Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter

fredag 28. oktober 2011

The Calligrapher's Daughter (UK Paperback) Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken overhodet. Men - takk og lov - jeg ble overrasket.

Najin Han er datter av en koreansk kalligraf, en av de privilegerte i samfunnet. Men hun får ikke det eneste hun ønsker, farens anerkjennelse. Samtidig er hun for smart og sta til egentlig å passe inn i idealet av den koreanske adelskvinne, og kjemper stadig en kamp for å få være den hun egentlig er, ikke den tradisjonen dikterer at hun skal være.

Samtidig får japanerne stadig sterkere grep om Korea, og koreanerne blir stadig mer undertrykt. Den koreanske kongen myrdes, koreanerne blir stadig mer frustrerte. Det snakkes om revolusjon. I resten av verden nærmer andre verdenskrig seg, men i Korea er det kun deres frihet fra japanerne som teller. I lys av dette må Najin prøve å følge sine drømmer og ikke minst sin families drømmer, og forsøke å venne seg til en verden som dag for dag endres.

Boken er en saktegående bok som tar for seg nærmere 30 år. Den er i svært stor grad karaktersentrert, men jeg pleier vanligvis ikke like fullt så karaktersentrerte bøker. Men jeg elsket den.

Det samfunnsmessige bakteppet er fantastisk skrevet, og jeg elsker all innsikten i koreansk kultur og dagligliv på den tiden, kollisjon mellom kulturene og forskjellige klasser og ikke minst kollisjon mellom gammelt og nytt. Jeg syntes Najins forhold til sin far var hjerteskjærende, og jeg ble sittende og lese og lese.

Jeg husker ikke så mye av handlingen, for det var på en måte ikke den som var viktig. Det var menneskene. Kim er utrolig god til å skildre mennesker; svært få virket som karikaturer eller uutviklede bakgrunnsfigurer. Menneskene er ikke glorifiserte eller helgen-aktige, men heller ikke det motsatte. De er troverdige, ekte mennesker som er interessante å lese om.

Menneskeskildringene og kulturskildringene er nok til at jeg anbefaler denne på det sterkeste. Bokens tempo er ikke raskt, men litt på samme måte som kulturen den gang - den går sin gang. Men det merkes ikke. Jeg syntes den var spennende.

Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

onsdag 26. oktober 2011

Red Mandarin Dress Jeg har hatt lyst til å lese Qiu Xiaolong siden jeg så bøkene hans på Mammutsalg et år. Til slutt måtte jeg bare kjøpe en av dem, og valget falt på Mandarinkjolen. Det var et avbrekk fra all fantasyen jeg har lest i det siste, og det er alltid spennende å prøve noe nytt. Kinesisk krim, tenkte jeg, alt må prøves.

Chief Inspector Chen Cao of the Shanghai Police Department is often put in charge of  politically sensitive cases. Having recently ruffled more than a few official feathers, when he is asked to look into a sensitive corruption case he takes immediate action - he goes on leave from work. But while on vacation, the body of a murdered young woman is found in a highly trafficked area and the only notable aspect is that she was redressed in a red mandarin dress. When a second body appears, this time in the People's Park, also in precisely the same kind of red mandarin dress, the newspapers start screaming that Shanghai is being stalked by its first sexual serial killer. With the Party anxious to resolve the murders quickly, Chen finds himself in the midst of his most potentially dangerous and sensitive case to date.

(Utdraget er på engelsk, fordi det er hentet fra Goodreads, men jeg leste den på norsk.) 


Til å skulle være en thriller var den særdeles lite spennende. Det kan hende andre liker den, men jeg? Ikke søren. Ting skjer sakte, så sakte at du lurer på om noe noensinne kommer til å skje. Hovedfokuset i begynnelsen av boken er Chens avbrekk for å studere litteratur, og en oppgave han holder på å skrive som etterforskningen hjelper ham med.


Har jeg noensinne sagt at jeg hater bøker som maser om og om igjen om hvor fantastisk "litteraturen" (som om det er en egen, abstrakt entitet med eget liv) er og hvor betydningsfull den er. Vel, nå har jeg sagt det. Jeg vet det. Det er derfor jeg leser! Men jeg kan ikke fordra å bli pådyttet en mening, hvor mye den enn samsvarer med min egen.


Litteratur er særdeles viktig, litteratur og handlinger begått i tidligere tider. Det er selvfølgelig interessant å lese om noe så fjernt som Kina, både geografisk og kulturelt, og beskrivelsene var fascinerende. Jeg må si jeg holdt på å legge fra meg boken ved noen av beskrivelsene av måltidene (som blir beskrevet i detalj) - levende reker? Eugh. 


Samtidig virker det som om forfatteren prøver veldig hardt å beskrive Kina for oss utenforstående, noe som får ting til å virke litt oppstyltet og kunstig. Og hva er det med all siteringen av Konfucius og kinesiske dikt? Akkurat som om en vanlig kineser går rundt og sier slikt? Enda bedre, dørvakter og horer? Virkelig? Går folk her rundt og siterer Håvamål, kanskje? 


Til å være en thriller eller i hvert fall krim var den håpløst lite spennende. Den var kjedelig. Jeg likte den stort sett bare på grunn av insikten i kinesisk kultur og hverdagsliv, lite annet.

It's Monday! What are you reading?

mandag 24. oktober 2011

Lesingen går liksom litt mer unna denne uken. Hvorvidt det er på grunn av nye bøker i posten eller bare generell leselyst vet jeg ikke, men jeg klager ikke!

Bøker jeg leste forrige uke:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (enda bedre enn førsteboka, og definitivt veldig, veldig bra)
George Mann: The Osiris Ritual (enda en andrebok som er bedre enn førsteboka og definitivt veldig, veldig bra)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Douglas Hulick: Among Thieves


Bøker jeg leser nå:
Kristin Cashore: Graceling

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Jeg regner ikke med at det blir særlig tid til lesing, på grunn av jobb og dansekonkurranse og det ene med det andre, så jeg sier bare Graceling denne uken. Gjorde dessverre tabben å lese noen av de mindre positive omtalene av den på Goodreads og håper jeg klarer å legge dem fra meg når jeg  leser... Ingenting er så irriterende som å "lese med rødblyant."

Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret

lørdag 22. oktober 2011

The Invention of Hugo Cabret The Invention of Hugo Cabret overtok jeg av pinne, som anbefalte meg å lese den. Jeg var glad for å gi den et nytt hjem, og enda gladere for at den viste seg å være alt hun lovet.

Orphan Hugo Cabret lives in a wall. His secret home is etched out in the crevices of a busy Paris train station. Part-time clock keeper, part-time thief, he leads a life of quiet routine until he gets involved with an eccentric, bookish young girl and an angry old man who runs a toy booth in the station. The Invention of Hugo Cabret unfolds its cryptic, magical story in a format that blends elements of picture book, novel, graphic novel, and film. Caldecott Honor-winning author-illustrator Brian Selznick has fashioned an intricate puzzle story that binds the reader like a mesmerist's spell.

Boken er en blanding mellom roman og bildebok. Ikke på samme måte som en tegneserie - fortellingen blir fortalt dels i skrift, dels i bilder, men ikke samtidig. Jeg er imponert over at forfatteren får det til å fungere. Fortellerstilen hans er stø i begge former, og det er intet mindre enn imponerende hvordan han klarer å formidle fortellingen så presist, så dypt, bare ved bilder. Ikke minst også hvordan han får til overgangene mellom tekst og bilder. 

The Invention of Hugo Cabret skal faktisk bli film. Jeg kan ikke skjønne hvordan det blir bra. Bokens genialitet ligger i nettopp denne vekslingen mellom tekst og bilder, og en film vil ta vekk bokens magi. Fortellingen er forholdsvis enkel og kan nok i og for seg egne seg godt - men det er ikke den som gjør boken spesiell.


Den tar ikke lang tid å lese, jeg brukte en time, men det er verdt hvert sekund. Forfatteren/illustratøren er fantastisk dyktig. Anbefales!

Anbefalinger, bokkjøp og diverse

fredag 21. oktober 2011

Da var det fredag, gårsdagens seminarinnlegg-greie er overstått (det gikk OK, verken mer eller mindre), og den eviglange listen over ting som skal gjøres har krympet bittelitt. Jeg var ganske nervøs, så det var deilig å bli ferdig.

I går fikk jeg første omgang med bøker bestilt fra Amazon - noe som sier sitt om hvor mange det ble til sammen når alle ble bestilt samtidig. Jeg har virkelig ikke selvbeherskelse for tiden. Ikke at jeg angrer! Jeg fikk blant annet Steampunk Bible, en helt fantastisk bok, som virker spennende og har med MYE mer enn bare boksjangeren. Jeg ser spesielt frem til George Manns bøker, som jeg skal begynne på i dag, og Warlock's Shadow som jeg har ventet på i månedsvis. Men så skal jeg fokusere på å lese ut de jeg har, og ikke kjøpe nye på en stund. Håper jeg. Det er jo uansett snart jul.

Ellers har jeg også et spørsmål til dere. Jeg følger nemlig ikke så mange bokblogger, i hvert fall ikke som fortsatt oppdaterer noe særlig, men vil gjerne lese flere. Men jeg har ikke alltid tid til å lete, og lurte derfor på om dere kan anbefale noen bra? Siden jeg leser så mye fantasy hadde det vært fint med noen som i hvert fall av og til skriver om samme sjanger, men det er ikke et must (siden jeg innser at ikke alle er like sjangersnevre som meg).

Douglas Hulick: Among Thieves

onsdag 19. oktober 2011

Among Thieves (Tale of the Kin #1) Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg av denne boken. Det virket som en Lies of Locke Lamora-kopi, men samtidig var det tydelig at den ikke bare var det. Den var overhodet ikke det, når alt kom til alt.

Ildrecca is a dangerous city, if you don't know what you're doing. It takes a canny hand and a wary eye to run these streets and survive. Fortunately, Drothe has both. He has been a member of the Kin for years, rubbing elbows with thieves and murderers from the dirtiest of alleys to the finest of neighbourhoods. Working for a crime lord, he finds and takes care of trouble inside his boss's organization - while smuggling relics on the side.

But when his boss orders Drothe to track down whoever is leaning on his organization's people, he stumbles upon a much bigger mystery. There's a book, a relic any number of deadly people seem to be looking for - a book that just might bring down emperors and shatter the criminal underworld.

A book now inconveniently in Drothe's hands...


Som sagt virker boken som en Lies of Locke Lamora-kopi. Innflytelsen er veldig tydelig, spesielt i begynnelsen av boken. Alternativt kan man si at både Hulick og Lynch er påvirket av det samme (italiensk mafia i en fantasy-setting som et slags utgangspunkt, for å overforenkle det). Men etter hvert som man leser videre ser man at den er så mye mer. Verdenen han skaper er hans egen, med mytologi og historie som han tydelig har lagt arbeid i. Jeg liker slikt! 

Plottet er også genialt. Det vikler seg både hit og dit, med den ene overraskelsen etter den andre, men uten at de slutter å være troverdige. Man føler hele tiden at det kunne skjedd slik. Jeg liker at ingenting er helt som man tror, at man ikke vet hvem man skal stole på, og at det som står på spill er såpass alvorlig.

Men la meg være ærlig, jeg elsker også at lingvister har en rolle i alt dette. Jepp. 

Det er en maskulin, actionfylt og dramatisk fortelling, men det er dypere og lettere toner i det hele. Jeg liker spesielt forholdet mellom Drothe og søsteren, som jeg håper blir mer utdypet i senere bøker. Jeg krysser fingrene alt jeg kan for at det kommer flere bøker, og det snart.

Jeg føler jeg burde skrive noe negativt også, men det er en stund siden jeg leste boken, og siden den gang har alt blitt fortrengt til fordel for alle de gode sidene dens. Hvis du skal lese én fantasybok i år, og liker bøker som går litt utenom de opptråkkede stiene, med karaktersentrerte fortellinger som likevel har action, les denne. 

It's Monday! What Are You Reading? ...og litt diverse

mandag 17. oktober 2011

Det gikk akkurat opp for meg at jeg har postet innlegg hver dag (pluss to ganger på en av dagene) den siste uken. Jeg føler personlig at det blir litt vel mye av det gode, men hva gjør man når man absolutt skal skrive omtale av alle? Jeg må jo få dem ut en gang. Jaja. Får håpe dere ikke får helt overdose.

Bøker jeg leste forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper (veldig blandede følelser - mye bra i den, men også litt for mye jeg ikke likte)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (ikke like bra som forgjengerne, men OK)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (skuffelse)
Elizabeth Moon: Trading in Danger (episk skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (veldig bra)

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (Shadow of the Apt, bok 2). Vanligvis raser jeg gjennom bøker jeg virkelig liker når jeg leser dem for første gang. Selv om - eller kanskje fordi - språket er bra. Men denne - den er litt som Pascal Merciers Nattog til Lisboa, ikke i tema eller sjanger, men likevel - det er noe med språket som gjør at jeg sakker ned og bare må ha med meg hver detalj. Språket flyter så innmari godt at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal beskrive det, selv om det ikke gjør så mye av seg. Det skader ikke at resten av boken er genial også.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling. Med 450 gjenstående sider som jeg ikke kommer til å finne på å skynde meg gjennom - det er tydelig at forfatteren har funnet stilen og tonen sin i toeren - regner jeg ikke med at jeg får lest noe annet. Hvis det går, blir det nok et forsøk på Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss. Hvis ikke noen av bøkene jeg har bestilt fra Amazon kommer, da. Da blir det i så fall Osiris Ritual av George Mann.

Apropos det, første omgang med bøker fra Amazon ble sendt på fredag. Det er sjelden jeg får så store pakker at jeg får sporingsnummer fra dem, men... ja. Gøy. I går, som var sist jeg sjekket, var pakken i Hamburg, der den hadde reist fra Leipzig. Jeg kan ikke egentlig begynne å vente på dem før rundt 24.10, som er forventet leveringsdato, men jeg gjør det likevel. Og den 21.10 blir resten av bøkene sendt, siden to av bøkene ikke kommer ut før. Jeg gleder meg som en liten unge. Det er en perfekt blanding av for meg kjente og kjære og totalt ukjente men veldig lovende forfattere.

Ellers begynner det å nærme seg dansekonkurranse, og jeg begynner å bli litt stresset. Jeg har ikke øvd på stegene raskt nok (i tempo altså, ikke i frekvens) så jeg sliter med å holde følge med musikken. Men men. Det kommer seg, det kommer seg, og det er utrolig hva man kan få til på skarve to uker. Jeg har i hvert fall oppdaget at ingenting er som irsk dans (slipjig denne gangen) for å komme opp i makspuls. Jeg trodde jeg hadde makspuls på 196, som er det høyeste jeg noensinne har kommet opp i. For å si det sånn, det er visst ikke makspulsen min likevel.

Anywho. Det var et eller annet mer jeg hadde tenkt å skrive, men det forsvant visst fra hodet mitt. Det kommer vel igjen hvis det var viktig...

George Mann: The Affinity Bridge

lørdag 15. oktober 2011

The Affinity Bridge Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en "automaton," en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet - hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er "forward thinking." Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Elizabeth Moon: Trading in Danger

fredag 14. oktober 2011

Trading in Danger (Vatta's War, #1) Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal "på skrapen," en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. "Show, don't tell" har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

torsdag 13. oktober 2011

Nights of Villjamur (Legends of the Red Sun, #1) Hver gang jeg skriver en omtale tenker jeg at neste gang må jeg huske å ta notater mens jeg leser, så jeg har noe substansielt å skrive om og kan gi bedre eksempler. Når jeg faktisk husker å gjøre det er det et veldig dårlig tegn.

Jeg så Nights of Villjamur på Norli for første gang for flere år siden. Jeg syntes den så fristende ut, mest på grunn av omslaget, men var også litt skeptisk. Etter hvert ble det til at jeg måtte lese den, og til slutt fikk jeg somlet meg til å kjøpe den. Dessverre ble det en slik bok jeg omtrent skumleser for å komme gjennom, utelukkende fordi jeg nekter å gi opp en bok før jeg er ferdig med den.

Plottet i boken er litt forvirrende. Jaryd er en slags ikke-helt-menneskelig greie som etterforsker en rekke bestialske mord på høytstående personer. Tryst (ja, det er grådig mange y-er i boken) er hans underordnede som irriterer seg over manglende forfremmelser. Keiseren tar selvmord og hans døtre, unge Eir og litt eldre og hjemmefrarømte Rika, må overta. Samtidig kommer unge Kapp til byen, under dekknavnet Randur, som er en som er ansatt for å være danse- og fektelæreren til Eir. Kapp har sin egen agenda og vil finne en "cultist" som kan redde moren fra en saktegående, men dødelig sykdom. Brynd er kommandant for Night Guard, og opplever at ting ikke er som de skal. Bakteppet for alt dette er en ny istid, og folk flokker til Villjamur for å søke tilflukt. For alle vet at isbreer skåner byene! (yeah right...)

Jeg vil så gjerne si noe positivt om boken utover et tiltrekkende omslag. Konklusjonen min blir, etter mye tenking, at boken har stort potensiale. Bare synd den ikke lever opp til det. Jeg vet at mange på Goodreads har elsket den, men jeg kan ramse opp en rekke ting jeg ikke kan fordra.

1. Navn og ord. Det er veldig, veldig tydelig at Charan Newton er inspirert av norrønt språk når han laget navnene og ordene. Men å slenge på noen bøyningsendelser gjør det ikke kult. (Dawnir? Seriøst?) Navnene og ordene føles som en krysning mellom norrønt og keltisk med en rikelig mengde apostrofer og noe som ser ut som latin blandet inn, og en litt for stor forkjærlighet for y-er. Spesielt der lyden y faktisk ikke kan forekomme. Det er også veldig rart å bruke gudenavn som banneord når gudenavnet det gjelder er Astrid. "Astrid, your hands are freezing." (Jeg ble sittende og tenke: "Astrid? Het hun ikke noe på T?) Denne bruken av gudenavn er jo veldig vanlig i fantasy, det bare blir litt merkelig i dette tilfellet.

2. Monstre. Hvis du bruker et monsternavn som allerede eksisterer, er det kanskje lurt å i hvert fall ha en viss likhet til det du baserer det på. For eksempel kan du ikke kalle noe en drage hvis det i virkeligheten er en fé. Eller, som i dette tilfellet, du kan ikke kalle noe draugr hvis det overhodet ikke har noen fellestrekk med den folkloristiske draugen. Draugene i Nights of Villjamur er mennesker som har dødd og blitt vekket til live igjen, en slags undead. Men de har ingenting med sjøen å gjøre engang.

3. Flere steder er det infodumps, mye som blir forklart uten at det egentlig passer inn. Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men her fungerer det ikke. La oss heller få lære det litt etter hvert! Det hjelper uansett ikke når det blir så kjedelig at jeg ikke får det med meg uansett.

4. "Show don't tell" er en retningslinje for skriving som jeg har lest om ørten ganger. Det er ikke slik at man alltid skal vise i stedet for å fortelle, men når man aldri viser noe som helst, er det et problem. Det blir ikke engasjerende i det hele tatt. Dette gjelder spesielt plottet som har med Tryst å gjøre. Vi hører stadig at han hater Jaryd og gjerne vil ta hevn, men samtidig har vi ikke blitt vist noe som helst som tyder på at han mener dette, så det blir vanskelig å tro på. Det blir liksom bare påstander helt frem til det store klimakset.

5. Hva er det med en bondetamp uten manerer (ja, dette blir presisert) som på en eller annen måte får innpass hos de rikeste og som innsmigrer seg hos dem på 1-2-3?

6. Plottet. Det er en rekke ting som burde fått tid til å bygge seg opp som bare forekommer og så er over. Det blir liksom ikke tid til å engasjere seg i det. Det føles mer som en oppramsing, og ingenting blir spennende. Jeg vil ha noe som holder meg fast til handlingen i timevis, ikke noe som blir oppklart to sider senere. Samtidig skjer det ting som overhodet ikke får noen forklaring eller betydning for noe som helst.

7. Det er et grådig fokus på sex (ikke eksplisitt, men referert til) og hvor attraktive noen er. Jeg aner likevel ikke hvordan noen av dem ser ut. Å beskrive i hvilken grad noen er pene er ikke en beskrivelse, spesielt ikke når det ikke er en bestemt persons synspunkt. Fremfor alt føles Randur/Kapp som en Gary Stu (mannlig versjon av Mary Sue) i store deler av boken.

