N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms

The Hundred Thousand Kingdoms har blitt skrytt opp i skyene og har vært månedens bok i flere bokklubber på Goodreads. Jeg gledet meg til å lese den, til tross for at sammendraget bakpå ikke virket superfristende, kanskje mest på grunn av omslaget og at den har vunnet mange priser.

Yeine Darr is an outcast from the barbarian north. But when her mother dies under mysterious circumstances, she is summoned to the majestic city of Sky. There, to her shock, Yeine is named an heiress to the king. But the throne of the Hundred Thousand Kingdoms is not easily won, and Yeine is thrust into a vicious power struggle with a pair of cousins she never knew she had. As she fights for her life, she draws ever closer to the secrets of her mother's death and her family's bloody history.

With the fate of the world hanging in the balance, Yeine will learn how perilous it can be when love and hate - and gods and mortals - are bound inseparably together.

Boken er... et paradoks. Jeg sa til en venninne da jeg skulle gi den poeng på Goodreads at jeg hadde gitt den både én og fem stjerner på en gang hvis jeg kunne. Handlingen er i seg selv utrolig klisjéfylt. En utenforstående som er kastet inn i en verden av intriger, hørt den før? Med spesielle evner? Litt Mary Sue? Ikke? La oss slenge inn at hele verdenen kan... gå under.


Jeg hatet mye av plottet. Det er et sterkt ord, men jeg gjorde det. Det er så mye klisjéfylt at jeg holdt på å bli gal. Selve skrivingen er heller ikke særlig god. Dialogen er haltende, spesielt i begynnelsen, og det virker som om forfatteren motarbeider meg når jeg prøver å bli engasjert i fortellingen. Det er kjedelig. Skrivestilen er hakkete og flyter dårlig.

Settingen er heller ikke ordentlig forseggjort. Når man skriver fantasy er det et poeng å få det til å virke som om det er noe mer enn det man får se, en verden som faktisk fungerer. Det gjør det ikke her. Det føles som et skall, en idé som ikke er ferdig utviklet. Forfatteren sliter også med dette med "show, don't tell." Ikke at jeg skal mase om og om igjen om det, men det er et poeng. Det virket heller ikke som om forfatteren hadde egentlig satt seg ned og vurdert hvilke scener og hendelser som var nødvendige og hvilke som burde kuttes. Det er så mye som virker poengløst og uten egentlig hensikt annet enn at det skal være kult


På den andre siden.


Samtidig er det andre så utrolig genialt at jeg elsket boken i perioder. Og da mener jeg virkelig elsket den. Jeg elsket alt som hadde med gudene å gjøre, jeg syntes den delen av plottet var genialt og originalt, de var troverdige, det var hjerteskjærende, det var interessant, det var spennende. Jeg likte kompleksiteten deres og da spesielt Nahadoth, at de ikke ble beskrevet som bedre enn de var og at de ikke ble glorifisert, og en del av livet ved hoffet var på samme måten. Jeg skulle bare ønske at forfatteren hadde klart å yte dette rettferdighet. Da hadde det blitt en fantastisk bok. 


I utgangspunktet en av de dårligste bøkene jeg har lest på lenge... men også en av de beste. Som sagt, et paradoks av en bok.