Topp 10 uleste bøker i bokhyllen

tirsdag 29. november 2011

Jeg har bestemt meg for å begynne med Topp 10-tirsdag igjen, etter en lang pause. Det var vel bare et spørsmål om tid, jeg som er så glad i lister ;)

Den originale Top Ten Tuesday finner du hos bokbloggen The Broke and the Bookish, og er en ukentlig meme med topp ti et-eller-annet-som-har-med-bøker-å-gjøre. Ukens tema er egentlig "TBR list for winter," altså bøker som kommer til å bli utgitt i vinter. Men de bøkene jeg har ventet på har allerede kommet ut, eller så kommer de ikke ut før til våren, så jeg har plukket et tidligere tema. Siden jeg har shoppet så mye bøker i det siste er det spesielt ett tema som passer veldig godt, nemlig Topp 10 uleste bøker i bokhyllen. Jeg kommer også til å regne de bøkene som ikke er i bokhyllen ennå, men som er på vei i posten.

Jeg har forøvrig bare ni, både fordi resten er bøker som bare ligger der, eller som er tidligere/senere i samme serie som de som er oppført på listen. Jeg tenker jeg holder meg til én bok per serie.

1. Heirs of the Blade (Shadows of the Apt, #7)Adrian Tchaikovsky: Heirs of the Blade. Denne er foreløpig siste bok i en serie jeg holder på med. Jeg er foreløpig bare på bok 3 (dette er bok 7), men jeg er helt forelsket allerede. Jeg synes omslaget er utrolig vakkert samtidig som det er creepy. Boken har også fått gode terningkast på Goodreads, og det blir sagt at boken er tro mot det jeg har likt (så langt) ved serien. Det er selvsagt litt farlig å lese bakpå bøker som er fire bøker etter den jeg holder på med (spoilers!) men nå gleder jeg meg bare til å begynne på den.

2. The Iron Jackal (Tales of the Ketty Jay #3)Chris Wooding: The Iron Jackal. Dette er bok tre i serien om Ketty Jay, en slags steampunk-møter-low-fantasy-greie som er veldig bra. Jeg aner ingenting om den, men har elsket de to foregående bøkene.

3. The Black Prism (Lightbringer, #1)Brent Weeks: The Black Prism. Jeg har aldri lest noe av Brent Weeks før, selv om en venninne av meg liker bøkene hans, men jeg falt fullstendig for omslaget. Jeg har også kjøpt første bok i den forrige serien hans bare for å ha lest den først.

4. Prince of Thorns (The Broken Empire, #1)Mark Lawrence: Prince of Thorns. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har gledet meg slik til denne. Jeg synes omslaget er fantastisk, og boken virker passe mørk og sinister, for å bruke et godt engelsk ord. Men jeg er grådig spent!

5. The Wise Man's Fear (The Kingkiller Chronicle, #2)Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear. Jeg elsket den forrige boken i trilogien, The Name of the Wind, og jeg har hatt Wise Man's Fear i bokhyllen lenge. Men det er noe med bøker man har ventet så grådig på - det er nesten skremmende å faktisk skulle begynne på dem. Hva om de ikke lever opp? Hva om de skuffer og dermed "ødelegger" forrige bok? Den største grunnen er kanskje likevel at det er vanskelig å lese hundre bøker på ett år når de er såpass lange. I julen skal jeg manne meg opp og faktisk lese den.

6. Complete Works of Edgar Allan PoeEdgar Allan Poe: The Complete Works of Edgar Allan Poe. Denne boken er utelukkende på listen fordi det er den vakreste boken jeg eier. Forgylte sidekanter, blant annet. Jeg tør nesten ikke å lese den...

7. Vanished (Greywalker, #4)Kat Richardson: Vanished. Vanished er bok tre i Greywalker-serien, som handler om privatdetektiven Harper Blaine. Det er på mange måter en krysning mellom krim og urban fantasy som passer meg veldig godt, og som hjelper å fylle hullet mens man venter på neste Butcher-bok (uten sammenligning forøvrig). Jeg liker spesielt at fokuset på romantikk ikke er så stort som i mange andre urban fantasy-bøker.

8. Perdido Street Station (New Crobuzon, #1)China Miéville: Perdido Street Station. Har du hørt om bare én bok av China Miéville er sjansen stor for at dette er den du har hørt om. Jeg elsker de to bøkene jeg har lest av ham, og Perdido Street Station har vunnet mange priser. Veldig mange.

9. The Way of Shadows (Night Angel, #1)Brent Weeks: The Way of Shadows - siden jeg allerede har en Brent Weeks her. En venninne av meg har skrytt serien opp i skyene, og jeg gleder meg til å begynne på den. Det, og jeg elsker omslaget.

It's Monday! What are you reading?

mandag 28. november 2011

Da er konferansen også overstått. Tromsø var et veldig fint sted, og jeg er virkelig glad jeg reiste, men fy søren så sliten jeg er!
Som forutsett ble det ikke akkurat mye lesetid (hadde vel litt i underkant av en time ledig tid totalt per dag) men så stappfullt som hodet mitt er akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket å lese uansett.


Bøker jeg leste forrige uke:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Blood of the Mantis
Kat Richardson: Underground

N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

fredag 25. november 2011

The Hundred Thousand Kingdoms (The Inheritance Trilogy, #1) The Hundred Thousand Kingdoms har blitt skrytt opp i skyene og har vært månedens bok i flere bokklubber på Goodreads. Jeg gledet meg til å lese den, til tross for at sammendraget bakpå ikke virket superfristende, kanskje mest på grunn av omslaget og at den har vunnet mange priser.

Yeine Darr is an outcast from the barbarian north. But when her mother dies under mysterious circumstances, she is summoned to the majestic city of Sky. There, to her shock, Yeine is named an heiress to the king. But the throne of the Hundred Thousand Kingdoms is not easily won, and Yeine is thrust into a vicious power struggle with a pair of cousins she never knew she had. As she fights for her life, she draws ever closer to the secrets of her mother's death and her family's bloody history.

With the fate of the world hanging in the balance, Yeine will learn how perilous it can be when love and hate - and gods and mortals - are bound inseparably together.


Boken er... et paradoks. Jeg sa til en venninne da jeg skulle gi den poeng på Goodreads at jeg hadde gitt den både én og fem stjerner på en gang hvis jeg kunne. Handlingen er i seg selv utrolig klisjéfylt. En utenforstående som er kastet inn i en verden av intriger, hørt den før? Med spesielle evner? Litt Mary Sue? Ikke? La oss slenge inn at hele verdenen kan... gå under.


Jeg hatet mye av plottet. Det er et sterkt ord, men jeg gjorde det. Det er så mye klisjéfylt at jeg holdt på å bli gal. Selve skrivingen er heller ikke særlig god. Dialogen er haltende, spesielt i begynnelsen, og det virker som om forfatteren motarbeider meg når jeg prøver å bli engasjert i fortellingen. Det er kjedelig. Skrivestilen er hakkete og flyter dårlig.

Settingen er heller ikke ordentlig forseggjort. Når man skriver fantasy er det et poeng å få det til å virke som om det er noe mer enn det man får se, en verden som faktisk fungerer. Det gjør det ikke her. Det føles som et skall, en idé som ikke er ferdig utviklet. Forfatteren sliter også med dette med "show, don't tell." Ikke at jeg skal mase om og om igjen om det, men det er et poeng. Det virket heller ikke som om forfatteren hadde egentlig satt seg ned og vurdert hvilke scener og hendelser som var nødvendige og hvilke som burde kuttes. Det er så mye som virker poengløst og uten egentlig hensikt annet enn at det skal være kult


På den andre siden.


Samtidig er det andre så utrolig genialt at jeg elsket boken i perioder. Og da mener jeg virkelig elsket den. Jeg elsket alt som hadde med gudene å gjøre, jeg syntes den delen av plottet var genialt og originalt, de var troverdige, det var hjerteskjærende, det var interessant, det var spennende. Jeg likte kompleksiteten deres og da spesielt Nahadoth, at de ikke ble beskrevet som bedre enn de var og at de ikke ble glorifisert, og en del av livet ved hoffet var på samme måten. Jeg skulle bare ønske at forfatteren hadde klart å yte dette rettferdighet. Da hadde det blitt en fantastisk bok. 


I utgangspunktet en av de dårligste bøkene jeg har lest på lenge... men også en av de beste. Som sagt, et paradoks av en bok.

Robin Hobb: The Dragon Keeper

onsdag 23. november 2011

The Dragon Keeper (The Rain Wilds Chronicles, #1) The Dragon Keeper var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var i London, utelukkende på grunn av at den var om drager. Hva kan jeg si, det er et eller annet om drager. Baksideteksten:

"Guided by the dragon Tintaglia, they came from the sea: a Tangle of serpents fighting their way up the Rain Wild River, the first to make the perilous journey in generations.

For Thymara, a Rainwilder born with scales and claws, the return of dragons symbolises the return of hope to her war-torn world. Leftrin, captain of the liveship Tarman, also has an interest in the hatching; as does Bingtown newlywed, Alise Finbok, who has made it her life's work to study dragons.

But the creatures which emerge from the cocoons are a travesty of the dragons of old. Soon, they become a danger to all: it is decided that they must be moved. Far upriver lies the legendary Elderling city of Kelsingra. Perhaps there the dragons will find their true home.

However, if the dragons are to get there, a band of dragon keepers must be recruited to attend them. None are expected to return, or even survive, but Thymara is certain it is her destiny..."

Boken er forholdsvis lettlest, med skriftstørrelsen tar den betraktelig kortere tid enn de 553 sidene skulle tilsi. Jeg liker konseptet veldig godt, og dragene er veldig godt beskrevet. Hobb har tydeligvis gjort seg flid med å få dragene til å virke realistiske, å finne en måte å beskrive dem på som fungerer. Samtidig har hun gjort en veldig, veldig bra jobb med å beskrive dragenes reaksjon på å være som de er (de har minnene til tidligere drager som forteller dem hvordan det egentlig var), og hvordan menneskene reagerer på dem.

På den andre siden er det veldig, veldig mange diskusjoner om samme tema. Først har man de endeløse diskusjonene mellom Hest og Alise på hvorvidt hun faktisk kan dra for å se dragene eller ikke. De er på forskjellig tidspunkt og har litt forskjellig utgangspunkt og argumenter, men de føles likevel som en og samme diskusjon.

Senere har man diskusjonene mellom Alise og Sedric på hvorvidt de skal snu og dra tilbake eller ikke. Vi trenger ikke hele diskusjonen hver eneste gang, det blir bare kjedelig. Jeg endte opp med å hoppe over flere sider og dermed miste en del av spenningen bare fordi jeg var så lei av å lese om de samme argumentene om og om igjen. Det føles som om det skjer veldig, veldig lite, og forholdet mellom karakterene (og i det hele tatt karakterene selv) forandrer seg veldig lite utenom det tydelige. Det er ingen virkelig utvikling.

I tillegg er det et helt kapittel med tilbakeblikk fra Sedric sin side som riktignok forteller veldig mye om hvorfor han gjør som han gjør og ikke minst om enkelte andre karakterer, men det passer ikke inn. Tilbakeblikk og dermed pause i plottet i siste fjerdedelen av boken? Det fungerer ikke, selv om jeg likte selve tilbakeblikket.

Og hvor ble klimakset i boken av? Det er noe som skjer, men det føles som om boken bare slutter tilfeldig. Kranglene i denne delen av boken har vi hørt før, problemene mellom Thymara og en av de andre føles ikke viktige og føles mest av alt unødvendig, og det skjer liksom ingenting som skulle tilsi at boken burde slutte her. 

Når det er sagt angrer jeg likevel ikke på at jeg leste boken, den var underholdende og vanskelig å legge fra seg, men samtidig føler jeg at Hobb ikke lever opp til den standarden jeg så i Assassin's Apprentice. Hvis det bare kommer an på plottet kommer jeg ikke til å lese neste bok i serien, men samtidig elsker jeg måten hun har laget dragene sine på, samt folkene og settingen i Rain Wilds-området.

It's Monday! What are you reading?

mandag 21. november 2011

Jeg er ferdig med NaNoWriMo! Det vil si, jeg er langt fra ferdig med romanen (er ca. halvveis) men 50 000 ord er skrevet og jeg er veldig glad.

Bøker jeg leste forrige uke:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
George Orwell: 1984
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

Bøker jeg leser nå:
Kat Richardson: Poltergeist

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Regner ikke med å få lest så mye, siden jeg skal på min aller første konferanse i Tromsø mesteparten av uken. Jeg regner med at jeg kommer til å lese ut Poltergeist, men det er faktisk det eneste.

George Orwell: 1984

fredag 18. november 2011

1984'It was a bright cold day in april, and the clocks were striking thirteen.'

Winston Smith works for the Ministry of truth in London, chief city of Airstrip One. Big Brother stares out from every poster, the Thought Police uncover every act of betrayal.
When Winston finds love with Julia, he discovers that life does not have to be dull and deadening, and awakens to new possibilities. Despite the police helicopters that hover and circle overhead, Winston and Julia begin to question the Party; they are drawn towards conspiracy. Yet Big Brother will not tolerate dissent.

Ninteen Eighty-Four is George Orwell's terrifying vision of a totalitarian future in which everything and everyone is slave to a tyrannical regime.


Hva skriver man om en bok det er skrevet så mye om? Jeg ble veldig positivt overrasket i hvert fall. Jeg liker vanligvis bøkene mine litt mindre dystopiske, men jeg klarte ikke å la være å bli revet med. Det var så levende og treffende beskrevet at jeg elsket den. Grusom på sin måte, men den fortjener all skrytet den har fått. En goodreads-anmelder beskrev den som "haunting," og jeg tror det er treffende.


Hva hvis? Hva hvis en del av det som skjer nå er et steg mot en slik fremtid? Det er ikke så uaktuelt heller. Vi vet jo allerede at nyheter i store deler av verden er nøye redigert før de kan publiseres. Vi vet at det sannsynligvis foregår mer overvåkning enn det offisielt gjør, og at man stadig vil ha mer. Problemstillingen i boken er aktuell overalt og når som helst, synes jeg, noe som gjør den like aktuell nå. 


Ikke noen lett eller koselig lesning, men anbefales på det sterkeste likevel. Det er liksom en bok man bør ha lest, selv om den også er veldig bra skrevet. Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i skrivestilen, men hadde overhodet ikke ventet at den skulle være så vanskelig å legge fra seg.

Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns

onsdag 16. november 2011

A Thousand Splendid Suns Jeg har på mange måter følt at jeg "burde" lese denne boken. Den handler først og fremst om to kvinneskjebner, men også om skjebnen til et helt land. Boken var på mange måter både tragisk og likevel forhåpningsfull. Den handler om ikke bare deres skjebne, men hvordan det finnes håp i motgang.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Boken var selvfølgelig bra - hvorfor ellers har den fått så mye skryt? Likevel var den ikke så engasjerende som den kunne være. Det må sies at den ikke er min type bok i det hele tatt, og at dette kanskje er grunnen, men jeg syntes den var fascinerende. Jeg elsker skildringene hans og måten han beskriver menneskene på. Jeg kunne se for meg det som skjedde så levende at jeg nesten ønsket han skrev litt dårligere. Det mangler ikke på dyktighet, så jeg tror rett og slett det ikke er min sjanger. Jeg får litt angst av bøker hvis omtaler bruker "menneskeskjebner" og "tragisk" i løpet av de første setningene. Men anbefaler absolutt boken. Jeg synes den gir et veldig bra bilde av et land vi ellers har et veldig ensformig bilde av.

It's Monday! What are you reading?

mandag 14. november 2011

NaNoWriMo går visst an å kombinere med leseutfordring likevel. Jeg har bare åtte bøker igjen av utfordringen og må på mange måter bremse meg selv litt for ikke å føle at jeg "må" bli ferdig raskest mulig. Jeg har jo hele julen på å lese.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Fire
George Mann: Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Kat Richardson: Greywalker

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear

Bøker jeg leser nå:
Ble akkurat ferdig med Greywalker (som ikke var fantastisk, men likevel veldig bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (jeg er visst inne i en stim med vampyrbøker, siden Greywalker endte opp med å være både om spøkelser og vampyrer).
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, den er tilbake på lista).

Peter V. Brett: The Desert Spear

fredag 11. november 2011

The Desert Spear The Desert Spear er nummer to i Demon Cycle-serien og oppfølger til The Painted Man/The Warded Man (navnet er forskjellig i den amerikanske og den britiske utgaven) som jeg skrev om i går. Boken følger de karakterene vi ble kjent med i den første boken, samt noen nye (eller gamle på nye måter).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen siden det vil røpe en del av bok 1, men skal forklare settingen. I Thesa og områdene rundt (det blir ikke klart hvorvidt dette skjer i hele verden eller bare deler av den) stenger man dørene og lager beskyttende "wards" rundt huset sitt. Man tilbringer deretter natten bak lukkede dører, og mørket er farlig og skummelt. Hvorfor? Jo, for om natten kommer demonene opp fra The Core. Demonene blir holdt tilbake av wards, og i The Painted Man blir det forklart bedre hvordan disse fungerer. Men av og til svikter de, eller noen rekker ikke å komme seg trygt hjem før det blir mørkt, og da har man plutselig et veldig stort problem man antageligvis ikke overlever.

Arlen Bales, også kalt The Painted Man, var en av de få som mente at det burde finnes en bedre måte å takle demonene på. Etter å ha mistet deler av familien sin som barn, var han besatt av å finne ut om det fantes en måte å drepe dem på. Reisen brakte ham blant annet til ørkenlandet Krasia, hvor han fant wards som ikke bare beskyttet, men som drepte. Dette var bok 1.

Bok 2 begynner i Krasia. Hovedperson i disse kapitlene er Jardir, og vi får vite hvordan han ble den han ble. Jardir er ikke bare representant for en kultur som er på tvers av vår egen (kanskje litt for tydelig basert på den muslimske verden etter min smak), men han ble også etablert som en idiot i bok 2. Sterke ord, men dere skjønner det om dere leser det. Det tok derfor litt tid å komme inn i boken. Men det var veldig interessant å lese, og det er tydelig at Brett har lagt mye innsats i kulturene sine - at de ikke bare skal være kule men også realistiske. Vi ser Jardirs vei fra liten gutt til voksen og respektert mann, og kvinnen som trekker i trådene. Vi ser også hvorfor han gjorde det han gjorde den gangen.

Det er hovedsaklig med disse kapitlene at det jeg ikke liker med boken ligger. For jeg skjønner at med en annen kultur er det fristende (og av og til nødvendig) å lage nye navn og begreper. Men man bør helst ikke pakke de første kapitlene tett med det. Jeg liker at det er lett å forstå hva han mener og at de er logisk laget (rent lingvistisk finner jeg ikke andre "feil" enn hensiktsløse apostrofer), men det blir litt mye. Hvorfor gi dem nye navn når vi har navn som fungerer? Vi skjønner jo at prester og prestinner har andre funksjoner i andre kulturer enn vår egen, og det finnes uansett flere adekvate engelske ord som kan uttrykke denne forskjellen. Uansett hvilken konklusjon man ender på (og jeg er faktisk ikke sikker) burde det ha vært litt mindre av dem. Brett er ivrig etter å vise kulturen han har laget, noe jeg skjønner, og når man skal gjøre det blir det gjerne en opphoping av slike navn. Jeg synes derfor at han burde ha introdusert de nye navnene litt saktere slik at man ikke la merke til det.

Når det er sagt er dette det eneste jeg ikke liker. Jeg synes spesielt at Brett er utrolig dyktig til å lage karakterer. En del kunne lett ha glidd over i Mary Sue-territoriet, men virker likevel som ekte, levende karakterer. Det er mennesker i hele spekteret fra ufordragelig til lette å like, men de fleste befinner seg ikke i noen ytterkant. Derfor føles også boken mer ekte, fordi folk reagerer på troverdige måter og oppfører seg realistisk. De har også realistiske reaksjoner i kulturkrasjene som etterhvert kommer. Jeg liker også at det ikke bare er karakterene selv som ikke er svart-hvite, men det meste i boken. Folk gjør ting av en grunn, og ofte fordi de er overbevist om at det er rett (i motsetning til de fleste antagonister i fantasy).

Det er ingen "rask" bok (ting skjer når de skjer, og ikke alle sidene er action-spekket), og helt annerledes enn man skulle tro fra en bok som handler om demoner, men den føles aldri kjedelig. Den har noen av de nydeligste øyeblikkene jeg har lest i noen bok (ett av dem er noe så enkelt som at Leesha og moren Elona for første gang i historien faktisk er enige om noe og våger å si det) samt noen i den andre enden av skalaen. Man vet det er en bra bok når man både har felt noen tårer og har ledd høyt i løpet av den. Akkurat nå virker det fryktelig lenge til neste bok, The Daylight War, kommer ut. Forventet utgivelsesdato er i 2012, og jeg klarer knapt å vente.

Anbefales på det sterkeste, men les eneren først :)

Peter V. Brett: The Painted Man

onsdag 9. november 2011

The Painted Man (Demon Cycle, #1) Mankind has ceded the night to the corelings, demons that rise up out of the ground each day at dusk, killing and destroying at will until dawn, when the sun banishes them back to the Core. As darkness falls, the world’s few surviving humans hide behind magical wards, praying the magic can see them through another night. As years pass, the distances between each tiny village seem longer and longer. It seems nothing can harm the corelings, or bring humanity back together.

Born into these isolated hamlets are three children. A Messenger teaches young Arlen that fear, more than the demons, has crippled humanity. Leesha finds her perfect life destroyed by a simple lie, and is reduced to gathering herbs for an old woman more fearsome than the demons at night. And Rojer’s life is changed forever when a traveling minstrel comes to his town and plays his fiddle.

But these three children all have something in common. They are all stubborn, and know that there is more to the world than what they’ve been told, if only they can risk leaving their safe wards to find it.


Denne boken har noe ekstra ved seg. Både originalitet og dyktighet er til stede både i handling og setting, og persongalleriet er utrolig realistisk og interessant å lese om. Hovedpersonene er langt fra perfekte. De har sine ting de er dyktige på, men de har ofret ting for å komme dit de er, selv om der de er ikke nødvendigvis er så bra. Bipersonene - man kan elske eller hate dem, men bra laget er de. Hovedpersonenes handlinger er vel begrunnet, man føler med dem uten å forvente at alt skal gå så bra alltid, og de tar både dumme og kloke valg.


Jeg digger også konseptet. Det er ikke nytt i og for seg, men det har likevel en ny twist ved seg. Demoner er langt fra noe nytt i fantasy, i hvert fall, men de har så mye mer å si her. Hva skjer hvis et helt samfunn lar seg kue av frykten? Dette skjer. Og noen får nok.


Det er ikke noen rask bok. Med det mener jeg at forfatteren tar seg tid til å beskrive hvordan ting er og hvordan ting funker fra sted til sted, han haster ikke av gårde i et jag etter at det må skje ting hele tiden, men har tålmodighet til å la ting skje når det passer. Ting tar tid. Den er likevel aldri uspennende eller kjedelig, jeg klarte ikke å legge den fra meg og elsket den fra ende til annen. Nå holder jeg på med bok 2, som har litt flere dårlige sider, men veldig mange av de gode fra denne boken likevel. 


Anbefales!

It's Monday! What are you reading?

mandag 7. november 2011

Det er NaNoWriMo-tid, og det betyr minimalt med lesetid. Eller, den lille tiden som er igjen etter all jobbingen (12-timersdager nesten hver eneste dag, jippi...) blir brukt til skriving. Men litt får jeg da lest, takket være en halvtimes busstur hver morgen og kveld.
Siden jeg glemte å lage innlegg forrige mandag er dette for de siste to ukene.

Bøker jeg leste forrige uke:
Kristin Cashore: Graceling
George Mann: The Immortality Engine

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg leser nå:
George Mann: Ghost of Manhattan

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
George Mann: Ghost of Manhattan
Kristin Cashore: Fire

Markus Zusak: The Book Thief

fredag 4. november 2011

The Book Thief Nine-year-old Liesel lives with her foster family on Himmel Street during the dark days of the Third Reich. Her Communist parents have been transported to a concentration camp, and during the funeral for her brother, she manages to steal a macabre book: it is, in fact, a gravediggers’ instruction manual. This is the first of many books which will pass through her hands as the carnage of the Second World War begins to hungrily claim lives. Both Liesel and her fellow inhabitants of Himmel Street will find themselves changed by both words on the printed page and the horrendous events happening around them.

Boktyven er en bok jeg har tenkt på å lese lenge. Det er bare ikke den sjangeren jeg oftest leser, og dermed ikke den jeg prioriterer å kjøpe. Min utgave fikk jeg gratis av en venninne - som hadde fått Boktyven på norsk av meg i gave tidligere, men som fikk enda en utgave av en venninne og dermed ga den videre til meg - noe som gjorde at jeg endelig prioriterte den.

Jeg angrer ikke.



Jeg elsket den. Jeg elsket personskildringene, som var akkurat slik jeg elsket dem - treffende og levende i egenskap av å være akkurat riktige, med bare noen få ord som fremkaller de riktige bildene i hodet. Den var både dyster og herlig, og det var interessant å få den siden av Nazi-Tyskland.

Jeg burde skrive noe negativt, men finner ikke noe. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg. Det var liksom ikke bare det at den var bra i seg selv, men den handlet om noe mer enn bare selve plottet. Det er ofte risikabelt å skrive om barn bare fordi man enten får dem til å virke som treåringer eller som kortvokste voksne, men jeg synes dette også er veldig bra utført.

Jeg har rett og slett ikke noe mer å skrive. Anbefales på det sterkeste, og skal definitivt leses igjen!

M. D. Lachlan: Wolfsangel

onsdag 2. november 2011

Wolfsangel (Craw Trilogy, #1) Jeg kjøpte boken på impuls i London, og angret så fort jeg kom hjem. Jeg kan ikke si at den ikke svarte til forventningene, for det gjorde den nemlig til fulle - det var bare det at forventningene ikke akkurat var skyhøye. Jeg er litt skeptisk når utlendinger skriver om norrøn mytologi, og dessverre hadde jeg grunn til det denne gangen.

The Viking King Athun leads his men on a raid against an Anglo-Saxon village. Men and women are killed indiscriminately but Athun demands that no child be touched. He is acting on prophecy. A prophecy that tells him that the Saxons have stolen a child from the Gods. If Athun, in turn, takes the child and raises him as an heir, the child will lead his people to glory. But Athun discovers not one child, but twin baby boys. Ensuring that his faithful warriors, witness to what has happened, die during the raid Athun takes the children and their mother home, back to the witches who live on the troll wall. And he places his destiny in their hands.

And so begins a stunning multi-volume fantasy epic that will take a werewolf from his beginnings as the heir to a brutal viking king, down through the ages. It is a journey that will see him hunt for his lost love through centuries and lives, and see the endless battle between the wolf, Odin and Loki - the eternal trickster - spill over into countless bloody conflicts from our history, and over into our lives.


OK, jeg skal innrømme at noe ikke var så ille. Forfatteren - som egentlig er journalist - har gjort god research, og det er få ting ved kulturen som direkte ikke stemmer - annet enn at enkelte ting føles mer som en middelalderroman enn en vikingroman. Mye fellestrekk men også mye ulikt. Jeg likte også hvordan mytologien ble mikset inn i romanen. Men det var alt.



Fortellingen var uengasjerende, persongalleriet var ikke troverdig eller realistisk og ganske klisjéfylt, og skjebnens store viktighet gjorde alt veldig lite spennende. Greit nok at skjebnen ofte spilte en stor rolle tidligere, men det fungerer bare ikke i en roman. I hvert fall ikke på denne måten. 


Handlingene er umotiverte, vi blir forklart grunnen til at hovedpersonen gjør som han gjør i begynnelsen, men handlingene hans er like fullt ikke helt forståelige. Jeg skumleste mesteparten av boken, og det var bare såvidt jeg kom meg gjennom den da også. Ikke så mye som virkelig irriterte meg, annet enn et par ting, men veldig mye som ikke engasjerte meg.


Liker du vikinger og historiebasert fantasy, les heller noe annet, for dette er ikke verdt pengene.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.