8. En del av setningene er merkelige, noen av dem rent forvirrende. Språket generelt flyter ikke godt.

Det er mulig at det finnes kvaliteter ved boken som jeg ikke har sett - det må jo finnes en grunn til at folk elsker den - men jeg kan ikke fordra den. Jeg tror jeg kunne ha sett gjennom fingrene med det meste om jeg ikke hadde irritert meg grønn over navnene. Etter å ha lest noen bøker som har vært veldig gode på det med navn, og etter å ha jobbet en del med mine navn, irriterer jeg meg lett over forfattere som ikke får det til men som prøver likevel.

Nei, det blir ingen andrebok i denne serien for min del...

Bokkjøp oktober

onsdag 12. oktober 2011

Beklager at det blir så fryktelig mange innlegg for tiden, jeg har forhåndspublisert omtaler av alle bøkene jeg har lest i det siste, og da blir det plutselig vanskelig å stappe inn andre ting. Uansett:

Jeg mistet fullstendig selvbeherskelsen i dag. Jeg skulle bare bestille noen få bøker på Amazon, spesielt to som de ikke hadde på Norli lenger, men... det ble litt flere enn det. For jeg har oppdaget så mange spennende bøker på Goodreads i det siste (de har fått anbefalinger!), og jeg klarte ikke å la være. Jeg får være sparsommelig fremover. De jeg bestilte er:

Jeff VanderMeer: The Steampunk Bible
Kristin Cashore: Fire og Graceling
George Mann: The Osiris Ritual, The Immortality Engine og Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Chris Wooding: The Iron Jackal
Brent Weeks: The Black Prism og The Way of Shadows
Kat Richardson: Greywalker
Mark Lawrence: Prince of Thorns
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (etter Twilight er jeg litt skeptisk til vampyrbøker, men den virker bra i hvert fall, og har fått gode kritikker).

Jeg er spesielt spent på Prince of Thorns, som jeg har hatt veldig lyst på lenge, men som har fått litt blandede kritikker. Derfor er jeg litt redd for at jeg kan bli veldig skuffet. Men jeg håper jeg ikke blir det (selvsagt).

Ellers er det en fin blanding av bøker jeg vet jeg kommer til å like (George Mann, Stephen Deas, Chris Wooding) - vel og merke hvis forfatteren lever opp til seg selv - og bøker hvor jeg ikke aner hva jeg går til.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

Naamah's Blessing Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah's Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d'Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags "hvordan det kunne vært"-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah's Kiss. Carey's bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en "se hele verdenen jeg har laget!"-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah's Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene - jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene - noe som ikke gir mening før du har lest bøkene - var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat... tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d'Ange!

NaNo 2011!

tirsdag 11. oktober 2011

I dag ble fjorårets NaNo-nettside erstattet med de nye, og jeg ble plutselig veldig gira. Det er bare ca 20 dager igjen, og tiden kan knapt gå fort nok. Jeg har egentlig ikke tid til NaNo i år, med konferanse og artikler og dansekonkurranse og tre jobber og det ene med det andre. Men takket være at jeg ikke klarer å se mine egne begrensninger skal jeg visst skrive 150 000 ord i år (i motsetning til 50 000 som er det egentlige kravet). Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Spesielt siden jeg ikke egentlig aner hva jeg skal skrive om...

Noen andre som skal være med på NaNoWriMo i år?

It's Monday! What are you reading?

mandag 10. oktober 2011

Endelig har den ufrivillige lesepausen min gitt seg, og jeg er i gang igjen! Jeg føler jeg er litt ensidig når det gjelder sjanger for tiden, men fantasy er jo så gøy... ;)

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (ferdiglest denne gangen!)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (ukens skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (ukens positive overraskelse)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (med forbehold om at jeg husker tittelen feil)

Jeg lurer på hvor mange uker til sammen jeg har skrevet opp The Wise Man's Fear på listen. Tatt i betraktning hvor lenge jeg har gledet meg til å lese den er det litt merkelig, men på den andre siden er jo boken en koloss. Jeg er langt fra sikker på at jeg får lest den denne uken heller, for å si det sånn.

Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

fredag 7. oktober 2011

Smokin' Seventeen

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

"Where there's smoke there's fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli's old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie's past moves back to Trenton...


Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin' Seventeen."

Det er en del man kan si om boken, og - til å være en serie jeg har elsket så lenge - det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen "mellom numrene"-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at... hun går litt for langt. "Suspension of disbelief" er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som "bounty hunter" kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå... liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en "mellom numrene"-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt... Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste "mellom numrene"-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte...

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

onsdag 5. oktober 2011

Opp I Flammer (The Hunger Games #2)

Fugl Føniks (The Hunger Games #3)
Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser. 

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.

Joe Abercrombie: Before they are hanged

tirsdag 4. oktober 2011

Before They Are Hanged (The First Law, #2) Det er ingen hemmelighet at jeg har vært litt "både og" når det gjelder First Law-trilogien av Joe Abercrombie. Jeg har gått og sett på bøkene i bokhandelen veldig lenge, men ble litt skuffet på begynnelsen av første bok, og omtalen min av The Blade Itself var ikke akkurat overbegeistret.

Men dette er andreboka. Vi kjenner karakterene bedre, vi kjenner settingen og skrivestilen til Abercrombie, vi vet at ting ikke nødvendigvis er rosenrødt. Og fremfor alt - det er ikke debutboka. Den burde være bra.

Ikke for det. Jeg endte opp med å like The Blade Itself ganske godt, men det var på tross av en del ting og ikke på grunn av dem.

I Before They Are Hanged må Glokta finne ut hvem som har fått den forrige Superior i Dagoska til å forsvinne, og det skal ikke vise seg å bli lett. Bayaz, First of the Magi, leder en gruppe som ikke kommer overens innad for å finne et mektig våpen. I the Union er nordlenderne en stadig større trussel, men det viser seg at med en mildt sagt inkompetent kronprins på lasset er nordlenderne en større trussel enn noensinne.

Det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i boken. Det er lenge siden jeg leste The Blade Itself og jeg husket ikke alt. Og plutselig hadde jeg nesten ikke tid til å lese, og måtte ta opp tråden igjen veldig mange ganger. I tillegg er jeg i utgangspunktet skeptisk til "reisebøker", som en del av boken jo er.

Men.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg synes samspillet mellom karakterene er realistisk, og jeg liker at de vokser og utvikler seg. Det var på mange måter en lettelse for meg å finne karakterer jeg "heiet" på, som jeg brydde meg om, til tross for deres dårlige sider. Spesielt var jeg begeistret for Luthars utvikling. Jeg kunne ikke fordra ham i bok 1, syntes han var mest en karikatur, men etter hvert i bok 2 blir han mer levende og mer utviklet etter hvert som han opplever ting. Jeg synes også at forholdet mellom Logen og Ferro var bra skrevet.

Dessuten er det imponerende at forfatteren klarer å få handlingen i denne delen av plottet, som jo stort sett består i å komme seg fra A til B, spennende. Det var ikke kjedelig, selv om forfatteren tydelig klarte å få frem det monotone i selve reisingen. Dette gjelder dels det som skjer i nord også.

Jeg syntes også at nordlenderne, altså ikke de the Union kjemper mot, men Dogman, Threetrees og så videre, var en genial gruppe karakterer jeg virkelig likte å lese om.

Jeg er litt nølende når det gjelder bok 3, som står ulest i bokhyllen min, etter å ha lest noen omtaler av den, men samtidig kjenner jeg at meg MÅ vite hvordan det går. Det tok sin tid, men jeg synes bøkene til Abercrombie har noe for seg likevel.

Omtaler på vei

Det kommer et innlegg i overmorgen, men jeg måtte bare skrive nå også selv om det er midt på natten. Jeg har nemlig gått gjennom omtalelisten min og skrevet omtaler for alle bøkene, og lagt den på sånn planlagt publisering. De kommer hver onsdag og fredag frem til slutten av november. Det har kuttet listen over bøker som er lest men ikke skrevet om på bloggen veldig mye kortere, noe som er herlig.

De eneste bøkene som står igjen er Gail Carrigers Parasol Protectorate (4 bøker) og Jim Butchers Dresden Files (7 bøker). Disse leste så utrolig raskt, fordi de var så spennende, at jeg rett og slett ikke husker nok til å kunne skrive fornuftig om dem. Omtaler kommer derfor når jeg leser dem på nytt, noe som sikkert blir rett over nyttår. Og dermed er omtalelisten tom. Hurra!

