London Falling – genialitet i bokform

torsdag 18. april 2013



En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mi i leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)

Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:
"He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You'd think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he's gone and written a novel too!"

London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 

Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig - fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.

Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.

Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 

Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.

Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 

Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

3 kommentarer:

astridterese sa...

Tusen takk for fantastisk tips! Denne SKAL jeg lese! Jeg er en ihuga Doctor Who fan, så det hjelper mye at forfatteren har skrevet for den serien. Men det er mest din flotte omtale som overbeviser meg!

Ciuva sa...

Så bra! Ingenting er så gøy som når folk får lyst til å lese bøker jeg har skrevet om :)

astridterese sa...

Nå er den kjøpt :-)

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.