Elizabeth Moon: Legacy of Honour

Legacy of Honour (heretter LoH) er en samleutgave av dilogien Legacy of Gird. Den inkluderer bøkene Surrender None og Liar’s Oath, og rent kronologisk foregår handlingen før forfatterens mer kjente serie The Deed of Paksenarrion (heretter kalt Deed). Jeg vil likevel ikke anbefale å lese LoH før Deed, rett og slett fordi LoH delvis føles som bakgrunnsstoff til Deed, fordi handlingene er forskjellig, fordi det å lese Deed først gjør at man forstår LoH mye bedre, og fordi LoH dessverre ikke er like bra. Men så skal det kanskje noe til å leve opp til serien som har vært min yndlingsserie i årevis.

I Deed er religionen med sine guder og helgener (mennesker opphøyet av gudene for sine gjerninger) stadig mer sentral. Gird er en slik helgen, en krigerhelgen som da han var menneske ledet et bondeopprør mot de undertrykkende magelords. Hans etterfølgere har stor innflytelse i enkelte av landene og vektlegger at alle skal være i stand til å forsvare seg for å unngå undertrykkelse, i tillegg til å kjempe det godes sak.

Surrender None beskriver Girds liv, fra en fattig bondesønn, via et kort opphold som soldat hos den lokale lensherren, til bonde med egen familie. Den beskriver hans vei fra fortvilelse da familien etter tur dør eller blir drept, til besluttsomhet da han endelig bestemmer seg for å gjøre noe med all uretten som blir begått. Men hvordan skal en gjeng med bønder kunne stå seg mot rike adelsmenn med magiske krefter og ingen skrupler mot å bruke dem?

I det store og hele synes jeg at Surrender None er en bra bok. Den prøver å beskrive mannen Gird, ikke helgenen, noe jeg synes er et bra valg. Helgenen og legenden ser man uansett i Deed. Jeg synes også at forfatterens styrke nettopp er i hennes beskrivelser av vanlige mennesker, og det ville vært dumt om hovedpersonen distraherte fra dette. 

Det er også tydelig at forfatteren har brukt MYE tid på å gjøre verdenen troverdig og realistisk, fra beskrivelsen av dagliglivet til bønder eller soldater, fredløses utfordringer for å overleve, og så videre. Nei, det er ikke helt riktig. Moon må ha brukt noe så innmari mye tid på research og planlegging at det er litt ydmykende for en amatør-worldbuilder som meg.

Plottmessig er boken bra. Det eneste er at spenningskurven daler litt på slutten da det blir mye strategi og plotikk og ”hva gjør vi nå” og ”hvordan gjør vi A for å B” og ”hva bør vi ha med i kodeksen” og så videre. Ikke mine favoritting. Samtidig er det viktig å huske på at dette jo er en ”bakgrunnsbok” som forklarer mer om hvorfor og hvordan ting skjer i de andre bøkene. Noen ganger går fremdriften i boken på bekostning av alt som skal fortelles. Jeg mener derfor at dette i utgangspunktet er en bok for folk som allerede er fans, og som vil vite mer, i stedet for nye lesere.

Så over til Liar’s Oath. Handlingen der begynner flere år før Surrender None slutter, noe som forvirret meg fryktelig i begynnelsen. Historien blir fortalt fra Luaps synsvinkel. Luap er Girds høyre hånd, en adelig mageborn som har sverget å aldri bruke sine magiske krefter. Men dette er ikke lett for ham, og han er overbevist om at mageborns og "vanlige" folk aldri kan leve sammen. Når han finner et bortgjemt fort ved en tilfeldighet er idéen om å skape et eget sted for mageborns født, og han er ikke villig til å la noe komme i veien for drømmen sin.

Der Surrender None hadde sin styrke i realistiske karakterportrett og imponerende worldbuilding har ikke Liar’s Oath så fryktelig mange. For det første kan jeg ikke fordra hovedpersonen. Halve tiden syntes jeg han var en sytende, selvopptatt stakkar, og den andre halvparten av tiden syntes jeg han var utrolig sta og ute av stand til å innse selv de enkleste ting. Jeg syntes også at måten de andre karakterene behandlet ham - kom med krav etter krav uten å stole det minste på ham - var smålig og ikke så rettferdig og logisk som det virker som om forfatteren vil ha det til at det er.

Det eneste jeg egentlig likte i boken var Aris og Suli (tror jeg?), som etter hvert ble de første paladinene for Gird. Aris er en mageborn, en adelssønn med magiske evner, som for ham viste seg å være evnen til å helbrede. Suli er datter av tjenere, men også Aris’ beste venn, og den som alltid er der for ham. Jeg elsket å lese om hvordan de sakte men sikkert oppdaget evnene sine og lærte mer, selv om det til tider var litt for mye av det gode.

Når det er sagt, bærer boken preg av store deler med infodumps. Det er en endeløs rekke med ting som viser seg å ikke være viktige i det hele tatt, og det aller siste kapitlet, rett før klimakset, blir avbrutt av en lang sekvens med noe jeg ikke husker hva var, men som ikke var relevant for noe som helst. Det var mildt sagt litt irriterende. Moon pleier å være god med å få all overfloden av informasjon hun har til å integreres sømløst inn i historien, men det går ikke så bra her. Fremdriften av plottet er sakte og hakkende, spesielt fordi man faktisk vet hva som skjer. Ikke detaljene eller hvorfor det skjer, men likevel. Og slutten – selv om den var uventet – virket som en kjapp løsning som ikke egentlig ga mening. Jeg håper at en av de senere bøkene forklarer litt mer om hvorfor ting skjedde som de gjorde, men jeg håper også at det blir forklart litt bedre enn i Liar’s Oath.

I det store og hele er jeg ikke overbegeistret for boken og kommer nok ikke til å lese den igjen med det første, men likevel angrer jeg ikke på at jeg leste den. Både Liar’s Oath og Surrender None gir et nytt perspektiv på senere hendelser i andre bøker fra Paks’ verden, og de er nyttige om man ønsker å lære mer om verdenen og hvordan den fungerer. Jeg har nevnt worldbuildingen flere ganger allerede, men jeg må bare si igjen at jeg er imponert over hvor mye arbeid Moon har lagt ned i den. Det kunne vært en virkelig verden, så mye som hun har planlagt.

Elizabeth Moon: The Deed of Paksenarrion

Det er vanskelig å komme med en objektiv omtale av The Deed of Paksenarrion. Med unntak av Ringenes Herre var dette serien som introduserte meg for fantasysjangeren, og også den som virkelig fikk meg hektet. For noen uker siden bestilte jeg den endelig på engelsk i omnibusutgave, i anledning at bok 2 i oppfølgerserien kom for et par dager siden. 1200 sider tar sin tid…

Paksenarrion Dorthansdotter, datter av en sauebonde, har drømt om å bli kriger hele sitt liv. Hun rømmer hjemmefra og verver seg til Hertug Phelans leiekompani. Livet som soldat er ikke helt som ventet, men hun føler seg raskt hjemme og blir en respektert del av kompaniet. Likevel har skjebnen mer i vente for henne, og fører henne på veier hun aldri kunne ha drømt om. Men når utfordringene kommer, kan hun holde fast ved sin troskap, eller gir hun tapt?

Serien består av Sheepfarmer's Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold (Krigerens troskapsed, Annen troskapsed og Gyllen troskapsed del 1 og 2 på norsk). Den er på mange måter en klassisk coming-of-age historie. Den er veldig person-sentrert, og hovedplottet er hvordan Paks utvikler seg og vokser med utfordringene sine. De andre plottene er, føler jeg, litt underordnet.

Elizabeth Moon har hatt en karriere i det amerikanske forsvaret i tillegg til å ha en grad i historie, og det merkes. Jeg har lest at en del anmeldere mener at det store fokuset på realisme og detaljrikdom gjør at historien og fremdriften sakkes ned. Personlig føler ikke jeg det samme. Nei, historien er ikke rask og super-spennende, men jeg blir like fortapt i boken hver gang og klarer ikke å legge den fra meg. Jeg elsker at forfatteren gjør det så lett å leve seg fullstendig inn i verdenen hun har skapt. Verdenen i bøkene er detaljrik og realistisk, men det var først når jeg begynte å lese bloggen hennes at jeg innså hvor mye hun faktisk har utelatt i bøkene.

Jeg synes også at bøkene har et friskt perspektiv i forhold til mange andre typiske fantasyserier, i hvert fall mange av de jeg har lest. I stedet for at fortellingen blir fortalt av de som er på toppen (kongelige, trollmenn, adelige) er Paks en vanlig menig gjennom hele første boken, og man slipper derfor endeløse sider om taktikk og politikk, men ser desto mer av hvordan det faktisk ER å være soldat. I stedet for at hærene føles som en grå og uniform masse ser man virkelig hærene som en samling individer, noe som gjør de store slagene enda sterkere.

Samtidig, om jeg skal pirke på noe, må det være at det er et skarpt skille mellom godt og ondt i bøkene. De anerkjenner riktignok at mennesker stort sett er et sted midt mellom, men jeg synes kanskje det skurrer litt mot den ellers svært realistiske verdenen Moon skriver om. Grensen mellom godt og ondt er, mener jeg, betydelig mindre tydelig enn den er i disse bøkene. Likevel fungerer det stort sett.

I tillegg er jeg ikke særlig begeistret for bok 2 i serien. Jeg føler alt bare sakker ned, til tross for at det skjer mye, og slutten er veldig brå og deprimerende. Det har mye med at jeg ikke kan fordra den ene karakteren, noe som i og for seg sikkert var meningen, og det bare irriterer meg. På den andre siden er den siste delen så sterk at jeg ikke alltid klarer å lese den. For en som har hatt tilløp til angst er det bare altfor nært og sårt, og jeg innså ikke hva det var før nå. Bok 2 er på mange måter der hvor alt brytes ned mens de andre er der det bygges opp. For å komme med en veldig kraftig generalisering og uten at jeg tror det røper for mye av handlingen.

Det jeg føler kanskje er det aller beste ved serien, med unntak av realismen og hvor lett det er å bli dratt fullstendig inn i handlingen, er budskapet den gir. Serien har et veldig sterkt budskap om at det er mulig å bygge seg selv opp igjen selv om man er brutt ned, om at håpet aldri er ute og at man kan komme ut av prøvelser som en sterkere person enn den man var før. Etter de siste fem-seks årene med alt som har skjedd i mitt eget liv blir det bare enda sterkere, for å være litt mer personlig enn jeg kanskje bør…

Anbefales på det sterkeste!