Sånn ellers fikk jeg trådløs router i dag. Det er herlig å endelig kunne være på nett trådløst, eller med mer enn én PC om gangen. Det gikk riktignok opp for meg hvor sørpe treigt det er, men jeg har ikke råd til å oppgradere det akkurat nå.

I tillegg fikk jeg ny laptop i posten i dag. Jeg skulle egentlig vente til etter jul når jeg kanskje får gjennom firmaet til broren min og meg, men når både CD-ROM-skuffen og det trådløse nettverkskortet tar kvelden, batteriet har en levetid på under en halvtime og du bare går og venter på hva som nå kommer til å klikke - da er det på tide å bytte den ut. Min gamle var jo over fire år gammel, en respektabel alder for en laptop. Nå må jeg bare venne meg til tastene til NaNo... :P

It's Monday! What Are You Reading?

mandag 3. oktober 2011

Jeg skulle så veldig gjerne ha kunnet komme med litt ny info her, men nei. Holder på med de samme to bøkene. Er ikke særlig mye nærmere å bli ferdig med noen av dem, selv om Before They Are Hanged har overrasket meg både i den ene og den andre retningen og derfor endelig er litt gøy å lese. Det blir generelt sett veldig lite lesetid med tre jobber, dansing, en artikkel som må skrives, trening, skrivemøter, forberedelser til konferanse og så videre.

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged

Det ble ikke noe av forsettet om å lese bøkene ferdig sist uke, men jeg har fri i helgen og SKAL klare det denne gangen. 

Stadig flere nyheter

lørdag 1. oktober 2011

Det skjer mye i livet mitt for tiden, og det som skjer, skjer fort. Det hjelper selvsagt ikke at jeg så fort jeg får litt tid til overs finner på ørten ting jeg skal gjøre...

For litt over en måned siden sendte jeg og hun som var veileder på masteroppgaven min inn abstrakt til en konferanse, MONS (møte om norsk språk), i Tromsø i slutten av november. I går fikk jeg beskjed om at abstraktet var godkjent, og at det blir Tromsøtur. Jeg er selvsagt veldig spent, men gleder meg noe vanvittig. Jeg har aldri vært så langt nord før, og det blir jo også den første ordentlige konferansen jeg er med på som deltaker, og jeg tror det blir veldig lærerikt.

I tillegg har firmaet til broren min og meg begynt å gå bedre. Det har gått sakte, men det er jo ikke så lenge siden vi startet opp, og vi hadde jo sommerferien inni der også. Jeg har til og med fått jobbe som fotograf på et av oppdragene våre, jeg som ikke har noen fotoutdannelse i det hele tatt, noe som var utrolig gøy. Jeg trodde det skulle bli kjempeskummelt, men det var det ikke. Det var på mange måter også ildprøven til kameraet jeg kjøpte i sommer (Canon EOS 60D), som besto den med glans.

Ellers har jeg også kommet i gang med universitetsjobben min. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg som verdens største nerd der jeg sitter og storkoser meg med de morfologiske og syntaktiske egenskapene til norrøne verb.

I tillegg har jeg funnet ut hva jeg skal skrive om til NaNoWriMo - det vil si, jeg har bestemt meg for å være fornøyd med den settingen og åpningen som jeg allerede vet om, og heller improvisere ut fra det. Erfaringsmessig kreves det mye redigering etterpå, men det blir også et "friskere" og gøyere plott. Når jeg planlegger mye har jeg en tendens til å holde litt tilbake, med et kjedelig resultat. Som må redigeres vel så mye fordi handlingen ikke er interessant. Det er faktisk en lettelse å ha bestemt seg for det, så nå gjelder det bare å faktisk få tid til å skrive. Det blir jo en del konferanseforberedelser i løpet av november, for ikke å nevne selve konferansen...

Det begynner også å nærme seg Nordisk Feis, som er nordisk mesterskap i irsk dans. Ikke så voldsomt som det høres ut, siden det er den eneste dansekonkurransen for irsk dans i norden, men veldig gøy. Jeg har endelig begynt å få taket på stegene mine, så nå skal det øves!
Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.