Stephen Deas: The Black Mausoleum

mandag 3. februar 2014



Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

The Black Mausoleum er bok fire i serien Memory of Flames, men på mange måter føles det som en egen serie. Ikke bare fordi handlingen begynner to år etter forrige bok, men også fordi så godt som alle hovedpersonene fra de foregående bøkene er døde. Sannsynligvis. Det er også det meste annet, siden dragene nå gjør som de selv vil, og store områder ligger øde og brent. De få menneskene som fortsatt er i live lever en stakkarslig tilværelse. 

Kort sagt: Synes du synd på hovedpersonene i George R. R. Martin sine bøker bør du ikke lese disse, for disse er verre. 

De som har lest omtalene mine av de foregående bøkene i serien husker kanskje at jeg til tider slet med de tre første bøkene. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å lese bøker hvor de jeg heier på ender opp med å dø, og det gjør de aller fleste. Likevel var det noe med dem som dro meg tilbake - kanskje hovedsaklig det at det er herlig forfriskende å lese om drager som får lov til å være, vel, drager. Blodtørstige, svære rovdyr som blåser en lang marsj i hva menneskene driver med, så lenge de av og til får ta hevn for alle de årene dragene var gjort til nyttedyr ved hjelp av alkymi.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg likte denne boken bedre. Greit, den tok sin tid å lese, men det er nok mer fordi jeg begynner å nærme meg et metningspunkt av nye bøker og nye idéer. Kanskje er det det at den ene hovedpersonen fra de foregående bøkene faktisk viste seg å være i live, og vi får se det som har hendt fra hennes perspektiv. Greit nok at jeg faktisk ikke husket at hun hadde vært i de bøkene, men det er en annen sak...

Kataros er en alkymist, som på grunn av noe hun hadde gjort gikk en ublid skjebne i møte. Men nå er de som ville dømme henne døde (sannsynligvis), og hun forsøker å fullføre det hun opprinnelig hadde blitt sendt for å gjøre. Men å reise tvers over ødemarken når det kryr av drager er mildt sagt en utfordring.

Skjorl, på den andre siden, er en Adamantine Man - brutale hensynsløse soldater som kun adlyder The Speaker, som er et slags overhode over koalisjonen av kongedømmer. Han vet ikke om det faktisk eksisterer en Speaker nå, men ordre er ordre. Han er satt til å vokte Kataros, som er tatt til fange, når hun ved hjelp av blodmagi tvinger ham til å hjelpe henne og Siff, en mann som skjuler en hemmelighet som kan potensielt endre verden, over ødemarken. 

Hovedpersonene er ikke den typen hovedpersoner man blir glad i, og det er nok en stor del av grunnen til at bøkene kan være litt tunge å komme seg gjennom. Skjorl er til tider en temmelig ufordragelig mann for å si det mildt, og Siff er enda verre. Kataros er kanskje den jeg kom nærmest å like, men selv hun har sine øyeblikk. Og det er heller ikke meningen at man skal like dem. De er formet av en hensynsløs verden, en verden som var hensynsløs selv før dragene brøt fri og ødela det aller meste, og gjør det de må for å overleve. Men i møte med en hensynsløs og tilsynelatende uovervinnelig fiende kan man kanskje ikke plages med slike ting som samvittighet.

Jeg synes at handlingen flyter bedre enn i de forrige bøkene. Det er ikke fullt så mange hovedpersoner å holde styr på, og selv om boken hopper ganske mye i tid er det lett å holde styr på. Noen av de forrige bøkene var preget av mye intrige, siden mange av hovedpersonene var kongelige og det dermed ble en nødvendig del av plottet, og det må jeg innrømme jeg var glad for å slippe i denne boken. Ikke så glad i slike ting.

Alt i alt en veldig bra bok. Likte handlingen, hovedpersonene var velskrevet i all sin ufordragelighet, og dragene var som vanlig fullstendig episke i alle betydninger av ordet. Om du ikke har lest serien før går det helt fint å starte med denne. Den forrige boken avsluttet på mange måter den første serien, og selv om denne tydelig hører sammen, er handlingen ganske separat. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok. Ting tyder på at en av hovedpersonene fra YA-serien til Deas, Thief-takerserien (Thief-taker's apprentice er navnet på førsteboka), kommer til å dukke opp i denne - ganske spent på akkurat det. 

2 kommentarer:

astridterese sa...

Jeg elsker drager og bøker om drager. Og disse bøkene hadde jeg overhodet ikke fått med meg! Jeg er en stor fantasyfan, men jeg tror jeg har brukt mindre tid på å lese etter gode fantasybøker i det siste fordi jeg har hatt det så fryktelig travelt :-) Nå skal jeg hvert fall skrive ned denne serien og så planlegger jeg å ta dem med meg når jeg skal på ferie (på kindelen). :-)

Ciuva sa...

Nei, de er ikke så godt kjent :) Absolutt verdt å lese i hvert fall!

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.