Robin Hobb: The Dragon Keeper

The Dragon Keeper var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var i London, utelukkende på grunn av at den var om drager. Hva kan jeg si, det er et eller annet om drager. Baksideteksten:

"Guided by the dragon Tintaglia, they came from the sea: a Tangle of serpents fighting their way up the Rain Wild River, the first to make the perilous journey in generations.

For Thymara, a Rainwilder born with scales and claws, the return of dragons symbolises the return of hope to her war-torn world. Leftrin, captain of the liveship Tarman, also has an interest in the hatching; as does Bingtown newlywed, Alise Finbok, who has made it her life's work to study dragons.

But the creatures which emerge from the cocoons are a travesty of the dragons of old. Soon, they become a danger to all: it is decided that they must be moved. Far upriver lies the legendary Elderling city of Kelsingra. Perhaps there the dragons will find their true home.

However, if the dragons are to get there, a band of dragon keepers must be recruited to attend them. None are expected to return, or even survive, but Thymara is certain it is her destiny..."

Boken er forholdsvis lettlest, med skriftstørrelsen tar den betraktelig kortere tid enn de 553 sidene skulle tilsi. Jeg liker konseptet veldig godt, og dragene er veldig godt beskrevet. Hobb har tydeligvis gjort seg flid med å få dragene til å virke realistiske, å finne en måte å beskrive dem på som fungerer. Samtidig har hun gjort en veldig, veldig bra jobb med å beskrive dragenes reaksjon på å være som de er (de har minnene til tidligere drager som forteller dem hvordan det egentlig var), og hvordan menneskene reagerer på dem.

På den andre siden er det veldig, veldig mange diskusjoner om samme tema. Først har man de endeløse diskusjonene mellom Hest og Alise på hvorvidt hun faktisk kan dra for å se dragene eller ikke. De er på forskjellig tidspunkt og har litt forskjellig utgangspunkt og argumenter, men de føles likevel som en og samme diskusjon.

Senere har man diskusjonene mellom Alise og Sedric på hvorvidt de skal snu og dra tilbake eller ikke. Vi trenger ikke hele diskusjonen hver eneste gang, det blir bare kjedelig. Jeg endte opp med å hoppe over flere sider og dermed miste en del av spenningen bare fordi jeg var så lei av å lese om de samme argumentene om og om igjen. Det føles som om det skjer veldig, veldig lite, og forholdet mellom karakterene (og i det hele tatt karakterene selv) forandrer seg veldig lite utenom det tydelige. Det er ingen virkelig utvikling.

I tillegg er det et helt kapittel med tilbakeblikk fra Sedric sin side som riktignok forteller veldig mye om hvorfor han gjør som han gjør og ikke minst om enkelte andre karakterer, men det passer ikke inn. Tilbakeblikk og dermed pause i plottet i siste fjerdedelen av boken? Det fungerer ikke, selv om jeg likte selve tilbakeblikket.

Og hvor ble klimakset i boken av? Det er noe som skjer, men det føles som om boken bare slutter tilfeldig. Kranglene i denne delen av boken har vi hørt før, problemene mellom Thymara og en av de andre føles ikke viktige og føles mest av alt unødvendig, og det skjer liksom ingenting som skulle tilsi at boken burde slutte her. 

Når det er sagt angrer jeg likevel ikke på at jeg leste boken, den var underholdende og vanskelig å legge fra seg, men samtidig føler jeg at Hobb ikke lever opp til den standarden jeg så i Assassin's Apprentice. Hvis det bare kommer an på plottet kommer jeg ikke til å lese neste bok i serien, men samtidig elsker jeg måten hun har laget dragene sine på, samt folkene og settingen i Rain Wilds-området.