China Miéville: Kraken

Det er veldig lenge siden sist jeg leste en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg. Kraken av China Miéville var akkurat en slik bok. Den ble kjøpt litt på impuls, og litt fordi jeg har sett China Miéville på prisvinner-lister både her og der. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg har lest den overalt – på bussen, i stille perioder på jobb (og på vei opp og ned trapper der), i sengen, hjemme, you name it. Et lite glimt av hva boken handler om:

“Deep in the research wing of the Natural History Museum is a prize specimen, something that comes along much less often than once in a lifetime: a perfect, and perfectly preserved, giant squid. But what does it mean when the creature suddenly and impossibly disappears?

For curator Billy Harrow it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cults, surreal magic, apostates and assassins. It might just be that the creature he’s been preserving is more than a biological rarity: there are those who are sure it’s a god.

A god that someone is hoping will end the world.”

Boken foregår altså i London, men i Londons underverden, en underverden som vanlige mennesker med vanlige liv sjelden eller aldri kommer i kontakt med. Slik sett minner den en del om Neil Gaiman’s Neverwhere, men mørkere, mer brutal og mer… apokalyptisk. Forfatteren selv kaller sin sjanger for “weird fiction,” og man kan skjønne hvorfor. Her er en gjengleder som ikke lenger er materialisert, men som er en “levende” tatovering på ryggen til en annen mann. Her er mennesker som har blitt gjort om til redskaper. Leiemordere uten samvittighet som dreper på de mest oppfinnsomme måter. Jeg kunne fortsatt listen, men det ville ødelegge gleden ved å finne det ut selv.

Det som er fantastisk med boken er at de merkelige hendelsene og idéene aldri tar fokuset vekk fra det viktigste: God kvalitet på skrivingen, et godt plott og et godt persongalleri. Miéville har en eller annen evne til å bruke et språk som drar deg inn fra første setning og holder tak til boken er ferdig. Det var en ren nytelse å lese boken, hvis man kan si det om en bok som er såpass mørk. Til tider var den ganske så forvirrende, men bare der den måtte være det.

Persongalleriet er variert og troverdig. Det finnes ingen perfekte personer i boken, men han har heller ikke overkompensert i skrekk for å ha for perfekte personer, så du finner ingen påtatte feil og mangler eller personer som er irriterende i sin mangelfullhet. Noen har skrevet at hovedpersonen er litt "bland" og lite minneverdig, og jeg ser den. Etter min mening, med så mange elementer i boken og en så rik og merkelig verden er det lett at det blir "overload." Det virker på mange måter som om hovedpersonen spiller en slags birolle i boken - for noen fungerer det, for andre ikke. For meg fungerer det.

Generelt synes jeg at plottet har fin fremdrift uten å miste energien ut i boken. Den er kanskje noe tung rundt midten, men tar seg fint opp igjen mot slutten. Endelsen var troverdig og logisk konsistent med resten av boken, og selv om jeg ble overrasket over vendingen den tok, var den ikke ute av sync med resten av boken, og veldig “riktig”. Er det noe jeg hater, så er det når forfattere er så opptatt av å komme med en overraskende slutt at de ikke bygger opp til den, og det er ingenting i resten av boken som skulle tilsi at det kunne ende slik. En avslutning med twist som er godt laget, derimot, får deg først overrasket, og så nikker du gjenkjennende etter hvert som ting klikker på plass i hodet ditt.

Logisk konsistens er også noe av det jeg liker ved boken. Fellen mange fantasy-forfattere som skriver fra vår verden (med en twist) faller i, er at de ikke bruker nok tid på å sikre seg at det de finner opp (magi, vesner, you name it) ikke motsier hverandre, at det gir mening. Det at man slipper å lage en hel verden gjør bare at man må bruke desto mer tid på å få alt til å “stemme.” Jeg føler Miéville gjør dette veldig bra – settingen er variert, original og til tider merkelig og med regler man ikke helt vet hva er, men man føler aldri at den motsier seg selv, og når han skriver at noe er slik, så er det slik.

Jeg kunne fortsatt i en evighet med å skryte av boken. Vanligvis prøver jeg å finne i hvert fall noen feil jeg kunne ha påpekt, for å få en velbalansert anmeldelse, men faktum er at jeg ikke finner noen. Jeg elsker den. Jeg kan ikke vente til jeg får kjøpt flere av Miévilles bøker, og i mellomtiden er det fullt mulig at jeg leser Kraken en gang til. Det er mulig jeg har fått meg en ny yndlingsforfatter, for å si det slik…

ETA: Jeg skrev en hel anmeldelse, og så glemte jeg å nevne "the bad guys" (har vi noe bra ord for dem på norsk?)! Er det mulig? Kraken har noen av de beste villains jeg har lest noensinne. Goss and Subby, for eksempel, får det virkelig til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og de er virkelig bra skrevet. The Tattoo er på mange måter nesten vel så skummel, og hele ideen om en bad guy som har blitt til en levende tatovering på ryggen til en annen mann er genial. Det finnes flere, men jeg vil ikke røpe noe mer om handlingen, så jeg lar det bli med det.