To dager...

mandag 30. mai 2011

To dager, bare to dager, og så er tre år med masteroppgave og stress og bekymringer og tusen ting som burde gjøres offisielt over. Nå som presentasjonen jeg skal ha på onsdag begynner å ta form og bli bra nok har jeg (delvis) gått fra å grue meg til presentasjonen og muntlig til å glede meg til alt er over. Samtidig blir det litt rart. Det har jo tatt veldig mye lenger tid enn det offisielt skulle, men sluttproduktet ble jo bra. Jeg så den ferdig trykte oppgaven hos veilederen min og det ble stilig, selv om jeg oppdaget en del formateringsfeil som jeg ikke fanget opp ved gjennomgangen. Jaja. Nå står siste rest av presentasjonen for tur, og så er det full fart med forberedelser hos E. i morgen. Takk og lov for at jeg slipper å sitte hjemme alene med nervene mine :)

Jeg har lest en del bøker i det siste, men regner ikke med at jeg kommer til å få skrevet noen omtaler før til helgen eller begynnelsen av neste uke. Det irriterer meg bittelitt, for det var veldig bra bøker som jeg knapt kan vente med å fortelle dere om, men for en gangs skyld har jeg prioriteringene i orden.

Snakkes når jeg ikke er student mer :)

Stacia Kane: Unholy Ghosts

søndag 22. mai 2011


Stacia Kane er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg likevel ikke har klart å få meg til å lese. Jeg har nemlig fulgt – og elsket – bloggen hennes i snart et år, og vært litt bekymret for at bøkene ikke skulle klare å leve opp til forventningene mine.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.

Unholy Ghosts er første bok i Downside Ghosts-serien om Chess Putnam, og omslaget beskriver den slik:

“The dead have risen and constantly attack the living. The powerful Church of Real Truth, in charge since the government fell, protects the population and reimburses those harassed by the deceased. Consequently, many false claims of hauntings are made, from those hoping to profit.

Enter Chess Putnam, a tattooed, freewheeling witch and ghost hunter, with a real talent for nailing fraudsters or banishing the dead. But she’s also keeping a dark secret from her Church employers: a little drug problem that’s landed her in very hot water.

Chess owes a murderous drug lord called Bump a lot of money. And he wants immediate payback. All Chess has to do is dispatch a very nasty species of undead from an old airport. But the job involves black magic, human sacrifice, a nefarious demonic creature, and enough malevolent energy to wipe out a city of souls. Toss in lust with a rival gang leader and a dangerous attraction to Bump’s ruthless enforcer and Chess begins to wonder if the rush is really worth it.”

Unholy Ghosts er urban fantasy. Uendelige mengder urban fantasy – eller romantikk med nok overnaturlige elementer til å bli kalt urban fantasy – har blitt publisert etter Twilight-suksessen. Bøker hvor romansen er det sentrale plottet, og de overnaturlige elementene bare danner bakteppet. Jeg kan ikke fordra romantikksjangeren, så jeg er litt nølende til en del urban fantasy-bøker. Fordomsfull? Muligens. 

Jeg hadde uansett ikke trengt å bekymre meg for det heller.

Det er riktignok enkelte følelser i luften, selv om det ikke kan kalles romantikk (med romantikk tenker jeg mer på ting som skaper assosiasjoner til stearinbelyste rom fylt med roseblader, smektende musikk, det å drukne i hverandres øyne og dype samtaler, sukk). OK, det er mye av enkelte følelser i boken. Men det er ikke på langt nær det boken handler om.

Hovedplottet er mørkt, creepy og drivende spennende. Det er vanskelig å legge fra seg boken, og hadde jeg ikke visst at det kom flere bøker etterpå hadde jeg ikke vært sikker på at det gikk bra til slutt.
Selve konseptet er interessant; handlingen foregår i en ikke altfor fjern fremtid, hvor den eneste (lovlige) kirken har som læresetning at det ikke finnes noen tro, bare fakta. Fakta, og magi. Spøkelser er ikke ufarlige, men skremmende vesener, men vesener med både evne og lyst til å drepe. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva som er så fengende ved det uten å beskrive altfor mye, men jeg anbefaler å lese den. Det er mer originalt enn jeg ventet.

Andre vil kanskje bemerke at forfatteren har en gyllen sjanse til å sette søkelys på avhengighet og narkotikamisbruk, en sjanse hun lar gå fra seg. Jeg kan ikke si at jeg er enig. For det første er det ikke det boken i siste instans handler om, og det å komme med pekefingeren ville bare ødelagt stemningen i boken. Det er ikke akkurat noen idyllisk verden hun beskriver i utgangspunktet. Samtidig ser man tydelig hvilke konsekvenser avhengigheten har for hovedpersonen, og jeg liker at forfatteren faktisk stoler på at leseren klarer å trekke sine egne konklusjoner angående temaet, uten å “preke”.

Alt i alt er det en helt annen type bok enn jeg forventet, og mye mer original enn jeg trodde. Jeg var fascinert av hovedpersonen, og ble fullstendig oppslukt av den. Ikke bare plottet, men spenningen mellom Chess, Lex og Terrible (ja, en person som heter Terrible. Merkelig nok fungerer det). Det er ingen tung bok, men av og til trenger man noe lettlest. Det eneste som er litt uvant i begynnelsen er all slangen i dialogen – det er vanskelig å henge med til å begynne med, men man kommer inn i det etter hvert. 

Jeg burde kanskje ikke kjøpe enda flere bøker nå (selv om jeg har noen til gode i følge den eminente planen min) men jeg regner med at de neste to bøkene kommer til å bli bestilt veldig, veldig snart...

Bokhandling i London

tirsdag 17. mai 2011


Da er jeg tilbake fra London etter en fantastisk tur, på alle måter. Bra hotell (noe jeg visste fra før siden vi har bodd der før), mye shopping, fem musikaler/teaterstykker på fire dager/kvelder (Wicked, Chicago, Hamlet, Pygmalion og Lion King), aaaltfor mange caramel frappuchinos på Starbucks, gode venner, ny frisyre, enda mer shopping og ikke minst ikke noe stress, til tross for travle dager. Herlig! 

Selvfølgelig har jeg kjøpt bøker. Mange bøker. Jeg var i min yndlingsbutikk, Waterstone’s ved Piccadilly Circus, som har en svær fantasy-, science fiction- og horrorseksjon. For å si det sånn, jeg rakk aldri å se etter de bøkene jeg skulle ha i andre sjangre før jeg måtte gi meg, og selv da måtte jeg ha bærehjelp av A. for å komme meg til kassen med alt sammen. Det ble til slutt en fin blanding av bøker jeg hadde tenkt å kjøpe og bøker jeg oppdaget først i butikken og kjøpte uten å ane noe som helst om dem, og det er slik jeg liker det.

Når jeg sitter her og går gjennom hva jeg har kjøpt er det vanskelig å tro at jeg bare har brukt i underkant av 120 pund, men slik er det. Her er listen:

Stephen Hunt: The Court of the Air - en fullstendig ukjent bok for meg.
Stacia Kane: Unholy Ghosts – begynnelsen på en urban fantasy-serie. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men leser bloggen hennes.
N. K. Nemisin: The Hundred Thousand Kingdoms – månedens bok i en bokklubb jeg er med i på Goodreads, men som jeg aldri fikk lest. Enda en bok som først og fremst ble kjøpt på grunn av utseendet.
China Miéville: The City & The City – boken har vunnet flere priser, og jeg elsket Kraken av samme forfatter.
China Miéville: Iron Council – skal være ganske dyster og spesiell steampunk. Egentlig bare kjøpt fordi jeg har hørt mye bra om den og likevel kjøpte en annen bok av samme forfatter.
Joe Abercrombie: The Blade Itself – jeg har gått og sett på bøkene hans i bokhandlene i flere år, faktisk, utelukkende fordi jeg har forelsket meg i omslagene. Jeg tror det er bøker jeg kan like.
Jacqueline Carey: Naamah’s Curse – fortsettelsen på en serie jeg leser.
Elizabeth Moon: Trading in Danger – jeg elsker fantasybøkene til forfatteren, men har aldri lest science fiction-bøkene hennes. Derfor bestemte jeg meg for å prøve.
Robin Hobb: The Dragon keeper – egentlig er ikke Robin Hobbs bøker av mine favoritter (selv om jeg bare har lest én), men den handler om drager. Det var det.
Gail Z. Martin: The Summoner – aner ikke hva dette er i det hele tatt, annet enn at en eller annen i den driver med necromancy. Fullstendig impulskjøp.
M. D. Lachlan: Wolfsangel – har et fantastisk omslag som jeg har sett på i butikken her lenge. Den handler om vikinger, noe som har gjort at jeg har ventet lenge med å kjøpe den – fallhøyden er nemlig stor når den skal leses av en vikingentusiast…
Justin Cronin: The Passage – fullstendig ukjent, men den var på ekstratilbud og damen i kassen anbefalte den. Siden jeg først skulle kjøpe så mange bøker kunne jeg like godt kjøpe en til.
Jim Butcher: Summer Knight – bok nr 4 i Dresden Files, og jeg er ganske sikker på et denne blir en suksess for min del.
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear – disse to bøkene har ligget på “to read”-listen min på Goodreads lenge, etter anbefaling fra folk som har hatt samme smak som meg. Gleder meg til å lese!
Stephen Deas: The King of the Crags – har sett på denne på Norli lenge. Fortsettelsen til The Adamantine Palace, som jeg har anmeldt her på bloggen et sted. Aner ikke om den blir bra.
Douglas Hulick: Among Thieves – tittelen sier vel det meste. Ettersom jeg elsket Scott Lynch sine bøker om Locke Lamora tenkte jeg at jeg måtte fordrive ventetiden til neste bok (som stadig blir utsatt) med denne. Har sett den på Norli flere ganger og vært nær ved å kjøpe den tidligere.

Blir spennende å se hvor lang tid jeg bruker på disse bøkene… Har også Wise Man’s Fear av Patrick Rothfuss og The Count of Monte Christo av Alexandre Dumas på leselisten, og begge tar nok sin tid… Blir også spennende om jeg klarer å omorganisere bokhyllen så jeg faktisk får plass til dem!

Neste prosjekt blir å fortsette på/gjøre ferdig alle de ørten seriene jeg har begynt på det siste året... Det er temmelig mange, for å si det veldig, veldig mildt.

En epoke er over (takk og lov)

onsdag 11. mai 2011

I kveld leverte jeg masteroppgaven min. Tre års arbeid er herved over (vel, offisielt når jeg har hatt muntlig, men men) og det er fryktelig rart. Nå kan jeg endelig slutte å leve i min egen lille boble og faktisk drive med andre ting igjen. Det blir herlig.

Nå skal jeg ringe mamma og fortelle nyheten så hun får sove i natt, så skal jeg pakke helt ferdig, og så skal jeg få meg noen timers søvn før det blir fly til London i morgen tidlig. Gleder meg!

Tre dager og London

søndag 8. mai 2011

Om tre dager har jeg levert masteroppgaven min. Det er egentlig en helt syk tanke, siden jeg har holdt på med den i tre år nå, men sånn er det. Jeg kjenner jeg både blir glad og stresset ved tanken, og en anelse "er den virkelig god nok"-panikk. Mest glad. Samtidig er det fryktelig, fryktelig merkelig at det som har hengt over hodet på meg i årevis faktisk snart er over. Jeg kan fokusere på andre ting. Jeg kan begynne å danse igjen, og begynne å synge igjen eller ta opp japansken igjen. Tegningen. Skrivingen. Alt det jeg har satt på vent de siste årene.

Og, selvfølgelig, lesingen.

Om fire dager drar jeg til London, og da blir det bokkjøp. Takk og lov for at jeg drar med de jeg drar med i så måte, selv om det ikke er så bra for lommeboken... Listen over bøker jeg skal ha (enten nå eller senere) er temmelig lang:

Jean M. Auel: Earth's Children (fra Clan of the Cave Bear og til og med den siste - jeg har lest alle de fem første i serien, men bare på norsk)
Jacqueline Carey: Naamah's Curse
Angie Sage: Septimus Heap: Darke
Stephen Deas: King of the Crags og Order of the Scales (sistnevnte kommer ut i slutten av mai)
Chris Wooding: Black Lung Captain
Stacia Kane: Unholy Ghosts
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur og City of Ruin
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly falling
China Miéville: The City & The City
Ken Follett: Fall of Giants og Pillars of the Earth
Paul Hoffman: The Last Four Things (selv om jeg ikke egentlig likte den foregående boken, akkurat)
Jim Butcher: Summer Knight
...og så snubler jeg sannsynligvis over nye og spennende bøker i London.

I tillegg har jeg tenkt å lese A Song of Ice and Fire om igjen, for å se om jeg liker den bedre denne gangen. Jeg har også gigantiske Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss stående i bokhyllen, og må se å få somlet meg til å lese The Count of Monte Christo en gang også...

Det ser ikke ut til at jeg får det mindre travelt selv om oppgaven snart er ferdig... :)

Elizabeth Moon: Kings of the North

lørdag 7. mai 2011

Kings of the North er bok nummer to i serien Paladin's Legacy, som bygger på Deed of Paksenarrion og Legacy of Honour. Forrige bok var Oath of Fealty, som jeg har anmeldt her. Jeg var litt småskeptisk til boken før jeg begynte, tatt i betraktning at andreboken i begge de andre seriene ikke holdt like høyt nivå som de andre.

Jeg ble ikke skuffet.

Det er vanskelig å si hva jeg likte best uten å røpe for mye. Det er drager i den, for eksempel. Det er for så vidt drager i ganske mange fantasybøker, men de som kjenner meg vet hvor dilla jeg har på drager, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Jeg skal innrømme at det var mer enn bare litt fjortisfakter i heimen da jeg kom til dragene; jeg elsket måten de ble fremstilt på.

Kings of the North fortsetter på plottene som ble introdusert i Oath of Fealty. Jeg kan ikke røpe for mye av handlingen uten å samtidig røpe for mye av hva som skjer i Oath of Fealty, dessverre. Handlingen foregår hovedsaklig tre steder - Tsaia, hvor man møter Dorrin (nå hertug Verrakai og tidligere kaptein i hertug Phelans leiekompani) og en nykronet kong Mikeli; Lyonya hos kong Kieri (tidligere hertug Phelan av Tsaia), og Fin Panir i Fintha (hovedkvarteret til Girdmennene). Hver handlingstråd har mange mindre plott som er sammenvevd, men det kan stort sett oppsummeres slik:

I Tsaia har tidligere pirat Alured begynt å gjøre krav på landområde etter landområde og mener han har krav på tronen, ikke bare i sitt eget land, men alle landene i området. I Lyonya blusser konflikten med Pargun opp, men på en helt uventet måte. Samtidig forlanger alle at kongen skal gifte seg, men det er ikke bare bare. I Fin Panir blir et gammelt og sannsynligvis magisk halskjede stjålet - et som sannsynligvis er del av de gamle regaliene fra gamle Aare som har vært skjult til nå. For å nevne noe. Samtidig bygger boken - og serien - veldig på det som skjedde i Deed of Paksenarrion. Jeg har også sett noen tegn til at også trådene fra Legacy of Honour blir tatt opp igjen og samlet. Kanskje vi endelig får vite hva som egentlig skjedde på slutten av Liar's Oath (i Legacy of Honour)?

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor god Moon er på world building, personkarakteristikker, beskrivelse og realisme, men det har jeg skrevet om i alle anmeldelsene av hennes bøker, så jeg nøyer meg bare med å si at jeg bøyer meg i støvet for hennes evner. Har jeg bare en liten brøkdel av dem skal jeg være fornøyd...

