Da er jeg endelig i gang med omtaler igjen, med Stephen Deas sin nest nyeste bok, The King of the Crags. Dette blir delvis også omtale av forrige bok i serien, The Adamantine Palace, som det ser ut til at jeg leste før jeg begynte å blogge om bøker. Jeg synes stort sett det samme om begge bøkene. The King of the Crags er altså nummer to i serien, og baksideteksten er som følger:
"Prince Jehal has plotted and murdered his way to power. Speaker Hyram is dead. Queen Shezira faces trial for treason. Jehal is married to her daughter, Lystra, and has the new speaker, Zafir for his lover. He has everything he ever dreamed of. And is learning that dreams can become nightmares...
On the edges of the World Spine the fires of rebellion are burning. A fire fuelled by an ancient prophecy. The Red Riders are coming. And the flames that will come on the wings of dragons are flames that could engulf the world."
Boken har alle forutsetninger for at jeg skulle like den. En stor del av boken handler om drager, og jeg er helt gal etter drager. Uheldigvis har den også store deler politisk intrige, noe jeg ikke liker.
Det jeg liker aller best med boken er hvordan hovedpersonen, prins Jehal, faktisk blir en person man heier på til tross for at han langt fra er "the good guy." Her er det ikke noen kamp mellom det gode og det onde, og som leser blir man nødt til å stadig revurdere hvem man holder med og hvem man ikke holder med. Deas er heller ikke redd for å drepe karakterene sine, og han er heller ikke redd for å vise de dårlige sidene ved samfunnet han beskriver. På mange måter minner han litt om George Martin i så måte.
Jeg synes også at dragene er godt beskrevet. Det er tydelig at forfatteren har brukt mye tid på å finne ut hvordan det skal fungere, ikke bare de store trekkene, men også gode og dårlige smådetaljer. Vi får en logisk og troverdig forklaring på hvordan dragene kunne temmes og hvordan de klarer å kontrollere dem. Vi får også vite hvorfor dragene ble temmet, noe jeg ikke skal gå mer inn på ettersom det er viktig for plottet. Jeg liker også hvordan dragene har personlighet og er intelligende, uten å føles som mennesker i drageform. De har ikke menneskelige trekk som for eksempel medfølelse og evne til å planlegge særlig langt fremover.
Likevel var jeg ikke akkurat superbegeistret for boken. Det er litt synd, for jeg digger YA-serien samme forfatter skriver (foreløpig har kun The Thief-Taker's Apprentice kommet ut) og hadde virkelig håpet å like den. Skuffelsen var nok større ved The Adamantine Palace siden jeg ikke visste hva jeg gikk til, men likevel.
For det første er det vanskelig å bry seg om noen av personene. Jeg synes det er godt gjort av forfatteren å få meg til å like Jehal når han var "skurken" i den første boken, men de andre personene er liksom bare... meh. Zahir er en karikatur og gjør alle feil i boken, kommandanten for vaktstyrken er som i de fleste andre slike bøker, og... tja. Jeg brydde meg liksom ikke om noen av dem, spesielt de som det tydelig var meningen at jeg skulle ha sympati for. Det er også veldig MANGE karakterer med vanskelige navn, så jeg slet veldig med å huske hvem som var hvem.
For det andre er handlingen forvirrende og litt "all over the place." Med all intrigen er den vanskelig å følge, og siden de fleste personene har sin egen agenda og prøver å lure noen, eller blir lurt, eller bare prøver å tilpasse seg situasjonen, forandrer de stadig synspunkt og lojalitet, og så videre. Jeg har faktisk ikke engang fått med meg hvem de egentlig kriget med den siste fjerdedelen av boken. Samtidig liker jeg litt at ingen er helt som de ser ut som, og at de klarer å tenke selv.
For det tredje. Navnene. Her kommer jeg inn på mitt fagfelt, så de som ikke er interessert i språk og bare vil vite om boken kan slutte å lese nå ;) Navnene følger enhver klisjé i boken, og det er veldig tydelig at Deas har bestemt seg for at "Z" er en eksotisk og spennende bokstav, for den er i utrolig mange navn. Navnene føles ikke som om de kommer fra samme sted, mange er like og de er unødvendig kompliserte. Lingvist som jeg er skal jeg komme med tre eksempler.
Taiykatei: Dette er navn på en gruppe folk, mener jeg. Jeg har gjort meg skyldig i dette selv, for å få det til å høres mer eksotisk ut (jeg hadde Nimiyshan, som siden har blitt endret til Nimish). Det er vanlig, spesielt i engelsk, at "y" følger etter en vokal. (Boy, hey, stay, buy) Dette går helt fint med de fleste vokaler, fordi de er ulike nok. Men i de aller fleste språk er det en tendens til at veldig like lyder blir assimilert til én lyd (skjer også med diftonger, men ikke så ofte). "I" og "y" er veldig, veldig like, og det ville i beste fall blitt en lang i-lyd. En slik ting ville være for lik til å bli tatt med i noe skriftsystem. Eventuelt kan han mene en slags j-lyd, men mellom "i" og "k" vil ikke denne høres i det hele tatt, og igjen ikke få plass i skriftsystem. Jeg vet det er fantasy og at å putte inn "y" og "z" og "x" virker eksotisk, men det er litt irriterende for de av oss som prøver å få navnene våre til å virke sannsynlige.
GarHannas: Nei. Bare nei. Du kan ikke plutselig ha en stor bokstav midt i et navn. Selvfølgelig kan en karakter ha to navn, men da må det være mellomrom. Jeg driter i om det kan være "lov" i en fiktiv ortografi i verdenen han skriver om, men skriver man på engelsk må man følge de viktigste ortografiske reglene. Dette irriterte meg noe vanvittig i Paul Hoffmans første bok også.
B'thannan: Har jeg nevnt at jeg hater apostrof i midten av navn? Skal det være apostrof skal det enten betegne en manglende lyd (der en ortografi allerede er satt og formen dermed ikke er hovedformen, som i have not vs haven't) eller lyden glottal stop. Glottal stop kan ikke forekomme mellom to konsonanter, i hvert fall ikke rett etter en annen stopp. Hvorfor ikke bare skrive Bthannan og bli ferdig med det? Det funker i en rekke afrikanske språk.
Og har jeg nevnt alle navnene med Z?
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar