Jeg har ikke så fryktelig mye å skrive om denne boken egentlig. Det er litt synd, for det er en grådig bra bok – det var bare det at jeg leste den ikke så lenge før muntlig, og dermed rakk jeg ikke å skrive omtale mens den var friskt i minnet.
Mitt inntrykk kan oppsummeres som følger: De som sier at serien tar seg opp fra og med bok 4 (Summer Knight) har helt rett. Jeg har riktignok ikke lest bøkene som kommer etterpå, men i løpet av boken har jeg gått fra å like serien – verken mer eller mindre – til å elske den. Boken var oppslukende fra første side, og jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund mens jeg leste den. Faktisk hadde jeg store problemer med å legge den fra meg.
For å beskrive boken kopierer jeg bare teksten bakpå:
“Ever since his girlfriend left town to deal with her newly acquired taste for blood, Harry Dresden has been down and out. He can’t pay his rent. He’s alienating his friends. He can’t even recall the last time he took a shower. The only professional wizard in the Chicago phone book has become a desperate man.
And just when it seems things can’t get any worse, in saunters the Winter Queen of Faerie. She has an offer Harry can’t refuse – if he wants to free himself of the supernatural hold his faerie godmother has over him, and hopefully end his run of bad luck. All he has to do is find out who murdered the Summer Queen’s right-hand man, the Summer Knight, and clear the Winter Queen’s name.
It seems simple enough, but Harry knows better than to get caught in the middle of Faerie politics. Then he finds out that the fate of the entire world rests on his solving this case. No pressure or anything…”
OK. Det jeg kan si om denne boken, annet enn at jeg føler forfatteren virkelig har funnet flyten med den og at jeg elsker scenen hvor Harry prøver å snakke latin, gjelder egentlig for alle bøkene jeg har lest i serien.
- Selv om jeg vet at det kommer flere bøker i serien og at hovedpersonen egentlig da er nødt til å overleve, er jeg langt fra sikker på at det faktisk går bra mens jeg leser. Det virker som om det kan gå rett vest hvert øyeblikk, og så på en eller annen merkelig måte gjør det ikke det likevel. Det gjør det veldig vanskelig å legge boken fra seg!
- Personene i boken er ekte. Ingen er perfekte – noen er fullstendig ufordragelige – og det gjør dem interessante. De er ikke ufeilbarlige og de er ikke allvitende. Det er vel noe av det som gjør at man faktisk ikke aner hva som kommer til å skje.
- Plottet er aldri ulogisk, men veldig ofte overraskende. Jeg antar det er noe av det som gjør at den er så fengende; man aner ikke hva som kommer til å skje og da blir man lesende videre.
- Hovedpersonen blir påvirket av valgene han tar og katastrofene han blir utsatt for. Det føles som om det finnes en uendelig mengde serier hvor hovedpersonen avverger en katastrofe på slutten av den ene boken, hvor alt han har kjært blir truet og så videre, og når neste bok begynner bare uker etterpå er han sitt gode, gamle jeg igjen. Det fungerer ikke slik, og det gjør Harry Dresden så troverdig. Etter slutten på bok 3 går han helt i kjelleren, og hvorfor skulle han ikke det?
- Jeg elsker hvordan Butcher skriver de overnaturlige tingene. De virker kjent, men likevel med en viss personlig vri, og det beskrives på en overbevisende måte. Jeg tror det har mye med at de, enten det er Faerie Queens eller vampyrer, beskrives som personer, ikke som representanter for sin rase eller hva man nå skal kalle det.
Jeg kunne sikkert ha holdt på veldig lenge, men skal slutte nå. Jeg har enda en bokomtale å skrive før jeg tar kvelden, før jeg glemmer for mye av den også.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar