China Miéville – The City & The City

“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”

Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 

Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 

Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.

Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.

Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,

Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.

Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.

Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.