Guilty Pleasures

Det finnes bøker og forfattere man elsker, og som man leser om og om igjen, men som man ikke helt tør å anbefale videre. Kanskje er det en barnebok når du er voksen, eller en bok som er helt i den andre enden av skalaen. Kanskje handler den om et følsomt tema eller et tabu, eller kanskje temaet bare er litt tåpelig. For den saks skyld, kanskje den ikke egentlig er så fryktelig bra, bare veldig underholdende eller fengende. Det siste høres ut som en selvmotsigelse, men det er mulig.

Jeg har en del av disse, og tenkte å dele dem med dere. Det er jo en grunn til at jeg liker dem, så hvorfor skulle ikke andre gjøre det? Skriv gjerne et innlegg om dine guilty pleasures om du har noen, og del i Mr. Linky nederst i posten så flere får dem med seg.

1. Jacqueline Carey.

Carey skriver fra en slags alternativ virkelighet, fra rundt slutten av middelalderen. Skjønt, alternativ virkelighet er kanskje ikke helt riktig. Det er tydelig hvilke land hvert land tilsvarer, som at Terre d'Ange er Frankrike og så videre, men det er også helt forskjellig, både kultur-, religion- og historiemessig. Vanligvis kan jeg ikke fordra slike verdener, men det funker faktisk.

Bøkene står som én serie på Goodreads, men det er egentlig tre trilogier. Først Kushiel's Legacy, så Treason's Heir, og så Naamah-serien. De har helt separate plot, men bygger likevel litt på hverandre. Jeg begynte på Treason's Heir først (bildet er av bok 1 i denne trilogien) og vil egentlig anbefale andre å gjøre det samme. Du får vite nødvendig bakgrunn uansett, og jeg synes generelt denne trilogien er mer fengende, sterkere og mer gripende. Jeg bryr meg mye, mye mer om hva som skjer med Imriel enn jeg gjorde med Phedré.

Hvorfor er de Guilty Pleasures? Vel. Det er veeeeeldig mye sex i dem, og ikke alltid en vaniljevariant, for å si det sånn. Spesielt  ikke i den første trilogien. Og det er å si det mildt. (Men ikke så fryktelig mye romantikk alltid...) I Kushiel's Legacy var sexscenene av og til litt awkward (igjen?!?) men i Treason's Heir er det ytterst sjelden at det ikke har noe å si for utviklingen av enten plottet eller karakterene.

Men fremfor alt er serien veldig fengende.

2. Janet Evanovich.

Stephanie Plum-serien handler om dusørjegeren ved samme navn, som må lære seg å fange bad guys når hun blir sagt opp i jobben sin. Samtidig må hun lære seg å takle både politimannen Joe og dusørjeger-og-ultimate-bad-guy Ranger, og faller etter hvert for begge to. Serien er hysterisk morsom til tider, selv om den har tapt seg etter... atten bøker, men ikke særlig dyp. Persongalleriet er fantastisk. Hvis det finnes noe som heter sommerkrim, vil denne være først på listen.

Det er nok litt typisk meg å liste denne under Guilty Pleasures. Men - jeg leser ikke jentete bøker, jeg leser ikke romantikk og jeg fordrar ikke karakterer som setter himmel og jord i bevegelse hvis de ser noen fine sko på salg. Heller guttebøker enn jentebøker, og om jeg leser jentebøker vil jeg helst ikke vedkjenne meg det. Men jeg elsker denne. Den er bare så morsom og over the top at man ikke kan hjelpe for det, og... jeg vet bare ikke hva det er med den, men jeg har vært hekta siden jeg leste den for første gang.

3. Dragebøker

Jeg kan godt vedkjenne meg at jeg liker drager, og at jeg generelt synes at å stappe en drage inn i en fantasybok er en fordel. Men å innrømme at jeg, da en av mine yndlingsforfattere plutselig la inn en drage i en bok langt uti en serie fra en verden der jeg ikke trodde det fantes drager, hoppet opp og ned på gulvet og hvinte som en tiåring som ser Justin Bieber, den sitter litt lenger inne. (ooops...)

Eller at jeg av prinsipp liker alle bøker med drager i, selv de som er tunge å komme gjennom. Eller at jeg aldri kan la være å kjøpe en bok med en drage på omslaget. (Sånn sett er jeg litt stolt over at jeg har klart å la være å stappe inn en drage ved første og beste anledning i romanen jeg skriver nå)

Selvsagt finnes det både bra og mindre bra dragebøker, og det kan jeg klare å innrømme. Eksempler på virkelig gode dragebøker er Naomi Novik (Temeraire-serien), Pierre Pevel (The Cardinal's Blades og senere bøker) og Stephen Deas (A Memory of Flames, starter med The Adamantine Palace).

Hovedårsaken til at det er litt guilty pleasure er at man jo blir stemplet som nerd eller geek så fort man nevner ordet "drage," og det blir litt slitsomt. Jeg er ganske åpen om yndlingssjangeren min her på bloggen, men andre steder virker det som om "fantasy" og spesielt "drage" er ord som får folk til å se ned på deg og din boksmak øyeblikkelig. Til og med mamma himler med øynene. 

4. Young Adult
YA er heldigvis ikke så uglesett nå som det var en periode, men det er likevel ikke alltid godtatt å like ungdomsbøker når man er voksen. Harry Potter og Hunger Games (og den serien på T, vet dere, som vi ikke skal nevne noe om) har heldigvis gjort det litt mer akseptert, men det er litt som med fantasy. Det er ikke bøker du nevner til litteraturvitere, for eksempel. Ikke at det egentlig har noe å si, og etter bloggene jeg leser å dømme er det veldig mange flere som leser og elsker YA enn det jeg trodde. Heldigvis, for det er MYE bra YA.


Serien jeg kanskje liker aller best, unntatt Harry Potter, er Septimus Heap-serien. Den har fantastiske blyantillustrasjoner inni (og når jeg sier fantastiske så mener jeg fantastiske) og har et genialt persongallery og en egen twist på tingene. Artemis Fowl er også en serie jeg digger, og Thief-Taker's Apprentice av Stephen Deas. For å nevne noen få.

--

Det var min liste, sånn ca. dobbelt så lang som jeg tenkte. Hva er dine Guilty Pleasures?