Lesingens positivitet

tirsdag 29. mars 2011

Jeg fant et innlegg på en av bloggene jeg følger, Floor to Ceiling Books, om positiviteten ved lesing. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det hun skriver, så jeg tenkte jeg måtte dele det med dere. Den beskriver akkurat den følelsen jeg har når jeg står der i bokhandelen med en bok i hånden, når jeg leser om en bok på nettet eller når jeg setter meg ned og åpner den for å begynne å lese den for aller første gang. Eller tredje.

For øyeblikket holder jeg på å lese Buddenbrooks til labbens lesesirkel, som jeg skal anmelde på søndag. Den er ikke så voldsomt engasjerende for øyeblikket, selv om den ikke var så ille som jeg fryktet, så jeg kommer meg vel gjennom den til da.

Ellers går det for det meste i oppgave og oversettelse for tiden. Det går forholdsvis trått med oppgaven, siden jeg nå må begynne å tenke ordentlig i stedet for bare å rette på det jeg har skrevet før. Nå må jeg nemlig skrive alle delene jeg har manglet i tidligere utkast... Jeg kjenner jeg er fryktelig lei for øyeblikket, men det er ikke så lenge til utkastet skal leveres, så jeg må jo bare sette meg ned og tvinge meg selv til å skrive. Forøvrig burde det ikke være lov å være så inspirert til å skrive andre ting nå som jeg må fokusere på oppgaven... Jeg holder på å øve meg på å skrive noveller, og de engasjerer meg litt mer enn de burde for øyeblikket. Jeg er sikker på at så fort jeg er ferdig med oppgaven kommer jeg ikke til å ha det minste lyst til å skrive.

Elizabeth Moon: The Deed of Paksenarrion

søndag 27. mars 2011


Det er vanskelig å komme med en objektiv omtale av The Deed of Paksenarrion. Med unntak av Ringenes Herre var dette serien som introduserte meg for fantasysjangeren, og også den som virkelig fikk meg hektet. For noen uker siden bestilte jeg den endelig på engelsk i omnibusutgave, i anledning at bok 2 i oppfølgerserien kom for et par dager siden. 1200 sider tar sin tid…

Paksenarrion Dorthansdotter, datter av en sauebonde, har drømt om å bli kriger hele sitt liv. Hun rømmer hjemmefra og verver seg til Hertug Phelans leiekompani. Livet som soldat er ikke helt som ventet, men hun føler seg raskt hjemme og blir en respektert del av kompaniet. Likevel har skjebnen mer i vente for henne, og fører henne på veier hun aldri kunne ha drømt om. Men når utfordringene kommer, kan hun holde fast ved sin troskap, eller gir hun tapt?

Serien består av Sheepfarmer's Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold (Krigerens troskapsed, Annen troskapsed og Gyllen troskapsed del 1 og 2 på norsk). Den er på mange måter en klassisk coming-of-age historie. Den er veldig person-sentrert, og hovedplottet er hvordan Paks utvikler seg og vokser med utfordringene sine. De andre plottene er, føler jeg, litt underordnet.

Elizabeth Moon har hatt en karriere i det amerikanske forsvaret i tillegg til å ha en grad i historie, og det merkes. Jeg har lest at en del anmeldere mener at det store fokuset på realisme og detaljrikdom gjør at historien og fremdriften sakkes ned. Personlig føler ikke jeg det samme. Nei, historien er ikke rask og super-spennende, men jeg blir like fortapt i boken hver gang og klarer ikke å legge den fra meg. Jeg elsker at forfatteren gjør det så lett å leve seg fullstendig inn i verdenen hun har skapt. Verdenen i bøkene er detaljrik og realistisk, men det var først når jeg begynte å lese bloggen hennes at jeg innså hvor mye hun faktisk har utelatt i bøkene.

Jeg synes også at bøkene har et friskt perspektiv i forhold til mange andre typiske fantasyserier, i hvert fall mange av de jeg har lest. I stedet for at fortellingen blir fortalt av de som er på toppen (kongelige, trollmenn, adelige) er Paks en vanlig menig gjennom hele første boken, og man slipper derfor endeløse sider om taktikk og politikk, men ser desto mer av hvordan det faktisk ER å være soldat. I stedet for at hærene føles som en grå og uniform masse ser man virkelig hærene som en samling individer, noe som gjør de store slagene enda sterkere.
Samtidig, om jeg skal pirke på noe, må det være at det er et skarpt skille mellom godt og ondt i bøkene. De anerkjenner riktignok at mennesker stort sett er et sted midt mellom, men jeg synes kanskje det skurrer litt mot den ellers svært realistiske verdenen Moon skriver om. Grensen mellom godt og ondt er, mener jeg, betydelig mindre tydelig enn den er i disse bøkene. Likevel fungerer det stort sett.

I tillegg er jeg ikke særlig begeistret for bok 2 i serien. Jeg føler alt bare sakker ned, til tross for at det skjer mye, og slutten er veldig brå og deprimerende. Det har mye med at jeg ikke kan fordra den ene karakteren, noe som i og for seg sikkert var meningen, og det bare irriterer meg. På den andre siden er den siste delen så sterk at jeg ikke alltid klarer å lese den. For en som har hatt tilløp til angst er det bare altfor nært og sårt, og jeg innså ikke hva det var før nå. Bok 2 er på mange måter der hvor alt brytes ned mens de andre er der det bygges opp. For å komme med en veldig kraftig generalisering og uten at jeg tror det røper for mye av handlingen.

Det jeg føler kanskje er det aller beste ved serien, med unntak av realismen og hvor lett det er å bli dratt fullstendig inn i handlingen, er budskapet den gir. Serien har et veldig sterkt budskap om at det er mulig å bygge seg selv opp igjen selv om man er brutt ned, om at håpet aldri er ute og at man kan komme ut av prøvelser som en sterkere person enn den man var før. Etter de siste fem-seks årene med alt som har skjedd i mitt eget liv blir det bare enda sterkere, for å være litt mer personlig enn jeg kanskje bør…

Anbefales på det sterkeste!

Noen som kan hjelpe?

tirsdag 22. mars 2011

Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt er jeg med i en skrivegruppe i Bergen. Vi møtes vanligvis i kantinen på Studentsenteret, men blir ofte kastet bort fra de stedene det faktisk er strøm pga arrangementer eller lignende. Alle skriver på laptop, og siden noen av oss, deriblant undertegnede, har særdeles dårlig batteri er vi avhengig av noenlunde konstant strømtilgang. Vi har derfor vurdert å begynne å møtes et annet sted, men aner ikke hvor.

Er det noen av dere som bor i Bergen som vet om et sted vi kan bruke i stedet for? Det bør være et sted hvor:
- Vi kan skaffe oss mat helt i nærheten, helst på samme sted, og hvor vi kan spise/drikke der vi sitter
- Det er god strømtilgang og vi ikke trenger å flytte oss
- Vi kan sitte i timevis og skravle/skrive uten å måtte kjøpe noe hele tiden
- Trådløst internett

Noen som vet om et slikt sted? Det hadde vært superfantastisk om noe slikt hadde eksistert, og jeg blir glad for alle forslag! :)

Award/Selvbeherskelsen min har visst tatt ferie

onsdag 16. mars 2011


Jeg har fått en award! Jeg fikk den av labben, og det er min aller første award noensinne. Min indre treåring synes det er veldig kult. Det følger også med noen spørsmål:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Your turn again," Siger said to Paks. "Ready? Are you sore enough?"
Boken heter "The Deed of Paksenarrion" av Elizabeth Moon (eller Sheepfarmer's Daughter om man ikke leser omnibusen). Paks har nettopp blitt rekruttert som leiesoldat, og dette er etter hennes aller første forsøk på å lære seg sverdfekting. Er man som meg og har en "mind in the gutter" kan sitatet, lest ute av kontekst, virke heeeelt feil.

2. Hva er det siste du så på TV?
Hmmm... Det er jeg faktisk ikke sikker på. Jeg tror det var "Say yes to the dress" på TLC for en del dager siden. Det sier litt om hvor mye bra som gikk på TV akkurat da når det programmet var det beste jeg fant...

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
Biler utenfor, og naboen ovenpå som høres ut som om han eller hun prøver å trampe gjennom gulvet. For en gangs skyld har jeg ikke musikk på øret.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
Jeg kan ikke huske sist jeg var "ute" ute, men sist jeg var utenfor døren (hvis man ikke regner med turen til butikken) var på vei hjem fra jobb. Da var jeg innom apoteket og deretter Norli, for å skaffe meg boken til labbens lesesirkel.

