Vårtegn og sykehus

Plutselig var gresset mye grønnere, det har begynt å komme løv på trærne og på bakken bak blokken der jeg bor er det både påskeliljer og hvitveis, og gule blomster på buskene. Ikke bare synes jeg det er utrolig pent, men våren er den herligste årstiden jeg vet om. Da begynner verden å våkne til liv, fargene kommer frem og alt blir annerledes. Jeg elsker høsten også, men det er noe spesielt ved våren.

Vanligvis ville jeg ha brukt helgen på å dokumentere ørten små vårtegn med kameraet, men det har jeg altså ikke gjort nå. Grunnen er at jeg har brukt helgen på å være på sykehus, og er nå veldig glad for å være hjemme. Jeg ble syk onsdag, og skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke ringte brodern pronto når magesmertene begynte, for de var virkelig ille. Neida, det var Ibux og Dulcolax, for det var sikkert bare forstoppelse igjen, og så sitte pal i sengen (ligge var IKKE noe alternativ) de neste dagene. I det minste fikk jeg lest mye!

Fredag fikk min fornuftige mor endelig overtalt meg til å dra til legevakten, og min supre bror E. kjørte meg ned. Etter blodprøven ble jeg sendt rett til Haukeland og lagt inn, så min mor hadde nok rett. Igjen. Infeksjonsnivået i blodet var veldig høyt (mitt var på rett under 300, det skal helst være under 10, så... ja.), i tillegg til de andre symptomene, så de satte meg rett på intravenøs antibiotika.

Det har vært en helg med mange nye opplevelser, og mange som virker nye - jeg har jo ikke vært på sykehus siden jeg var seks og et halvt. Det skumleste var nok i dag, da ultralyd/gynekolog-mannen måtte gå inn og fysisk tappe ut puss og gammelt blod fra en blødende cyste ved livmoren min. Yay. Heldigvis var det både mye mindre vondt og mye mindre skummelt enn det hørtes ut på forhånd, og spesialisten var veldig koselig. Alle var egentlig koselige der, selv om jeg ikke helt syntes det når ny dose antibiotika skulle gis og årene mine begynte å koagulere (antibiotika er ikke så hensynsfullt mot årene visst), fortere og fortere hver gang. Når så resten av blodårene mine enten var gjemt pga opphovning eller det at jeg ikke var bra, nettopp hadde vært brukt av forrige veneflon og dermed var både opphovnet og ubrukelige, eller trengtes til blodprøver - så var det ikke helt enkelt. Men all ære til sykepleierne på Kvinneklinikken, de var helt supre.

Nei, det var dagens syting og TMI. Nå er jeg hjemme, sykmeldt, og skal pleie helsa i noen dager med antibiotikakur og gode bøker ;)

Hvordan har deres helg vært?