Begynnelsen var muligens litt "lunken", det tok litt tid før jeg følte handlingen tok seg opp. Men når den kom seg i gang kom den seg virkelig i gang. Jeg klarte knapt å legge den fra meg før jeg var ferdig. Spenningen bygde seg opp hele tiden, og det var vanskelig å ikke bli engasjert i det som skjedde.

Det som kanskje er aller best er slutten. Slutten i bøker som er sånn midt i en serie pleier å være slapp, for å si det mildt, og man føler ofte at det er noe som mangler. Ikke her. Jeg syntes slutten var helt perfekt. Man får en følelse av at ting blir oppklart, boken kjennes ferdig, samtidig som det er mye som ikke får en løsning før i senere bøker. Det skal litt til å oppnå begge deler i en serie. Jeg følte meg ikke lurt, samtidig som det plutselig ble veldig, veldig vanskelig å vente på neste. Tatt i betraktning at Kings of the North nettopp kom ut har jeg litt venting foran meg...

Omtalen ble visst litt frem og tilbake, men det er sent og jeg har akutt mangel på søvn i tillegg til oppgavestress. I morgen og søndag skal jeg prøve å få ferdig oppgaven (helt ferdig, altså!) så jeg kan levere en av de nærmeste dagene. Når det er gjort skal jeg ta fram Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss og kose meg med den helt uten dårlig samvittighet. Og så er det Londontur med masse bokkjøp.

Apropos! Jeg er litt på leting etter flere bokblogger som skriver om fantasy (eller bare andre bokblogger som er bra), kunne noen tenkt seg å komme med noen anbefalinger? Det kan være norske eller utenlandske, forøvrig, men jeg trenger noe å holde meg opptatt med når oppgaven er ferdig.

Elizabeth Moon: Legacy of Honour

tirsdag 3. mai 2011

Legacy of Honour (heretter LoH) er en samleutgave av dilogien Legacy of Gird. Den inkluderer bøkene Surrender None og Liar’s Oath, og rent kronologisk foregår handlingen før forfatterens mer kjente serie The Deed of Paksenarrion (heretter kalt Deed). Jeg vil likevel ikke anbefale å lese LoH før Deed, rett og slett fordi LoH delvis føles som bakgrunnsstoff til Deed, fordi handlingene er forskjellig, fordi det å lese Deed først gjør at man forstår LoH mye bedre, og fordi LoH dessverre ikke er like bra. Men så skal det kanskje noe til å leve opp til serien som har vært min yndlingsserie i årevis.

I Deed er religionen med sine guder og helgener (mennesker opphøyet av gudene for sine gjerninger) stadig mer sentral. Gird er en slik helgen, en krigerhelgen som da han var menneske ledet et bondeopprør mot de undertrykkende magelords. Hans etterfølgere har stor innflytelse i enkelte av landene og vektlegger at alle skal være i stand til å forsvare seg for å unngå undertrykkelse, i tillegg til å kjempe det godes sak.

Surrender None beskriver Girds liv, fra en fattig bondesønn, via et kort opphold som soldat hos den lokale lensherren, til bonde med egen familie. Den beskriver hans vei fra fortvilelse da familien etter tur dør eller blir drept, til besluttsomhet da han endelig bestemmer seg for å gjøre noe med all uretten som blir begått. Men hvordan skal en gjeng med bønder kunne stå seg mot rike adelsmenn med magiske krefter og ingen skrupler mot å bruke dem?

I det store og hele synes jeg at Surrender None er en bra bok. Den prøver å beskrive mannen Gird, ikke helgenen, noe jeg synes er et bra valg. Helgenen og legenden ser man uansett i Deed. Jeg synes også at forfatterens styrke nettopp er i hennes beskrivelser av vanlige mennesker, og det ville vært dumt om hovedpersonen distraherte fra dette. 

Det er også tydelig at forfatteren har brukt MYE tid på å gjøre verdenen troverdig og realistisk, fra beskrivelsen av dagliglivet til bønder eller soldater, fredløses utfordringer for å overleve, og så videre. Nei, det er ikke helt riktig. Moon må ha brukt noe så innmari mye tid på research og planlegging at det er litt ydmykende for en amatør-worldbuilder som meg.

Plottmessig er boken bra. Det eneste er at spenningskurven daler litt på slutten da det blir mye strategi og plotikk og ”hva gjør vi nå” og ”hvordan gjør vi A for å B” og ”hva bør vi ha med i kodeksen” og så videre. Ikke mine favoritting. Samtidig er det viktig å huske på at dette jo er en ”bakgrunnsbok” som forklarer mer om hvorfor og hvordan ting skjer i de andre bøkene. Noen ganger går fremdriften i boken på bekostning av alt som skal fortelles. Jeg mener derfor at dette i utgangspunktet er en bok for folk som allerede er fans, og som vil vite mer, i stedet for nye lesere.

Så over til Liar’s Oath. Handlingen der begynner flere år før Surrender None slutter, noe som forvirret meg fryktelig i begynnelsen. Historien blir fortalt fra Luaps synsvinkel. Luap er Girds høyre hånd, en adelig mageborn som har sverget å aldri bruke sine magiske krefter. Men dette er ikke lett for ham, og han er overbevist om at mageborns og "vanlige" folk aldri kan leve sammen. Når han finner et bortgjemt fort ved en tilfeldighet er idéen om å skape et eget sted for mageborns født, og han er ikke villig til å la noe komme i veien for drømmen sin.

Der Surrender None hadde sin styrke i realistiske karakterportrett og imponerende worldbuilding har ikke Liar’s Oath så fryktelig mange. For det første kan jeg ikke fordra hovedpersonen. Halve tiden syntes jeg han var en sytende, selvopptatt stakkar, og den andre halvparten av tiden syntes jeg han var utrolig sta og ute av stand til å innse selv de enkleste ting. Jeg syntes også at måten de andre karakterene behandlet ham - kom med krav etter krav uten å stole det minste på ham - var smålig og ikke så rettferdig og logisk som det virker som om forfatteren vil ha det til at det er.

Det eneste jeg egentlig likte i boken var Aris og Suli (tror jeg?), som etter hvert ble de første paladinene for Gird. Aris er en mageborn, en adelssønn med magiske evner, som for ham viste seg å være evnen til å helbrede. Suli er datter av tjenere, men også Aris’ beste venn, og den som alltid er der for ham. Jeg elsket å lese om hvordan de sakte men sikkert oppdaget evnene sine og lærte mer, selv om det til tider var litt for mye av det gode.

Når det er sagt, bærer boken preg av store deler med infodumps. Det er en endeløs rekke med ting som viser seg å ikke være viktige i det hele tatt, og det aller siste kapitlet, rett før klimakset, blir avbrutt av en lang sekvens med noe jeg ikke husker hva var, men som ikke var relevant for noe som helst. Det var mildt sagt litt irriterende. Moon pleier å være god med å få all overfloden av informasjon hun har til å integreres sømløst inn i historien, men det går ikke så bra her. Fremdriften av plottet er sakte og hakkende, spesielt fordi man faktisk vet hva som skjer. Ikke detaljene eller hvorfor det skjer, men likevel. Og slutten – selv om den var uventet – virket som en kjapp løsning som ikke egentlig ga mening. Jeg håper at en av de senere bøkene forklarer litt mer om hvorfor ting skjedde som de gjorde, men jeg håper også at det blir forklart litt bedre enn i Liar’s Oath.

I det store og hele er jeg ikke overbegeistret for boken og kommer nok ikke til å lese den igjen med det første, men likevel angrer jeg ikke på at jeg leste den. Både Liar’s Oath og Surrender None gir et nytt perspektiv på senere hendelser i andre bøker fra Paks’ verden, og de er nyttige om man ønsker å lære mer om verdenen og hvordan den fungerer. Jeg har nevnt worldbuildingen flere ganger allerede, men jeg må bare si igjen at jeg er imponert over hvor mye arbeid Moon har lagt ned i den. Det kunne vært en virkelig verden, så mye som hun har planlagt.
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.