Viser innlegg med etiketten harry dresden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten harry dresden. Vis alle innlegg

fredag 3. juni 2011

Jim Butcher - Summer Knight


Summer Knight (The Dresden Files, #4)

Jeg har ikke så fryktelig mye å skrive om denne boken egentlig. Det er litt synd, for det er en grådig bra bok – det var bare det at jeg leste den ikke så lenge før muntlig, og dermed rakk jeg ikke å skrive omtale mens den var friskt i minnet.

Mitt inntrykk kan oppsummeres som følger: De som sier at serien tar seg opp fra og med bok 4 (Summer Knight) har helt rett. Jeg har riktignok ikke lest bøkene som kommer etterpå, men i løpet av boken har jeg gått fra å like serien – verken mer eller mindre – til å elske den. Boken var oppslukende fra første side, og jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund mens jeg leste den. Faktisk hadde jeg store problemer med å legge den fra meg. 

For å beskrive boken kopierer jeg bare teksten bakpå:

“Ever since his girlfriend left town to deal with her newly acquired taste for blood, Harry Dresden has been down and out. He can’t pay his rent. He’s alienating his friends. He can’t even recall the last time he took a shower. The only professional wizard in the Chicago phone book has become a desperate man.

And just when it seems things can’t get any worse, in saunters the Winter Queen of Faerie. She has an offer Harry can’t refuse – if he wants to free himself of the supernatural hold his faerie godmother has over him, and hopefully end his run of bad luck. All he has to do is find out who murdered the Summer Queen’s right-hand man, the Summer Knight, and clear the Winter Queen’s name.

It seems simple enough, but Harry knows better than to get caught in the middle of Faerie politics. Then he finds out that the fate of the entire world rests on his solving this case. No pressure or anything…”

OK. Det jeg kan si om denne boken, annet enn at jeg føler forfatteren virkelig har funnet flyten med den og at jeg elsker scenen hvor Harry prøver å snakke latin, gjelder egentlig for alle bøkene jeg har lest i serien.

- Selv om jeg vet at det kommer flere bøker i serien og at hovedpersonen egentlig da er nødt til å overleve, er jeg langt fra sikker på at det faktisk går bra mens jeg leser. Det virker som om det kan gå rett vest hvert øyeblikk, og så på en eller annen merkelig måte gjør det ikke det likevel. Det gjør det veldig vanskelig å legge boken fra seg!

- Personene i boken er ekte. Ingen er perfekte – noen er fullstendig ufordragelige – og det gjør dem interessante. De er ikke ufeilbarlige og de er ikke allvitende. Det er vel noe av det som gjør at man faktisk ikke aner hva som kommer til å skje.

- Plottet er aldri ulogisk, men veldig ofte overraskende. Jeg antar det er noe av det som gjør at den er så fengende; man aner ikke hva som kommer til å skje og da blir man lesende videre.

- Hovedpersonen blir påvirket av valgene han tar og katastrofene han blir utsatt for. Det føles som om det finnes en uendelig mengde serier hvor hovedpersonen avverger en katastrofe på slutten av den ene boken, hvor alt han har kjært blir truet og så videre, og når neste bok begynner bare uker etterpå er han sitt gode, gamle jeg igjen. Det fungerer ikke slik, og det gjør Harry Dresden så troverdig. Etter slutten på bok 3 går han helt i kjelleren, og hvorfor skulle han ikke det? 

- Jeg elsker hvordan Butcher skriver de overnaturlige tingene. De virker kjent, men likevel med en viss personlig vri, og det beskrives på en overbevisende måte. Jeg tror det har mye med at de, enten det er Faerie Queens eller vampyrer, beskrives som personer, ikke som representanter for sin rase eller hva man nå skal kalle det. 

Jeg kunne sikkert ha holdt på veldig lenge, men skal slutte nå. Jeg har enda en bokomtale å skrive før jeg tar kvelden, før jeg glemmer for mye av den også.

tirsdag 8. februar 2011

Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files #3)

Grave Peril er bok nummer tre i Dresden Files, som jeg begynte å lese i fjor sommer. De to første bøkene var bra, selv om de ikke var fantastiske, og endelig var tiden kommet for å fortsette på serien.

Boken begynner litt tungt, og man hopper rett inn i en scene hvor seriens hovedperson, Harry Dresden, kjører for harde livet til et eller annet sted sammen med en som heter Michael. Michael får ingen videre introduksjon, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde tatt feil og kjøpt bok fire i stedet for bok tre siden det virker som om man skal vite hvem han er. Jeg satt egentlig og følte meg som et spørsmålstegn hele første kapittel, før forfatteren hopper tilbake igjen i kapittel to og forklarer de tingene som førte frem til der boken begynner. Jeg føler kanskje at det hadde vært bedre om tingene hadde blitt fortalt i den rekkefølgen de skjedde, men det er kanskje bare meg.

Tittelen, Grave Peril, er nesten komisk velvalgt. Boken begynner med en utdrivelse av et ikke helt vennligsinnet spøkelse som går amok på sykehusets fødestue. Ting går ikke helt som de skal, og Harry oppdager snart at en eller annen går rundt og vekker opp spøkelsene, og lager kaos over hele byen. Samtidig får Harry en invitasjon til vampyren Biancas kostymeball, og mistenker at alt ikke er som det skal der heller. Snart oppdager han at den eller det som skaper kaos i Chicago også ser ut til å være ute etter de som er rundt Harry, og de innser at det godt kan være noen fra en gammel sak som er ute etter hevn. Men hva eller hvem er det som har så store krefter at de kan utføre slike ting? På den ene eller andre måten er ting i ferd med å bli personlig for Harry.

Det er mange ting jeg liker ved Grave Peril og ikke så veldig mange ting jeg ikke liker. Faktisk er det bare det at man føler seg litt "lost" i begynnelsen jeg ikke liker. Jeg elsker vampyrene, som er skumle, farlige og forføreriske som vampyrer skal være. Jeg liker hovedpersonen, som er passe dekadent, rimelig spydig og med dårlig smak (kle seg ut som en typisk filmvampyr på et kostymeball arrangert av... vampyrer? Er det særlig lurt? Nei, det er det overhodet ikke). Jeg liker utviklingen i forholdet mellom Harry og Susan, og har endt opp med å like Michael og hans kone Charity. Plottet er underfunding og smart, og går aldri helt der man forventer seg, men det føles aldri feil.

Boken er hakket mørkere enn de forrige bøkene, og gir deg mye å tenke på. Det er ikke en slik bok hvor alt går bra til slutt, og man forventer hele tiden at den store katastrofen skjer, den som selv ikke hovedpersonen kommer seg uskadet bort fra. Det gjør han forøvrig sjelden. Harry Dresden er en av de hovedpersonene som til stadighet blir gørrbanket, og er ingen superhelt. På mange måter er han fantasyverdenens svar på krimmens hardkokte privatdetektiv, han som drikker for mye og stikker nesen opp i ting han ikke har noe med å gjøre. I Harrys tilfelle har han også en snakkende hodeskalle ved navn Bob og en hel haug med overnaturlige vesener som er ute etter hevn. Det måtte da bare bli en bra bok.