Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah's Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d'Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags "hvordan det kunne vært"-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah's Kiss. Carey's bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en "se hele verdenen jeg har laget!"-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah's Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene - jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene - noe som ikke gir mening før du har lest bøkene - var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat... tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d'Ange!