5. Hva har du på deg nå?
Lilla joggebukse og en svart, slitt genser. Jeg går stort sett for komfort når jeg er hjemme ;)

6. Hva var den siste filmen du så?
Stomp the Yard: Homecoming. Et lite tips: Unngå den. Skal jeg se dansefilm har jeg ikke akkurat skyhøye krav, men... nei. Grøss.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?
Njaa, muligens. Det spørs helt. Jeg er ikke fremmed for tanken, for å si det slik. Tatt i betraktning at jeg snart begynner å jobbe deltid som oversetter hadde det kanskje vært en fordel. Men jeg skal innrømme at jeg har blitt glad i Bergen, og kommer nok alltid til å se det som "hjemme."





Så er det hvem jeg skal gi awarden videre til, da. Egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å gi den tilbake til labben. Hun og bloggen hennes var nemlig den som gjorde at jeg fikk lyst til å begynne å blogge om bøker, og det igjen gjorde at jeg har funnet tilbake til mine bokavhengige tendenser. Ellers er listen over blogger jeg følger fylt med enten forfattere, bokbloggere som jeg vet allerede har fått awarden og folk som har sluttet å blogge. Derfor har jeg bare én jeg vil gi den videre til, og det er Nadiyya (som skriver om veldig mye bra og har fått meg på gråten mer enn én gang).

-------

Angående selvbeherskelsen min som har tatt ferie har jeg bestilt bøker fra Book Depository igjen (som må ha tidenes korteste ventetid på å få svar på en e-post - én time). Det har seg nemlig slik at jeg trenger to bøker til masteroppgaven min, og ingen av dem ligger ute på Google Books i sin helhet. Jeg kan selvfølgelig låne dem på universitetsbiblioteket, men hva om jeg trenger dem igjen senere? Jeg er nok litt for glad i å kjøpe bøker - som om det var noen overraskelse for noen.

Bøkene jeg bestilte var:
Adele Goldberg: Constructions: A Construction Grammar approach to Argument Structure
Croft & Cruse: Cognitive Linguistics
Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo
Sir Arthur Conan Doyle: The Lost World and Other Stories
Robert Louis Stevenson: Treasure Island

I tillegg var jeg innom Norli og kjøpte boken til labbens lesesirkel, Thomas Manns Buddenbrooks. Jeg har akkurat begynt å lese den, og det lover bra så langt.

-------

Dette innlegget er visst på god vei til å bli langt som et vondt år, men jeg har veldig mye jeg bare må fortelle i dag. Jeg har endelig kommet meg ordentlig i gang med oppgaveredigeringen igjen. Jeg hadde veiledning i forgårs, overlevde (jeg kan overhodet ikke fordra veiledning), og har skrevet 18 sider siden da. Nå må jeg bare klare å formulere en noenlunde brukbar definisjon av antikausativ til i morgen, siden den beste jeg fant ikke tar høyde for fenomenene jeg skriver om... Men takket være effektiviteten min er jeg faktisk over en dag foran skjema, og jeg kjenner stressnivået synke.

-------

I tillegg tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om skrivegruppen min et øyeblikk.Vi er en gjeng i Bergen som møtes jevnlig for å skrive og skravle sammen. Vi er temmelig uhøytidelige og setter ingen andre krav til hverandre enn det å like å skrive - ikke noe mengde- eller kvalitetskrav med andre ord. Du trenger ikke å dele noe av det du skriver med oss, men vi hjelper deg gjerne om du står fast. Vi møtes vanligvis på Studentsenteret, men håper å få til en avtale med biblioteket hvis vi blir mange. Gruppen ble dannet i etterkant av NaNoWriMo 2010, da vi møttes en gang i uken for å heie på hverandre, ha ordkriger med hverandre og generelt sett møte folk som er like gale som en selv. Neste prosjekt på listen er Script Frenzy, som går ut på å skrive manus i løpet av 30 dager. Håper å se noen flere der!

Janet Evanovich: Sizzling Sixteen

tirsdag 15. mars 2011

I går fikk jeg endelig de bøkene jeg har gått og ventet på, og det ble jubelscener i heimen. Av og til føler jeg meg mer fjortis enn jeg gjorde da jeg faktisk var en fjortis. I hvert fall når det er bøker i bildet. Den første gikk unna ganske fort, for å si det slik...

Sizzling Sixteen (Stephanie Plum, #16)

I den sekstende boken om dusørjeger Stephanie Plum har hennes arbeidsgiver Vinnies dårlige vaner endelig innhentet ham. Han skylder bookmakeren sin over 700 000 dollar, firmaet hans går i rødt så det suser, og plutselig en dag forsvinner han. Det viser seg at bookmakeren igjen skylder penger til en annen og vesentlig verre fyr, som har tenkt å gjøre et eksemplel av Vinnie. Hvis de ikke betaler det stadig stigende beløpet eller på en eller annen måte klarer å befri Vinnie, blir han drept. Ikke at de setter så stor pris på ham som medmenneske, men uten ham har de ingen jobb. Det er igjen på tide for en noe uortodoks dusørjeger å "do her thing" - hva enn den er for noe.

Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til denne boken da jeg begynte å lese. Vanligvis forhåndsbestiller jeg bøkene i denne serien, men etter skuffelsen over den forrige boken var jeg ikke sikker på at jeg hadde tenkt å lese denne i det hele tatt. Jeg er glad jeg ombestemte meg. Den forrige boken føltes tåpelig, oppbrukt og som om den kvernet over den samme gamle formelen som var brukt i alle de andre bøkene, mens denne faktisk gjør at serien tar seg opp igjen.

Boken er uhyre lettlest. Jeg leste den ferdig på under fire timer, og det er ingenting "krevende" i boken. Det kan selvfølgelig være både en fordel og en ulempe. Av og til vil man bare ha en bok man kan fordype seg i over lengre tid, og da er ikke Sizzling Sixteen noe godt valg. Samtidig er det øyeblikk når man heller vil ha noe som går fort, er fengende og "uforpliktende." Det er ingen tung, nyskapende litteratur, men den duger til formålet sitt, som er å underholde.

Sjangermessig er boken en krysning mellom krim og humor med en dose romantikk. Det er kanskje en slags chick-lit krim? Boken følger i hvert fall flere stereotyper enn den bryter. Den noe klønete og uerfarne kvinnen som blir kastet ut i noe hun ikke helt har forutsetning for å klare, men som på en eller annen måte redder dagen likevel. Den stødige, kjekke flammen som tilbyr henne et vanlig liv og som hun ikke helt klarer å slå seg til ro med. Den enda kjekkere og ikke fullt så stødige mentoren med en mystisk fortid og en ikke helt ufarlig livsstil, som ikke er ektemann-materiale men som alle likevel faller for. Et håpløst sidekick, en sleazy sjef og en dysfunksjonell familie. Det er en serie skrevet for å underholde, ikke for å ta opp viktige problemstillinger. Likevel er noe av det jeg liker ved denne boken at den kommer mye nærmere det å ta opp viktige problemstillinger enn de andre bøkene gjør. Vinnie, som ingen egentlig har lyst til å redde annet enn fordi han betaler ut lønnen deres, har ingen venner når han ikke har penger. Det eneste som er litt synd, er at forfatteren ikke bruker denne problemstillingen når den først er der. Den blir på en måte lagt opp, og så renner alt ut i sanden.

Ellers er det en bok jeg helt klart kommer til å lese om igjen, men den kommer nok aldri til å bli regnet blant mine favorittbøker.

Bokkjøp

lørdag 5. mars 2011

Det har skjedd igjen. Jeg har hatt siden til The Book Depository åpen i ukesvis nå, og i dag ga jeg endelig opp og bestilte bøker. Det var ikke engang bøkene jeg hadde tenkt på til leseutfordringen min, men ble for det meste fantasy igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å vente med de bøkene til London-turen min i mai, men men. Bare en bonus å få lese dem før.

Jaqueline Carey - Santa Olivia
Santa Olivia (Santa Olivia, #1)  
"Lushly written with rich and vivid characters, Santa Olivia is Jacqueline Carey's take on comic book superheroes and the classic werewolf myth."

Hvorfor jeg gleder meg til å lese den: Fordi jeg ikke har lest en eneste bok av Jacqueline Carey ennå som ikke fikk meg til å glemme både tid og sted, fordi det kan bli spennende å lese en av hennes bøker fra moderne tid, og fordi boken kan være genial (eller tåpelig, alt ettersom).

Janet Evanovich - Sizzling Sixteen
Sizzling Sixteen (Stephanie Plum, #16)

Jeg er grådig spent på denne boken. Jeg har elsket tidligere bøker i denne serien (som tittelen viser er dette nummer seksten), men den siste var en skuffelse, og jeg har hørt at denne også er det. Vi får se. Jeg må liksom få den med meg uansett hvordan den er.

Elizabeth Moon - A Legacy of Honour
A Legacy of Honour (Paksenarrion, #4-5) 

A Legacy of Honour er en omnibus-utgave av bøkene som utgjør Gird's Legacy - Surrender None og Liar's Oath. Disse to bøkene utgjør forhistorien til bøkene som utgjør The Deed of Paksenarrion, men ble utgitt etterpå. Jeg har hørt at de ikke er like bra som Paksenarrion-serien, men har hatt lyst til å få dem med meg i årevis nå. 


Elizabeth Moon - The Deed of Paksenarrion
The Deed of Paksenarrion (omnibus)


The Deed of Paksenarrion er en omnibus-utgave av serien med samme navn, som består av bøkene Sheepfarmer's Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold. For ordens skyld har jeg lest dem før, men på norsk - det var disse bøkene som fikk meg hektet på fantasy. Det er litt svart-hvitt med henhold til den gode og onde siden, noe som etter mitt syn er fordi hovedpersonen selv har et veldig svart-hvitt syn på det. Uansett gleder jeg meg til å lese dem igjen, på engelsk denne gangen - selv om jeg snart kan handlingen utenat. 


I mellomtiden er det klassikere (fra biblioteket riktignok) som står på programmet.

Isaac Asimov: The Last Question (novelle)

fredag 4. mars 2011

Novellen kan leses her.

The Last Question var den første og så langt eneste science fiction-novellen jeg har lest. Tidligere har jeg ikke vært noen fan av noveller, siden jeg blir ferdig så fort. Men jeg hørte at denne var fantastisk, begynte å lese og klarte ikke å slutte. Dette var for noen år siden, og nå kom jeg plutselig på den igjen.

Jorden begynner å bli gammel, man er på utkikk etter alternative energikilder og Multivac, en hyperintelligent super-datamaskin, har funnet ut hvordan man kan utnytte solens energi direkte og dermed slutte med forurensende energikilder. To arbeidere står og diskuterer nyvinningen, og ender opp med å stille Multivac et spørsmål om hva som kommer til å skje når solen en gang dør, om det finnes en måte å få den tilbake. Svaret? "INSUFFICIENT DATA FOR MEANINGFUL ANSWER."

Etter hvert som Multivac begynner å bli utdatert skaper den sin arvtager, bedre og mer effektiv og intelligent enn den selv. Gjennom tidene, etter hvert som menneskeheten tar over større og større deler av universet, fortsetter de å stille den tilsvarende spørsmål. Hva når alt tar slutt, når stjernene slukner og universet er fullt eller dødt? Er det noen måte å reversere utviklingen på? Men maskinen har fortsatt en utilstrekkelig mengde data, og svaret lar vente på seg.

Noveller foregår vanligvis i en begrenset tidsperiode - noen dager er det som er anbefalt i skrivekurs og artikler. The Last Question foregår over en periode på millioner av år. Så er det ikke historien til enkeltmennesker vi leser, det er historien til menneskeheten og hele universet. På en måte føles den ikke helt som en novelle når man leser den. Den engelske betegnelsen - short story - virker mye mer treffende i så måte.

Det er vanskelig å skrive noe bestemt om noe slikt som en novelle uten å røpe for mye. Jeg synes den er genial, mye mer genial enn den virker helt i begynnelsen. Men å si hvorfor vil ødelegge hele fortellingen for dere.

Noe som er fascinerende er Asimovs beskrivelser av datamaskinene. For oss som er vant med datamaskiner er det vanskelig å forestille seg noe som faktisk er selv-reparerende og som ikke går ad undas ved første forsøk på dette, men novellen er jo faktisk skrevet i 1956. Jeg synes det er ganske bra påkommet.

Jeg har ikke så mye mer å skrive, annet enn å anbefale alle å lese den. Jeg har ikke lest noe annet av Asimov (det er på listen for science fiction-måneden min) men denne var både dyp og litt urovekkende, og voldsomt fascinerende.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.