The Black Prism: Boken som kunne vært så bra

Jeg har en lei uvane når jeg kjøper bøker. Boken kan ha så lovende innhold den bare vil, men impulskjøper jeg bøker går jeg etter cover. Det trenger ikke alltid være så fantastisk, men interessant. Og merkelig nok bommer jeg sjelden. Noe av det som irriterer meg aller mest på bokfronten er at en av seriene som har irritert meg mest siden jeg begynte å blogge (The Summoner) har akkurat den type cover jeg elsker. Men den var altså et bomkjøp.

Dette viste seg å være et annet bomkjøp. Jeg skylder på at jeg kjøpte den for årevis siden, men ventet bevisst med å lese den til jeg hadde lest Night Angel-serien til samme forfatter (og enda litt til, viste det seg, men av andre grunner). Da kan jeg i det minste innbille meg at jeg har lært siden da, som om alle jeg ikke har bommet på siden ikke har vært griseflaks. Coveret er kanskje en eneste stor klisjé, men jeg elsker det, og i det minste gir det meg noe fint å se på.

Det høres kanskje ut som om denne boka er et eneste stort makkverk. Den er ikke det. Og det er ikke bare på grunn av coveret at jeg skriver i tittelen at den kunne vært så bra. Det er nettopp fordi den hadde så mange ting som kunne gjort den til en av mine absolutte yndlingsbøker, men så får den det ikke til, og da blir skuffelsen desto større.

For å gjøre det kort:
Jeg liker at det for en gangs skyld blir gitt ut en bok med en overvektig hovedperson. Men det hjelper ikke når hovedpersonen ellers ikke føles virkelig i det hele tatt. Mesteparten av ham føles som en klisjé, og han er mer en årsak til at ting skjer med de andre hovedpersonene enn en person i seg selv.

Jeg liker at han skriver om kvinner på en bra måte, spesielt når det gjelder Karris. Jeg liker hvordan hun har gått fra en usikker, selvutslettende jente til en voksen, selvsikker kvinne som kan passe på seg selv. Jeg liker at hun, som Blackguard (de som passer på Prismet), går i uniform og trener med våpen, men likevel kan sette pris på fine kjoler. Jeg liker at hun har gått sin egen vei, stikk i strid med det familien hennes krevde, og at hun faktisk sliter litt med dårlig samvittighet på grunn av det.

Jeg liker at ingen er helt gode, at ingen er helt onde, og at ingen helt vet hvem som er hva, og at folk oppfører seg som folk, ikke som pappfigurer. Samtidig blir det litt frustrerende, for man vet liksom aldri om den man heier på viser seg å være en sadistisk skurk.

Jeg liker at forfatteren har gjort seg flid med å lage et originalt magisystem. Om det har vært skrevet om før, har jeg i alle fall ikke lest om det før. I korte trekk bruker man ulike farger for å lage et magisk stoff, luxin, som man kan gjøre ting med. De fleste kan bare bruke en eller to farger (om man er en såkalt "drafter"), noen få kan bruke flere, og bare Prismet kan bruke alle. Samtidig er jeg ikke helt overbevist, og jeg sliter med å få meg selv til å godta at et sånt system kunne fungert. Han forklarer det bra, men... nei. Jeg vet ikke helt hva det er.

Jeg liker en av de andre hovedpersonene, Gavin Guile, og jeg liker spesielt forholdet hans til moren, kanskje spesielt i lys av begges forhold til Gavins far. Jeg liker hvordan han ikke tar lett på noe av det han må gjøre, eller noe av det han har gjort, og jeg synes han som romanfigur er veldig interessant. Jeg liker kanskje spesielt hvordan han som et slags religiøst overhode faktisk sliter med å tro på det han selv skal være et bevis på.

Hovedgrunnen til at jeg ikke liker boken er et av sideplottene. Jeg skal ikke si hva det er, men det er en type plott jeg overhodet ikke kan fordra. På sett og vis føles det urettferdig å kritisere en bok på grunn av noe sånt, men samtidig ble jeg slett ikke overbevist om at plottet kunne fungert. Det kom seg litt mot slutten, men er jeg overbevist? Ikke helt. Og samme hvor overbevist jeg ville vært, liker jeg bare ikke slike plott. Jeg aner ikke hvorfor, og boken kan være så bra den bare vil, men jeg får bare lyst til å slenge boka i veggen. Jeg gjorde ikke det, og det er mye i boken jeg liker veldig godt, men jeg kommer nok heller ikke til å lese den på nytt, dessverre.

China Miéville: The Scar, Iron Council, Un Lun Dun

For litt siden skrev jeg omtale av Perdido Street Station, og siden jeg først var i gang leste jeg like godt ferdig de andre Miéville-bøkene jeg hadde stående i bokhyllen også - så her kommer en samleomtale av resten. Jeg var nok i overkant negativ i min omtale av Perdido Street Station, men jeg må innrømme at jeg faktisk har forandret mening etter å ha lest de andre bøkene. Jeg har faktisk veldig lyst til å lese den om igjen, og det er sjelden nå for tiden. Så man kan vel kanskje si at boken lyktes i å engasjere, i hvert fall!

The Scar

The Scar er satt i samme verden som Perdido Street Station. På en måte danner PSS, The Scar og Iron Council en trilogi, og samtidig er de for forskjellige til å føles som en ordentlig serie. Blant annet er det forskjellige hovedpersoner, og selv om det er noe plott fortsetter fra den ene boken til neste er det minimalt.

I The Scar følger vi Bellis Coldwell. Hun var tidligere sammen med hovedpersonen i Perdido Street Station, men er bare referert til i den boken. Etter hendelsene i PSS oppdager Bellis at stadig flere av bekjentskapene til Isaac, hovedpersonen i PSS, forsvinner på mystisk vis. Ingen har egentlig oppklart hva som egentlig skjedde den gangen, og Bellis skjønner at det er på tide å reise. Og når myndighetene samtidig leter etter folk som kan reise til Nova Esperium, den nye kolonien til New Crobuzon, melder hun seg som tolk. Men ting går ikke helt som planlagt. For underveis blir de bordet av pirater, som viser seg å være fra Armada, en flytende by bygd av skip etter skip etter skip, som stadig unngår å bli funnet. Etter hvert som Bellis sliter med å finne seg til rette i sin nye hverdag, oppdager hun at hennes gamle hjemby, som hun ikke klarer å slippe taket i, er truet. Samtidig syder Armada av rykter om en eller annen ambisiøs plan som vil endre alt. 

The Scar har "fikset" alt jeg irriterte meg over i Perdido Street Station. Miéville er fortsatt i overkant glad i beskrivelser, men samtidig virker boken bedre redigert. Plottet flyter bedre, det er færre sidespor, hovedpersonene er mer likandes... Og likevel satt jeg gjennom hele boken og tenkte: Jeg likte faktisk PSS bedre. Til tross for irritasjonsmomentene har den noe The Scar ikke har. Etter en gjennomlesning føles The Scar utlest, mens jeg kunne ha lest PSS om igjen og følt at det var en helt ny bok omtrent. Samtidig er jeg mer begeistret for hovedpersonene i The Scar. Uther Doul er spesielt interessant, syns jeg, men verken han eller Bellis klarer helt å holde oppe et plott som ikke helt yter dem rettferdighet. På mange måter er The Scar en typisk andrebok - verken helt det ene eller det andre.

Iron Council

En periode virket det som om Iron Council omtrent fikk slengt priser og utmerkelser etter seg, så jeg kjøpte den vel med en gang den kom, tror jeg. Jeg begynte egentlig på Iron Council for flere år siden, til jeg oppdaget at jeg ikke skjønte en døyt og oppdaget at, selv om det ikke stod et eneste ord om det på boken, det var siste boken i en trilogi. Så leste jeg litt mer Miéville og innså at man faktisk trenger noen kapitler på å skjønne noe som helst uansett. 

Iron Council var den boken i serien jeg leste fortest, og kanskje den som passet meg best. Jeg hadde tenkt å skrive noe om plottet, men det er nesten umulig å skrive det uten å røpe for mye. Ikke at det er forutsigbart - tvert imot - men man kan egentlig ikke sammenfatte det uten å røpe for mye av ting man ikke skal finne ut før et stykke uti boken.

Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg synes. Jeg var ikke begeistret for slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjedde eller hvorfor jeg ikke likte den, og jeg syntes heller ikke noe om at det plutselig kommer et flashback midt i som varer i godt over en fjerdedel av boken. Det er i høyeste grad relevant, men jeg syntes kanskje at det kunne vært bedre (og ikke minst vært gjort litt tydeligere). Det største irritasjonsmomentet er nok likevel det at bøkene er så bevisst ulne av og til - jeg krever ikke at alt er krystallklart hele tiden, men når du bruker godt over fire-fem kapitler på i det hele tatt å skjønne hva som foregår er det litt mye. Det føles kanskje som om han prøver litt for hardt å være litterær og kunstnerisk? 

På den andre siden var den veldig godt skrevet, til tross for at den til tider er temmelig ullen. Hovedpersonene er veldig godt skrevet - faktisk syntes jeg de er bedre enn i de andre bøkene jeg har lest av ham - og jeg liker dem til tross for deres feil og mangler. De føles veldig ekte. Det gjør forsåvidt resten av boken også - den føles mer som en historie enn som en kul idé som vises frem.

Un Lun Dun

Un Lun Dun (UnLondon) er en ungdomsbok som jeg kjøpte på impuls i fjor sommer. Den handler om Zanna og Deeba, to Londonjenter som plutselig havner i UnLondon, en slags parallell London. Det viser seg at innbyggerne i UnLondon har en del profetier om Zanna, og har ventet på at hun skal komme og redde dem. Men det går ikke helt som planlagt, mildt sagt.

Boken føles som en miks mellom Neverwhere og Alice i Eventyrland, og er like bisarr som de fleste av Miéville sine bøker. Samtidig var jeg ikke overbegeistret. Den var så full av merkelige ting at den egentlig føltes litt tung å lese, den fløt ikke så godt, samtidig som den hadde et veldig overtydelig budskap og moral. Jeg føler nok at Miéville er mye bedre på voksenbøker enn ungdomsbøker, men det kan selvsagt være at jeg gikk rett fra Iron Council til Un Lun Dun, da. 

På den andre siden var den veldig forfriskende. Den handler om profetier, men på en helt annen måte enn vanlig. Blant annet har den en snakkende bok i eksistensiell krise fordi profetiene i den viste seg å være feil. Zanna, som ser ut til å skulle være den som redder hele fortellingen, er ikke engang med i mesteparten av den. 

Jeg var spesielt begeistret for The Black Windows (ikke skrivefeil), som holder til i Webminster Abbey og som ikke akkurat er til å spøke med, og Hemi, gutten som er halvt spøkelse. Det er så mye å like! Spesielt det faktum at Deeba er en helt vanlig jente med bein i nesa og fornuft mellom ørene, som ikke er spådd å gjøre noe som helst og som likevel er den som tar tak i ting. 

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av "weird fiction", som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt - dog ikke hele tiden - er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare må ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare må bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende... Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet - en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende - men det funker liksom ikke slik den er skrevet.


Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai'isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det...)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende - mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

Stephen Deas: The Black Mausoleum

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

The Black Mausoleum er bok fire i serien Memory of Flames, men på mange måter føles det som en egen serie. Ikke bare fordi handlingen begynner to år etter forrige bok, men også fordi så godt som alle hovedpersonene fra de foregående bøkene er døde. Sannsynligvis. Det er også det meste annet, siden dragene nå gjør som de selv vil, og store områder ligger øde og brent. De få menneskene som fortsatt er i live lever en stakkarslig tilværelse. 

Kort sagt: Synes du synd på hovedpersonene i George R. R. Martin sine bøker bør du ikke lese disse, for disse er verre. 

De som har lest omtalene mine av de foregående bøkene i serien husker kanskje at jeg til tider slet med de tre første bøkene. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å lese bøker hvor de jeg heier på ender opp med å dø, og det gjør de aller fleste. Likevel var det noe med dem som dro meg tilbake - kanskje hovedsaklig det at det er herlig forfriskende å lese om drager som får lov til å være, vel, drager. Blodtørstige, svære rovdyr som blåser en lang marsj i hva menneskene driver med, så lenge de av og til får ta hevn for alle de årene dragene var gjort til nyttedyr ved hjelp av alkymi.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg likte denne boken bedre. Greit, den tok sin tid å lese, men det er nok mer fordi jeg begynner å nærme meg et metningspunkt av nye bøker og nye idéer. Kanskje er det det at den ene hovedpersonen fra de foregående bøkene faktisk viste seg å være i live, og vi får se det som har hendt fra hennes perspektiv. Greit nok at jeg faktisk ikke husket at hun hadde vært i de bøkene, men det er en annen sak...

Kataros er en alkymist, som på grunn av noe hun hadde gjort gikk en ublid skjebne i møte. Men nå er de som ville dømme henne døde (sannsynligvis), og hun forsøker å fullføre det hun opprinnelig hadde blitt sendt for å gjøre. Men å reise tvers over ødemarken når det kryr av drager er mildt sagt en utfordring.

Skjorl, på den andre siden, er en Adamantine Man - brutale hensynsløse soldater som kun adlyder The Speaker, som er et slags overhode over koalisjonen av kongedømmer. Han vet ikke om det faktisk eksisterer en Speaker nå, men ordre er ordre. Han er satt til å vokte Kataros, som er tatt til fange, når hun ved hjelp av blodmagi tvinger ham til å hjelpe henne og Siff, en mann som skjuler en hemmelighet som kan potensielt endre verden, over ødemarken. 

Hovedpersonene er ikke den typen hovedpersoner man blir glad i, og det er nok en stor del av grunnen til at bøkene kan være litt tunge å komme seg gjennom. Skjorl er til tider en temmelig ufordragelig mann for å si det mildt, og Siff er enda verre. Kataros er kanskje den jeg kom nærmest å like, men selv hun har sine øyeblikk. Og det er heller ikke meningen at man skal like dem. De er formet av en hensynsløs verden, en verden som var hensynsløs selv før dragene brøt fri og ødela det aller meste, og gjør det de må for å overleve. Men i møte med en hensynsløs og tilsynelatende uovervinnelig fiende kan man kanskje ikke plages med slike ting som samvittighet.

Jeg synes at handlingen flyter bedre enn i de forrige bøkene. Det er ikke fullt så mange hovedpersoner å holde styr på, og selv om boken hopper ganske mye i tid er det lett å holde styr på. Noen av de forrige bøkene var preget av mye intrige, siden mange av hovedpersonene var kongelige og det dermed ble en nødvendig del av plottet, og det må jeg innrømme jeg var glad for å slippe i denne boken. Ikke så glad i slike ting.

Alt i alt en veldig bra bok. Likte handlingen, hovedpersonene var velskrevet i all sin ufordragelighet, og dragene var som vanlig fullstendig episke i alle betydninger av ordet. Om du ikke har lest serien før går det helt fint å starte med denne. Den forrige boken avsluttet på mange måter den første serien, og selv om denne tydelig hører sammen, er handlingen ganske separat. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok. Ting tyder på at en av hovedpersonene fra YA-serien til Deas, Thief-takerserien (Thief-taker's apprentice er navnet på førsteboka), kommer til å dukke opp i denne - ganske spent på akkurat det. 

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield

Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 

Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.

 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 

Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.

Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 

Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.

Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 

Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.

Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den "gode" siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.

Samtidig må det sies at plottet i første halvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.

Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 

Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?

Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 

Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.

Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:

"A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number."

På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en "dark fantasy author", noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 

Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn "vanlig"), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 

På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:

"S'alai'yaga kh'tar agr t'khkkhanng!"

…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at "kh" er en litt annen type k-lyd enn "k") etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.

Nuvel. 

Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.

 

Bokreise til svunne tider

Det er en type bøker jeg er veldig svak for, og det er historiebøker. Ikke slike historiebøker man hadde på skolen, fulle av årstall og tørre fakta, men slike som forteller hvordan folk faktisk levde på den tiden. Hvordan de tenkte, hva som var viktig for dem, hva de gjorde med de forutsetningene de hadde. Helst skal de også være skrevet på en interessant og underholdende måte.

Denne helgen har jeg vært syk, og da har jeg endelig fått lest litt. Denne gangen har det vært historiebøker som sto på programmet - to om middelalderen og en om antikken. Jeg tenkte derfor å ha en samleomtale av dem, siden jeg ikke har så fryktelig mye å si om alle.

The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer er en bok som forfatteren har prøvd å skrive i perspektivet til en som faktisk reiser til den epoken, med alt den personen vil trenge å vite, i stedet for et bedrevitende tilbakeblikk fra nåtiden. Et sitat fra Goodreads-beskrivelsen av boken sier det best: "History is not just something to be studied; it is also something to be lived."

Det er veldig tydelig at forfatteren vet hva han driver med. Han har doktorgrad innen historie, og har fått flere priser for arbeidet sitt. Ikke bare har han orden i sysakene, han vet også hvordan han skal formidle kunnskapen han sitter med, noe som er mer enn veldig mange andre geniale historikere. Det sier kanskje sitt at en annen bok han har skrevet i samme serie visstnok har blitt eller skal bli TV-serie.

Jeg føler jeg burde være litt kritisk til boken, men jeg har ikke funnet noe å kritisere. Den er ikke nedlatende mot tenke- og væremåtene på den tiden, men den forherliger dem heller ikke. Den har med fakta om både menn og kvinner, både krig, reiser og hjemmeliv. Den beskriver klær, fritidsaktiviteter, loven, status, religion... Det er ikke noe jeg egentlig følte han burde beskrevet mer.

Det som uansett gjorde at jeg forelsket meg helt i boken var at jeg endte opp med å lese den som en roman. Jeg leste ikke bare for å lese, eller for å bli ferdig med den, jeg leste fordi jeg bare måtte lese videre. Det er første gang jeg har opplevd det i en faktabok, og det var utrolig fascinerende. Definitivt en bok jeg skal lese igjen!

Michael Prestwich: Knight: The Medieval Warrior's Unofficial Manual

Dette er kanskje den boken jeg ble minst imponert over av de tre. Det er tydelig at forfatteren prøver hardt å være kul og interessant samtidig som fakta kommer på bordet, men det funker ikke helt. For meg ble den kjedelig og uengasjerende selv om den prøvde på det motsatte.

Det som kanskje irriterte meg mest var at den for det meste bare gikk overfladisk inn på temaene. Nå er den nok heller beregnet på noen som ikke leser fullt så mye om middelalderen som jeg har gjort, og som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet.

Jeg liker konseptet, og jeg må innrømme at jeg lærte en del, men jeg er kanskje ikke helt i målgruppen. (Selv om det var fascinerende å lære at pseudonymet som hovedpersonen tar i filmen A Knight's Tale, Ulrich von Lichtenstein, faktisk eksisterte og var en ganske legendarisk ridder - som likte å gå med kvinneklær. Alt man lærer, sier jeg bare...)

Vicki León: Working IX to V

Denne boken handler om antikken, og de forskjellige jobbene man kunne finne i oldtidens Roma eller Hellas. Jeg må si det var mye fascinerende og nytt å lese om - visste dere forresten at det i Roma var folk som hadde en jobb som gikk ut på å nappe hårene i folks armhuler når de gikk til badene? Eller at det fantes begravelsesklovner?

Om jeg skulle kritisere noe i boken er det at forfatteren prøver veldig hardt å være kul. Språket er til tider veldig uformelt (ikke at det nødvendigvis er noen ulempe, men det kommer veldig an på), og selv om de humoristiske bildetekstene og kommentarene var morsomme i starten, ble jeg lei etter hvert. Samtidig sier boken veldig mye om hvordan samfunnet var på den tiden, på godt og vondt, og man plukker opp mange småting om andre emner underveis.

Selv om det ikke var alt jeg var begeistret for, var boken lærerik og underholdende (jeg leste den da på under et døgn, det sier kanskje sitt), og jeg kommer definitivt til å lese de andre bøkene til forfatteren når jeg får råd til å skaffe meg dem. Hun har blant annet skrevet flere bøker om kvinners status og hverdagsliv i forskjellige epoker, eller kanskje helst kvinner som ikke fulgte datidens normer (Uppity Women-serien). Jeg tror de kan være veldig interessante.

London Falling – genialitet i bokform

En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mi i leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)

Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:

"He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You'd think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he's gone and written a novel too!"

London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 

Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig - fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.

Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.

Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 

Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.

Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 

Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

Julelesning og feriekos - med omtaler

Så ble det hvit jul allikevel. Jeg skulle gjerne ha sagt at julefreden har senket seg, men jeg vet ikke hvor mye fred og ro man kan snakke om med en treåring og to hunder i hus. Julekos er det i hvert fall. Vi er nesten fullt hus nå, vi var fulltallige rundt julaften, og det selv om det har sine utfordringer er det mest av alt veldig fint. Mye god mat og mange gode stunder med tantebarnet eller hundene, mange gode samtaler og god stemning.

På julegavefronten var det et godt år, både de jeg ga og de jeg fikk. Det ble tre bøker på meg, Sang i Norge (sangbok var høyt på ønskelisten i år siden jeg nettopp har anskaffet piano), Opptur Bergen (jeg har store planer om å faktisk begynne å gå mer tur) og Whispers Underground av Ben Aaronovitch. Rivers of London-serien har blitt min nye yndlingsserie i løpet av høsten, men jeg har manglet sisteboka, og siden den var på ønskelista har jeg ikke våget å kjøpe den nå før jul (jeg har lest den og elsket den, jeg har bare ikke eid den). I tillegg fikk jeg Bill Brysons A Short History of Nearly Everything til bursdagen av eldstebroren min.

Årets julelesning (beklager mangelen på bilder, jeg er på lånt PC - de kommer muligens etter hvert):

Beyond the Shadows av Brent Weeks
Jeg har skrevet omtale av andreboka i serien her. Kort sagt likte jeg virkelig ikke Beyond the Shadows da jeg begynte på den, jeg synes deler av den var ganske teit, for å være ærlig. Etter to bøker begynte pseudo-japansken i en typisk middelaldersetting (i landet hvor hoveddelen av handlingen foregikk, vel å merke) å irritere meg. Samtidig må jeg jo berømme forfatteren for å prøve å gjøre det litt annerledes, og i løpet av denne boken oppdaget jeg at settingen ikke helt var slik jeg hadde trodd. Nok om det.

Etter et par kapitler oppdaget jeg at boken ble vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg. Etter å ha hatt litt problemer med karakterene i forrige bok var jeg plutselig kjempeinteressert i å finne ut hva som skjedde med dem, og jeg synes også de var mye mer realistiske og "in character" enn de var før. Da jeg kom til de siste 200 sidene sånn rundt ett-tiden i natt klarte jeg bare ikke å legge boken fra meg, og måtte lese helt til slutten før jeg la meg til å sove.

Det jeg liker aller best med denne boken er at et land som har en forholdsvis grusom kultur og religion blir beskrevet på en realistisk måte. Det er ikke sånn at de på et eller annet magisk vis klarer seg likevel. Man får vite bekymringene til de som bor der, og får kommet inn bak fasaden på mer enn en måte. Mange ting blir forklart her, som de bør i sisteboka i en serie.

Når fantasybøker snakker om profetier og skjebnen blir det ofte fremstilt som en slags uforanderlig greie, ofte bestemt fra fødselen, som man må oppfylle. Profetiene i denne serien er mye mer realistiske i så måte. Det er ikke en bestemt skjebne, profeten ser konsekvensene av bestemte valg og prøver å få de beste til å skje. Og skjebne er ikke noe man er født med, men noe man får gjennom sine handlinger og til en viss grad sine valg. Det er vanskelig å forklare akkurat hva jeg mener uten å røpe for mye, men - forfatteren lykkes virkelig i denne boken. Takk og lov, for ellers er det ikke sikkert jeg hadde orket å fortsette på neste serie.


The Whisperer in Darkness av H.P. Lovecraft (utvalgte fortellinger)

Lovecraft har vært viktig nok innen "sær" litteratur til at han er et eget begrep. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snublet over på nettet som snakker om Cthulhu eller noe sånt, og da jeg kjøpte boken var jeg av den oppfatning at det var noe jeg måtte ha med meg. Siden det var horror var jeg litt redd for at det ville bli for skummelt, faktisk, men... Samtidig har jeg hørt litt mer om forfatteren etter at jeg kjøpte boken, og det hjalp nok ikke min oppfatning av boken at forfatteren er en rasistisk drittsekk, for å si det rett ut. Og boken er jo gammel nok til at språket ikke er det mest lettleste.

Det sier kanskje sitt at mange positive omtaler på Goodreads sier at han hadde en fantastisk fantasi, men at han ikke var så god til å skrive. Og jeg skal innrømme at han hadde mange bra idéer. Men... Det hadde kanskje hjulpet med en litt bedre bok. Flesteparten av fortellingene - som varierer fra noen få sider til ca 100 sider - er nærmest bare beskrivelser og informasjonsdumping, og der han klarer å få litt spenning og fremdrift ødelegger han alt en side senere med ti sider utgreiinger om ting karakterene ser og hva det betyr. Mesteparten er unødvendig. Mesteparten er, for å være helt dønn ærlig, drittkjedelig. Jeg har aldri kjedet meg så mye når jeg har lest en bok, selv ikke bøkene jeg måtte lese da jeg studerte nordisk et år, eller da jeg leste The Summoner av Gail Z. Martin (en av mine litterære lavmål - men innimellom det elendige var det faktisk litt fremdrift i den). De siste 100 sidene ble bare skumlest, og jeg skammer meg ikke over det.

Ja, Lovecraft hadde mange gode idéer, og idéene i seg selv er kanskje skumle, men man blir ikke skremt av å kjede seg fordervet. Fortjener Lovecraft sin status? Nja... av og til føler jeg han har den bare fordi det er sært. Men jeg synes ikke det. Styr unna hvis du ikke har høy toleranse for purple prose, lange forklaringer og en fremdrift som får en snegle til å virke rask.

21/12 av Dustin Thomason

Tenkte jeg kunne skrive noen linjer om denne boken også, selv om jeg ikke engang er halvveis. Antageligvis virker den bedre enn jeg ellers ville ha syntes bare fordi forrige bok jeg leste var så dørgende kjedelig, men så langt synes jeg den lover bra. Det er jo litt antiklimaks å lese den etter 21. desember, men men. Det er utrolig herlig å lese en bok hvor plottet faktisk går fremover i stedet for å virke som en vitenskapelig utgreiing som fånyttes prøver å være kreativ.
Nei, nå er jeg kanskje litt slem. Uansett, 21/12 er en pageturner, og så langt har den god underholdningsverdi selv om den kanskje er litt vel opptatt av å forklare hvordan ting funker. Alt trenger ikke forklares. Men den er fengende og jeg tror jeg kommer til å kose meg med resten av boken.

Leseliste

Jeg hadde tenkt å kalle dette "videre lesning" til jeg innså at det hørtes ut som en pensumliste. Uansett er dette bøkene jeg har tenkt å lese resten av julen:

- Jim Butcher: Cold Days (siste Dresden Files-boka). Årets høyeste forventninger, tror jeg...
- Elizabeth George: The Edge of Nowhere. Jeg har ikke vært særlig fan av krimbøkene hennes, men kanskje denne er annerledes? Skulle likevel ønske den ikke virket som om det var en konkurranse om å stappe inn mest mulig tekst per side.
- Life in a medieval city - faktabøker må også til. Husker ikke forfatter.
- The time-travellers guide to Elizabethan London (tror jeg - har ikke boken foran meg)
- J.K. Rowling: Den tomme stolen - jeg hadde absolutt iiingen baktanker med å sørge for at pappa ga denne til mamma til jul.
- P.D. James: Death comes to Pemberley. Mamma ønsket seg denne til jul, og liker den så langt selv om den er "veldig annerledes". Må nesten leses. Spesielt siden det var jeg som ga henne den.

Hva leser du i julen?

Omtale: Shadow’s Edge av Brent Weeks

Siden dette er bok to i en serie (Night Angel) skal jeg ikke skrive så mye om hva handlingen er. Jeg tror ikke jeg skrev omtale om bok én, men foreldreløse Kylar Stern er altså en såkalt wetboy, som er en slags snikmorder. Han blir trent av en noe motvillig og ikke særlig elskverdig Durzo Blint. Utover i boken lærer han yrket, men ting går ikke helt etter planen. Spesielt ikke når de såkalte Khalidorierne er på vei for å invadere landet deres. I bok to har han, sammen med sin kjære, bestemt seg for å legge dette livet på hylla. Bok 1 gikk som den gikk, uten å røpe om det gikk slik eller slik, og Kylar vil starte et nytt liv som apoteker. Men han har gitt løfter og fått en skjebne man ikke uten videre løper fra, og den er i ferd med å innhente ham i denne boken. Samtidig har Vi Sovari, også wetboy, fått et oppdrag hun ikke uten videre kan løpe fra, bare fordi den som har gitt det ikke er en person man sier nei til. Dette oppdraget er å drepe Jarl, som ikke bare er barndomsvennen til Kylar, men den ene som brydde seg om vi i en vanskelig periode. Ikke bare det, men hun har fått i oppdrag å drepe den ene som blir regnet som umulig å drepe – Kylar.

Boken tok meg en evighet å fullføre. I følge Goodreads tok det meg over to måneder, noe som virkelig er en evighet for meg. Det var ikke egentlig kvaliteten på boken som gjorde det. Jeg har hatt lesetørke i hele perioden, og hadde en slags fiks idé om at jeg måtte lese ferdig denne før jeg begynte på en ny. Samtidig er boken ganske mørk. Det dør kanskje ikke fullt så mange hovedpersoner som hos George R. R. Martin, men det er ikke langt fra, og det som skjer med dem før de dør (eller eventuelt i stedet for å dø) er temmelig ille. Når vi først snakker om Martin – serien blir ofte sammenlignet med A Song of Ice and Fire, nok fordi begge er dystre, episke og med en høy andel døde karakterer. Men jeg synes Night Angel-serien er mer lettlest, og det er litt mer håp om at det kanskje går bra til slutt. Noe som i og for seg er litt rart tatt i betraktning alt som skjer med dem. Samtidig føler jeg vi kommer tettere inn på karakterene. Man følger ikke fullt så mange karakterer, den er litt mer personsentrert, og bærer preg av at mesteparten av fortellingen er fra synsvinkelen til en som vokste opp på gata. 

Samtidig er det flere ting jeg ikke var så begeistret for. På den ene siden er jeg ikke særlig begeistret for bøker hvor hovedpersonen har en eller annen grandios skjebne å fylle, samtidig som boken gjør det på en ganske bra måte. Skjebne er noe man lager, ikke noe man har. 

Det er en del klisjéer ute og går også. For eksempel er alle kvinnene enten prektige jomfruer eller horer som har et hjerte av gull likevel, veldig sjelden noe som helst annet. Karakterene utvikler seg heller ikke så veldig – det virker litt som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for om han vil ha en plottsentrert historie eller en karaktersentrert historie, og den havner litt midt mellom, hvor man for så vidt får en slags utvikling og god innsikt i hovedpersonens hode, men det er litt... underutviklet. Samtidig er det en fantastisk spennende verden forfatteren har laget, men det er ikke så mange ting som faktisk blir forklart. Jeg liker vanligvis at ikke alt blir forklart, at man kan gjette seg til det etter hvert, men en mellomting hadde vært fint. Og når det gjelder worldbuildingen – i utgangspunktet kjempeinteressant, men samtidig litt «all over the place» - ting er mikset sammen uten at det tydeligvis er tenkt over hvordan alt passer sammen, og ikke alt er like subtilt gjort. 

Samtidig skal det sies at jeg virkelig liker hvordan historien har utviklet seg. Ikke gjennom hele boken, men for det meste. Jeg liker karakterene, og jeg liker at de ikke er så innmari prektige selv om de er gode. Eller gode og gode... Jeg liker også hvordan forfatteren beskriver hvordan en så viktig skjebne faktisk er utrolig vanskelig å bære, og alle de moralske dilemmaene som følger med.

Og så må det sies: Det var et av de mest creepy monstrene jeg har lest om på veldig, veldig lenge. Jeg har liksom hørt om troll-lignende monstre, kjemper og det ene med det andre, men hans «ferali» var virkelig ekkel, og beskrevet på en god måte.

Subplottet med Logan var også veldig, veldig interessant, creepy og spennende, så det er nesten verdt å lese boken bare på grunn av det. Egentlig er det hans storyline som er den mest underholdende i boken.

Hvis du begynner på Night Angel-serien er lurt å være klar over at bok 2 er en god del bedre enn bok 1, så hvis du ikke liker bok 1 – hold ut. Personlig likte jeg bok 1, men jeg kan ikke si at jeg elsket den. Det merkes at forfatteren blir litt tryggere på selve skrivingen utover i serien, og jeg har hørt at The Black Prism-serien hans er veldig bra. Nå gjenstår det bare å se hvordan bok 3 er – den ble påbegynt i forgårs, og så langt liker jeg den bedre enn de foregående.