Douglas Adams: Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå

Jeg må virkelig slutte å drive med alt mulig midt på natten - det er ikke rart jeg ikke får nok søvn for tiden. Nå skal jeg bare skrive dette innlegget, og så er det over og ut for i kveld. Av og til må man bare få skrevet ting mens man er i gang, før man mister inspirasjonen. Jeg ble endelig ferdig med Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå, og tenkte jeg for én gangs skyld skulle være tidlig ute med å skrive anmeldelse før jeg glemmer hva den i det hele tatt handler om.

Det aller første som må ut av veien er det som angår oversettelsen. Jeg leste den norske oversettelsen, utelukkende fordi jeg fikk den til jul. IKKE les den. Ikke hvis du har mer enn et helt grunnleggende grep om norsk grammatikk. Det er helt forferdelig å sitte og lese og kjenne at man endelig, endelig begynner å komme litt inn i boken, for så å bli revet ut av det på grunn av at oversetteren ikke behersker og/å-reglene eller plasserer aksenttegn på ord som overhodet ikke skal ha dem (“en komfortabel én”, for eksempel). Jeg var svært nær å bare kaste boken i søppelkassen på grunn av det. Faktisk vurderte jeg å sende mail til forlaget og spørre hvorfor de ikke har kompetente korrekturlesere. Jeg er faktisk fristet til å kjøpe den engelske utgaven bare for å kunne vite hvordan teksten egentlig er.

Nok om det, og tilbake til boken. Jeg hatet boken hele første halvdel av den, selv om det muligens er fordi jeg ikke klarte å leve meg inn i den på grunn av alle feilene i oversettelsen. Men ikke bare det. Jeg likte ingen av hovedpersonene og klarte ikke å sympatisere med dem – faktisk syntes jeg det meste av det som skjedde var fullstendig poengløst og irriterende. Grensen mellom “morsomt på en snodig måte” og “irriterende og unødvendig” kan være utydelig og vanskelig å forholde seg til, og jeg synes av og til at Adams ikke klarer å holde seg på riktig side av den. Ting er ikke nødvendigvis morsomme selv om de er tilfeldige og overraskende.

Handlingen er litt både her og der i begynnelsen. Det tok lang tid før jeg følte at noe skjedde i det hele tatt, og jeg følte jeg bare hadde deler av et bilde som ikke hang sammen. Dette ble forsterket av det faktum at jeg ikke ante hvilke beskrivelser som var viktige og hvilke som jeg fint kunne skumme over. Detaljerte utgreiinger om hvordan Richards dataprogram fungerer er fullstendig unødvendig og har ingenting å si for handlingen. Det er bare kjedelig, og man får følelsen av at forfatteren vil vise seg.

Men: Rundt halvveis i boken skjedde det noe. Jeg begynte å få problemer med å legge den fra meg. Jeg merket at jeg sympatiserte med hovedpersonen og ville at han skulle lykkes, jeg merket at jeg følte med ham da ting gikk skeis. Etter at Dirk Gently selv (som ikke er hovedpersonen, for øvrig) gjør sin entré begynner ting å gå litt fortere, og man får en viss følelse av progresjon i handlingen.

Jeg har lest at mange mener at slutten er forvirrende. Jeg kan ikke si at jeg syntes det. Jeg syntes den var genial. Det var litt sånn “å, er det det boken handler om!” Jeg skal ikke røpe så mye, annet enn at en del av de tilsynelatende poengløse hendelsene tidligere i boken plutselig ga mening – men man må være tålmodig.

Det er også en viss fare for at oversettelsen ødela for mye av min opplevelse av første halvdel av boken, og det er mulig at jeg hadde likt den første delen vesentlig bedre hvis jeg hadde lest den en gang til. Hvis jeg skal gjøre det skal det i hvert fall være den engelske versjonen.

I bunn og grunn anbefaler jeg boken; den er original og forfriskende, og jeg har gått fra å mislike den sterkt til å synes at den var fullstendig briljant. Hopp over beskrivelsene av dataprogram og stol på at ting blir forklart til slutt, og ikke stol på at din oppfatning av sjanger og type er riktig… Den overrasket i hvert fall meg positivt.