It's Monday! What Are You Reading?

mandag 29. august 2011

Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg leser nå:
Nettopp ferdig med Gail Z. Martins The Summoner, noe som kan summeres i ett ord: meh.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H. P. Lovecraft: The Whisperer in the Darkness
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Det ble ikke så mye lesetid i forrige uke, mest fordi The Summoner var så dårlig, men også fordi jeg har hatt det beintravelt i det siste. Da er liksom ikke lesing øverst på listen. Håper dette blir en bedre leseuke sånn sett...

Gail Z. Martin: The Summoner

The Summoner (Chronicles of the Necromancer, #1) Da jeg plukket opp denne boken i en bokhandel i London trodde jeg at dette kom til å bli en noenlunde original og forfriskende fantasyroman. Men det sier litt at den er på en Goodreads-liste over "Books with deceptively good covers" - jeg digger omslaget, men det er også den eneste boken jeg har lest i år som jeg bare har gitt én stjerne til på Goodreads.

(Forøvrig en liten spoiler-advarsel - har du tenkt å lese boken bør du kanskje ikke lese mer)

Boken starter som en god del andre fantasybøker. Tris, eller Martris Drayke som han egentlig heter, er prins og opplever at tronarvingen, hans eldre bror Jared, dreper hele resten av familien. Tris må flykte for å unngå å bli drept selv. Men plutselig, en eller annen gang i løpet av flukten, er de visst på vei tilbake til Margolan hvor han kommer fra. Tris er i tillegg en magiker, men ikke bare det, han er en Summoner og kan kommunisere med - og få hjelp fra - de døde. Tilfeldigvis er han den eneste Summoner siden hans bestemor, Bava K'aa, døde.

Herfra blir det bare verre. Det var overhodet ingenting som overrasket meg i hele boken. Fra det øyeblikket Kiara ble introdusert skjønte jeg at hun kom til å bli Tris sin "utvalgte". Carina og Vahanian som krangler ustanselig, om ALT? Selvfølgelig! De er sjelevenner og hverandres store kjærlighet! De andre karakterene er stort sett noen karikaturer av noen pappfigurer. Personer forsvinner (jeg vet ikke en gang om de forsvant eller ble drept), men ingen ser ut til å verken savne dem eller snakke om dem - eller huske at de noengang eksisterte. Selv om de hadde et nært forhold.

Ellers er det klisjé på klisjé på klisjé. Ingen er stygge i denne boken. Personer som villig risikerer livet sitt for en vilt fremmed når det er en umenneskelig høy belønning for å angi ham? Selvfølgelig! Magisk sverd. Et sverd arvet av bestefar som skal "keep you safe." Eller eventuelt knekke tvert av når du får bruk for det, siden det er et velbrukt og gammelt sverd og alt det der, og ikke magisk. Uforståelige og uuttalelige snutter som visstnok er ment å være et språk. The bad guys er ulidelig bad. Den vittige guide som irriterer alle men som likevel er flink. En som har unngått sverdtrening mesteparten av livet som plutselig er flink. En gudinne som kommer og gir dem oppdrag, som helt tilfeldig er omtrent det de egentlig hadde tenkt, og som redder dem ut av kniper. "Dette skal du gjøre, dette skal du gjøre, og dette skal du gjøre. Gå nå, så løser alt seg." Lettvint løsning og utrolig lite spennende å lese. Og hva er det egentlig med vampyrene? Hvorfor gi dem et annet navn når alle kaller dem vampyrer likevel?

I tillegg er dialogen kunstig og tungvint, hendelser som ikke har noen betydning for plott- eller karakterbygging blir detaljert beskrevet i det uendelige, skrivestilen føles klønete og rett og slett dårlig, og det er en rekke faktafeil. For eksempel, hvordan og hvorfor skor du en hest midt ute i skogen, midt i en reise, uten tilgang på noe som ligner på en smie? Hvorfor skal plutselig alle hestene ha sko om morgenen? Hadde de ikke sko når du begynte å reise?

Jeg ble virkelig matt av å lese boken. Hadde den vært skrevet for 20-30 år siden, når fantasy som sjanger fortsatt egentlig var i startgropen, hadde jeg kunnet unnskylde det. Men dette plottet - for så vidt en god del av personene også - er brukt før. Mange ganger. Faktisk veldig mange ganger. Boken er ganske ny, fra 2007, og det finnes overhodet ingen unnskyldning for en fantasyforfatter å komme med noe så klisjéfylt og uoriginalt. (Noe av problemet jeg har med mye norsk fantasy også...) Denne typen historie var oppbrukt for ti år siden.

Fremfor alt skulle jeg gjerne visst hvordan den som har redigert denne boken hos forlaget har klart å få den jobben, eller beholde den, for dette er ting en redaktør burde ha fanget opp lenge før publisering. I det minste blir jeg litt mer optimistisk med tanke på mine egne bokprosjekter.

Til tross for et kult omslag: Hold deg unna. Dette er virkelig ikke bra.


Ukens klisjé

søndag 28. august 2011

Det er ikke til å stikke under en stol at fantasysjangeren har en hel del klisjéer som går igjen... og igjen... og igjen... og igjen. Av og til funker en klisjé. Av og til funker den nettopp fordi den er en klisjé, av og til på tross av den, og av og til kommer det helt an på måten den blir skrevet på.

En middelmådig forfatter kan få en klisjé til å virke ulidelig dårlig og oppbrukt. En god forfatter kan få klisjéer til å virke nye og forfriskende, hvis det er gjort riktig.

Men. Av og til nytter det bare ikke. Jeg har lest mange veldig originale og forfriskende fantasybøker i det siste, men med jevne mellomrom dukker det opp en bok som bare trekker frem alle klisjéene i boken. Ikke bare klisjéer, forøvrig, men lettvinte løsninger.

Boken jeg holder på med nå er The Summoner av Gail Z. Martin. Det eneste jeg syntes var originalt og kult var religionen, og det virker som en kul bok på baksideteksten. Men. (Og jeg skal ikke engang komme inn på kvaliteten på skrivingen)

Klisjé 1: Tris/Martris er opplært i magi av bestemoren, som selvsagt var en av de beste verden noensinne hadde sett. Og selvsagt vet ingen om det. Faktisk kommer ingen engang på at en magiker må ha en arving (ikke spør meg hvorfor, men de må visst det) før etter at ting har skjedd. Er det mulig at han likevel kan magi? Spenningen er ulidelig! (Og ikke spør meg hvordan hans beste venn ikke vet det...)

Klisjé 2: Tris og Kiara, en prinsesse som (wait for it) er forlovet med Jared, som er broren til Tris og skurken i fortellingen, blir forelsket. Jeg har ikke en gang kommet til der de møtes for første gang og jeg vet det allerede (bekreftet av et par kommentarer jeg leste).

Klisjé 3: Et statskupp er ikke nok. Nei, selvsagt må det være et forsøk på å sette fri en eller annen ond greie som har blitt fanget tidligere! (Lærdom til fantasyhelter verden over: Du gjør deg ikke en tjeneste ved å ta noe slikt til fange. Ingen syns du er inhuman hvis du dreper det, og du VET det kommer til å komme tilbake, verre enn noensinne.)

Klisjé 4: Det er veeeeldig tydelig hvem som er skurken og hvem som er helten, og ordet "subtil" er et fremmedord.

Klisjé 5: Helten blir fortalt av ånder/spøkelser hva han er ment å gjøre, for selvsagt har han en skjebne å oppfylle (intet mindre enn å redde verden) og har vært ment til dette fra barnsben av. Ikke snakk om å tenke selv her nei!

Klisjé 6: Alle de møter, samme hvor pinglete og egoistiske de er, får en ubendig trang til å hjelpe hovedpersonen selv om det får dem i trøbbel.

Klisjé 7: Bestemoren viser seg i en drøm og forklarer ham at han nå er rede for det han skal gjøre, og det hun har trent ham til hele livet. Og han visste det ikke før nå?

Klisjé 8: Han får farfarens sverd som på en eller annen mystisk måte skal hjelpe ham. Hvordan vet ingen. Det blir ikke sagt at det er et magisk sverd heller. Kjære alle dere som skriver fantasy (inkludert meg): Et sverd er en nyttegjenstand. Det er en spiss, lang metalldings laget for å kverke ting med. Hvis det tilhørte din farfar, eller enda bedre, din tipp-tipp-tipp-oldefar, kan det ikke hjelpe deg. Faktisk er sannsynligheten stor for at det svikter deg i en hvilken som helst sverdkamp. Metall - og spesielt ikke metall som blir utsatt for så mye trøkk som et sverd - er ikke evigvarende og ubrekkelig.

Klisjé 9: De får hjelp av en kjøpmann som - wait for it - er vittig, delvis på kant med loven og har ingen problemer med å risikere livet sitt for en som er ettersøkt i hele kongeriket for å ha drept kongen (ikke riktig, men hvem ville du ha trodd på?)

Klisjé 10: Når de flykter, drar de til et sted ingen kunne tenkt seg at de dro til, og hvor ingen vil lete etter dem! Hvor er det? Jo, onkelen sitt land... Hvor ble det av logikken? Ville ikke bestekameraten, en erfaren soldat og leder for en eller annen militær greie, ha påpekt at det faktisk kanskje ikke var så lurt fordi Jared og hans magiker kom til å skjønne det?

Klisjé 11: Alle er vakre, utrolig pene, etc. etc. etc.

Og ennå er jeg bare 150 sider inn i boken (den er på litt over 600 totalt)... Det lover ikke godt. Et hint til alle de som skriver: Det nytter ikke å bare forandre settingen og rekkefølgen på hendelsene hvis du vil skrive en original og engasjerende bok. Det kan hjelpe, men vær så snill... prøv å gjøre noe som ikke har blitt skrevet til døde for lenge siden.

Chris Wooding: Black Lung Captain

torsdag 25. august 2011

Black Lung Captain (Tales of the Ketty Jay, #2)

Black Lung Captain er bok 2 i serien Tales of the Ketty Jay, og blir beskrevet slik på Goodreads:

"Welcome to a rip-roaring action-packed story of heists, double-crosses, double-double-crosses, adventure, shoot-outs and a touch of romance along the way. In the first Ketty Jay novel, RETRIBUTION FALLS, Frey and his crew were framed for murder, and had to use all their criminal talents to try to clear their names - and turn a profit! Here, in the second novel in this series of standalone adventures, they're asked to help retrieve a mysterious lost ship full of treasure, which turns out to be slightly more complicated than expected..."

Det føles ofte som om beskrivelsene på sider som Goodreads, Amazon og ikke minst på baksiden av bøkene beskriver en helt annen bok enn den man leser. Til en viss grad gjelder det denne også. Ut fra beskrivelsen over virker den en-dimensjonal og en smule kjedelig - det er den ikke. Jeg har sjelden lest en så engasjerende bok. Når det gjelder hovedpersonene, beskriver følgende sitat fra boken dem ganske så godt:

"Not for the first time, he wished he commanded a highly trained bunch of soldiers instead of a ragtag mob of rejects in varying stages of alcoholism."

Jeg liker vanligvis ikke å skrive omtaler hvor jeg overhodet ikke finner noe negativt å skrive, så jeg prøver alltid å finne et eller annet å pirke på. Men for denne boken finner jeg ingenting. Hvor karakterene på mange måter virket en-dimensjonale i den forrige boken, har de virkelig funnet seg til rette i toeren og oppfører seg som virkelige personer. Jez, navigatoren, har fått mye større plass i denne boken, noe som er rettmessig, og vi får vite ikke bare hva hun er og hvorfor, men hvordan det er. Harkins, som hadde en tendens til å være veldig en-dimensjonal i den forrige boken, er mye mer realistisk, og står for et av de beste øyeblikkene i boken.

Samtidig blir hovedpersonen selv mer menneskelig, og det viser seg at hans historie med Trinica Dracken (pirate queen extraordinaire) ikke er helt over... Vi får se en helt annen Darian Frey og en helt annen Trinica Dracken enn tidligere, noe som absolutt gjør bøkene til noe mer enn bare luftskip, slåsskamper og farlige situasjoner.  

På baksiden av boken er det en forfatter som har skrevet at Wooding "uses every trick in the book" for å fange inn leseren. Det gjør han, men i motsetning til en del andre fungerer det, og du tenker ikke over det. Andre forfattere kunne ha brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fått en helt annen - og sannsynligvis dårligere - bok. For å være helt ærlig: Det er ikke den eneste boken med lignende elementer. Erstatt luftskip med romskip eller bare skip, og du har ørten andre bøker. Men det er noe med måten de er beskrevet på, måten karakterene oppfører seg på og hvordan alt føles så sannsynlig men likevel overraskende. Ting som skjedde i bok 1 får følger for det som skjer i bok 2, selv småting som Harkins's forhold til skipskatten Slag (jepp, luftskip har også skipskatter) som faktisk blir ganske viktig etter hvert. (Det sier kanskje sitt, enten om meg eller boken, at en av yndlingsreplikkene mine fra denne boken er "Meaow"...)


For ikke å nevne slutten. Episk, veldig tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer om hva som er bra, men er redd for å røpe for mye av handlingen i forrige bok. Den anbefales i hvert fall på det sterkeste - den er en av mine absolutte yndlingsbøker i år - enten du er en steampunk-fan eller ikke.




It's Monday! What are you reading? ...på en tirsdag...

tirsdag 23. august 2011

Litt forsinket her ja! I går var det Macbeth i øsende regnvær, med dertil påfølgende kakao og pizza og sjokolade og skravling og mer skravling og litt oversettelse og... ja. Så jeg glemte det. Men bedre sent enn aldri!

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
George Orwell: 1984
M. D. Lachlan: Wolfsangel
Markus Zusak: The Book Thief
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen - har vært en lite samvittighetsfull bokblogger i det siste ;)

Bøker jeg leser nå:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (tror jeg? Husker ikke tittelen i farten)

Jeg har egentlig ikke tenkt noe særlig over hva jeg skal lese denne uken. Jeg har fortsatt en høy stabel med bøker jeg ikke har lest ennå... Forøvrig synes jeg det er litt komisk at jeg for en uke siden skrev at jeg ikke regnet med å få lest mer enn tre bøker i forrige uke, når det endte opp med å bli en så effektiv uke som det ble. (Syv bøker på en uke, på en uke hvor det var både treningshelg og mye jobb) Denne uken har jeg tenkt å bli mer effektiv på andre ting, som omtaler, for eksempel. (*host*)

Goodreads leseutfordring

søndag 21. august 2011

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, i hvert fall ikke på lenge ennå, men jeg er faktisk i rute med Goodreads sin leseutfordring. Mitt mål er 100 bøker (jepp, 2-3 bøker i uken, minimum) og frem til for noen uker siden var jeg 15 bøker på etterskudd. 17. juli leste jeg ferdig Sourcery av Terry Pratchett, og fra og med den dagen har jeg lest 29 bøker. På ganske nøyaktig 5 uker. Det er 5,8 bøker i uken, noe jeg er innmari stolt av, for å være helt ærlig.

Jeg har funnet en del perler - fremfor alt har jeg fått bekreftet at ja, Butcher er et geni, og ja, Pinnes anbefalinger er verdt å høre på. Hun anbefalte meg Soulless av Gail Carriger, som jeg elsket, 1984 av George Orwell, som jeg også elsket, noe som faktisk var litt overraskende. The Book Thief var fantastisk, og jeg har funnet to nye (delvis) fantasyserier som jeg skal følge med på. Den ene er Demon Cycle av Peter V. Brett, den andre er The Memory of Flames av Stephen Deas, som jeg ikke likte frem til bok tre, da jeg plutselig begynte å elske hele serien. For ikke å nevne at jeg digget Among Thieves av Douglas Hulick - en bok jeg trodde bare var en Scott Lynch-etterligning men som var helt genial.

Jeg har også funnet en del jeg ikke liker. Jeg har funnet ut at det går an å elske og hate en bok samtidig, som The Hundred Thousand Kingdoms av N.K. Jemisin. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker kinesisk krim (eller krim som prøver å rettferdiggjøre at det er krim ved å trekke inn ørten referanser til gammel litteratur, historie, kultur og ikke minst til hvor fantastisk litteratur er. Jeg vet. Det er derfor jeg leser.), at jeg ikke burde ha gitt en bok om vikinger skrevet av en utlending en sjanse (det var grundig research, men... ikke helt. Og ikke helt engasjerende nok), og at jeg aldri mer skal lese science fiction av Elizabeth Moon (men jeg elsker riktignok fantasybøkene hennes, interessant nok).

Alt i alt har det vært noen spennende uker, bokmessig, og jeg har lest mange flere nye bøker enn jeg ellers ville gjort. Jeg er vanligvis en som elsker å lese bøker om igjen (og om igjen, og om igjen, og om igjen...). Nå er det bokkjøpestopp til jeg har lest ut de jeg har, i tillegg til at jeg har en laaaang liste med bøker jeg skal blogge om. Det blir en fin blanding av bøker jeg elsket og bøker jeg hatet, tror jeg. Det er tross alt veldig gøy å skrive om bøker jeg har hatt lyst til å kaste i veggen ;)

It's Monday! What Are You Reading?

mandag 15. august 2011

Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Stacia Kane: City of Ghosts
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: Unholy Magic
Stacia Kane: City of Ghosts

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Painted Man (The Warded Man i org.utg.)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bretts bøker er forholdsvis lange, så jeg regner ikke med at jeg får lest mer enn tre bøker denne uken, travelt opptatt som jeg er. Men men, vi får se. Gleder meg til å begynne på Black Lung Captain i hvert fall!

Stephen Deas: The Order of the Scales

lørdag 13. august 2011

The Order of the Scales (The Memory of Flames, #3)
En passende alternativ tittel her er "Boken som fikk meg til å revurdere en hel serie (eller to)." Jeg skal ikke skrive så mye om hva den handler om, siden det vil røpe for mye av hva som har skjedd i bok 1 og 2. Men jeg kan si at om ting var ille før, har de eskalert enda mer i denne boken. Jeg er fryktelig spent på hvordan det går til slutt, bare for å se hvordan i alle dager forfatteren løser dette.

Jeg har slitt litt med The Memory of Flames, som serien heter. Bok nummer to, The King of the Crags, ble omtalt i går, og ikke spesielt positivt. Men jeg har endelig funnet ut hva som gjør at jeg ikke har vært så begeistret for serien og ikke har klart å engasjere meg. Samtidig har jeg funnet ut hvorfor jeg aldri har vært begeistret for George R.R. Martin sine bøker.

Det er det at jeg aldri helt tør å begeistre meg for en av personene, fordi jeg vet at han kan dø eller bli utsatt for noe grusomt når som helst. Martin er ikke redd for å ta knekken på en karakter, men la meg bare si én ting: På det området er han ingenting mot Deas. I A Song of Ice and Fire mistet jeg bare Ned Stark, av de jeg heiet på og brydde meg om - i denne serien har jeg mistet i hvert fall fem. Av de resterende har én blitt gal, flere har blitt stormannsgale og direkte ufordragelige, og skillet er ikke mellom godt og ondt - det er mellom ille og verre.

På slutten av The King of the Crags innså jeg endelig dette, med det resultat at jeg faktisk likte The Order of the Scales svært så godt. Jeg var fortsatt forvirret, og det er en av de kritikkene jeg står fast ved, men jeg klarte å engasjere meg mer. Jeg likte den faktisk såpass godt at jeg tok meg selv i å lese en side eller to så fort jeg hadde et lite øyeblikk i går. Venninnen min, som er på besøk, svarer på melding? Lese. Hun går på badet? Lese. (Dårlig vert, jeg?)

Så har også Stephen Deas en eller annen utrolig evne til å få en til å digge karakterer man har hatet i en hel bok. Hvordan klarer han det?

Det er lite annet å si om boken enn det jeg allerede har sagt om The King of The Crags. Det er sjelden det å lese en bok får meg til å forandre mening om de foregående bøkene, men det skjedde altså. Hvilke forventninger man har når man begynner på en bok har utrolig mye å si, og jeg tror jeg opprinnelig forventet noe som lignet på den andre serien hans, som er mye snillere. Ting skjer ikke som man håper i disse bøkene.

Samtidig er jeg veldig, veldig glad for at noen har skrevet en drageserie hvor dragene faktisk er farlige, hvor de ikke er lydige og snille, og hvor de ikke oppfører seg som mennesker i dragefasong. En slik serie blir nødvendigvis brutal og blodig. Og det er den. Jeg digger dragene hans, jeg digger at forfatteren har fått meg til å forandre mening så fullstendig, og jeg digger (nå som jeg har vent meg til det) at karakterene hans er så uforutsigbare, og at det er fullstendig in character. Jeg digger at han ikke syr puter under armene på karakterene sine, selv om det betyr at man nå og da mister karakterer man har fulgt gjennom hele serien, og at han ikke tar mer hensyn til dem enn til andre karakterer. Flaks er et fremmedord her.

Jeg føler jeg bare har skrevet i hytt og pine i dette innlegget, men håper det ikke er fullstendig ulesbart. Jeg anbefaler i hvert fall serien The Memory of Flames sterkt. Den har en del av tingene jeg liker ved George Martin og Joe Abercrombie (ikke så mye det jeg ikke liker, heldigvis!), og en del ting som er helt særegent forfatteren. Den kan anbefales utelukkende på grunn av dragene, men det er heldigvis mye mer ved den. Mennesker på sitt mest dekadente og hensynsløse, for eksempel. Og nevnte jeg dragene?

Nå er det bare å vente på neste bok. Kom snart, 2012!




Stacia Kane: Unholy Magic og City of Ghosts

torsdag 11. august 2011

Unholy Magic (Downside Ghosts, #2)

City of Ghosts (Downside Ghosts, #3)

Unholy Magic og City of Ghosts er bok nummer to og tre i serien Downside Ghosts av Stacia Kane, som begynner med Unholy Ghosts.

Verdenen - vår verden - ble etter årtusener med "overtro" oversvømt av spøkelser. Men ikke bare dukket de opp, de kunne også drepe. Og drepe gjorde de, til mennesker døde i hopetall. The Church (of Truth, tror jeg) var de eneste som visste hvordan man skulle hanskes med dem, og stater og religioner har nå blitt erstattet med The Church. Chess Putnam jobber som Debunker, som går ut på å finne ut om hjem som er meldt hjemsøkte faktisk er det eller ikke. Men Chess har også en hemmelighet, som The Church overhodet ikke må finne ut av. Hun sliter nemlig med pilleavhengighet, noe som setter henne i et sterkt avhengighetsforhold til den lokale narkobaronen. Samtidig som hun har et eller annet udefinerbart med narkobaronens "enforcer", Terrible, går hun også ut med Lex, sønnen til en konkurrerende narkobaron, med alle de problemer det medfører.

I bok to er det noen som går rundt og myrder prostituerte, og tar øynene deres. Først tror man at det er Cryin Man, som på en eller annen måte har kommet seg vekk fra byen under jorden hvor de dødes sjeler bor og som drepte prostituerte på denne måten før han døde, men det viser seg snart at det overhodet ikke er så enkelt. Samtidig får Chess og Terribles forhold en trøkk det ikke er sikkert at det vil overleve.

I bok tre får vi et gjensyn med The Lamuri, som Chess hadde et sammenstøt med i bok 1. De er ikke fornøyd med å bli motarbeidet, spesielt ikke når det lykkes, og de vil gjøre hva som helst for å få has på henne på verst mulig måte. Chess må samarbeide med Terrible, siden narkobaronen Bump også har en interesse i å få løst dette. Men hvordan er det mulig når Terrible ikke klarer å tilgi noe Chess har gjort og ikke snakker med henne (kan ikke si mer for det er viktig i bok 2)?

Jeg synes bøkene var greie nok. De tingene jeg likte i bok 1 var der fortsatt, og jeg likte å lese dem, men det manglet bare et eller annet. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg, og det ble litt platt. Jeg hadde håpet at det skulle bli gjort et eller annet poeng ut av Chess' avhengighet (selv om jeg tror jeg nevnte i omtalen av bok 1 at det var forfriskende at det IKKE ble gjort), utover at det setter henne i et lite ønskelig avhengighetsforhold til Bump. Og Lex. Det som var forfriskende i bok 1 virker nå som en slags "jaja, hun må jo ha en uvane, da." Jeg tviler på dette var bevisst fra forfatterens side, for Chess virker ellers som en temmelig realistisk person. Selv om det føles litt som om jeg blir preket til litt vel mye om hvor dårlig barndommen til Chess var.

Det er liksom ingenting jeg kan peke på at jeg ikke liker. Jeg pleier jo vanligvis å finne noe i hvert fall, til og med (eller kanskje spesielt) i yndlingsbøkene mine. Det er kanskje et tegn på at de ikke engasjerer nok til at jeg legger merke til ting. Jeg liker dem, spesielt samspillet mellom Chess og Terrible, og jeg kommer nok til å lese dem igjen. Jeg liker for eksempel veldig godt at ting ikke nødvendigvis går bra dem i mellom. Men det er ikke akkurat bøkene jeg går rundt og anbefaler til alle og enhver for å si det sånn.

Stephen Deas: The King of the Crags

onsdag 10. august 2011

The King of the Crags

Da er jeg endelig i gang med omtaler igjen, med Stephen Deas sin nest nyeste bok, The King of the Crags. Dette blir delvis også omtale av forrige bok i serien, The Adamantine Palace, som det ser ut til at jeg leste før jeg begynte å blogge om bøker. Jeg synes stort sett det samme om begge bøkene. The King of the Crags er altså nummer to i serien, og baksideteksten er som følger:

"Prince Jehal has plotted and murdered his way to power. Speaker Hyram is dead. Queen Shezira faces trial for treason. Jehal is married to her daughter, Lystra, and has the new speaker, Zafir for his lover. He has everything he ever dreamed of. And is learning that dreams can become nightmares...


On the edges of the World Spine the fires of rebellion are burning. A fire fuelled by an ancient prophecy. The Red Riders are coming. And the flames that will come on the wings of dragons are flames that could engulf the world."

Boken har alle forutsetninger for at jeg skulle like den. En stor del av boken handler om drager, og jeg er helt gal etter drager. Uheldigvis har den også store deler politisk intrige, noe jeg ikke liker.

Det jeg liker aller best med boken er hvordan hovedpersonen, prins Jehal, faktisk blir en person man heier på til tross for at han langt fra er "the good guy." Her er det ikke noen kamp mellom det gode og det onde, og som leser blir man nødt til å stadig revurdere hvem man holder med og hvem man ikke holder med. Deas er heller ikke redd for å drepe karakterene sine, og han er heller ikke redd for å vise de dårlige sidene ved samfunnet han beskriver. På mange måter minner han litt om George Martin i så måte.

Jeg synes også at dragene er godt beskrevet. Det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på å finne ut hvordan det skal fungere, ikke bare de store trekkene, men også gode og dårlige smådetaljer. Vi får en logisk og troverdig forklaring på hvordan dragene kunne temmes og hvordan de klarer å kontrollere dem. Vi får også vite hvorfor dragene ble temmet, noe jeg ikke skal gå mer inn på ettersom det er viktig for plottet. Jeg liker også hvordan dragene har personlighet og er intelligende, uten å føles som mennesker i drageform. De har ikke menneskelige trekk som for eksempel medfølelse og evne til å planlegge særlig langt fremover.

Likevel var jeg ikke akkurat superbegeistret for boken. Det er litt synd, for jeg digger YA-serien samme forfatter skriver (foreløpig har kun The Thief-Taker's Apprentice kommet ut) og hadde virkelig håpet å like den. Skuffelsen var nok større ved The Adamantine Palace siden jeg ikke visste hva jeg gikk til, men likevel.

For det første er det vanskelig å bry seg om noen av personene. Jeg synes det er godt gjort av forfatteren å få meg til å like Jehal når han var "skurken" i den første boken, men de andre personene er liksom bare... meh. Zahir er en karikatur og gjør alle feil i boken, kommandanten for vaktstyrken er som i de fleste andre slike bøker, og... tja. Jeg brydde meg liksom ikke om noen av dem, spesielt de som det tydelig var meningen at jeg skulle ha sympati for. Det er også veldig MANGE karakterer med vanskelige navn, så jeg slet veldig med å huske hvem som var hvem.

For det andre er handlingen forvirrende og litt "all over the place." Med all intrigen er den vanskelig å følge, og siden de fleste personene har sin egen agenda og prøver å lure noen, eller blir lurt, eller bare prøver å tilpasse seg situasjonen, forandrer de stadig synspunkt og lojalitet, og så videre. Jeg har faktisk ikke engang fått med meg hvem de egentlig kriget med den siste fjerdedelen av boken. Samtidig liker jeg litt at ingen er helt som de ser ut som, og at de klarer å tenke selv.

For det tredje. Navnene. Her kommer jeg inn på mitt fagfelt, så de som ikke er interessert i språk og bare vil vite om boken kan slutte å lese nå ;) Navnene følger enhver klisjé i boken, og det er veldig tydelig at Deas har bestemt seg for at "Z" er en eksotisk og spennende bokstav, for den er i utrolig mange navn. Navnene føles ikke som om de kommer fra samme sted, mange er like og de er unødvendig kompliserte. Lingvist som jeg er skal jeg komme med tre eksempler.

Taiykatei: Dette er navn på en gruppe folk, mener jeg. Jeg har gjort meg skyldig i dette selv, for å få det til å høres mer eksotisk ut (jeg hadde Nimiyshan, som siden har blitt endret til Nimish). Det er vanlig, spesielt i engelsk, at "y" følger etter en vokal. (Boy, hey, stay, buy) Dette går helt fint med de fleste vokaler, fordi de er ulike nok. Men i de aller fleste språk er det en tendens til at veldig like lyder blir assimilert til én lyd (skjer også med diftonger, men ikke så ofte). "I" og "y" er veldig, veldig like, og det ville i beste fall blitt en lang i-lyd. En slik ting ville være for lik til å bli tatt med i noe skriftsystem. Eventuelt kan han mene en slags j-lyd, men mellom "i" og "k" vil ikke denne høres i det hele tatt, og igjen ikke få plass i skriftsystem. Jeg vet det er fantasy og at å putte inn "y" og "z" og "x" virker eksotisk, men det er litt irriterende for de av oss som prøver å få navnene våre til å virke sannsynlige.

GarHannas: Nei. Bare nei. Du kan ikke plutselig ha en stor bokstav midt i et navn. Selvfølgelig kan en karakter ha to navn, men da må det være mellomrom. Jeg driter i om det kan være "lov" i en fiktiv ortografi i verdenen han skriver om, men skriver man på engelsk må man følge de viktigste ortografiske reglene. Dette irriterte meg noe vanvittig i Paul Hoffmans første bok også.

B'thannan: Har jeg nevnt at jeg hater apostrof i midten av navn? Skal det være apostrof skal det enten betegne en manglende lyd (der en ortografi allerede er satt og formen dermed ikke er hovedformen, som i have not vs haven't) eller lyden glottal stop. Glottal stop kan ikke forekomme mellom to konsonanter, i hvert fall ikke rett etter en annen stopp. Hvorfor ikke bare skrive Bthannan og bli ferdig med det? Det funker i en rekke afrikanske språk.

Og har jeg nevnt alle navnene med Z?

It's Monday! What Are You Reading?

mandag 8. august 2011

Det er nesten merkelig at jeg ikke har begynt med denne ukentlige posten før, men jeg har tenkt på det flere ganger. Jeg synes alltid det er gøy å lese denne på andre bokblogger.

Bøker jeg leste forrige uke:
Jim Butcher: White Night
Jim Butcher: Turn Coat
Jim Butcher: Small Favour
Jim Butcher: Changes
Jim Butcher: Ghost Story
Jim Butcher: Side Jobs
Gail Carriger: Soulless
Stacia Kane: Unholy Magic (OK, denne er kanskje litt juks, den ble jeg ferdig med i formiddag, men jeg leste i hvert fall mesteparten i forrige uke...)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen

Bøker jeg leser nå:
Stacia Kane: City of Ghosts

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Peter V. Brett: The Painted Man

Alle disse fire bøkene er forholdsvis korte og greie, så jeg tror ikke det skal by på særlig store problemer å bli ferdig med dem. Men siden jeg nå har lest mange korte bøker for å komme litt mer i rute med leseutfordringen på Goodreads har jeg plutselig snart bare lange bøker igjen. Tipper listen blir betraktelig mye kortere fra og med neste uke...

Leseliste

søndag 7. august 2011

Jeg har nå gitt meg selv forbud mot å kjøpe nye bøker før jeg har lest ut de jeg har (eller eventuelt begrense meg til 1 per tiende bok jeg leser ferdig), men det ser ikke ut til at jeg mangler lesestoff på en lang, lang stund. Siden jeg elsker lister bestemte jeg meg derfor for å lage en oversikt over bøker jeg eier, men ikke har lest. Den blir oppdatert etter hvert som jeg leser ferdig.

1. Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
2. Joe Abercrombie: Last Argument of Kings
Peter V. Brett: The Painted Man
4. Peter V. Brett: The Desert Spear
5. Justin Cronin: The Passage
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
7. Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo
8. Robin Hobb: The Dragon Keeper
9. Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
Stacia Kane: Unholy Magic
Stacia Kane: City of Ghosts
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
M.D. Lachlan: Wolfsangel
13. H.P. Lovecraft: The Whisperer in Darkness
14. Gail Z. Martin: The Summoner
15. China Miéville: Perdido Street Station
16. China Miéville: Iron Council
George Orwell: Nineteen Eighty-Four
18. Edgar Allan Poe: Collected Works: Stories and Poems
19. Selznick: The Invention of Hugo Cabret
20. Snorre
21. Chris Wooding: The Black Lung Captain
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen
Markus Zusak: The Book Thief

...og siden jeg er så godt i gang lager jeg like godt en liste over bøker jeg har lest, men ikke anmeldt ennå, i leserekkefølge:

1. Terry Pratchett: The Colour of Magic
2. Terry Pratchett: Equal Rites
3. Terry Pratchett: The Light Fantastic
4. Terry Pratchett: Sourcery
5. Janet Evanovich: Smokin' Seventeen
6. Terry Pratchett: Mort
7. Jacqueline Carey: Naamah's Blessing
8. Jim Butcher: Death Masks
9. Jim Butcher: Blood Rites
10. Jim Butcher: Dead Beat
11. Terry Pratchett: Wyrd Sisters
12. Elizabeth Moon: Trading in Danger
13. Douglas Hulick: Among Thieves
14. Jim Butcher: Proven Guilty
15. Jim Butcher: White Night
16. Jim Butcher: Turn Coat
17. Jim Butcher: Small Favour
18. Jim Butcher: Changes
19. Jim Butcher: Ghost Story
20. Jim Butcher: Side Jobs
21. Gail Carriger: Soulless
Stacia Kane: Unholy Magic
Stacia Kane: City of Ghosts
Stephen Deas: King of the Crags
22. Peter V. Brett: The Painted Man
23. N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
24. Stephen Deas: The Order of the Scales
25. Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
26. M.D. Lachlan: Wolfsangel
27. George Orwell: Nineteen Eighty-Four
28. Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen
29. Markus Zusak: The Book Thief

Det negative med lister som dette er at man virkelig blir klar over hvor langt på etterskudd man er, og hvor lite man husker fra de tidligste bøkene... Jaja. Ikke sikkert jeg somler meg til å skrive omtale om alle disse, vi får se.

Mitt spontane lesemaraton snart over

torsdag 4. august 2011

Jeg er sikker på at alle er lei av å lese om Dresden Files opp og ned og i mente. Men som noen av dere vet kom bok nr 13 i serien ut på slutten av forrige uke, og jeg har lest mer og fortere enn jeg noensinne har gjort tidligere for å få lest den. Jeg gjorde den feilen å lese bakpå bok 13 lenge før jeg var ferdig med bok 12, så jeg har slukt bok etter bok bare for å finne ut hva som kom til å skje.

Etter seks bøker på like mange dager, der alle ligger på 4-500 sider, er hodet mitt ikke særlig fornøyd. Jeg har fortsatt Side Jobs igjen, men skal ta meg litt mer tid med den. Hvis det er mulig...

Jeg skal skrive de ordentlige omtalene når jeg kommer så langt (mulig at jeg må vente til jeg har fått lest dem om igjen siden jeg har lest så fort - jeg har gått glipp av mye, tror jeg), men måtte bare få ut litt entusiasme, ellers får jeg aldri sove i natt. Jeg har definitivt fått en ny yndlingsserie, en som forener favorittelementene mine fra både fantasy og krim, og som på en eller annen måte alltid klarer å overraske selv om en del ting burde være logiske. Anbefales på det sterkeste! Har også en annen fantastisk bok som jeg gleder meg til å skrive omtale om snart :)

Late lesedager

onsdag 3. august 2011

De siste to dagene har jeg hatt fri. Det har vært utrolig deilig, og ikke minst uvurderlig nå som jeg leser Dresden Files. Jeg har aldri vært borti noen serie jeg har slukt på samme måte og blitt så hekta på. For å si det sånn, sent i går kveld begynte jeg på bok 10. Nå nettopp ble jeg ferdig med bok 11. Det er en god del sider i løpet av en dag!

Nå skal jeg ta lesepause i noen timer, og så skal jeg begynne på Changes. Ghost Story kom i postkassen i dag, og jeg gleder meg noe vanvittig til å ta fatt på den. Jeg er så utrolig spent på hva som kommer til å skje! Seriøst, serien har alt jeg digger med fantasy, inkludert ting jeg ikke visste jeg digget før jeg leste bøkene. Som om ikke det var bra nok i seg selv har Butcher-maratonet løst en stor gåte når det gjelder verdenen jeg skriver bøker fra (historie og utvikling (industri, teknologi etc etc) er alltid vanskelig når det er en fantasiverden - det er jo ikke særlig plausibelt at en verden bare står stille uten å utvikle seg).

Jeg er forferdelig på etterskudd med omtalene mine (fortsatt), men jeg håper at jeg ikke har glemt for mye av det jeg har lest når jeg endelig er ferdig med Dresden Files og kan skrive dem. Men heldigvis har jeg tatt innpå litt av etterskuddet på leseutfordringen min på Goodreads. Nå er jeg bare 10 bøker på etterskudd, noe jeg ikke har vært på lange tider. Jeg satser på å ta inn igjen etterskuddet i løpet av den neste måneden.

Hmmm... Jeg har egentlig ikke noe særlig vettugt å skrive om i dag ser jeg, men måtte bare få ut litt Butcher-entusiasme. Regn med at dette ikke er det siste innlegget som nevner Dresden Files før omtalene kommer!

To minutter etter at jeg opprinnelig postet dette innlegget postet en blogg jeg følger en link til en video der Patrick Rothfuss (forfatter av The Name of the Wind og The Wise Man's Fear, og en av mine yndlingsforfattere) intervjuer Jim Butcher. Måtte bare poste den også :) Blir litt fjortis av å se to forfattere jeg digger så mye i samme video!

Omtaler og fotoblogg

mandag 1. august 2011

Jeg er visst vanvittig på etterskudd med bokomtalene mine. Siden sist jeg skrev omtale har jeg lest fjorten (14!) bøker og er snart halvveis i den femtende. Problemet ligger nok nettopp i det at jeg bruker all tiden min på lesing (eller være sosial, eller rydde opp i kaoset som oppsto hjemme rett etter ferien) og ikke omtaleskriving. Men for øyeblikket er det Jim Butcher-maraton siden jeg får bok 13 i posten i dag, sannsynligvis, og fortsatt holder på med bok 9. Jeg var dum nok til å lese teksten bakpå bok 13 rett etter at jeg hadde bestilt den, så jeg vet akkurat nok om det som skjer på slutten av bok 12 til å vite at jeg MÅ.lese.den.NÅ.

Meeen jeg skal ta igjen en del av omtalene så fort Dresden Files er lest, og jeg har fått skravlet om den til Pinne. Store forventninger? Jeg? Neeeida.

Ellers har jeg opprettet en fotoblogg, siden jeg har fått dilla på fotografering igjen. Det er den gamle, engelskspråklige bokbloggen min som er omgjort, siden jeg ikke egentlig brukte den. Litt lite poeng i å ha den når jeg har en bokblogg på norsk og i tillegg er på Goodreads... Uansett. Ta gjerne en tur innom!
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.