Stacia Kane er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg likevel ikke har klart å få meg til å lese. Jeg har nemlig fulgt – og elsket – bloggen hennes i snart et år, og vært litt bekymret for at bøkene ikke skulle klare å leve opp til forventningene mine.
Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.
Unholy Ghosts er første bok i Downside Ghosts-serien om Chess Putnam, og omslaget beskriver den slik:
“The dead have risen and constantly attack the living. The powerful Church of Real Truth, in charge since the government fell, protects the population and reimburses those harassed by the deceased. Consequently, many false claims of hauntings are made, from those hoping to profit.
Enter Chess Putnam, a tattooed, freewheeling witch and ghost hunter, with a real talent for nailing fraudsters or banishing the dead. But she’s also keeping a dark secret from her Church employers: a little drug problem that’s landed her in very hot water.
Chess owes a murderous drug lord called Bump a lot of money. And he wants immediate payback. All Chess has to do is dispatch a very nasty species of undead from an old airport. But the job involves black magic, human sacrifice, a nefarious demonic creature, and enough malevolent energy to wipe out a city of souls. Toss in lust with a rival gang leader and a dangerous attraction to Bump’s ruthless enforcer and Chess begins to wonder if the rush is really worth it.”
Unholy Ghosts er urban fantasy. Uendelige mengder urban fantasy – eller romantikk med nok overnaturlige elementer til å bli kalt urban fantasy – har blitt publisert etter Twilight-suksessen. Bøker hvor romansen er det sentrale plottet, og de overnaturlige elementene bare danner bakteppet. Jeg kan ikke fordra romantikksjangeren, så jeg er litt nølende til en del urban fantasy-bøker. Fordomsfull? Muligens.
Jeg hadde uansett ikke trengt å bekymre meg for det heller.
Det er riktignok enkelte følelser i luften, selv om det ikke kan kalles romantikk (med romantikk tenker jeg mer på ting som skaper assosiasjoner til stearinbelyste rom fylt med roseblader, smektende musikk, det å drukne i hverandres øyne og dype samtaler, sukk). OK, det er mye av enkelte følelser i boken. Men det er ikke på langt nær det boken handler om.
Hovedplottet er mørkt, creepy og drivende spennende. Det er vanskelig å legge fra seg boken, og hadde jeg ikke visst at det kom flere bøker etterpå hadde jeg ikke vært sikker på at det gikk bra til slutt.
Selve konseptet er interessant; handlingen foregår i en ikke altfor fjern fremtid, hvor den eneste (lovlige) kirken har som læresetning at det ikke finnes noen tro, bare fakta. Fakta, og magi. Spøkelser er ikke ufarlige, men skremmende vesener, men vesener med både evne og lyst til å drepe. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva som er så fengende ved det uten å beskrive altfor mye, men jeg anbefaler å lese den. Det er mer originalt enn jeg ventet.
Andre vil kanskje bemerke at forfatteren har en gyllen sjanse til å sette søkelys på avhengighet og narkotikamisbruk, en sjanse hun lar gå fra seg. Jeg kan ikke si at jeg er enig. For det første er det ikke det boken i siste instans handler om, og det å komme med pekefingeren ville bare ødelagt stemningen i boken. Det er ikke akkurat noen idyllisk verden hun beskriver i utgangspunktet. Samtidig ser man tydelig hvilke konsekvenser avhengigheten har for hovedpersonen, og jeg liker at forfatteren faktisk stoler på at leseren klarer å trekke sine egne konklusjoner angående temaet, uten å “preke”.
Alt i alt er det en helt annen type bok enn jeg forventet, og mye mer original enn jeg trodde. Jeg var fascinert av hovedpersonen, og ble fullstendig oppslukt av den. Ikke bare plottet, men spenningen mellom Chess, Lex og Terrible (ja, en person som heter Terrible. Merkelig nok fungerer det). Det er ingen tung bok, men av og til trenger man noe lettlest. Det eneste som er litt uvant i begynnelsen er all slangen i dialogen – det er vanskelig å henge med til å begynne med, men man kommer inn i det etter hvert.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar