Peter V. Brett: The Desert Spear

The Desert Spear er nummer to i Demon Cycle-serien og oppfølger til The Painted Man/The Warded Man (navnet er forskjellig i den amerikanske og den britiske utgaven) som jeg skrev om i går. Boken følger de karakterene vi ble kjent med i den første boken, samt noen nye (eller gamle på nye måter).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen siden det vil røpe en del av bok 1, men skal forklare settingen. I Thesa og områdene rundt (det blir ikke klart hvorvidt dette skjer i hele verden eller bare deler av den) stenger man dørene og lager beskyttende "wards" rundt huset sitt. Man tilbringer deretter natten bak lukkede dører, og mørket er farlig og skummelt. Hvorfor? Jo, for om natten kommer demonene opp fra The Core. Demonene blir holdt tilbake av wards, og i The Painted Man blir det forklart bedre hvordan disse fungerer. Men av og til svikter de, eller noen rekker ikke å komme seg trygt hjem før det blir mørkt, og da har man plutselig et veldig stort problem man antageligvis ikke overlever.

Arlen Bales, også kalt The Painted Man, var en av de få som mente at det burde finnes en bedre måte å takle demonene på. Etter å ha mistet deler av familien sin som barn, var han besatt av å finne ut om det fantes en måte å drepe dem på. Reisen brakte ham blant annet til ørkenlandet Krasia, hvor han fant wards som ikke bare beskyttet, men som drepte. Dette var bok 1.

Bok 2 begynner i Krasia. Hovedperson i disse kapitlene er Jardir, og vi får vite hvordan han ble den han ble. Jardir er ikke bare representant for en kultur som er på tvers av vår egen (kanskje litt for tydelig basert på den muslimske verden etter min smak), men han ble også etablert som en idiot i bok 2. Sterke ord, men dere skjønner det om dere leser det. Det tok derfor litt tid å komme inn i boken. Men det var veldig interessant å lese, og det er tydelig at Brett har lagt mye innsats i kulturene sine - at de ikke bare skal være kule men også realistiske. Vi ser Jardirs vei fra liten gutt til voksen og respektert mann, og kvinnen som trekker i trådene. Vi ser også hvorfor han gjorde det han gjorde den gangen.

Det er hovedsaklig med disse kapitlene at det jeg ikke liker med boken ligger. For jeg skjønner at med en annen kultur er det fristende (og av og til nødvendig) å lage nye navn og begreper. Men man bør helst ikke pakke de første kapitlene tett med det. Jeg liker at det er lett å forstå hva han mener og at de er logisk laget (rent lingvistisk finner jeg ikke andre "feil" enn hensiktsløse apostrofer), men det blir litt mye. Hvorfor gi dem nye navn når vi har navn som fungerer? Vi skjønner jo at prester og prestinner har andre funksjoner i andre kulturer enn vår egen, og det finnes uansett flere adekvate engelske ord som kan uttrykke denne forskjellen. Uansett hvilken konklusjon man ender på (og jeg er faktisk ikke sikker) burde det ha vært litt mindre av dem. Brett er ivrig etter å vise kulturen han har laget, noe jeg skjønner, og når man skal gjøre det blir det gjerne en opphoping av slike navn. Jeg synes derfor at han burde ha introdusert de nye navnene litt saktere slik at man ikke la merke til det.

Når det er sagt er dette det eneste jeg ikke liker. Jeg synes spesielt at Brett er utrolig dyktig til å lage karakterer. En del kunne lett ha glidd over i Mary Sue-territoriet, men virker likevel som ekte, levende karakterer. Det er mennesker i hele spekteret fra ufordragelig til lette å like, men de fleste befinner seg ikke i noen ytterkant. Derfor føles også boken mer ekte, fordi folk reagerer på troverdige måter og oppfører seg realistisk. De har også realistiske reaksjoner i kulturkrasjene som etterhvert kommer. Jeg liker også at det ikke bare er karakterene selv som ikke er svart-hvite, men det meste i boken. Folk gjør ting av en grunn, og ofte fordi de er overbevist om at det er rett (i motsetning til de fleste antagonister i fantasy).

Det er ingen "rask" bok (ting skjer når de skjer, og ikke alle sidene er action-spekket), og helt annerledes enn man skulle tro fra en bok som handler om demoner, men den føles aldri kjedelig. Den har noen av de nydeligste øyeblikkene jeg har lest i noen bok (ett av dem er noe så enkelt som at Leesha og moren Elona for første gang i historien faktisk er enige om noe og våger å si det) samt noen i den andre enden av skalaen. Man vet det er en bra bok når man både har felt noen tårer og har ledd høyt i løpet av den. Akkurat nå virker det fryktelig lenge til neste bok, The Daylight War, kommer ut. Forventet utgivelsesdato er i 2012, og jeg klarer knapt å vente.

Anbefales på det sterkeste, men les eneren først :)