To i én: Time Paradox og Oath of Fealty

søndag 30. januar 2011

Jeg har visst et ubevisst forsett om å anmelde alle bøker jeg leser for tiden. Ikke at det ikke er bedre enn ørten innlegg om hvordan alt er ved det samme siden sist innlegg, da. I dag er det til alt overmål to bøker som skal anmeldes – jeg har lest grådig fort i det siste. Den første leste jeg i løpet av 4-5 timer i dag, noe som heldigvis er sjeldent raskt (det hadde ikke gått med en George R. Martin-bok, for eksempel...), og den andre var jeg så hektet på at jeg brukte hele gårsdagen på å lese den. 

Eoin Colfer: Artemis Fowl and the Time Paradox
“Man-eating trolls, armed and dangerous (not to mention high-tech) fairies, flame-throwing goblins – he’s seen the lot. He had decided to forego criminal activity of the more magical kind. However…
Now his mother is gravely ill. Artemis Fowl must travel back through time to steal the cure from the clutches of the devious mastermind… Artemis Fowl.

That’s right. With fairy ally Captain Holly Short by his side, Artemis is going back in time to do battle with his deadliest enemy yet.
Himself.”

Jeg har slitt litt med å finne ut hva jeg skulle skrive om en bok som dette. Artemis Fowl-serien er ungdomsbøker og skrevet for å underholde. Det gjør den. Boken er underholdende, vittig, og inneholder noen gode øyeblikk og gode replikker. Som Butler-fan er jeg glad for at Butler fikk i hvert fall noen av disse. Generelt sett er boken midt på treet – ikke den beste jeg har lest, men langt fra den dårligste. Det er også mulig at jeg hadde likt den bedre om jeg ikke hadde lest en fantastisk bok i går, selvsagt.

De beste øyeblikkene er unektelig sammenstøtene mellom Artemis Fowl fra nåtiden og hans tidligere, ti år gamle jeg fra fortiden. For det første er disse sammenstøtene skrevet på en god og underholdende øyeblikk, og det oppstår unektelig noen komiske øyeblikk. For det andre er dette virkelig den tiden i serien når man virkelig ser hvor mye Fowl har utviklet seg utover bøkene. Hans ti-årige jeg er arrogant, utålelig og kald, og det er interessant å se hvordan Fowl senior reagerer på dette. Jeg må si at Artemis som storebror, samt hele greia med Jayjay, også var både rørende og komisk på samme tid.

Plottet er bra, ikke altfor forutsigbart, og ikke like kaotisk og flaut som en del andre tidsreise-plot er. Forholdet mellom de ulike karakterene har også endret seg noe siden sist bok, noe som er bra. Ungdomsbøker, spesielt serier som Artemis Fowl, er vel ikke alltid de beste på slikt. 

Alt i alt en helt OK bok, underholdende og spennende, men det blir ikke den første jeg leser om igjen.

Elizabeth Moon: Oath of Fealty
(Advarsel: Kan inneholde noen spoilere hvis du ikke har lest Paksenarrion-serien, på grunn av at det ikke er mulig å forklare hva boken handler om uten. Men handlingen i denne boken er ikke røpet.)

Da jeg var rundt 17 år gammel oppdaget jeg Elizabeth Moon’s Paksenarrion-serie (jeg husker faktisk ikke hva den egentlig heter) og leste den første boken i løpet av én dag på bilferie. Jeg husker ennå hvordan mamma omtrent måtte dra meg ut av bilen for å spise, og følelsen av at det omtrent ikke var mulig å legge boken fra seg så mye som et sekund. Jeg hadde lest Ringenes Herre tidligere, men denne serien var det som først fikk meg hektet på fantasy-sjangeren.

For to uker siden fant jeg ut at forfatteren endelig hadde gjenopptatt serien, etter ørten science fiction-utgivelser. Ikke bare det, men den første av bøkene var allerede utgitt. Da jeg var på Norli tidligere i uken og oppdaget at de hadde den var det ikke noe alternativ engang. Forventningene var skyhøye, noe som i seg selv ville lagt opp til skuffelse.

Skuffelsen kom aldri. Etter en noe treg begynnelse (de første femti sidene) var jeg helt hekta og klarte knapt å legge den fra meg. Resultatet ble altfor lite søvn i natt og over 400 leste sider i går. Til tross for alle mine forventninger klarte den å overgå dem.

Oath of Fealty begynner der Paksenarrion-serien sluttet. Det vil si, noen ukers overlapp er det. Grunnen til at den er treg i begynnelsen er alle trådene som skal samles fra forrige bok. Ikke bare det, men store omveltninger skjedde på slutten av forrige serie, og det ville vært rart å bare hoppe over det.

Boken fortelles ut fra perspektivet til tre karakterer som også var med i Paksenarrion-serien. Vi møter Kieri Phelan, som fra å være hertug og tilsynelatende foreldreløs eller bastard samt kommandant for et kompani leiesoldater har endt opp som konge av Lyonya og må venne seg til den nye situasjonen i et land han knapt kjenner, med skikker som er fremmede for ham. Vi møter Jandelir Arcolin, kaptein i Phelans leiekompani, som må venne seg til å klare seg selv da han får ansvaret for Phelans tidligere områder. Vi møter også Dorrin (Verrakai), også kaptein i leiekompaniet, som etter å ha fulgt Phelan til Lyonya får ansvaret for å rense opp på sin families områder etter et attentatforsøk på kronprinsen av Tsaia. Dorrin rømte hjemmefra som ung og ble deretter ikke lenger sett på som en del av familien. 

Å skrive om hva jeg likte best er omtrent som å velge hva man liker best av to yndlingsretter – det er ikke mulig. De delene som handlet om Dorrin var imidlertid de som virkelig gjorde meg ute av stand til å legge boken fra meg. Det var intenst, grusomt, spennende, og så videre. Jeg bør kanskje ikke beskrive det mer hvis jeg ikke vil røpe for mye, men i forhold til det bleknet de to andre plottene litt, men ikke mye.

Boken generelt er drivende spennende fra ca 50 sider inni boken og til slutten, og det bare bygger seg opp helt til nest siste side. Jeg kan ikke komme på noe som kunne gjort den mer spennende, i hvert fall. Det var fantastisk å møte igjen karakterene fra de tidligere bøkene – selv om Paks ikke lenger er hovedperson dukker hun opp, og det er spennede å få se verden fra hodene til noen av de som virket mest fjerne i de forrige bøkene.
Moon er en mester i å skrive om militærlivet. Hun er den eneste jeg vet om som klarer å skrive overbevisende om militærkampanjer, og jeg elsker hvordan hærene hennes er en enhet bestående av individer, ikke bare en ullen masse, og hvor naturlig hun integrerer beskrivelser av dagliglivet i en hær uten at det går på bekostning av handlingen. Ikke bare har hun en vag idé om hvordan det foregår, men helt spesifikt hvordan alt fungerer. Jeg skulle likt å vite hvor mye hun faktisk har planlagt. 

Noe annet hun er en mester i, er politikk. Mange fantasybøker kommer inn på politikk før eller senere. De fleste beskriver det på en helt grei måte, men kanskje ikke helt realistisk. Det gjør derimot Moon. Hun har full kontroll på hvordan de ulike landene styres, hva som skal til for å styre et land og hvordan ulike interesser og syn kolliderer selv om alle vil landets beste. Det er vanskelig å ikke tro på det hun skriver.

Enda en ting jeg elsker ved bøkene hennes, er hestene. Hestene er ikke en slags maskin på fire bein, men et levende vesen som har sine behov. Øyeblikket der en ung kaptein innser at han kanskje mister den første hesten han noensinne har eid, er faktisk mye sterkere enn det skulle høres ut til. 

Ellers er det fascinerende hvordan små hendelser fra de tidligere bøkene blir tatt opp igjen, og trådene spunnet videre på. Boken er i høyeste grad en fortsettelse av Paksenarrion-serien, og hvis man leser denne uten å ha lest de andre bøkene vil man ha problemer med å sette seg inn i og forstå alt – ikke bare hvem personene er, men ting som forskjellen på magick, magery og den trolldommen som paladinene og prestene bruker, eller hvem de forskjellige personene ved hoffet er, hva som skjedde med Kieri Phelan i hans barndom, hva som skjedde med Paks, og så videre. 

Jeg skulle gjerne ha kommet med noen dårlige sider ved boken også, annet enn starten, men jeg klarer ikke å komme på noe i det hele tatt. Nå gjenstår det bare å telle ned til bok 2, Kings of the North, som kommer i mars. Muligens kjøper jeg Paksenarrion-serien på engelsk i mellomtiden, og Gird’s Legacy-bøkene (kom etter Paks-serien, men er forhistorien til det som skjer der). Vi får se. Tror ganske sikkert at jeg leser Oath of Fealty om igjen, i hvert fall.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.