tro, og at spiritistene ikke er sjarlataner.

Jeg var veldig overrasket over at Doyle ser ut til å ta spiritistene i forsvar i motsetning til den strikt vitenskapelige linjen (motbeviser myter som vitenskapelige fenomen) han ellers har kjørt i de andre bøkene jeg har lest. Jeg synes fortellingen var veldig kjedelig. Flere karakterer ble introdusert og behandlet som om de var viktige og så ikke nevnt mer (barna til Silas Linden, for eksempel). Det var side opp og side ned som beskrev de ulike spiritistiske fenomenene og seansene, folks diskusjoner og deres argumenter. Litt av dette hadde vært bra, men dette blir for mye.

På den andre siden er det tydelig at Doyle har gjort sin research. Jeg har vært på et par spiritistiske seanser, blant annet på Alternativmessen i Bergen, og det er mye som stemmer med gjeldende praksis. Det å bruke musikk for å gjøre energien bedre og mer mottagelig, for eksempel. Det er mye som ikke stemmer også, men praksisen og synspunktene til de som driver med dette har nok forandret seg både over tid og fra sted til sted. Likevel føler jeg fortellingen aldri tok slutt, og er nok ikke noen fan av denne heller.

The disintegration machine
En kort novelle på ti sider. Det er ikke så mye å si om denne, men det er en av de jeg faktisk likte. Slutten var fullstendig overraskende på meg, men likevel ikke usannsynlig, og den skapte i grunnen hele inntrykket mitt av fortellingen. Den dreier seg ikke om personutvikling eller noe sånt, Challenger og Malone forandrer seg ikke, men premisset er interessant og på mange måter fortsatt aktuelt.

When the world screamed
I When the world screamed holder Challenger på med å bevise at han kan bore seg helt inn til den flytende kjernen av jorden, ved hjelp av en eller annen genial metode jeg ikke fikk tak i. Jeg var ganske lei da jeg kom til denne fortellingen og hoppet rett og slett over alle de pseudo-vitenskapelige diskusjonene og samtalene. Hovedpoenget er i hvert fall at Challenger holder på med dette, og en Mr. Jones (hvis synsvinkel fortellingen blir fortalt fra) skal hjelpe ham med et spesielt bor. Dagen for boringen kommer, og når de trenger gjennom "skriker" jorden, og følgene merkes over hele verden. Det er merkelig nok ingen dødsfall, og jorden begynner å reparere seg selv.

Man vet nok mye mer om den slags nå enn man gjorde da, men jeg synes en del av argumentasjonen her er på ustø grunn. For det første blir jo ikke jorden lenger sett på som en slags tenkende entitet, og den reparerer heller ikke seg selv sånn med en gang. I lys av de siste årenes hendelser er det også usannsynlig at det skulle ha skjedd helt uten dødsfall eller i det minste skader. Samtidig er det faktafeil her. Nå vet man for eksempel at mens den helt innerste kjernen er fast er det flere flytende lag mellom, og det er kun det innerste og mest flytende som regnes for en del av kjernen. Det ville heller ikke være noen naturlig udød å komme forbi selve jordskorpen og inn til det første flytende laget. Tross alt er det materiale herfra som kommer ut av vulkaner i form av lava... Men jeg vet jo ikke hvor mye man visste om dette da. I det hele tatt synes jeg selve fortellingen ikke var noe bra i det hele tatt, men den har likevel et verdifullt tema om å være forsiktig med hvor langt man går i det man gjør mot jorden.

Alt i alt en bok som føltes veldig, veldig lang da jeg leste den, da det hele tiden er veldig mye informasjon som skal fordøyes og veldig omstendelige beskrivelser. Jeg er vanligvis ingen motstander av beskrivelser, ettersom de kan være veldig interessante hvis de er gjort riktig, men likevel. Den ble veldig tung, og jeg kommer nok ikke til å lese den igjen på en god stund.